Sophus Bugge

Sophus Bugges innsats som norrønfilolog var særlig knyttet til studiet av edda- og skaldediktningen. Allerede under studieopphold i København i 1858–1860 utarbeidet Bugge planene for en kritisk utgave av eddakvadene, og han tok avskrifter av håndskriftene til eddakvadene og sagaer med tilknytning til dem. Han gav ut tre hefter av Norrøne Skrifter af sagnhistorisk Indhold i 1864–1865 (Hálfs saga, Norna-Gests þáttr, Vǫlsunga saga)og 1873 (Hervarar saga).

Utgaven av eddakvadene kom i 1867, med tittelen Norrœn Fornkvæði. Dette var den første virkelig kritiske utgaven av eddakvadene og vel det viktigste filologiske arbeidet fra Bugges hånd. Kvadene er bokstavrett gjengitt etter håndskriftene, med markering av oppløste forkortelser. Variantapparatet er utførlig og inneholder mange forslag til rettelser og forsøk på forklaring av vanskelige ord og former. I tilfellet Vǫluspá, som er bevart i to nokså ulike versjoner i Codex Regius og Hauksbók, gjengir Bugge begge, foruten sin egen rekonstruksjon fremst. Denne troskapen til overleveringen gjør Bugges Edda-utgave til en på mange måter moderne utgave, og den er fremdeles et uunnværlig hjelpemiddel for eddaforskere.

I Bugges studietid var de fleste forskere enige om at eddakvadene var eldre enn fra vikingtiden, og at mytene i dem var en enda eldre fellesgermansk arv. Derimot var forskerne uenige om hvor kvadene var blitt til, i Norge, som den norske historiske skole med blant andre Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch hevdet, eller i Syd-Skandinavia (Danmark), som blant andre dansken Svend Hersleb Grundtvig mente. Gjennom arbeidet med runeinnskriftene (se nedenfor) var Bugge blitt overbevist om at eddakvadene ikke kunne være diktet i den urnordiske språkformen han fant der, men at de ikke kunne være eldre enn fra 800-tallet. Han pekte blant annet på metriske regler som ville bli brutt ved en tilbakeføring til urnordisk.

Denne dateringen ledet Bugge inn på nye tanker om eddakvadenes litterære og kulturhistoriske bakgrunn. Med utgangspunkt i nyere studier i hvordan ballader og eventyr kunne vandre på tvers av språk- og landegrenser, la han i 1870-årene frem en teori om at gude- og heltediktene var påvirket av gresk-romerske myter og jødisk-kristne legender.

Høsten 1879 presenterte Bugge sine nye teorier i et foredrag i Videnskabs-Selskabet i Kristiania, som vakte stor oppmerksomhet. Bugge hevdet at stoffet i eddadiktene for en stor del var «Omforminger af Fortællinger og Digtninger, som hedenske og halvhedenske Nordboer i Vesten havde hørt, dels paa Irsk, dels paa Engelsk, af Munke og Mænd, uddannede i Munkeskolen, og som havde sin Kilde dels i den græsk-romerske, dels i den jødisk-kristne Kultur».

Bugge utdypet sine teorier i Studier over de nordiske Gude- og Heltesagns Oprindelse, som kom i to deler i 1881 og 1889 og ble oversatt til tysk og utgitt i München parallelt med den norske utgaven. Studiene vakte oppsikt og strid i hele den lærde verden. Noen, som rettshistorikeren Konrad von Maurer i München (som boken var tilegnet) og nordisten Adolf Gotthard Noreen i Uppsala, sluttet seg til Bugge, men flokken av kritikere var større, og angrepene var til dels krasse. Blant annet kom det skarpe utfall fra Karl Müllenhoff, Jacob Grimms etterfølger og Bugges lærer under hans studieopphold i Berlin i 1859, som kritiserte Bugge for «ikke å være sagnforsker». Svend Hersleb Grundtvig var på sin side forbitret over Bugges forsøk på å frarøve danskene det nasjonale eierskapet til «den aller fornemste gamle nordiske diktning».

Den vektigste kritikken kom fra islendingen Finnur Jónsson, som påpekte at norrøn mytologi slik den formidles i eddadiktningen, var kjent av norrøne skalder allerede på 800-tallet, altså var det lite sannsynlig at vesentlige innholdskomponenter kunne være kommet fra De britiske øyer. Bugge svarte på denne delen av kritikken med boken Bidrag til den ældste Skaldedigtnings Historie (1894), hvor han forsøkte å vise at disse skaldediktene ikke kunne være så gamle som man hittil hadde ment. Ikke mange har latt seg overbevise av Bugge i dette tilfelle.

Bugge arbeidet videre med eddadiktningen, og i 1896 gav han ut Helge-Digtene i den ældre Edda, deres Hjem og Forbindelser, der han holdt fast ved og bygget videre på sine teorier om at denne diktningen hadde fått avgjørende impulser fra De britiske øyer.

