Lysander

Lysander kom fra en av Spartas finere familier, de såkalte heraklidene (etterkommere av halvguden Herakles). Familiens rikdom var mindre enn dets prestisje. Lysander måtte derfor støttes økonomisk av en annen familie, som «fostersønn» (mothax) for å gjennomgå den obligatoriske agogen. Likevel fikk han senere rollen som «elsker» (erastes) og veileder for den yngre sønnen til kong Arkidamos 2., Agesilaos. Denne alliansen tjente dem begge. Lysander ble admiral for Spartas flåte i 408 eller 407 fvt., og han hjalp Agesilaos til å bli konge etter faren cirka 400 fvt.

Med Lysander som enten admiral eller viseadmiral vant Spartas flåte mot den tidligere overlegne athenske flåten. Admiral Lysander vant det avgjørende flåteslaget under Peloponneskrigen utenfor Dardanellene i 405. Etter at Athens flåte var ødelagt, kunne Lysander blokkere kornforsyningen fra Svartehavet og plukke fra hverandre Athens imperium by for by.

Lysander avskaffet demokratiene og satte inn såkalte dearkier, timanns juntaer håndplukket av ham selv, til å styre i stedet. Athen måtte gi tapt i 404 fvt., og på grunn av byens størrelse satte Lysander inn tretti mann. Dette snevre oligarkiet ble senere kalt «de tretti tyranner» av athenerne. Disse veldig strenge oligarkiene ble opprettholdt med spartanske garnisoner og mord på demokratiske politikere.

Store deler av Hellas ble dermed styrt av Lysanders venner, noe som også ga ham en unik posisjon i det spartanske samfunnet. Han iscenesatte sin egen personkult gjennom statuer, dedikasjoner og mynter. På Samos ble Lysander, som kanskje den første levende greker, dyrket som en gud.

I 403 fvt. støttet kong Pausanias en tilbakevending til demokratiet i Athen, og senere trakk også eforene støtten til de mange dearkiene Lysander hadde etablert. Noen fikk demokratiet tilbake, mens spartanerne ellers støttet mildere former for oligarki. Dette reduserte kravet om spartanske styrker for å opprettholde kontroll. For Lysander var det et kraftig slag mot hans personlige makt, men han hadde fortsatt stor innflytelse, både i Sparta og i Hellas.

Lysander støttet Agesilaos' krav på tronen cirka 400 fvt., ved å så tvil om halvbrorens legitimitet og forsikre folkeforsamlingen om sin tidligere «elskedes» skikkethet. Da Agesilaos ble konge, forsøkte Lysander å bruke vennskapet til å gjenopprette de oligarkiske juntaene. Han støttet derfor også kong Agesilaos' utnevnelse til feltherre i krigen mot perserne i 396 fvt. Agesilaos var imidlertid irritert over Lysanders posisjon, og ville ikke la seg bruke. Lysander fikk viktige kommandoer, men ingen muligheter til å bygge opp igjen sin personlige kontroll over de greske byene.

Han overtalte spartanerne til å angripe Theben i 395 fvt., men døde i kampene her. Til tross for sin store personlige makt, hadde han ikke samlet seg rikdommer. Kildene forteller at man i hans etterlatte papirer fant et utkast til en ny forfatning, hvor alle heraklidene kunne stille til valg som konge. Om dette var det endelige beviset på hans grenseløse og «uspartanske» ambisjoner, eller en fabrikasjon for å sverte hans minne, vet vi ikke.

• Den greske antikken
• Peloponneskrigen
• Sparta
• Spartas historie