Slottet

Etter at Stortinget i 1822 hadde bevilget penger til bygging av et slott i Oslo, ble det diskusjon om hvor Slottet skulle ligge. Både Hovedtangen (ved Akershus), Tøyen og Hammersborg ble foreslått, men kong Karl Johan holdt bestemt på den nåværende beliggenheten, på toppen av løkkene Fredrikslyst og Bellevue.

I 1823 la Linstow frem sine første tre utkast, alle basert på et stort H-formet anlegg med søylebåret midtrisalitt. Et redusert anlegg ble godkjent, og i 1825 ble grunnsteinen nedlagt. Det kuperte terrenget ble jevnet ut, men dette arbeidet ble så dyrt at det ble innstilt etter to år, og kom først i gang igjen i 1833 etter en ytterligere redusert plan. Sidefløyene mot byen ble nå helt sløyfet, og midtpartiet ble utstyrt med en arkadestilling med balkong. Hovedbygningen ble hevet til tre etasjer og fikk valmtak, som imidlertid ble bygd om til flatt tak i 1845, samtidig med at fløyene ble forlenget. Kjelleretasjen var tenkt til husholdningsrom og tjenerbolig. Første og tredje etasje ble innredet til rom for hoffpersonalet, mens andre etasje bestod av representasjonsrommene med den store festsalen som hovedrom.

I 1836 stod bygningen under tak, og innredningsarbeidene tok til under medvirkning av arkitektene Heinrich Ernst Schirmer og Johan Henrik Nebelong. Innredningen er hovedsakelig i nyklassisistisk stil. Peter Frederik Wergmann var den ledende dekorasjonsmaleren; han er blant annet ansvarlig for den store spisesalen og for de Pompeii-inspirerte dekorasjonene i den daglige spisesalen. Linstow utformet selv Slottskapellet og den store festsalen, som strekker seg gjennom to etasjer. Maleren Johannes Flintoe utførte dekorasjonene i det såkalte Fugleværelset i 1841.

Bygningen stod ferdig i 1848 og ble tatt i bruk av Oscar 1. I 1875 ble det bygd terrasse med balustrade (arkitekt Georg Andreas Bull) foran slottet, der rytterstatuen av Karl Johan ble satt opp. Slottet er pusset opp og ombygd etter hvert tronskifte: i 1876 (arkitekt Bull), i 1906 (arkitekt Carl og Jørgen Berner), i 1957 (arkitekt Arnstein Arneberg) og i 1992–1998 (arkitekt Narud-Stokke-Wiig A/S).

Det var først etter 1905 at Slottet ble permanent kongebolig. Kong Haakon hadde Slottet som fast bolig i hele sin regjeringstid, bortsett fra krigsårene. Han døde på Slottet i 1957. Den eneste andre kongelige som har dødd her, var den svenske «sångarprinsen» Gustav, som døde av tuberkulose i 1852. Kong Olav hadde slottet som fast bolig i hele sin regjeringstid (1957–1991), mens kong Harald og dronning Sonja først flyttet inn i 2001. Under den tyske okkupasjonen ble Slottet brukt av Vidkun Quisling som kontor fra 1942.

Kjelleretasjen ble avsatt til husholdningsrom og tjenerbolig. Første etasje inneholdt opprinnelig kongefamiliens leiligheter, og frem til unionsoppløsningen i 1905 ble Slottet sporadisk benyttet som bolig av kongefamilien under dens opphold i Norge. Andre etasje inneholdt kongens dagligværelser og representasjonsrommene, med den store festsalen som hovedrom. Tredje etasje ble innredet til gjesteværelser og rom for hoffet. Ved ombyggingen i 1906–1907 ble andre etasje i søndre sidefløy og søndre del av hovedfløyen leilighet for kongeparet, men ble i 1990-årene omdannet til kontorer. I første etasje ligger i dag kontorer og værelser for hoffet og adjutantstaben, foruten Slottskapellet, statsrådsværelset, biblioteket og flere gjestesuiter. Tredje etasje rommer i dag kongeparets leilighet og gjesteværelser.

Planleggingen av Slottets omgivelser ble påbegynt av Linstow og omfattet blant annet en reguleringsplan for naboeiendommene vest og nord for Slottsparken, et område som ble kalt Bag Slottet. Slottsparken har et totalareal på rundt 225 dekar. Den fikk sin endelige utforming fra 1838 av den danskfødte gartneren Martin Mortensen. Det meste av den gamle trebestanden i parken er fra hans tid. Parken ble gitt en romantisk form med mykt avrundede plenflater under frodige trær og små sjøer med springvann, etter engelsk forbilde. Den sørvestlige delen av parken, Dronningparken, er inngjerdet og ligger i flukt med Slottets stallbygninger. Mot Karl Johans gate avsluttes parken av to høydedrag, Abelhaugen og Nisseberget. I 1885–1894 hadde C. H. G. Olsen (Kikkert-Olsen) et folkeobservatorium her. Abelhaugen ble sterkt beskåret på sørsiden i 1896, da Drammensveiens (nå Henrik Ibsens gate) løp ble endret.

Til anlegget hører også de store alleene på hver side av den gruslagte Slottsplassen. Plassen avsluttes mot Karl Johans gate av en terrasse med trapp og balustrader, utført av stadskonduktør Georg Andreas Bull. På terrassen står Brynjulf Bergsliens rytterstatue av Karl Johan (avduket i 1875).

I Slottsparken står Ada Madssens statue av dronning Maud (1959) og Gustav Vigelands statuer av Niels Henrik Abel (1908) og Camilla Collett (1911). Den førstnevnte har gitt navn til Abelhaugen i parkens sørvestlige del. I parken finnes også vakthus for Hans Majestet Kongens Garde, drivhus og statens æresbolig Grotten.

For ivaretakelse av bygge- og vedlikeholdsoppgaver har man fra 1848 hatt en ansatt arkitekt med tittelen slottsforvalter.

• Hans Ditlev Franciscus Linstow
• nyklassisisme
• arkitektur

• Kavli, Guthorm & Gunnar Hjelde: Slottet i Oslo, 1973
• Risåsen, Geir Thomas: Slottet : kongelig stil gjennom 150 år, 1998
• Herman Munthe-Kaas: Linstows forslag til kongebolig i Christiania, «Byggekunst» 1922 ss. 1–9;
• H. Hals: Linstow og slottet, Fortidsminneforeningens årbok 1928;
• Yngvar Hauge: Slottet og byen, 1947;
• St. Tschudi-Madsen: To kongeslott, Oslo 1952, ss. 21–41;
• Ulf Hamran: Linstow og slottet, «Norges kunsthistorie» 4, Oslo 1981 ss. 31–44, 54–59, 62–69, 80–81;
• Ola Bettum: Slottsplassen – historie og framtid, «Byggekunst» 1991 ss. 498–503;
• Geir Thomas Risåsen: Den norske kongebolig anno 1849. Oppføring, innredning og møblering, Fortidsminneforeningens årbok 1998 ss. 9–42.