Stein Rokkan

Rokkan unngikk å bli sendt til Tyskland under okkupasjonsmaktens studentaksjon i november 1943 og bodde en periode i dekning i Lofoten. Etter krigen tok han opp studiene igjen og ble cand.philol. og mag.art. i filosofi i 1948 med avhandlingen The Appeal to Nature, en studie i de politiske implikasjonene av David Humes empiriske erkjennelsesteoretiske posisjon, skeptisismen.

Magistergradsavhandlingen kan sees som et forsøk på å anvende Næss-miljøets vitenskapelige grunnholdning på sosiopolitisk teori. Arne Næss engasjerte ham til assistentarbeid i Paris på et UNESCO-initiert prosjekt om ideologiske kontroverser omkring demokratibegrepet under den kalde krigen. Rokkan hadde hovedansvaret for bearbeidingen av de innsamlede spørreskjemaene fra forskere og politikere i øst og vest, og skrev oppsummeringen av prosjektet sammen med Næss og Richard McKeon (1900–1985). I perioden 1948–1950 studerte han blant annet under Paul Lazarsfeld ved Columbia University og under Thomas Humphrey Marshall (1893–1981) ved London School of Economics (LSE).

Rokkan var fra 1950 med i kretsen rundt det nystiftede Institutt for samfunnsforskning (ISF) i Oslo. Der hersket pionerånd og frihet til å skrive, uavhengig av tunge professorale lærdomstradisjoner og rigide universitetsstrukturer. Året etter ble han formelt knyttet til instituttet som universitetsstipendiat og var forskningsleder fram til 1960. Mellom 1952 og 1957 var han sekretær for The Organization for Comparative Social Research. I 1951 arrangerte denne organisasjonen i samarbeid med ISF den første internasjonale konferansen om sosial lagdeling og mobilitet, som stod bak en sjulandsstudie om politiske holdninger hos lærere. Denne studien ble Rokkans svenneprøve i sammenlignende, empirisk sosialforskning og er senere gjengitt blant annet i hans bok Citizens, Elections, Parties (1970).

I 1958 tapte Rokkan konkurransen om det første dosentur i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo for Thomas Christian Wyller. Han dro til Chr. Michelsens institutt i Bergen der han ble forskningsleder, og der han videreførte valgforskningsprogrammet som opprinnelig ble startet ved IFS i 1956 med støtte fra Norges forskningsråd og Rockefeller Foundation. Ved CMI var Rokkan ansatt til 1966, da han ble utnevnt til professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen, med særlig ansvar for å bygge opp studiet av sammenlignende politikk. Han satt i stillingen frem til sin død i 1979, avbrutt av opphold som gjesteforsker ved Center for Advanced Study in the Behavioral Sciences ved Stanford University i USA i 1959–1960, gjesteprofessor ved Yale University i 1963–1964 og 1969–1970 og ved University of Manchester i Storbritannia i 1964. Fra 1975 ledet Stein Rokkan Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.

Rokkan var visepresident i International Sociological Association fra 1966 til 1970 og sekretær for komiteen for politisk sosiologi samme sted fra 1960 til 1970, president i the International Political Science Association fra 1970 til 1973, president i UNESCOs International Social Science Council fra 1973 til 1977, formann i European Consortium of Political Research fra 1970 til 1976, og medstifter og formann i Det nordiske forbund for statsvitenskap fra 1975 til 1976. Han var også med på å stifte forbundets tidsskrift Scandinavian Political Studies, og var redaktør av flere utgivelser frem til 1977. Han var medlem av de norske og finske vitenskapsakademiene og American Academy of Arts and Sciences, medstifter av Samarbeidsorganisasjonen for politisk forskning i Europa (ECPR) i 1970 og formann der til 1976.

Det er rimelig å se Stein Rokkan som en av grunnleggerne av statsvitenskap som selvstendig akademisk disiplin i Norge. Han ga også faget sitt personlige preg. Gjennom etableringen av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) i 1975 bekreftet han sin idé om politiske studier som en empirisk atferdsvitenskap. Like før sin død bidro han også til å skape grunnlaget for et skandinavisk dataarkiv for samfunnsvitenskapene. NSD ble et av hans viktigste prosjekter, fordi forskning for ham var et kollektivt foretagende og strategien kumulativ: Det gjaldt å utvikle hypoteser som kunne utprøves av team av forskere i ulike land, felles forpliktet på å bringe til veie et stadig bedre datagrunnlag og gjøre det allment tilgjengelig. Bare gjennom et slikt teamarbeid ville det bli mulig å øke den samlede innsikt i sosiale og politiske systemers opphav og virkemåte.

