Borgerkrigen i Sør-Sudan

Den første borgerkrigen i Sør-Sudan varte fra 1955–1972. Den organiserte motstanden tok til da geriljabevegelsen Anyanya ble dannet i 1963, og som – støttet av sin politiske gren, Southern Sudan Liberation Movement (SSLM) – kjempet til en fredsavtale ble inngått i 1972; den såkalte Addis Abeba-overenskomsten, som ga Sør-Sudan indre selvstyre.

Krigen ble gjenopptatt i 1983 av Anyanyas arvtaker Sudan People's Liberation Army (SPLA), og dens politiske del, SPLM. Bakgrunnen for den nye borgerkrigen var innføring av sharia-lovgivning også i sør, samt en inndeling av Sør-Sudan i tre provinser, som i realiteten innebar at fredsavtalen av 1972 ble brutt fra regjeringens side. Det nye opprøret startet med støtte fra medlemmer av regjeringshæren, derunder oberst John Garang de Mabior, som forble SPLAs leder frem til sin død i 2005. Kravet til SPLM/SPLA var fra starten utstrakt selvstyre i et forent Sudan, alternativt selvstendighet for Sør-Sudan. Midt på 1990-tallet ble krigen trappet opp gjennom at regjeringen erklærte hellig krig, jihad, mot opprørerne i Sør-Sudan. Men på tross av flere regjeringsoffensiver lyktes det ikke å slå SPLA.

Samtidig som SPLA fikk med seg flere grupper i kampen mot regjeringen i Khartoum, kom det fra tidlig på 1990-tallet til indre strid i SPLA, med splittelse i to fraksjoner i 1991. Splittelsen skjedde dels etter etniske linjer, hvor den ene ble ledet av John Garang de Mabior, sto sterkest blant Dinkaene, mens den andre, ledet av Riek Machar, sikret seg oppslutning blant Nuerne. Selv om de to fraksjonene med sine ledere ble gjenforent i 2002, uttalte de ulike mål for frigjøringskampen. Mens Rick Marcher hadde full selvstendighet som mål, hadde John Garang et nytt Sudan som mål. I det nye Sudan skulle alle sudanere bli behandlet likt, uavhengig av hudfarge, kultur og religion.

Krigen i Sør-Sudan var i 1980- og 1990-årene den verste av Afrikas konflikter. Begge parter ble anklaget for å stå bak grove brudd på menneskerettighetene, og både regjeringen og SPLA er beskyldt for å tvangsrekruttere soldater, deriblant barn. Krigen bidro også til sultkatastrofer sør i landet, som har vært en ytterligere årsak til at om lag 4,5 millioner mennesker ble internt fordrevet i slutten av 1990-årene, mens ytterligere én million flyktet til nabolandene. Det er antatt at rundt to millioner mennesker mistet livet som følge av krigen, som krevde storstilt humanitær innsats. Denne ble i vesentlig grad forhindret av Sudans regjering, og hjelpen til Sør-Sudan måtte i hovedsak tas inn fra Kenya.

Frigjøringsbevegelsen SPLM/SPLA (Sudanese People’s Liberation Movement/Army) hadde statsmakten i Sør-Sudan etter løsrivelsen fra Sudan i 2011. Etter at Johan Garang de Mabior ble drept i en helikopterulykke 31. juli 2011, ble Salva Kiir Mayardit Sør-Sudans første president, og nestlederen Riek Machar ble visepresident.

I juli 2013 avsatte president Salva Kiir visepresident Riek Machar. Senere samme år endte partikonferansen til SPLM med skuddvekslinger i en militærleir utenfor hovedstaden Juba 15. desember 2013, og Salva Kiir beskyldte Riek Machar for forsøk på statskupp. Konflikten mellom de to har et historisk bakteppe, og går tilbake til 1991 da Machar opprettet en egen opprørsgruppe ved siden av SPLA.

I løpet av kort tid ble SPLM splittet – hovedsakelig langs etniske linjer. Salva Kiir er dinka, og han fikk fortsatt støtte fra sitt eget folk, mens Riek Machar er nuer og hans folk støttet opprettelsen av SPLM i opposisjon. I tillegg har Uganda støttet Salva Kiir, mens Sudan er beskyldt for å støtte Riek Machar. Det er også andre militære fraksjoner og politiske grupperinger som kjemper om makt.

I løpet av 2014 var det fem forsøk på å få i stand en fredsavtale mellom de stridende partene, men ingen av dem lyktes.

26. august 2015 ble en ny fredsavtale signert av Salva Kiir (SPLM), Riek Machar (SPLM-IO) og Pagan Amum (representant for «former detainees») etter sterkt press fra USAs utenriksminister og lederen for FNs sikkerhetsråd. I henhold til avtalen ble skulle Riek Machar gjeninnsatt som visepresident.

7. juli 2016 brøt det på nytt ut væpnet konflikt mellom partene. Mange av kampene utspilte seg i Juba, der den politiske eliten befinner seg. Flere hundre mennesker ble drept og mange tusen drevet på flukt. Utover høsten 2016 advarte FN flere ganger om fare for folkemord i landet. I februar 2017 ble det erklært hungersnød i flere av landets delstater som følge av borgerkrigen. I 2018 ble det rapportert om økonomisk kollaps i Sør-Sudan.

I 2018 signerte de stridende partene en revitalisert fredsavtale om løsning av konflikten i Sør-Sudan (R-ARCSS). Partene som har signert avtalen inkluderer overgangsregjeringen (TGoNU), SPLM/A-IO, Sør Sudans Opposisjonsallianse (SSOA), Former deteinees (FD), og andre opposisjonspartier (OPP). Dette viser at selv om Riek Machar (SPLM/A-IO) og Salva Kiir (SPLM/A) med sine styrker og allierte er hovedaktører i konflikten, er et større antall fraksjoner og parter involvert.

I tråd med den revitaliserte fredsavtalen ble en ny overgangsregjering innsatt i 2020. Den nye overgangsregjeringen inkluderte Salva Kiir som president, og Riek Machar som første, og en av fem visepresidenter.

I tråd med landets første grunnlov, skulle et valg ha funnet sted i 2015. Dette har blitt utsatt en rekke ganger. Det siste planlagt valget i desember 2024, ble i september samme år utsatt av sittende regjering, og planlagt for 2026. Det foregår kontinuerlig interne maktkamper i regjeringen. Det politiske spenningsnivået er høyt og folket lever i utrygghet.

• Sør-Sudans historie
• Sudans historie

• Council on Foreign Relations – Global Conflict Tracker: South Sudan