Spartas historie

Spartanerne hevdet selv at de kom som erobrere til Peloponnes, som en egen folkegruppe kalt dorere. Dette skulle forklare dialektskillet mellom språkgruppene dorisk og jonisk og rettferdiggjøre deres krav på kontroll over hele Peloponnes. Athenerne hevdet på sin side å være moderbyen til alle byene som talte med den joniske dialekten. Begge disse kravene, fra henholdsvis Sparta og Athen, er for det meste avvist i nyere forskning.

For det første fantes det flere dialekter på Peloponnes innenfor den doriske hovedgruppen. For det andre finnes der flere grunner enn erobring som årsak til spredning av dialekter. Eldre forskning brukte ofte invasjoner og folkeforflytninger som forklaring på samfunnsendringer, og idéen om dorer-vandringene smitter fortsatt over på skolebøker og populærhistorie.

Lakonia ble underlagt Sparta en gang på 700-tallet fvt. Spartanerne kalte seg laikedamonere etter territoriet de nå kontrollerte.

Den neste fasen i Spartas ekspansjon var erobringen av regionen Messenia i nord på 600-tallet fvt. Messenerne var åpenbart godt organisert da det skulle flere store kriger til før Sparta fikk kontrollen mot slutten av århundret. Dette tyder også på at Sparta ennå ikke var den effektive militærstaten det senere ble.

De såkalt «Lykurgiske reformene», som spartanerne ville føre tilbake så langt tilbake i tid som mulig, fant trolig sted under eller etter erobringen av Messenia. Det var utnyttelsen av messenerne og deres arbeidskraft som slaver som gjorde disse reformene mulig. Først nå ble alle borgere i Sparta godseiere, frie fra å utføre manuelt arbeid og til å vie seg fullstendig til kollektivet.

Dette var løsningen på lang tids indre strid i Sparta. Sparta var ikke alene om å gjennomleve slike stridigheter, som grekerne kalte stasis, men de kunne frem til nedgangstiden cirka 400 år senere skryte av at de unngikk nye stridigheter. Dette var takket være reformene som sørget for at alle spartanske borgere heretter skulle være godseiere av «likemenn».

Det ble under denne krigen klart at spartanerne var blitt for få til å dominere stormaktsspillet over lengre tid. Dette skyldtes i stor grad de strenge reglene for borgerskap. Jorden ble gradvis samlet på stadig færre hender, mens mange spartanere tapte sitt borgerskap fordi de ikke lenger kunne opprettholde sine økonomiske forpliktelser til staten (bidrag til messene).

Denne «mannemangelen» (oliganthropeia), som Aristoteles kalte det, ble ytterligere forsterket ved det store jordskjelvet i 456/454 fvt. hvor mange spartanere mistet livet. Helotene benyttet sjansen til å gjøre opprør. De lakonske helotene, som bodde nærmest byen, ble raskt slått, men opprøret i Messene varte i et tiår. Dette må ha svekket Sparta før den store konflikten med Athen.

For å kompensere for denne mangelen på borgersoldater ble stadig flere av slavebefolkningen, helotene, brukt som soldater, forkledd med spartanske uniformer og våpen. Det er trolig for å skjule sitt reelle antall at spartanerne på denne tiden gikk over til å ha masseprodusert utrustning i en felles stil. Denne ble også brukt av perioikene, som allerede tjenestegjorde i den spartanske hæren.

Helotene som tjenestegjorde på denne måten ble lovet frihet, eller gitt den ved innskrivning. Spartanerne forble nervøse overfor helot-soldatene. Historikeren Thukydid forteller om en hendelse hvor spartanerne lovet å belønne 2000 helot-soldater med friheten. Helotene pyntet seg med kranser og feiret hele kvelden. Neste morgen var de forsvunnet. Hensikten med løftet var kun å finne ut hvilke av helotene som kunne bli en trussel i fremtiden. Trolig skjedde denne massakren i tiden før Peloponneskrigen stilte nye krav til Spartas militære makt.

