Palestinakrigen i 1948–1949

Sionistene påberopte seg en historisk rett til Palestina, som den sionistiske bevegelse fra århundreskiftet omsatte til organisert innvandring og bosetting. Denne tiltok i mellomkrigstiden, særlig på grunn av pogromene i Russland og forfølgelsen i Tyskland.

Under første verdenskrig ga Storbritannia løfter både til araberne og sionistene knyttet til selvstyre i det nye Midtøsten som tok form etter oppløsningen av Det osmanske riket. Forventningene som dette skapte bidro til den senere konflikten om Palestina. Særlig viktig var den såkalte Balfour-erklæringen fra 1917, der den britiske regjeringen ved utenriksminister Arthur James Balfour lovet sionistene at det skulle opprettes et «jødisk nasjonalhjem» i Palestina. Denne erklæringen ble senere nedfelt av Folkeforbundet som en del av den britiske mandatmaktens ansvar.

Den sionistiske bevegelsen arbeidet for etablering av en egen jødisk stat, og dette kravet fikk tiltagende internasjonal støtte etter andre verdenskrig og folkemordet på jødene i Europa.

Allerede eksisterende motsetninger mellom de to folkegruppene tiltok med den økte jødiske innvandringen på 1920- og 1930-tallet, og ga seg blant annet utslag i det arabiske opprøret i 1936. Dette var rettet mot det britiske kolonistyret, men rammet også sivile jødiske mål.

Særlig mot slutten av opprøret, som ble slått ned i 1939, var også jødiske militsgrupper aktive, inklusive i angrep på arabiske landsbyer. Etter andre verdenskrig tok jødiske militsgrupper til våpen først og fremst rettet mot det britiske styret, til støtte for kravet om å etablere en jødisk stat.

FN utredet områdets framtid, og vedtok 29. november 1947 en delingsplan for Palestina. Denne innebar en deling av mandatområdet i én jødisk og én arabisk stat, og hvor et område med og rundt Jerusalem skulle underlegges internasjonalt tilsyn. Den numeriske fordelingen tilsvarte cirka 56 prosent til den jødiske staten, 43 prosent til den arabiske staten og én prosent skulle være det internasjonale området rundt Jerusalem.

Den sionistiske ledelsen aksepterte planen, men palestinerne og de arabiske nabolandene avviste den. Motstand mot delingsplanen førte til at den første fasen av Palestina-krigen brøt ut i desember 1947. Israels opprettelse med grunnlag i delingsplanen førte til den andre fasen, med arabisk invasjon.

Den arabiske befolkningen i Palestina reiste seg i motstand mot FN-vedtaket og planen om å tildele den jødiske minoriteten en vesentlig del av landområdet de bebodde. Urolighetene startet 30. november 1947 da væpnede palestinske grupper angrep to busser og drepte sju jødiske passasjerer, og snikskyttere beskjøt både Tel Aviv og busser i Jerusalem og Haifa.

Den arabiske motstanden mot delingsplanen var formelt styrt av en arabisk politisk ledelse (Arab Higher Committee, AHC) med sete i Kairo, Egypt. Denne beordret en generalstreik fra 2. desember, og jødiske privatpersoner og forretninger ble overfalt av en arabisk mobb i Jerusalem, noe som bidro til ytterligere spenning.

For flere av angrepene i den tidligste fasen av krigen er det uklart om de var del av en militær kamp eller rent kriminelle handlinger. Flere, både arabiske og jødiske militsgrupper, var engasjert i konfrontasjoner, med geriljakrigføring og terrorhandlinger.

Den arabiske siden besto i krigens første fase mest av små lokale militsgrupper som vesentlig konsentrerte seg om selvforsvar, samt den langt viktigere Arab Liberation Army (ALA). Dette var en frivillig arabisk styrke med soldater fra flere land, etablert av Den arabiske liga, og som ble satt inn i Palestina ved årsskiftet 1947/1948.

ALA inntok først en defensiv posisjon for å forsvare de delene av Palestina som var utsett til en arabisk stat, men angrep også jødiske mål i områder tiltenkt den jødiske staten. Særlig ble isolerte jødiske bosettinger og transportruter – spesielt mellom Vest-Jerusalem og Tel Aviv – angrepet.