Samtidig var Rokkan den første til å forvente dyp innforlivelse i det samfunnet som ble studert, dets historie, kultur og mentale habitus, utover det de rene fakta kunne gi. Og han advarte stadig mot den «numerologiske nonsens» som ikke sjelden kunne bli følgen av overfladisk kvantifisering og historieløshet. Han oppmuntret studentene sine til å kjenne godt minst ett samfunn i tillegg til deres eget, og han ivret for å få dem til å se sine egne land utenfra og motta internasjonale impulser.

Rokkans hovedinteresse som historisk makrososiolog lå i berøringsflatene mellom moderne datateknologi og samfunnsfagene, særlig politologien, som lærdomsgren i nær kontakt med historien. Han ble tidlig opptatt av begrepene demokrati og nasjon og forholdet mellom dem, særlig variasjonene i erfaringer og strukturer. I studiet av demokratiet og dets gradvise fremvekst innenfor nasjonalstatene kom han til å prege samfunnsteorien avgjørende – og varig.

NSD ble et varig bidrag til oppbyggingen av databanker for samfunnsvitenskapelig forskning, et felt der Rokkan også var en pådriver ut over Europa. Organiseringen skjedde innenfor rammen av UNESCOs International Social Science Council (ISSC), som ble etablert i 1952 som en sammenslutning av samfunnsvitenskapelige profesjonsorganisasjoner på internasjonalt nivå. Rokkan var med på stiftelsen i egenskap av generalsekretær i Det internasjonale sosiologforbundet (ISA), og han var medlem av ISSCs eksekutivkomité i 1965–1977 (president fra 1973). I 1961 foreslo han at ISSC skulle sette i gang et bredt program for kryssnasjonal og krysskulturell forskning, og han ledet selv dette programmet de neste 15 årene.

Rokkan stod solid festet i en lang tradisjon av samfunnstenkning med røtter i antikken, over filosofer som Niccolò Machiavelli, Thomas Hobbes, John Locke, Charles Montesquieu og David Hume til den moderne sosiologiens pionerer Alexis de Tocqueville, Auguste Comte, Karl Marx, Pierre Joseph Proudhon, Henri de Saint-Simon, Vilfredo Pareto, Max Weber, Herbert Spencer, Georg Simmel og Émile Durkheim. Hans forfatterskap ligger i skjæringspunktet mellom hovedtendensene i amerikansk samfunnsforskning i siste halvdel av 1900-tallet (strukturfunksjonalisme, kybernetikk, Princeton-skolen i studiet av politisk utvikling og nasjonsbygging og Michigan-skolen i valgforskning) og historisk fundert politisk sosiologi.

Stein Rokkans makrohistoriske og politisk-sosiologiske forståelse av Europa kan sammenfattes under fire hovedtemaer eller stadier:

1. Norge i sammenlignende perspektiv. Her er han opptatt av valg- og skillelinjemønstre, lavere klassers inntreden i politikken, politisk deltakelse, beslutningskanaler i norsk politikk.

2. Vesteuropeisk politikk, de små vesteuropeiske demokratiene (SED-prosjektet «Smaller European Democracies»). Her er fokus på «struktureringen av massepolitikken», det vil si fremveksten av partiene på basis av skillelinjer og elitevalg, særlig faser og sekvenser i stemmerettsutvidelsene på veien frem mot det åpne demokrati.

3. De vestlige demokratiene, Vest-Europa. Her konsentrerer Rokkan seg om statsdannelse, nasjonsbygging og utvikling av sentra (bynettverket i Europa, «konsosierte» – samstemmighetssøkende – regjeringsformer i bybeltet) og fremveksten av den «atlantiske kapitalismen».

4. Territorialitet, sentrum/periferi-spenninger, utkantforsvar, utkantdistinkthet og grensedragningens problem, ETI-prosjektet «Economy, Territoriality, Identity». Her utvikler han sin modell for politisk utvikling i Europa, med stikkordene økonomi, territorium og identitet.

For Rokkan gjaldt det å «utvikle et begrepsapparat for sammenlikninger av politiske strukturer på alle utviklingstrinn og i alle kulturkretser». I etterkrigsgenerasjonen av statsvitere og sosiologer som moderniserte og internasjonaliserte denne tradisjonen og gjorde feltet sammenlignende politikk til en egen subdisiplin innen statsvitenskap, stod han i fremste rekke. Sammen med forskere som Herbert Tingsten, Talcott Parsons og Seymour Lipset gjennomførte han hva vitenskapsteoretikere gjerne omtaler som et paradigmeskifte i studiet av det politiske liv, et vidtgående sprang i tenkemåte: fra tradisjonell vekt på formelle regler om kompetanseforhold mellom statsorganer og studiet av politiske institusjoner i enkeltland, til atferdsvitenskapelige studier av faktisk politisk atferd og vedtaksprosesser på systemnivå, på tvers av regioner og kulturer.