En annen endring var at spartanerne blandet seg mer aktivt inn i bystatenes indre politiske liv og støttet lokale oligarker i byer alliert med Athen for å vinne over byene til sin sak. Motsatt støttet athenerne demokratene, og dermed fikk Peloponneserkrigen også en klar ideologisk slagside.

Sparta hadde alltid støttet oligarkier blant sine allierte, og Peloponnes var dermed i stor grad styrt av «de få». Nå ble imidlertid spredningen av oligarki brukt aktivt som utenrikspolitisk strategi.

Perserkrigene hadde stått mellom indre selvstyre og frihet for bystatene, mot tyranni og imperium. Peloponnerskrigen sto mellom oligarki og demokrati i den enkelte bystaten. For Sparta og Athen var dette ren taktikk, men for byene de kjempet om førte det til voldsomme kamper mellom rik og fattig.

Sist, men ikke minst bestemte spartanerne seg for å bli en flåtemakt. År etter år hadde spartanerne invadert Athens territorium, Attika, og brent og plyndret. Athenerne hadde flyktet innenfor bymurene og fått sine matvarer via sjøveien, finansiert av sitt imperium. For å bryte dette mønsteret og sulte ut Athenerne trengte Sparta å få kontroll over Egeerhavet.

Å bygge en flåte kostet imidlertid mye, og Sparta hadde ikke inntekter fra handel eller tributt fra et imperium. De henvendte seg dermed til perserne for å få penger, mot at perserne skulle få de joniske byene tilbake under sin kontroll.

Spartas sosiale system var allerede i ferd med å slå sprekker på grunn av økende eiendomskonsentrasjon i årene før krigen. Overgangen til en mer omfattende pengeøkonomi forsterket denne tendensen. «Likemennene» ble stadig mindre like. Den langvarige krigen førte også til at enkelte hærførere fikk mer makt og prestisje enn det egalitære systemet hadde rom for. Da flåten ble etablert, fikk admiralene i praksis en makt på høyde med kongene.

Admiralen Lysander opptrådte spesielt egenrådig. Han forhandlet selvstendig med perserne og etablerte oligarkiske juntaer i de erobrede byene. Disse ble kalt dearkier, timannsstyrer, og var håndplukket av Lysander og adlød ham. Allierte henvendte seg til ham direkte, selv når den virkelige lederen av Sparta, kong Agesilaos, var tilgjengelig.

I 404 fvt. måtte athenerne etter en lang blokade til slutt overgi seg. Lysander etablerte også her et oligarkisk styre, de såkalte tretti tyranner, men spartanerne tillot allerede året etter demokratiets tilbakekomst. I årene som fulgte oppga spartanerne også sin støtte til dearkiene i de andre byene i Hellas.

Selv om Lysanders terror-regimer ble avskaffet, etablerte Sparta i deres sted oligarkiske forfatninger. Disse var støttet av spartanske garnisoner, ledet av spartanske guvernører, kalt harmoster. Dette ble gjort delvis i forståelse med Perserriket, som fikk fritt spillerom i de joniske byene i Egeerhavet og Anatolia med den såkalte kongefreden.

I 386 fvt. ga Sparta opp hele frigjøringsprosjektet, som de opprinnelig hadde lokket vekk Athens allierte med. Dette reverserte også mange av resultatene i perserkrigene et århundre tidligere. Sparta inngikk en avtale med perserkongen om at alle greske byer skulle være frie og autonome, med unntak av de joniske byene i Lilleasia (Anatolia), som skulle være underlagt Persia. Sparta skulle fortsatt være hegemon over det Peloponnesiske Forbundet, og Athen fikk beholde øyene Lemnos, Skyros og Delos.