Arabiske styrker forsøkte også å bryte forbindelsen mellom Tel Aviv og Haifa, blant annet ved å angripe kibbutzen Mishmar Ha’emek 4. april 1948. Angrepet var samtidig et svar på forutgående jødisk fordriving fra arabiske landsbyer. Krigen var den første tiden i betydelig grad preget av arabiske angrep og jødiske represalier – og til dels omvendt.

Fra januar 1948 kom det til flere større operasjoner iverksatt av ALA, blant annet mot kibbutzene Kfar Szold og Gush Etzion; begge angrepet av rundt 1000 arabiske soldater. Etzion-bosettingene ble i mai 1948 tatt, og ødelagt, og mange av innbyggerne ble drept, sammen med forsvarere fra Haganah.

De arabiske styrkene inntok noen bosettinger, men lykkes i liten utstrekning å ta over områder som var under jødisk kontroll eller som var tiltenkt den jødiske staten. Mot slutten av mandatperioden søkte irregulære arabiske styrker å erobre områder av strategisk betydning forut for den kommende invasjonen. Dette skjedde blant annet ved grensen til Egypt og mot Transjordan.

Mens den arabiske siden var på offensiven fra november 1947 til mars 1948, inntok sionistene og deres viktigste militære organisasjon Haganah lenge en vesentlig defensiv stilling. Dette endret seg da de fra månedsskiftet mars/april 1948 gikk på offensiven for å sikre strategiske posisjoner forut for etableringen av staten Israel i mai.

Taktikken ble endret fra rent forsvar til 'aktivt forsvar' – med både forsvar under angrep og ved etterfølgende represalier, inklusive aksjoner rettet mot palestinske ledere og landsbyer.

Uavhengig av Haganah og den sionistiske sentralledelsen gjennomførte de to jødiske militsgruppene Irgun Zvai Leumi (IZL) og Lehi begge aksjoner, inklusive angrep på arabiske transportmidler.

De to gruppene rettet tidlig angrep også mot sivile arabiske mål i form av terrorhandlinger. Det er fra denne tiden dokumentert flere tilfeller av massakrer utført av jødiske styrker, blant annet mot Ayn al-Zaytun, der 37 ungdommer ble plukket ut og henrettet den 1. mai 1948 – i tillegg til andre drepte.

Gjennom 1948, også før staten Israel ble proklamert i mai, iverksatte Haganah flere offensive operasjoner som drev de arabiske styrkene tilbake og erobret områder som senere ble en del av Israel.

Etter hvert som etableringen av den jødiske staten nærmet seg, trappet Haganah opp framrykkingen gjennom flere samordnede operasjoner. Disse var del av en overordnet militær plan, Plan D (Plan Dalet), utarbeidet i mars 1948 og iverksatt fra 2. april. Planen var tilpasset den britiske uttrekningen og tjente som forberedelse til en forventet arabisk invasjon – og la grunnlaget for å komme militært på offensiven. Den skulle særlig sikre områdene tiltenkt den jødiske staten i henhold til delingsplanen så vel som den jødiske befolkningen utenfor dette – og forbindelseslinjer mellom disse.

Særlig viktig var det å sikre forsyninger til de om lag 100 000 beleirede jødene i Jerusalem. Dertil var 33 jødiske bosettinger i områder tiltenkt den arabiske staten spesielt utsatt. Planen innebar en opptrapping av krigshandlingene, med angrep på en rekke arabiske landsbyer. Flere større militære operasjoner ble iverksatt for å oppnå hensikten med Plan D. Den første var Operasjon Nachshon som skulle sikre kommunikasjonslinjen mellom Jerusalem og Tel Aviv. Alle arabiske landsbyer langs ruten ble definert som fiendtlige, og skulle inntas – selv om de fleste lå innenfor den påtenkte arabiske staten.

