Sachsenhausen

Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen ble åpnet 12. juli 1936 som en fangeleir for mannlige fanger. På denne dagen ble 50 fanger overført fra konsentrasjonsleiren Esterwegen (Emsland) til Sachsenhausen for å bygge leiren. Sachsenhausen skulle være modell og forbilde for byggingen av andre leirer, og etableringen av Sachsenhausen markerer starten på utviklingen av nazistenes omfattende konsentrasjonsleir-system.

Heinrich Himmler omtalte Sachsenhausen som «en komplett ny og moderne konsentrasjonsleir». Den spesialdesignede arkitekturen besto i et funksjonelt, symmetrisk konsept der fangeleir (bygget som en rettvinklet trekant), kommandantur, verksteder, SS-kaserne og SS-boliger ble bygget som en avgrenset enhet.

Arkitekturen i fangeleiren skulle gjenspeile nazistenes fokus på kontroll, terror og overvåkning. Inngangsporten og hovedvakttårnet «Tårn A» var den høyeste bygningen på området og porten bar inskripsjonen «Arbeit macht frei» («arbeid gjør fri»). Bygningen med nakkeskuddanlegg, gasskammer og krematorium ble kalt «Stasjon Z».

Sachsenhausen var sete både for den sentrale inspeksjonsenheten for alle konsentrasjonsleirene og ledelsen for SS-troppene med ansvar for vaktholdet i alle leirene. Videre fungerte Sachsenhausen som opplæringssted for SS-tropper som skulle sendes til andre leirer. Disse ulike funksjonene gjorde at Sachsenhausen spilte en sentral rolle i nazistenes konsentrasjonsleirsystem.

Sachsenhausen ble opprinnelig bygget som leir for politiske fanger, men fra 1938 steg antallet jødiske fanger og såkalt «asosiale»; blant annet hjemløse og prostituerte. Sachsenhausen hadde fanger i alle fangekategorier. Etter at andre verdenskrig brøt ut, kom stadig flere politiske fanger fra de ulike okkuperte landene. I årene 1942–1944 fungerte Sachsenhausen som transittleir for jødiske fanger fra Berlin og Brandenburg som skulle deporteres videre til tilintetgjøringsleiren Auschwitz.

Nøyaktig hvor mange av de om lag 200 000 fangene i Sachsenhausen som døde er ikke kjent, men historikere antar at tallet er 35 000–40 000.

Forholdene i leiren var preget av utilstrekkelig ernæring og manglende medisinsk hjelp, samt hardt tvangsarbeid. Forholdene forverret seg kraftig under andre verdenskrig da ressurssituasjonen ble stadig dårligere, tvangsarbeidet hardere og leiren mer og mer overfylt. I tillegg steg brutaliteten i leiren.

Fangenes hverdag i leiren var preget av 10–12 timers tvangsarbeid. De første årene besto arbeidet i stor grad av ulike typer bygge- og kanaliseringsarbeider i forbindelse med byggingen, og senere utvidelsen, av leiren. I 1938 etablerte leirledelsen en industrigård med ulike SS-verksteder på vestsiden av fangeleiren, her ble også «Stasjon Z» plassert.

Etableringen av industrigården markerte oppstarten på den systematiske utnyttelsen av fangene som tvangsarbeidskraft. Det ble også åpnet et verk for teglstein, «klinkerwerk», som ble den mest brutale arbeidskommandoen og senere uteleiren i Sachsenhausen.

Sachsenhausen fikk etter hvert mer enn hundre uteleirer, som Demag Panzerwerk i Berlin-Falkensee og Heinkel Flugwerke i Oranienburg. Noen av uteleirene ble senere egne konsentrasjonsleirer, slik som Neuengamme. De fleste (av de mindre) uteleirene ble etablert i 1943–1944 da fokuset på utnyttelsen av fangene til tvangsarbeid i tysk rustningsproduksjon var på sitt sterkeste. På slutten av krigen arbeidet rundt 60 prosent av fangene i en utekommando eller uteleir.

Sachsenhausen var ingen tilintetgjøringsleir, men var likevel åsted for flere massemord. Nazistenes første systematiske massemord skjedde med utgangspunkt i Sachsenhausen våren 1941 da enkelte Sachsenhausen-fanger ble selektert og deportert til «eutanasi»-institusjonen Sonnenstein-Pirna hvor de ble drept med giftgass.

Etter at Nazi-Tyskland gikk til krig mot Sovjetunionen, begynte et omfattende massemord på sovjetiske krigsfanger. Høsten 1941 testet SS et nakkeskuddanlegg i en provisorisk brakke i industrigården, og mer enn 10 000 sovjetiske krigsfanger ble drept her i løpet av tre måneder. Det nøyaktige antallet er ikke kjent. Nakkeskuddanlegget ble deretter betraktet som en suksess og gjort til permanent innretning i Stasjon Z, drapsanlegget som ble bygget i industrigården i 1942.