Resten av de greske bystatene ble tvunget til å underskrive, og Sparta tok på seg å håndheve avtalen. Sparta tolket selv hva som skulle regnes som autonomi og førte i autonomiens navn en rekke kriger mot rivalen Theben, i forsøk på å forhindre gjenopprettelsen av Det boiotiske forbund. Dette presset førte til en kraftig reaksjon i Theben: en demokratisk revolusjon og en allianse med Athen. Etter det katastrofale nederlaget mot Theben i 371 fvt. tapte Sparta sin status som stormakt.

I slaget ved Levktra i år 371 fvt., mot rivalen Theben, kunne Sparta bare stille omkring 1000 mann. Situasjonen var så alvorlig at spartanerne, i strid med sine egne regler, vedtok at de overvunne fikk beholde sine borgerrettigheter. I 370/369 ble Lakonia selv invadert av thebanske styrker, og Sparta var dermed også slått på hjemmebane.

De messenske helotene ble frigjort, og den sterkt befestede byen Messene ble grunnlagt, med støtte fra mange av de andre greske bystatene. Det arkadiske forbundet ble også etablert, med den tidligere så lojale bystaten Tegea som hovedgrunnlegger. I 368 fvt. ble Megalopolis, «Den Store Byen», opprettet som nok et bolverk mot Spartas makt.

Det var nå ikke mye igjen av det gamle peloponnesiske forbundet. Sparta var blitt en annenrangs bystat. Sparta sto utenfor det gresk-makedonske felttoget mot perserriket under Alexander den store. Det skulle ta et århundre før Sparta igjen gjorde seg gjeldende i den greske verden, under revolusjonskongen Kleomenes 3.

Revolusjonskongene Agis 4. (265–241 fvt.) og Kleomenes 3. (235–222 fvt.) prøvde begge å gjenreise Spartas storhet ved å gripe tilbake til myten om Lykurgos. Agogen hadde kollapset og messene hadde blitt en eliteinstitusjon, mens kun noen få eide jord. Skulle Sparta bli sterk igjen, måtte jorden omfordeles slik at staten fikk flere borgersoldater. Det var trolig i propagandaen for denne reformen at myten om at Lykurgos hadde fordelt jorden likt mellom spartiatene kommer fra.

Agis 4. mislyktes, men Kleomenes 3. gjenopptok programmet og klarte å konfiskere mye av de rikes jord og dele ut til fattige spartiater og perioiker som nå ble fullborgere og integrert i Spartas hær. Mange av de lakonske helotene kunne også kjøpe seg fri og bli borgere av staten hvor de før var slaver. Disse soldatene ble brukt i et forsøk på å gjenerobre Messenia og gjenetablere Spartas makt på Peloponnes. Agogen ble reformert og messene innført påny, men trolig i en annen form enn tidligere.

Kleomenes 3. fikk økonomisk støtte fra ptolemeerne i Egypt, mens det akaiiske forbundet ba om militær støtte fra antigonidene i Makedonia. Da Kleomenes 3. tapte mot Makedonerne i slaget ved Sellasia i 222 fvt. var det slutt på eksperimentet. De rike tok jorden tilbake og Spartas institusjoner fortsatte sitt forfall.

Agis 4. og Kleomenes 3. hadde begge begått statskupp for å kunne utføre sine reformer. De skjøv sine konge-kollegaer til side, avsatte eforer og styrte uten gerusiets samtykke. Dobbeltkongedømmet (dyarkiet) ble i praksis et enkeltkongedømme, et monarki. Herskerne begynte å prege mynter med portretter av seg selv, slik det ble vanlig i de andre, langt sterkere hellenistiske monarkiene.

Romerne tvangsinnlemmet Sparta i det akaiiske forbundet i 192 fvt. Senere fikk Sparta status som en «fri by». Sparta ble en turistattraksjon for romere som ville se klassiske spartanske danser og ritualer utført i Artemis helligdommen og teateret. Det var ingenting tilbake av Spartas gamle styreformer og samfunnsstruktur, men som et slags levende museum fortsatte Sparta å dyrke sin annerledeshet i mange hundre år.