Gjennom Plan D ble Haganah autorisert, etter hvert også beordret, til å innta arabiske landsbyer, og i flere tilfeller tilintetgjøre dem. Dette innebar et sionistisk strategisk skifte. Operasjonen var også den første der Haganah kjempet i en større formasjon, som en armé. Den startet 5. april 1948 og førte til omfattende kamper og betydelige tap. Blant de arabiske landsbyene som ble angrepet var Deir Yassin. Den var militært sett uten betydning, men fikk stor politisk symbolverdi da massakren der, utført av militssoldater, hovedsakelig fra Irgun, 9. april 1948, ble brukt i propaganda fra begge parter. Bruken av Deir Yassin i propaganda var en av de utløsende årsakene til palestinernes masseflukt. Totalt ble omtrent 100 palestinere drept i Deir Yassin. Angrepet på Deir Yassin var mest av alt en hevnaksjon etter at de jødiske styrkene hadde mistet 75 soldater da de tapte den langt viktigere landsbyen al-Qastal like ved. I den påfølgende Operasjon Harel ble veien til Jerusalem gjenåpnet.

Etter å ha tatt kontroll med prioriterte områder på landsbygda, gikk de jødiske styrkene inn i storbyene samt omkringliggende arabiske landsbyer og sikret seg kontrollen over disse; først og fremst Tiberias og Haifa, deretter Jaffa.

Kampen om Haifa, som av FN også var lagt til den jødiske staten, var særlig viktig. Byen hadde cirka 70 000 jødiske og rundt 65 000 arabiske innbyggere, og var et økonomisk tyngdepunkt i Palestina, med industri og havn. Allerede ved årsskiftet hadde jødisk milits angrepet palestinere der. De avgjørende kampene ble utkjempet 21.–22. april 1948. Den arabiske byen Jaffa var den siste av de større byene som ble angrepet – med cirka 5000 soldater fra Irgun og Haganah – og inntatt etter tre ukers beleiring 13. mai.

Jaffa ble ansett som viktig både fordi det var den største arabiske byen, med cirka 75 000 innbyggere, og fordi den lå som en arabisk enklave i den framtidige jødiske staten, nær den største jødiske byen Tel Aviv.

Etter å ha tatt storbyene, iverksatte Haganah i april–mai en større offensiv i det østlige Galilea. De jødiske styrkene gjennomførte også offensiver i det sentrale og nordlige Galilea, opp til den libanesiske grensen – og tok i mai blant annet den arabiske byen Akko ved kysten, tiltenkt den arabiske staten. I påvente av arabisk invasjon derfra, ble det tatt kontroll over områder mot Transjordan i øst og mot Libanon og Syria i nord. I krigens første fase ble rundt 100 arabiske landsbyer inntatt av de jødiske styrkene.

Det britiske mandatstyret var formelt ansvarlig for lov og orden i Palestina fram til det ble avviklet 14. mai 1948, noe både militære styrker og politi skulle sørge for. Disse maktmidlene ble primært brukt til å gjennomføre og beskytte den pågående britiske uttrekningen fra landet.

Mens begge parter beskyldte Storbritannia for å favorisere den annen, søkte britene å være nøytrale i den pågående væpnede konflikten, noe som bidro til at de til tider unnlot å gripe direkte inn. Blant annet fordi de eskorterte jødiske forsyninger til isolerte jødiske bosettinger, framfor alt i Jerusalem, ble de ofte ansett for å være pro-sionistiske. Samtidig grep britiske styrker inn mot sionistisk milits, og avvæpnet denne, sågar overga militssoldater til den arabiske siden. Samlet sett grep britiske myndigheter ofte inn i konflikten, og britiske styrker var dels engasjert i væpnede sammenstøt, dels ble de utsatt for overfall fra den ene eller den andre siden.

Gjennom 1947 ble 60 britiske soldater drept i Palestina; i 1948 økte tallet til 114. Etter hvert som uttrekningen skred fram, ble den militære evnen redusert. Den spredte bosettingen tilsa også at det ikke var mulig å forestå den nødvendige beskyttelse i alle deler av landet. Ifølge offisielle britiske tall ble 207 jøder og 220 arabere drept fra krigsutbruddet og ut 1947. Gjennom 1948 ble krigen trappet opp, med høyere tap – på begge sider.

De arabiske statene hadde samlet seg om en felles angrepsplan som delvis ble satt ut i livet. Planen la opp til en elleve dager lang kampanje hvor libanesiske og syriske styrker skulle gå inn nordfra mens irakiske og jordanske styrker skulle invadere fra Transjordan; egyptiske styrker skulle gå inn i sør, og nordover langs kysten.

