Sør-Sudans historie

Nord-Sudan ble fra 1820 erobret av det osmanske Egypt, og det nilotiske Sudan ble innlemmet i det egyptiske riket under Muhammad Ali. For Sør-Sudan innebar dette framfor alt at området ble plyndret, blant annet for slaver. Med britisk støtte ble egyptisk hegemoni gradvis etablert også over Sør-Sudan, og den egyptiske erobringen medførte at Sudan mot slutten av 1800-tallet for første gang var samlet til en moderne statsenhet.

Den egyptiske kediven Ismail pasja hersket over Sudan fra 1863 til 1879. I hans regjeringstid ekspanderte Egypt sørover i områder som i dag utgjør Sør-Sudan. Allerede i 1863 gjenopprettet han Den hvite Nil-provinsen med Fashoda som hovedkvarter. Året etter etablerte Ismail et elvepoliti for å få bukt med slavehandelen, men uten å lykkes siden slavehandlerne i hovedsak opererte i områder sør for egyptisk kontroll. I 1869 ansatte Ismail derfor den berømte britiske oppdageren, Samuel Baker, for å annektere hele Nilvassdraget med tilhørende landområder, stoppe slavehandelen og etablere militærposter i hele det erobrete territoriet. Baker oppfylte bare delvis målene ved å opprette Ekvatorialprovinsen som strakte seg inn i dagens Uganda. I dette området fikk han også hindret slavehandlerne, og han opprettet militærposten Tawfiqiyah ved Sobats utløp i Den hvite Nilen.

Samtidig som Baker sloss mot slavehandlerne langs Bahr al-Jabal, den største tilførselselven til Den hvite Nilen, fortsatte handelen med mennesker på de store slettene ved Bahr al-Ghazal i vest. En av slavehandlerne der, Zobeir Rahma Mansur, var blitt så mektig at Ismail pasja ikke kunne utfordre ham. Ismail utpekte heller Zobeir som guvernør for området i 1873, og territoriet hans ble kalt Bahr al-Ghazal-provinsen.

I 1874 overtok Charles Gordon som guvernør for Ekvatorialprovinsen. Gordon var ikke mer suksessfull enn Baker. Gordon presset derfor Ismail til å innsette ham som guvernørgeneral for hele Sudan for å få en slutt på slavehandelen, og Ismail ga etter i 1877. For å tekkes europeiske kreditorer underskrev Ismail samme år en avtale med Storbritannia om at slavehandelen skulle stoppes innen 1880, men de europeiske maktene overbeviste den osmanske sultanen om å avsette Ismail som kediv (visekonge) av Egypt i 1879.

I mellomtiden hadde Gordon hørt om den tysk-jødiske legen Eduard Schnitzer, som hadde kommet til Khartoum i desember 1875 under navnet Mehemet Emin. Gordon inviterte Emin til Ekvatoria for å bli øverste militærlege i provinsen. Han ble meget populær, og i 1878 utpekte Ismail pasja ham som etterfølger til Gordon og ga ham tittelen bey. Som guvernør fikk Mehemet Emin tittelen Emin pasja og styrte Ekvatorialprovinsen til Mahdia-staten isolerte ham i 1883–1884. Han flyttet til Wadelai i dagens Uganda til han ble evakuert av Henry Morton Stanley i 1889.

Områdene som i dag utgjør Sør-Sudan glapp ut av den osmansk-egyptiske okkupasjonen da Mahdien laget revolusjon i dagens Sudan i 1881 og etablerte en islamsk stat der. Den osmansk-egyptiske hovedstaden Khartoum falt i 1885.

Et år tidligere begynte erobringen av Sør-Sudan. Karam Allah Mohamed Kurqusawi var leder for 1500 ansar (som betyr hjelpere på arabisk), men klarte aldri å sette Ekvatoria under Mahdia-statens kontroll. En mulig årsak for at Mahdia-staten ikke prøvde å erobre Sør-Sudan var at befolkningen der støttet mahdistenes kamp mot egypterne og engelskmennene.

En Mahdia-militærpost ble etablert ved Rejaf, en region nær Juba, men Mahdia-staten hadde aldri effektiv kontroll sør for Fashoda. Rejaf var del av Lado-enklaven som i 1894 ble gitt av Storbritannia til Fristaten Kongo for å kontrollere mahdistene, men da Belgias konge Leopold 2. prøvde å bruke Lado-enklaven for å erobre Sudan nordover, satte britene avtalen til side og tok kontroll over Sør-Sudan fra 1899.

