Robert Dahl

Dahl ble født i Inwood, Iowa, men vokste opp i Skagway, Alaska, der faren var lege. Dahls bestefar, Iver Pedersen Dal, utvandret til USA i 1865 fra gården Dal Vestre ved Snåsavatnet utenfor Steinkjer. Robert Dahl var seg hele livet bevisst sine norske røtter og besøkte fedregården flere ganger.

Som ung arbeidet Dahl som lossearbeider ved jernbanen i Skagway. Denne langvarige kontakten med lokale folk fikk avgjørende betydning for hans politiske holdninger og forskningsinteresser.

Som statsviter og politisk menneske stod Dahl for likhetsverdier i politikk og sosialt liv. Han respekterte dypt vanlige folks politiske dømmekraft om de fikk anledning til å søke kunnskap og tid til refleksjon. I tråd med dette menneskesynet sa han ofte at han heller ville bli styrt av et tilfeldig utvalg personer plukket ut av telefonkatalogen enn av professorer på Harvard.

Etter BA-eksamen ved University of Washington i Seattle i 1936 ble Dahl ansatt som økonom i Roosevelt-administrasjonens War Production Board i Washington, men meldte seg så frivillig til krigstjeneste.

Hans dype likhetsorientering ble ytterligere styrket av denne erfaringen. Som sersjant ledet Dahl en patrulje under innmarsjen i Tyskland fra september 1944, ofte bak fiendens linjer. Der opplevde han den menige soldats mot og lojalitet og utviklet dype vennskap med sine soldatkamerater. Disse holdt han ved like livet ut. For sin krigsinnsats ble Dahl dekorert.

Disse tidlige erfaringene styrket også Robert Dahls interesse for rettferdighet og gjorde ham til sosialist. En grunntanke hos ham er at uansett økonomisk system – sosialisme eller kapitalisme – må økonomien underordnes demokratiske prinsipper og verdier: kollektivt selvstyre, demokratiske friheter og alle menneskers fundamentale likeverd.

Hele livet var Dahl både som borger og som statsviter opptatt av hvordan maktforhold påvirker livene til vanlige folk. Det gjorde han også bevisst hvordan maktansamlinger i en gruppe eller klasse lett kunne føre til misbruk og overgrep.

Dahls primærinteresse i statsvitenskap er best uttrykt av ham selv i «Who Governs?» (1961), hans studie av lokalpolitikken i New Haven: «I et politisk system der nesten hver voksen kan stemme, men hvor kunnskap, rikdom, sosial posisjon, adgang til tjenestemenn og andre ressurser er ulikt fordelt, hvem er det, når alt kommer til alt, som styrer?»

Hans syn på kapitalismen var nyansert: en kapitalistisk økonomi ga høyere levestandard til flere og rom for personlig frihet. Men samtidig førte de enorme inntektsforskjellene kapitalismen avfødte til problemer for hans fremste verdi: mest mulig likhet i vedtaksprosessene.

Når Dahl som ung meldte seg ut av det amerikanske sosialistpartiet, var det fordi det var pasifistisk og dermed undervurderte faren ved Adolf Hitler.

Men grunngivingen var like mye at han fryktet en sosialisert økonomi ville gi for mye makt til byråkratiet og statsmakten.

Dahls interesse for demokratiet – dets opprinnelse, grunngiving, virkemåte i ulike land, institusjonelle variasjoner og framtid – kan spores tilbake til hans modningsår under trusselen fra totalitære regimer, Hitlers Tyskland og Stalins Sovjet.

Kritikken av sosialisme som frihetstrussel forhindret imidlertid ikke at Robert Dahl hele livet forble knyttet til den demokratiske venstresiden. Tittelen på en av hans bøker angir hans verditilknytning: Demokrati, frihet og likhet. I Norge ville han blitt kalt en liberal sosialdemokrat.

Denne grunnholdning viser seg ikke minst i hans livslange interesse for maktspørsmål og størst mulig likhet i politiske prosesser, oppsummert i hans siste publikasjon «On Political Equality» fra 2006.

Hans livslange studier av forutsetninger for økonomisk demokrati og arbeiderstyrte bedrifter er del av denne interessen. Den kom til uttrykk blant annet i «A Preface to Economic Democracy», 1985, på norsk under tittelen «Økonomisk demokrati: den neste utfordringen», 1992.

Hans metodesyn slo gjennom her: han ville underkaste alle hypoteser om makteliter og maktovergrep en nitid vitenskapelig undersøkelse. Han ble behaviorist, empirisk atferdsforsker.

Det var ikke nok å påstå antakelser om maktkonsentrasjoner og elitedominans; slike innflytelsesforhold måtte vises konkret og empirisk. Hvem styrer faktisk? Han mente venstresiden tok for lett på slike spørsmål.