I denne gruppen av internasjonale størrelser markerte Rokkan seg med en særegen blanding av europeisk dyplærdom og teknisk kunnskap. Fra sitt filosofiske studium bar han med seg en oppdrevet språklig kompetanse og et historisk perspektiv. Samtidig forble han hele livet fascinert av hvilke muligheter moderne datamaskiner åpnet for sammenlignende analyser av store mengder informasjon. Særlig var han tidlig ute med å se datamaskinenes potensial som redskap til ettersporing av sosiale endringsprosesser og politisk utvikling i Norge og Europa over tid, spesielt sentrum/periferi-spenninger og by/land-motsetninger.

Det var «alfabetet og byene som bestemte Europas skjebne», som Rokkan uttrykte det. Dette går til kjernen av hans særpreg som sosiolog: en følsomhet for språkenes betydning i kulturell og politisk mobilisering, og for konkrete, mentale og sosiale kommunikasjonsforhold og avstand i tid og rom. Samlet utgjør hans verk en hel makrohistorisk teori om årsakene til at Europa er blitt slikt et mangfoldig lappeteppe av stater, nasjoner, regioner, regimer, kulturer, kirker, språk og konflikter. Det er de historisk-strukturelle mønstre Rokkan er ute etter. Han vil etterspore sammenheng og mening i de historiske utviklingstrekkene – systematisere for å forklare.

Alle Rokkans modeller hadde et karakteristisk kjennetegn: de var prinsipielt åpne, alltid under endring, ofte rene sjekklister av variable eller begrepsnett (grids), mønstervariabler som kunne anvendes på nye felter og nye land. Etter hvert kom han til å bli mer og mer opptatt av forbindelsene de ulike land imellom, ikke bare deres politiske systemer i isolasjon. Poenget med modellforsøkene var å finne røttene til variasjoner i nasjonale statsdannelser: størrelse, sentraliseringsgrad, konfliktstrukturer, integrasjonsnivå, ensartethet og mangfold.

Stein Rokkan beveget seg ofte på et høyt abstraksjonsnivå og betraktet sine modeller primært som heuristiske (forskningsansporende) redskaper, som bevisst hentet inspirasjon fra ulike kilder uten å søke metodisk renhet for renhetens egen skyld. Kritikken mot ham har vært at modellene var for statiske, for lite aktørorientert og for abstrakte, dessuten at de tok for lite hensyn til forholdene mellom statene. Et av hans svar var å foreslå å utarbeide mer regionspesifikke modeller som dekket et mindre område av Europa, som de nordiske land eller de mindre demokratiene. I 1961 la en gruppe internasjonale forskere elleve land under lupen for å løfte frem deres politiske liv som verdt analyse utenfor de bilder som de store land hadde av dem.

Et annet svar på disse innvendingene var hans intense fokus på grenser og grensedragning etter offentliggjøringen av økonomen Albert O. Hirschmans (1915–2012) banebrytende studie Exit, Voice and Loyalty fra 1970. I forestillingen om kritiske valgpunkter i hver nasjons utviklingshistorie ligger også et åpenbart element av vilje og valg hos de historiske aktørene, men valgene ble rammet inn av dype historiske strukturer: De frøs fast fremtidige valg. Når for eksempel reformasjonen åpnet for kronens overtakelse av kirkegods og avskaffet latin som klerikalt språk, åpnet det samtidig for utvikling av et sentralisert statsapparat og nasjonale språk, som igjen skulle vise seg å være sentrale forutsetninger for nasjonal bevissthet og kulturell egenart («nasjonsbygging»). Slike valg fikk helt avgjørende betydning for nasjonsbyggernes valg senere i historien; deres fremtidige valg forutsatte dette kritiske valgpunkt. Allianser og valg mellom alternativer utgjør derfor en sentral del av Rokkans nasjonsbyggingsteori. Indirekte ligger her et aktørperspektiv som ofte oversees, selv om Rokkan i sin bevisste søken etter strukturforklaringer på europeisk politisk utvikling var mest interessert i de føringer av dyptgående art innenfor hvilke aktørene måtte finne sine valg.

En slik historisk struktur, stemmeretten og innholdet i statsborgerskapsbegrepet – og derigjennom hele sakskomplekset som er knyttet til politisk deltakelse – kom tidlig til å fange Rokkans interesse. Han satte seg fore å analysere sekvenser i tid og forskjeller mellom landene i tildeling av stemmerett. Han mente at fasene i erobringen av stemmerett fra lavere klasser bare kan forklares som ledd i de strategier og motstrategier som ble fulgt i «forsøkene på å bevare nasjonal-territoriell enhet i konfrontasjonen med den økende bitterhet i klassekonfliktene under kapitalismen». Et ledd i denne interessen var hans studier av valgsystemer, reglene for omdannelse av stemmer til mandater og dermed styringsordninger. I 1968 skrev han hovedartikkelen om valgsystemer i det fremste samfunnsvitenskapelige leksikon i hans generasjon, The International Encyclopaedia of the Social Sciences.