Srebrenica-massakren

Under Bosnia-krigen hadde befolkningen i Srebrenica vokst fra cirka 30 000 til cirka 70 000, etter stor tilstrømning av flyktninger fra områder i Bosnia som hadde kommet under kontroll av bosnisk-serbiske styrker. FN hadde erklært Srebrenica som en «sikker sone», men byen ble likevel offer for en bosnisk-serbisk offensiv i juli 1995. Under offensiven ble rundt 8000 bosnjakiske (bosniske muslimske) gutter og menn massakrert av bosnisk-serbiske militære. Også politi fra Serbia var delaktig i drapene.

Kvinner, barn og eldre ble plassert i busser og fraktet til bosnjakisk-kontrollert område. Gutter og menn ble fraktet til ulike steder i området nord for Srebrenica, langs elva Drina hvor de ble henrettet. Mange av ofrene var bundet på hender og føtter og hadde merker etter mishandling.

Den internasjonale krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia slo fast at massakrene i Srebrenica var folkemord og forbrytelser mot menneskeheten, og at ansvaret lå hos ledere innen den bosnisk-serbiske hæren.

I 2016 dømte krigsforbryterdomstolen Radovan Karadžić til 40 års fengsel for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Karadžić var president i den selvutnevnte Republika Srpska i årene 1992–1996.

Ratko Mladić var øverstkommanderende i den bosnisk-serbiske hæren under Bosnia-krigen. I 2017 dømte krigsforbryterdomstolen Mladić til livsvarig fengsel for folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, og for å ha ledet «et felles kriminelt prosjekt med sikte på å fjerne alle ikke-serbere fra Republika Srpska», de serbisk-etniske kontrollerte delene av Bosnia-Hercegovina. Også andre, mindre framtredende offiserer i den bosnisk-serbiske hæren ble dømt for folkemord eller medvirkning til folkemord.

Den serbiske nasjonalforsamlingen ba i 2010 om forlatelse for ikke å ha gjort nok for å hindre overgrepene. Hverken nasjonalforsamlingen eller andre offisielle serbiske organer har anerkjent massakrene som folkemord, men bruker uttrykk som «forbrytelser» og «grusomheter». Den mangeårige presidenten for den serbiske entiteten i Bosnia-Hercegovina, Milorad Dodik, har kalt det en myte å omtale hendelsene i Srebrenica som folkemord.

Arbeidet med å identifisere ofrene ble vanskeliggjort ved at overgriperne hadde skjult sporene etter massakren. Likene var samlet og lagt i et stort antall massegraver, ofte langt unna åstedene for drapene. Noen av massegravene ble gravd opp og levningene ble flyttet til nye lokasjoner såkalte sekundære massegraver. Denne aktiviteten har vanskeliggjort arbeidet med å identifisere og begrave ofrene siden det ofte skjedde at levningene ble spredd over flere lokasjoner. Massegravene ble identifisert ved hjelp av satellittbilder. Etterforskerne fant fram til åstedene for drapene ved å analysere jord, tøystykker og beinrester.

Av de 8372 savnede fra Srebrenica er nærmere 7000 identifisert, nesten alle gjennom DNA-analyser.

I april 1993 hadde FNs sikkerhetsråd vedtatt at Srebrenica skulle være en sikker sone der det ikke skulle forekomme væpnede angrep og handlinger. En UNPROFOR-styrke ble sendt inn i området som fredsbevarende styrke. Det har seinere kommet kritikk mot disse FN-styrkene for ikke å ha gjort nok for å trygge sivilbefolkningen. Det var nederlandske FN-soldater som var utplassert som fredsbevarende styrker da massakren skjedde. De hadde varslet UNPROFOR om uholdbare tilstander i området etter at de bosnisk-serbiske styrkene hadde omringet området, men det førte ikke fram.

Overlevende og slektninger av ofrene har gått til rettssak mot Nederland og FN for ikke å ha oppfylt sin forpliktelse til å avverge drapene. I 2014 dømte en nederlandsk domstol landets regjering skyldig i dødsfallet til 300 ofre. Dette ble tre år seinere modifisert av en nederlandsk ankedomstol, som slo fast at det var 70 prosent sannsynlighet for at drapene hadde skjedd uansett.

• Bosnia-krigen
• bosniaker