I sin studie av New Haven fra 1961 mente han for eksempel at det ikke ga mening å si at byen ble styrt av patrisiere, en «business elite». Alliansene skiftet fra sak til sak, ingen dominerte hele tiden og over alle saker. I senere år sa han at han i dag ville lagt mer vekt på hvordan bypolitikken i New Haven så ut nedenfra, fra grupper uten store ressurser, som afroamerikanerne.

Dahl tok utgangspunkt i at alle interesser skulle veies likt; ingen interesser skulle ha automatisk forrang framfor andre. Han kalte dette for «intrinsic equality», iboende likhet.

I sin kritikk av de enorme forretningskorporasjonene i USA fremholdt han det uheldige i deres bruk av økonomiske ressurser for å påvirke politiske valg.

Han kom også med konkrete forslag for å demokratisere disse foretakenes indre liv, som å styrke aksjonærene og forbrukernes representasjon i styrene og gjennom lovgivning regulere pengebruken ved valgene.

Han var dypt uenig i den amerikanske høyesteretts avgjørelse om å definere pengebruk som del av ytringsfriheten og slik legge grunnen for ubegrensede kampanjebidrag og medfølgende økte inntektsulikheter.

Man kan spore denne interessen for inntektsforskjellers innflytelse på demokratiet fra tidlig av. Her er det en linje tilbake til Dahls studier av grunnlovsfaren James Madisons demokratioppfatning.

På 1790-tallet uttrykte Madison bekymring for at pengeinteressene rundt den første finansminister i USA, Alexander Hamilton, ville knuse den begynnende demokratiske orden i Amerika.

Dahl skrev sin første innflytelsesrike bok «A Preface to Democratic Theory» (1956) nettopp om James Madison. Her sa han seg enig med Madison i at skiftende fraksjoner kunne gjøre demokrati mulig i store land gjennom å legge grunnen for varierende allianser fra sak til sak. De skiftende alliansene ga opphav til «pluralismen» som Dahl var en tilhenger av.

Fra da av kan vi spore Dahls interesse for studiet av størrelsen på territoriet som en viktig inngangsport for å forstå politiske systemers oppbygging og virkemåte. Størrelsen er nettopp det som gjør enhver tanke om direkte demokrati umulig. I dagens verden må politikken derfor grunnes på et representativt demokrati. Hva er så det?

Dahl utmyntet begrepet ‘polyarkiske demokratier’ som betyr styre av mange eller mangfoldstyre. Dahl mente det som en betegnelse på styresett særlig i vestlige land som er ufullkomne varianter av demokratiet som et ideal. Faktiske forekommende styresett ville sjelden eller aldri komme i nærheten av demokratiet som ideal. Derfor trengte vi et begrep om ulike former for «pluralistiske» styresett som nærmer seg det demokratiske ideal.

I boka «Polyarchy» fra 1971 definerte han slike polyarkier som politiske systemer som kunne plasseres langs to akser han kalte «public contestation» og «participation»: i hvilket omfang det var konkurranse mellom partiene og i hvilken grad det forelå rettigheter til å delta i politikken.

Dette åpnet opp for en bred litteratur, der Dahl sammen med den norske statsviteren Stein Rokkan ble ledende. Den omhandlet de historiske, sosiale, kulturelle og økonomiske forutsetningene for demokratiske styresett, derunder studier av institusjonelle variasjoner mellom ulike land.

Et eksempel er forskjellen mellom den britiske Westminster-modellen med flertallsvalg i enmannskretser og den amerikanske modellen med en president valgt direkte av folket, en lovgivende forsamling – Kongressen – basert på proporsjonal representasjon – PR – med et senat øverst og en aktivistisk lov-overprøvende høyesterett.

Polyarkiet defineres av Dahl gjennom et fokus på de regler, eller prosedyrer som skal legges til grunn for å nå fram til vedtak som av flest mulig ansees som legitime (moralsk akseptable).

• For at et styresett skal kunne kalles demokratisk (eller polyarkisk), må de stemmeberettigede ha mulighet til å framføre sitt syn i offentligheten (effektiv deltakelse).
• Det må herske full likhet i vektingen av stemmene, stemmelikhet, som følger av hans prinsipp om iboende likhet.
• De stemmeberettigede må i tillegg tilstrebe opplyst forståelse av sakene som skal avgjøres.
• Her igjen må alle ha samme sjanse til å gjøre seg kjent med grunngivingen for sakene (opplyst forståelse) og kunne gjøre seg mest mulig likt gjeldende i ordskiftet.
• De stemmeberettigede må ha full kontroll med hva som skal vedtas. Ingen skal kunne utelukke saker fra dagsordenen. Hvilke saker som skal vedtas må være åpent for debatt. Det betyr at det ikke eksisterer noen sluttstrek for hva demokratiske beslutninger skal omfatte (kontroll med agendaen).
• Alle voksne skal ha stemmerett (inkludering).