Sophus Bugges innsats innenfor runeforskningen var av stor betydning for dechiffreringen av selve runeskriften så vel som for tolkningen av de enkelte runeinnskriftene. Bugge leverte avgjørende argumenter for at runeinnskriftene i det eldre runealfabetet var forfattet i en egen urnordisk språkform som går forut for det norrøne litteraturspråket.

I artikkelen «Guldhorn-Indskriften» fra 1865, som bestod av bare 23 linjer, gav Bugge en ny tolkning av innskriften på det ene av de to kjente danske gullhornene, med oversettelser til gotisk, norrønt og gammelengelsk. Bugge skriver at han ikke vil begrunne tolkningen nærmere, men gjennom oversettelsene viser han uten å si det direkte at innskriften ikke er gotisk, som blant andre Peter Andreas Munch hadde ment. Derimot kom Bugge til å hevde at innskriftene med det eldre runealfabetet var skrevet på den germanske dialekten som språkene i Norden hadde utviklet seg fra, som han kalte urnordisk.

I de påfølgende år publiserte Bugge flere artikler der han utdypet og underbygget sine teorier om den urnordiske språkformen i de eldre runeinnskriftene. Uavhengig av Bugge, og på omtrent samme tid som han, kom den danske runologen Ludvig F. A. Wimmer frem til samme konklusjon om språket i innskriftene.

Frem til 1891 skrev Bugge en lang rekke artikler om forskjellige innskrifter i både eldre og yngre runer. Disse enkeltstudiene munnet ut i det store verket Norges Indskrifter med de ældre Runer, der første bind utkom i årene 1891–1903. Da Bugges syn var blitt så svekket at han ikke lenger kunne lese, måtte Magnus Olsen, hans elev og senere etterfølger, overta lesningen og beskrivelsen av nye runefunn fra 1902. Første hefte av bind 2, som inneholdt tillegg og rettelser, ble således skrevet av Olsen etter Bugges diktat. Innledningen til hele verket, «Runeskriftens Oprindelse og ældste Historie», fikk ikke Bugge fullført før han døde, men det viktigste var ferdig utformet og ble utgitt 1905 og 1913, her også med hjelp fra Olsen.

Bugge arbeidet ikke bare med norske runeinnskrifter, og en særlig innsats la han ned i tolkningen av den lange og vanskelige innskriften på Rök-steinen fra Östergötland. Karakteristisk for Bugge var at han kunne forandre mening om hvordan runeinnskriftene skulle tolkes. Hans befatning med Rök-innskriften er typisk i så måte: Hans første tolkning ble publisert i 1878, så gjorde han et nytt forsøk i 1888, før han i 1896 holdt et foredrag i Videnskabs-Selskabet i Kristiania om «forskjellige Afsnitt af Indskriften paa Rökstenen i Östergötland», og endelig, i 1910, utgav Olsen Bugges etterlatte avhandling Der Runenstein von Rök (313 sider).

I tolkningen av runeinnskriftene kom Bugges veldige idérikdom og geniale kombinasjonsevne til sin fulle rett. Her kunne han spille på sitt dyptgående kjennskap til den kulturverdenen som runeristerne hørte hjemme i, og på sine store kunnskaper i de germanske og andre indoeuropeiske språk. I ettertid har mange av hans tolkninger måttet revideres eller oppgis, men hans samlede innsats på runeforskningens område vil bli stående som banebrytende.

En fellesnevner i alt Sophus Bugges foretok seg, var språk og språkforskning. Som universitetets første professor i sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap studerte og gav han bidrag til utforskningen av et stort antall for det meste utdødde språk. Bugges første vitenskapelige artikkel, som han publiserte allerede som 19-åring i 1852, hentet derimot sitt emne fra norske dialekter: «Om Consonant-Overgange i det norske Folkesprog». Inspirasjonen fra Ivar Aasens nylig utgitte grammatikk (1848) og ordbok (1850) er tydelig, ikke minst i valget av termen «det norske Folkesprog».

Siden skulle det særlig bli eldre språksteg og fjernere språk Bugge skulle komme til å befatte seg med. Hans fremste arbeid med nyere norsk språk ble derfor innsamlingen av ballader i Øvre Telemark, foretatt med offentlig stipendium og publisert i boken Gamle norske Folkeviser i 1858. Kjennetegnende for Bugges utgivelsespraksis var tekstlig autentisitet: Han gjengav nøyaktig det han hadde hørt, uten å fylle ut formentlige lakuner eller korrigere antatte språkfeil, og han opplyste om ulikheter mellom forskjellige versjoner av visene, uten forsøk på å rekonstruere en «urtekst». I dette skilte Bugge seg ut i sin samtid, og hans utgave blir regnet som mønstergyldig i vitenskapelig henseende.

Bugge arbeidet mest med de indoeuropeiske språkene og særlig med de gammelgermanske språkene (medregnet gotisk og gammelengelsk), de italiske språkene latin, oskisk og umbrisk, videre armensk, albansk og lykisk (i Lilleasia); i studiedagene hadde han sågar skrevet en artikkel om sigøynerspråk (1857). Bugge lot dessuten publisere mange større arbeider om det ikke-indoeuropeiske språket etruskisk (i Italia), som han riktignok mente stod nær armensk og lykisk i en egen «anatolsk» språkgruppe innenfor indoeuropeisk.