Ved krigsutbruddet meddelte Libanon at landet ikke ville delta i angrepet, og Transjordan hadde endret sine prioriteringer. Egypts kong Farouk, som mistrodde hensikten til Transjordans kong Abdullah, endret også sine planer, og sendte styrker både langs kysten mot Tel Aviv og inn i Vestbredden; det siste for å forhindre at Abdullah tok kontroll over hele dette området. Den opprinnelig samlede planen om et felles arabisk forsvar av Palestina var dermed blitt et fragmentert angrep der de enkelte arabiske stater la sine nasjonale interesser i Palestina til grunn for sine disposisjoner.

De jordanske styrkene gikk inn i det østlige Palestina med målsetting å ta kontroll over Vestbredden. De hadde ingen intensjon om å kjempe mot israelske styrker – og møtte heller ikke israelsk motstand da de gikk inn i Jenin, Nablus og Ramallah. Dette endret seg da de i strid med opprinnelige planer fortsatte til Jerusalem, og der støtte sammen med styrker fra Haganah i kamp om Gamlebyen 19. mai 1948.

Israel led et av sine største nederlag i krigen da det jødiske kvarteret i Gamlebyen måtte oppgis. Mens de arabiske styrkene tok kontroll over Øst-Jerusalem, beholdt Israel Vest-Jerusalem. Deretter måtte IDF sikre seg kontroll over forbindelsen mellom Jerusalem og Tel Aviv, og det kom til harde kamper; særlig om den strategisk viktige landsbyen Latrun, hvor israelske styrker først ble påført flere nederlag av jordanske, irakiske og egyptiske styrker, inklusive gjennom luftangrep.

De egyptiske styrkene gikk først inn i Gaza og mot Tel Aviv. Egypt tok tidlig i bruk luftstyrker, ødela flere av Haganahs fly og bombet mål ved Tel Aviv. Det nye israelske luftforsvaret, Israel Air Force (IAF), bombet det egyptiske hovedkvarteret i Gaza. Landstyrkene angrep israelske bosettinger i sør, blant annet i Negev, og inntok Majdal, for deretter å fortsette mot Isdud (Ashdod). Her ble den egyptiske framrykkingen mot Tel Aviv stanset, blant annet etter israelske luftangrep under Operasjon Pleshet tidlig i juni.

I øst rykket egyptiske styrker mot Jerusalem, gjennom Beersheba, Hebron og Betlehem, før de ble stanset 24. mai. Etter den første våpenhvilen gikk Egypt på nytt til angrep 8. juli, et døgn før våpenhvilen utløp.

De irakiske styrkene gikk inn i Jordandalen, og hadde som mulig målsetting å nå Haifa hvor en oljeledning fra Mosul i Irak endte. De angrep området ved Gesher, men måtte etter press fra IDF trekke seg tilbake over Jordanelva en uke senere.

Deretter deltok irakiske styrker i kamper flere steder, også i vest, og de ble angrepet av IDF ved Jenin, der de israelske styrkene ble slått. Irakerne etablerte seg så i området Jenin–Nablus–Tulkarem, der de sikret arabisk kontroll over den nordlige del av Vestbredden.

De syriske styrkene gikk inn i Jordandalen til Genesaretsjøen, med mål om å ta Tiberias. Allerede 14. mai hadde syrisk artilleri beskutt kibbutzen Ein Gev og områder sør for sjøen. Syrerne angrep deretter Ein Gev, Zemach og andre bosettinger, og rykket sørover før de ble stanset ved Degania, for deretter å ta Mishmar HaYarden. Disse angrepene var invasjonens første mot konsentrert jødisk bosetting. Allerede 23. mai hadde imidlertid IDF vunnet kampen om Jordandalen, og syrerne konsentrerte seg deretter om det nordlige Galilea.

De libanesiske styrkene spilte liten rolle, og sendte først styrker fra ALA inn i Galilea, der de inntok den forlatte arabiske landsbyen al-Malikiyah. IDF angrep deretter al-Malikiyah og drev de arabiske styrkene ut derfra, før landsbyen ble gjenerobret 6. juni.