Demokratiet er tross alle ufullkommenheter den beste styreform for å unngå maktmisbruk og tyrannier. Det gir større rom for personlig frihet og moralsk autonomi enn noen annen kjent styreform. Det er den beste garanti for rettssikkerhet og frihetsrettigheter som ytrings- og organisasjonsfrihet, deltakelse og tankefrihet.

Demokratiet gir de beste muligheter for mest mulig likhet i beslutningsprosessene (selv om idealet er langt unna realiteten) og det åpner for at den enkelte selv kan bestemme hva som er hans eller hennes interesser.

Dessuten er demokratier mer fredelige mot hverandre enn diktaturer. Demokratier gir også, i kombinasjon med ulike former for markedsøkonomi, mest velferd for folk flest.

Dahls demokratisyn påvirket også hans syn på den amerikanske forfatningen. Han beklaget at grunnlovsfedrene ikke åpnet for et parlamentarisk styresett og betraktet den amerikanske forfatningen som grunnleggende udemokratisk («How Democratic Is the American Constitution?», 2001).

At alle stater, uansett folketall, velger to senatorer; at kvinner ikke fikk stemmerett, og at afroamerikanske slaver ble gitt et menneskeverd på 3/5 av hvite menn når en stats folketall skulle beregnes, kalte Dahl «diabolsk».

Konstitusjonen har regler som hindrer reformer, en kjensgjerning som har gitt støtet til en bred debatt om USA som et dysfunksjonelt politisk system, en «tilfrosset» republikk.

Dahl levde til å se folkelige protester mot økende forskjeller i velstand som Occupy Wall Street-bevegelsen på 2000-tallet og sa ved den anledning at disse inntektsgapene kunne skyve enkelte land – USA blant dem – under terskelen til at de kunne kalles ‘demokratiske’.

Han underviste hele livet om de (relativt få) eksperimenter som har vært med rene arbeiderstyrte bedrifter i Jugoslavia og Spania nettopp fordi han var opptatt av å fremme mer likhet innen økonomien.

Hans mange bøker er oversatt til en rekke språk. For eksempel er hans «On Democracy» fra 1998 oversatt til mer enn 20 språk, deriblant russisk, arabisk, kinesisk, polsk, tsjekkisk og koreansk.

Flere av Dahls bøker er oversatt til norsk, «Moderne politisk analyse» (1968), «Etter revolusjonen» (1973) og som nevnt «Økonomisk demokrati: den neste utfordringen» (1992).

I tillegg skrev han en bok i dialog med den marxistiske filosofen William L. McBride under tittelen «Demokrati og autoritet» (1980). Denne debattboken som bare foreligger på norsk, handler om hvilke kriterier som skal legges til grunn for politiske vedtak etter en revolusjon, og etter at liberaldemokratiske beslutningsprosedyrer er satt ut av kraft.

Denne meningsutvekslingen må sees på som et tidstypisk uttrykk for den radikalismen som vokste opp i USA i kjølvannet av Vietnamkrigen og protestbevegelsen som denne krigen utløste.

Dahl var en viktig stemme i debatten om demokratiets framtid i denne urolige tiden. Særlig var han opptatt av spørsmålet om hvorvidt en revolusjon – anarkistisk eller marxistisk – kunne forenes med eller true demokratiske grunnverdier vi alt har berørt: rettssikkerhet, tanke-, ytrings- og organisasjonsfrihet, hyppige og frie valg, et selvstendig sivilsamfunn, tilgang til alternative informasjonskilder og ikke-diskriminerende statsborgerskapsregler.

Uansett, mente han, måtte tilhengerne av en slik revolusjon kunne svare på spørsmålet om hvordan vedtak på vegne av hele folket skulle fattes legitimt i fravær av liberaldemokratiske beslutningsarenaer.

Kjernen i Dahls politiske tenkning ligger her. Hans fremste verk der hans innsikter og argumenter oppsummeres, er Democracy and Its Critics (1989).

• Politics, Economics and Welfare (1953, med Charles E. Lindblom)
• A Preface to Democratic Theory (1956)
• Who Governs? (1961)
• Modern Political Analysis (1963, norsk utgave Moderne politisk analyse, 1967)
• Political Opposition in Western Democracies (1966)
• Pluralist Democracy in the United States: Conflict and Consent (1967)
• After the Revolution? (1970, norsk utgave Etter revolusjonen, 1973)
• A Preface to Economic Democracy (1985, norsk utgave Økonomisk demokrati: den neste utfordringen, 1992)
• Democracy and its Critics (1989)

• statsvitenskap
• demokrati

• Intervju med Robert Dahl i Minerva.