Fra 1899 inngikk Sør-Sudan i det kondominat som Egypt og Storbritannia etablerte over Sudan. Mens de arabiske lederne i Nord-Sudan sluttet opp om ordningen, etter at britene hadde vunnet slaget ved Omdurmani 1898, var det motstand mot kolonistyret i sør. Denne motstanden i sør kan forklares på bakgrunn av geografi, politikk, religion, og kultur.

Geografisk sett var Sudd, et enormt sumpområde i Sør-Sudan, en hindring for kolonisatorenes suksess i sør. Det enorme sumpområdet var en av flere årsaker til den svært dårlige infrastrukturen i sør, og fremkommelighet med transportmidler var utfordrende. Dette kan ha vært en av grunnene til at sør ble styrt gjennom indirekte styre, ved bruk av lokale stammeledere som var lojale mot kolonimakten. Disse lederne, oftest analfabeter, styrte folket, og bidro med å samle inn skatt samt tilby arbeidskraft til kolonimakten. Kolonimaktens argumenter for indirekte styre i sør var økonomiske og det hindret lokal motstand, ettersom de lokale lederne var samarbeidsvillige så lenge de fikk beholde sin egen kultur.

Politisk ble Sudan formet under egyptisk og britisk styre i kolonitiden (1898–1956), med egne administrasjoner for henholdsvis den nordlige og sørlige delen. Sør-Sudan ble klassifisert som et lukket distrikt etter en distriktsforordning i 1922. Forordningen hindret nordlige handelsmenn i å komme inn i sør, men den hindret også sør-sudanesere fra å reise nordover for utdanning og arbeid. Denne politikken fikk store konsekvenser for utdanningen i Sør-Sudan, ettersom utdanningssektoren ble totalt ignorert. Et annet mål med distriktsforordningen fra 1922 var å hindre islam i å spre seg sørover. Denne sørlige politikken med separat administrasjon og utvikling for nord og sør resulterte i en segregering, som økte misforståelser og til slutt felles utsikter for en felles nasjonal forståelse. Kolonimaktens politikk i sør hadde som mål å bevare kulturen og språket til de ikke-arabiske folkene i Sudan. Språkkonferansen i 1928 (Rajaf-konferansen) er ett eksempel på dette. På konferansen ble lokale språk fremmet, og utgivelse av lærebøker på lokale språk ble igangsatt for grunnskoleundervisning. Den ønskede begrensede kontakten mellom nord og sør grunnet blant annet i tanken på å la Sør-Sudan inngå i Britisk Øst-Afrika snarere enn Midtøsten. Skillet mellom politikken i sør og nord innebar at sør skulle utvikles etter «afrikanske», og ikke «arabiske», retningslinjer. Britisk kolonialisme bidro videre til skillet gjennom utbredelsen av kristendom, gjennom misjonering.

Flere folk motsatte seg kolonimaktens styre, enten det var representert ved briter eller arabere. I 1945 foretok den britiske kolonimakten en vurdering av hvilken del av imperiet det sørlige Sudan skulle knyttes til. Anbefalingen ble Nord-Afrika og Midtøsten, vesentlig på grunn av forbindelseslinjen Nilen representerte. Juba-konferansen i 1947 markerte et skifte i den britiske politikken mot sør, i det minste teoretisk. Målet med konferansen var å søke sørsudanernes mening om den fremtidige statusen angående deres rolle i den lovgivende forsamlingen, et nasjonalt parlament i Khartoum. Den politiske eliten i sør støttet selvstendighet for Sudan, men forutsatte en føderal struktur, der den sørlige delen på et senere tidspunkt kunne velge full selvstendighet. Det var i prinsippet de samme forutsetningene som ble lagt til grunn for fredsavtalen (CPA) 50 år senere. De sytten delegatene fra sør på konferansen hadde ikke en konsistent strategi, og derfor ble søringene tvunget til å delta i den lovgivende forsamling som et resultat av konferansen. Konferansen var første gang sørsudanerne ble spurt om sin mening under kondominatets tid, og det faktum at søringene kom sammen, markerte fødselen av nasjonalismen i Sør-Sudan. Det er uenighet blant fagfolk og politikere om hvorvidt denne konferansen faktisk markerte et vendepunkt. Noen hevder at konferansen ble organisert av nord for å tilsynelatende gi sørsudanere mulighet til å komme med innspill til en beslutning som allerede var tatt. Resultatet av Juba-konferansen, som ble avholdt i den daværende Ekvatorialprovinsen i juni 1947, med både britiske og sudanske delegater, var at de to delene av Sudan skulle knyttes tettere sammen, og styres som en enhet. Dermed ble Sudan forent, men med skepsis fra de sørsudanske representantene. Sør-Sudan ble fortsatt ikke reelt integrert som en likeverdig del av Sudan, og misnøyen i sør økte.