I nord, hvor deler av Galilea fortsatt var under arabisk kontroll, ble Operasjon Hiram iverksatt for å ta over hele området og etablere en nordgrense som lettere kunne forsvares. Operasjonen var først og fremst rettet mot ALA, sikret kontroll over en rekke arabiske landsbyer, og inkluderte en invasjon av det sørlige Libanon 30. oktober, der 15 landsbyer ble tatt. Disse ble holdt helt til våpenstillstandsavtalen mellom Israel og Libanon ble inngått i mars 1949.

Kampene i nord sluttet 31. oktober 1948, da Israel gikk med på en ny våpenhvile etter å ha erobret hele Galilea, som så ble en del av Israel. Før dette hadde Galilea vært overveiende arabisk. FN hadde da forsøkt å få på plass en våpenhvile fra 22. oktober. Enkelte mindre operasjoner fortsatte i denne delen av landet inn i 1949.

I sør ble Operasjon Yoav iverksatt fra 15. oktober for å drive de egyptiske styrkene tilbake. Dette lykkes i øst, der egypterne ble tvunget ut av området mellom Beersheba og Betlehem, men ikke i samme grad i sørvest, der Egypt endte opp med å beholde kontrollen over det som ble Gaza. Israel tok derimot Negev, som var tiltenkt den jødiske staten, med kontroll over Beersheba 21. oktober samt området ned til Rødehavet, hvor landsbyen Umm Rashrash (Eilat) ble tatt i mars 1949 under Operasjon Uvda.

28. oktober 1948 inntok IDF landsbyen Dawaymeh mellom Beersheba og Hebron, hvor den største enkeltstående massakren under krigen fant sted; palestinske kilder oppga 455 drepte. Da nye kamper etter våpenhvilen brøt ut i desember var grensene langt på vei avtegnet, men Israel ønsket å ta kontroll over tre områder holdt av syriske styrker ved Genesaretsjøen, og som FNs delingsplan hadde tillagt den jødiske staten.

Mens israelerne avfant seg med at Vestbredden var kontrollert av Transjordan og Irak, var de ikke villig til å oppgi Gaza til Egypt. IDF iverksatte derfor den siste av sine store operasjoner under Palestina-krigen – Operasjon Horev – rettet mot egyptiske styrker i Rafah og Sinai i perioden 22. desember 1948 til 7. januar 1949. Den omfattet bombing av den egyptiske byen El Arish, hvor deler av det egyptiske luftforsvaret ble ødelagt. Etter at Israel hadde gått inn på egyptisk territorium i Sinai, truet Storbritannia med å gripe inn i henhold til en forsvarsavtale med Egypt, og de israelske styrkene ble trukket tilbake.

Etter at IDF 3.–4. januar angrep Gaza, meddelte Egypt at landet var rede til å starte forhandlinger om en våpenhvile dersom Israel avsto fra videre krigshandlinger. Israel ble samtidig diplomatisk presset til å avstå fra erobring av Gaza, som derfor forble under egyptisk kontroll frem til Seksdagerskrigen i 1967.

For å overvåke at IDF hadde trukket seg ut av Sinai, sendte britene fly over området. De ble angrepet av det israelske flyvåpenet, som skjøt ned seks britiske fly – og Israel bøyde seg deretter for britisk press om å inngå forhandlinger.

Den første våpenhvilen var virksom fra 11. juni til 8. juli 1948. Da var delingen av Palestina et faktum, arabiske styrker hadde invadert landet og angrepet Israel, mens israelske styrker hadde tatt kontroll over territorium også utenfor det området som var tiltenkt den jødiske staten gjennom FNs delingsplan.

Våpenhvilen ble framforhandlet av FNs utsendte mekler, den svenske diplomaten Folke Bernadotte. Våpenhvilen forutsatte inspeksjon fra FNs side, men apparatet til organisasjonen som ble etablert for formålet – United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) – var ikke tilstrekkelig satt opp slik at den på en effektiv måte kunne sikre at den ble overholdt.

Partene utnyttet våpenstillstanden til å forsterke sine posisjoner; den arabiske siden til å sette inn nye styrker og forhindre forsyninger til jødiske bosettinger, den israelske siden til å forflytte tropper og skaffe seg flere våpen. Da våpenhvilen startet hadde særlig den israelske siden behov for et stridsopphold, og den bidro til at Israel kom på offensiven fra juli til oktober – da de arabiske styrkene ble slått.