Stasjon Z omfattet også et stort krematorium, og fra 1943 også et lite gasskammer, men det var nakkeskuddanlegget som først og fremst ble brukt til massemord i Sachsenhausen. Anlegget ble betraktet som så forbilledlig at samme type anlegg også ble etablert i andre leirer, for eksempel i Buchenwald.

1. februar 1945 ga leirkommandanten beskjed om å forberede evakueringen av leiren fordi sovjetiske styrker nærmet seg fra øst. Ordren resulterte i hektisk aktivitet i Stasjon Z. Flere tusen syke fanger, samt fanger som nazistene betraktet som farlige (som sovjetiske og britiske krigsfanger) ble drept eller deportert til andre leirer.

Under de såkalte evakueringsmarsjene som startet 21. april 1945 døde flere tusen fanger på grunn av underernæring, sult, kulde eller fordi de ble skutt. 22. og 23. april 1945 ankom polske og sovjetiske tropper leiren der de fant om lag 3000 syke fanger som hadde blitt etterlatt i sykebrakkene. Flere av disse var så syke at de døde i løpet av de første dagene og ukene etter frigjøringen.

I 1946–1947 ble flere medlemmer av SS-staben i Sachsenhausen og annet personale stilt for sovjetisk rett og idømt lange straffer i sovjetiske GULager. Både i DDR og Vest-Tyskland ble det etterforsket rundt 100 saker mot overgripere fra leiren, men kun et mindretall av sakene endte med domfellelse.

De fleste av nordmennene som ble deportert til tyske konsentrasjons- og tilintetgjøringsleirer under andre verdenskrig ble sendt til Sachsenhausen.

I de første okkupasjonsårene var deportasjon til tyske konsentrasjonsleirer enten en spesielt streng straff, eller det skjedde fordi vedkommende var dømt til mangeårig fengselsstraff grunnet motstandsaktiviteter. Fra 1942 av ble derimot deportasjon av norske politiske fanger til tyske konsentrasjonsleirer systematisert, delvis fordi fengsler og fangeleirer i Norge var fulle, men hovedsakelig fordi det var behov for arbeidskraft.

25 prosent av de norske politiske fangene som ble deportert til Tyskland var i Sachsenhausen for kortere eller lengre tid. I årene 1940–1945 var om lag 2500 nordmenn i Sachsenhausen, de fleste av disse var politiske fanger. I de første okkupasjonsårene samt i de siste krigsmånedene (etter at Auschwitz var evakuert) var også noen norske jøder i leiren. De norske jødene ble imidlertid hovedsakelig sendt til Auschwitz.

Om lag åtte prosent av de norske fangene i Sachsenhausen døde som følge av sykdom, manglende medisinsk hjelp eller hardt tvangsarbeid; ingen ble henrettet, gasset eller hengt. En viktig grunn til den lave dødsraten blant nordmenn sammenlignet med fanger fra andre nasjoner, var at nordmennene fikk matpakker fra Røde Kors, enkeltvis fra høsten 1942, systematisk fra 1943. «Nacht und Nebel-fanger» derimot fikk ikke motta slike pakker.

De skandinaviske fangene ble reddet av Svenska Röde Korset og brakt til Sverige under den såkalte «hvite busser»-aksjonen som begynte i mars 1945.

I august 1945 tok det sovjetiske hemmelige politiet NKVD i bruk deler av leiren som interneringsleir. Dette var i samsvar med allierte avtaler og skjedde i alle fire okkupasjonssonene i Tyskland. De fleste fangene var tyskere med verv i NSDAP eller andre deler av naziregimet, samtidig benyttet NKVD sjansen til også å internere såkalte fiendtlige elementer: personer som var kritiske til Sovjetunionen. Arrestasjonene skjedde ofte på grunnlag av mistanke eller angiveri, kun de færreste fikk noen gang saken sin prøvd for retten.

I årene 1945–1947 var ernæringen og boforholdene svært mangelfulle, men situasjonen ble deretter noe bedre. Rundt 12 000 av de om lag 60 000 fangene døde som følge av de dårlige forholdene, om lag 7000 ble sendt videre til sovjetiske GULager.

Sachsenhausen ble åpnet som nasjonalt minnested i 1961 og har siden gjenforeningen av Tyskland i 1990 vært gjenstand for omfattende oppussing, modernisering og museal utvikling. I september 1992 ble fangebrakke nr. 38 delvis ødelagt i en påsatt brann, men denne ble restaurert og gjenåpnet i 1997.

• konsentrasjonsleir
• Holocaust
• hvite busser
• andre verdenskrig

• Museum og minnested Sachsenhausen

• Benz, Wolfgang og Barbara Distel: Der Ort des Terrors : Geschichte der nationalsozialistischen Konzentrationslager, band 3, 2006.
• Morsch, Günter (red.): Mord und Massenmord im Konzentrationslager Sachsenhausen 1936–1945, 2005.
• Ottosen, Kristian: Liv og død – historien om Sachsenhausen-fangene, 1990.
• Storeide, Anette og Jakob Lothe: Tidsvitner – Fortellinger fra Auschwitz og Sachsenhausen, 2006.
• Storeide, Anette: Fortellingen om fangenskapet, 2007.