I nord førte presset for selvstendighet til at en lovgivende forsamling ble opprettet i 1948. Der var det bare 13 av 75 medlemmer som kom fra Sør-Sudan. Denne etterfulgte et styringsråd, som først ble opprettet kun med deltakelse fra nord, fra 1947 med representanter fra sør. Arabisk ble valgt som forsamlingens arbeidsspråk, hvilket bidro til det kulturelle skillet mellom landsdelene, og til misnøye i sør, hvor engelsk ble brukt som hovedspråk i administrasjon og utdanning. En ny anglo-egyptisk avtale i 1953 ga Sudan indre selvstyre, med tilbaketrekking av alle egyptiske og britiske styrker. Sør-Sudan var ikke inkludert i avtalen; her innebar overgangen til selvstyre, selvstendighet og samling under én sentral politisk ledelse derfor tiltagende underleggelse under Nord-Sudan.

Fra Juba-konferansen og fremover skjedde det mange endringer i politikken sør i Sudan. En ny anglo-egyptisk avtale som anerkjente sudanesernes rett til selvbestemmelse ble signert i 1953 og en sudanisering av offentlige tjenester fant sted. Likevel fikk sør-sudanesere bare 6 av 800 stillinger, og mangelen på utdannede og kvalifiserte personer var én årsak. Dette skapte stor misnøye i sør, hvor frykt for dominans og kolonisering fra nord vokste.

I august 1955 førte denne misnøyen til at de sørlige styrkene i Torit gjorde opprør, som spredte seg og resulterte i drepte nordlige tjenestemenn og sivile. Opprøret eskalerte og ble starten på den første borgerkrigen. Den 19. desember 1955 vedtok nasjonalforsamlingen enstemmig uavhengighet, og Sudan ble en selvstendig stat 1. januar 1956. År med forsømmelse hadde resultert i svært få sør-sudanesere med erfaring i moderne administrasjon eller handel. Dermed dikterte nordlige politikere og ledere politikken for hele Sudan, mens sør-sudanesernes kultur, språk og religion ble marginalisert.

I det sudanske parlamentet fremmet representanter fra sør fortsatt en føderal løsning. Uklarhet om den politiske utvikling ble utnyttet av de militære til å gripe makten. I 1958 tok general Ibrahim Abboud makten i et militærkupp. Abboud bygde mange skoler, også i sør og disse benyttet han så for å fremme en Sudansk muslimsk identitet. Arabisk ble innført som undervisningsspråk og du måtte ha et muslimsk navn for å kunne starte på skolen. Byråkrater fra nord ble satt inn i sentrale administrative stillinger, og kristne misjonærer, som hadde vært sentrale blant annet i å tilby utdanning i sør, ble utvist fra 1962. Frigjøringskampen fikk næring fra denne utviklingen, som blant annet ga seg utslag i en streik i skolene og demonstrasjoner i sør i 1962. I 1963 startet den væpnede motstandskampen for alvor, som regjeringen i Khartoum svarte på med økt undertrykking.

Holdningen i sør var delt mellom dem som søkte full selvstendighet og de som ønsket selvstyre innenfor ett Sudan. Til dem som søkte selvstendighet var de første organiserte politiske og militære grupperinger i Sør-Sudan, med Sudan African Closed Districts Union (SACDU), dannet i eksil i 1962 og en militær gren kjent som Anyanya etablert i 1963, og som tok opp kampen for løsrivelse. Partiet endret navn til Sudan African National Union (SANU) i 1963, og etablerte egen regjering, Nile Provisional Government (NPG), som ledet an i frigjøringskampen. Etter splittelser i SANU, ble Southern Sudan Liberation Movement (SSLM) dannet i 1967, ledet av Joseph Oduho Haworu (1927–1993), som også var øverstkommanderende for Anyanya.

SSLM deltok i fredsforhandlinger i 1971, som i 1972 førte til den såkalte Addis Abeba-overenskomsten, som markerte slutten på den første borgerkrigen i Sudan. Addis-avtalen ga Sør-Sudan lokalt selvstyre. Den påfølgende stabiliteten muliggjorde innsats for økonomisk og sosial utvikling i sør. Blant annet iverksatte Kirkens Nødhjelp, med offentlig norsk støtte, et storstilt utviklingsprogram i Sør-Sudan – som senere måtte oppgis da krigen på nytt brøt ut.Islamiseringen av Sudan under militærregimet til Gaafar Muhammad Nimeiri, som grep makten i et kupp i 1969, og en opplevd diskriminering av sør, bidro til sporadisk militær motstand også før 1983. Utnyttingen av Sør-Sudans naturressurser, blant annet bygging av Jonglei-kanalen for å bedre utnyttelsen av vannet fra Nilen og utvinning av olje, bidro til at motsetningene blusset opp igjen.