Bugge utvidet stadig sin horisont og fulgte årvåkent med i forskningen. Det er betegnende at da den norske orientalisten Jørgen Alexander Knudtzon mente å kunne påvise at to av brevene som var funnet i Tell-el-Amarna i Egypt, var avfattet på et indoeuropeisk språk, var det med støtte fra Bugge (og Alf Torp). Brevene ble utgitt i 1902 under tittelen Die zwei Arzawa-Briefe. Die ältesten Urkunden in indogermanischer Sprache, med et femti siders bidrag fra Bugge. Senere funn i Lilleasia bekreftet Knudtzons hypotese, og språket i brevene er i dag kjent som hettittisk (se under hettittene).

Særlig mot slutten av livet ble Bugge engasjert i utforskningen av norske stedsnavn. I de første bindene av Oluf Ryghs monumentale verk Norske Gaardnavne i 19 bind (1897–1936), for det meste utgitt posthumt, er det utallige henvisninger til tolkningsforslag fra Sophus Bugge. Etter at Rygh falt fra, ble utgivningsarbeidet fordelt mellom fremstående norske filologer, og Bugge utgav i 1900 (sammen med Albert Kjær) første halvbind av Kristians Amt (dagens Oppland), og året etter var han med på å gi ut Ryghs etterlatte avhandling Gamle Personnavne i norske Stedsnavne (sammen med Karl Ditlev Rygh).

Som den første professoren i sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap må Sophus Bugge regnes som grunnleggeren av den lange og ærerike tradisjonen for historisk-komparativ språkforskning ved Universitetet i Oslo. Mens Bugge selv i sin forskning og faglige virksomhet hadde favnet et stort og vidt forgrenet felt, gjorde en økende spesialisering innenfor de filologiske og språkvitenskapelige fagene ved universitetet i de følgende år at Bugges elever ble å finne som professorer i vidt ulike fag. Blant hans elever må regnes i fremste rekke Alexander Bugge (historiker og Bugges sønn), Magnus Olsen (norrønfilolog), Hjalmar Falk (germanist), Alf Torp (indogermanist) og Moltke Moe (folklorist), dessuten historikerne Gustav Storm og Halvdan Koht, arkeologen Ingvald Undset, forleggeren William Martin Nygaard, indologen Sten Konow og keltologen Carl Marstrander.

Når det gjelder Bugges ideer og faglige arbeider, har nok de fleste falmet en del i løpet av de over hundre årene som er gått siden hans død. Noe annet er heller ikke å vente med tanke på hvor tidlig i sin utvikling mange av de fagene og disiplinene han virket innenfor, var den gangen. Likevel er Bugge stadig en referanse, særlig innenfor runologien og eldre nordisk språkhistorie, og hans mange forslag til stedsnavnstolkninger i Norske Gaardnavne er forunderlig slitesterke. Hans balladeutgave fra 1858, et ungdomsverk, er fortsatt forbilledlig i sin nøyaktige gjengivelse av den muntlige overleveringen. Og om de fleste norrønfilologer i dag ikke vil gå like langt som Bugge i å hevde fremmed kristen innflytelse på eddadiktningen, reiste han her en debatt som har pågått like siden, og som stadig er aktuell. Det er dessuten Bugges fortjeneste at ingen siden har kunnet hevde at eddadiktene er eldre enn fra vikingtiden, eller at de skulle være sydskandinaviske; Bugge satte her en tydelig grense, både kronologisk og geografisk.

Bugge var en helt imponerende forsker som loddet dypt og bredt i de emnene han gav seg i kast med. Hans tverrfaglige orientering og åpne, vitenskapelige grunnholdning gjør ham til et forbilde også for forskere i dag.

Veier i hjembyen Larvik og i Stavanger samt en plass i Oslo er oppkalt etter Sophus Bugge. En bygning på Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo bærer også Sophus Bugges navn.

• Sophus Bugge-fondet
• Sophus Bugge i Norsk biografisk leksikon

• Amundsen, Arne Bugge. 2013. Samlere, forskere og folkeminner på 1800-tallet. I Bjarne Rogan og Anne Eriksen (red.) Etnologi og folkloristikk. En fagkritisk biografi om norsk kulturhistorie, 2013, isbn 978-82-7099-723-7, 54–58
• Askedal, John Ole. 2012. Sophus Bugge (1833–1907). Foredrag på årsmøtet den 3. mai 2012. Det Norske Videnskaps-Akademi. Årbok 2012, 235–250.
• Bull, Francis. 1937. Norges litteratur fra februarrevolutionen til verdenskrigen. I Bull, Paasche og Winsnes, Norsk litteraturhistorie, bd. 4.
• Halvorsen, Eyvind Fjeld. 2000. Sophus Bugge. I Norsk biografisk leksikon. Bd. 2: Bry–Enø. Red. Jon Gunnar Arntzen et al. Oslo, 61–63.
• Holm-Olsen, Ludvig. 1981. Lys over norrøn kultur. Norrøne studier i Norge. Oslo.