Opplevelse av fortsatt marginalisering og motstand fra Khartoum, hvor islamisering av politikk og samfunnsliv fortsatte, førte til at frigjøringskampen ble gjenopptatt med militære midler i mai 1983, gjennom Sudanese People's Liberation Movement (SPLM) og Sudanese People's Liberation Army (SPLA), begge ledet av oberst John Garang de Mabior, som forble dens leder til sin død i 2005.

Krigen brøt ut igjen da en hærbataljon stasjonert i Bor gjorde opprør, og søkte tilflukt i Etiopia. Flere fulgte etter, og SPLA organiserte sin motstandskamp derfra. Bakgrunnen for at krigen ble gjenopptatt var ikke minst innføring av shari'a-lovgivning også i sør, samt en inndeling av Sør-Sudan i tre provinser, som i realiteten innebar at fredsavtalen fra 1972 var brutt. Det sudanske regimet svarte på opprøret i sør med omfattende militære angrep, som i vesentlig grad ble rettet mot sivilbefolkningen, ved å ødelegge avlinger, forhindre matforsyninger, og fordrive folk fra sine hjem. Kombinert med tørke, blant annet i 1984–1985, førte dette til utstrakt tørke og sosial nød i store deler av Sør-Sudan.

Krigen i Sør-Sudan var i 1980- og 1990-årene den verste av Afrikas konflikter. Begge parter ble anklaget for å stå bak grove brudd på menneskerettighetene, og både regjeringen og SPLA er beskyldt for å tvangsrekruttere soldater, deriblant barn. Krigen bidro også til hungerkatastrofer sør i landet, som har vært en ytterligere årsak til at rundt 4,5 millioner mennesker ble internt fordrevet i slutten av 1990-årene; ytterligere én million flyktet til nabolandene. Det er antatt at rundt to millioner mennesker mistet livet som følge av krigen, som krevde storstilt humanitær innsats. Denne ble i vesentlig grad forhindret av Sudans regjering, og hjelpen til Sør-Sudan måtte i hovedsak tas inn fra Kenya, blant annet gjennom FNs nødhjelpsoperasjon Lifeline Sudan.

Kravet til SPLM/SPLA var fra starten utstrakt selvstyre i et forent Sudan, alternativt selvstendighet for Sør-Sudan. SPLA gikk deretter lenger enn Anyanya, og tok til orde for frigjøring av hele landet, for et nytt Sudan, uten diskriminering basert på rase, etnisitet, religion eller kulturell bakgrunn. Derved fikk bevegelsen med seg også andre grupper, blant annet i det sentrale og østlige Sudan, i kamp mot sentralmakten.

Frigjøringskrigen ble også preget av interne stridigheter i Sør-Sudan, som også ga seg utslag i militære sammenstøt mellom ulike grupperinger, og utfordret Garangs lederskap, og hans politikk for et fortsatt forent, men sekulært og demokratisk Sudan, med like muligheter for alle regioner. I 1991 ble SPLA splittet i to fraksjoner, dels etter etniske linjer, hvor SPLA, ledet av Garang, sto sterkest blant dinkaene, mens utbryterne, ledet av Riek Machar, sikret seg oppslutning blant nuerne; Machar var tilhenger av sørsudansk selvstendighet. Samme år ble SPLA svekket ved at Etiopias militærjunta ble styrtet; opprørerne i Sudan ble støttet av Etiopia, men Sudan støttet den eritreiske frigjøringsbevegelsen som kjempet mot Etiopia.

SPLA ble svekket til 1997, da bevegelsen igjen styrket sin militære posisjon. Ytterligere splittelser fant sted i 1990-årene, og enkelte opposisjonsgrupper, blant annet South Sudan Independence Movement (SSIM), inngikk i 1997 separate fredsavtaler med regjeringen. Mens de sørsudanske fraksjonene kom fram til fredsavtaler seg imellom, og mye av den interne kampen ble avsluttet per 1995, ble krigen mot nord trappet opp etter at regjeringen i 1995 erklærte hellig krig, jihad, mot opprørerne i Sør-Sudan. På tross av flere offensiver lyktes det ikke regjeringsstyrkene å slå SPLA.