Den andre våpenhvilen trådte i kraft 18. juli og varte til 15. oktober 1948. Det var ingen større kamper i denne perioden, selv om det fant sted hyppige voldshandlinger. Begge parter brukte våpenhvilen til å øke sine styrker og tilføre nye våpen.

Den tredje våpenhvilen trådte i kraft 31. oktober og varte til desember 1948. Den ble brutt av Israel, som iverksatte Operasjon Horev 22. desember. I november oppfordret Sikkerhetsrådet partene til å inngå forhandlinger om en løsning på konflikten.

Bilaterale våpenstillstandsavtaler mellom Israel og henholdsvis Egypt, Jordan, Libanon og Syria ble inngått etter mekling fra FN under ledelse av Ralph Bunche, som tok over etter at Folke Bernadotte ble myrdet av sionistisk gerilja i Jerusalem 17. september 1948.

De første forhandlingene ble ført på Rhodos mellom Egypt og Israel fra 12. januar 1949; avtalen ble undertegnet 24. februar. Deretter fulgte Libanon (avtale inngått 23. mars), Transjordan (3. april) og Syria (20. juli). Irak nektet å inngå en slik avtale, så Transjordan forhandlet på deres vegne. Transjordan-forhandlingene skilte seg også ut ved at de meste sentrale forhandlingene foregikk direkte mellom Israel og Transjordan, uten Ralph Bunche til stede.

Derved var den første arabisk-israelske krigen over, selv om krigstilstanden fortsatt, formelt sett, rådde helt til fredsavtaler ble inngått; med Egypt i 1979 og med Jordan i 1994.

Til dette hører hvorvidt det allerede forut for krigsutbruddet forelå en sionistisk plan om å erobre en større del av mandatområdet enn hva som var avsatt for den jødiske staten i FNs delingsplan – og om strategien innebar en systematisk fordrivelse av den palestinske befolkningen.

Det er kjent at ledende sionister både da og senere har ønsket en jødisk stat, et Eretz Israel i hele mandatområdet. Det er godtgjort at sionistiske ledere så for seg nødvendigheten av en 'flytting' (transfer) av arabisk befolkning fra deler av den framtidige jødiske staten, men det er uenighet blant historikere om hvor systematisk denne forflytningen var forutsatt å bli – og faktisk ble, og hvor sentral denne tenkingen var i de sionistiske/israelske krigsplanene.

Med moderne begrepsbruk er denne politikken og praksisen i 1948 – med en til dels planlagt fordrivelse av arabisk befolkning og langt på vei systematisk ødeleggelse av deres eiendom, samt at flyktningene deretter ble aktivt forhindret fra å vende tilbake til sine hjem, omtalt som etnisk rensing.

Som ved senere arabisk-israelske kriger er propaganda en sentral del av krigen i 1947–1949 – både forut for, under og etter selve krigen. Til dette hører partenes størrelse og styrke: Et lite jødisk mindretall i Palestina mot en langt større arabisk befolkning i regionen. Den relative militære styrken var en viktig del av denne framstillingen, der jødene er framstilt som den underlegne part, i fare for å bli utsatt for et nytt folkemord og å bli utslettet i Palestina.

Det stemmer at det var et overveldende flertall av arabere i regionen, og at de arabiske statene hadde militære styrker som langt overgikk det sionistene – og deretter Israel – hadde til disposisjon. Men mens den jødiske befolkningen i Palestina var godt organisert, også militært, var palestinerne dårlig politisk organisert og hadde liten militær slagkraft. Også de arabiske statene som i 1948 angrep Israel var lite samordnet, og de satte inn bare deler av sin militære kapasitet i krigen, og det ble til dels en begrenset krig. Krigens utvikling viste at sionistene var bedre organisert og bedre motivert, og at de rådde over en mer slagkraftig militær styrke enn motparten.

Framstillingen av Davids (israelernes) kamp mot Goliat (araberne) må ses i lys av forskjellen mellom araberstatenes uttalte trusler og faktiske innsats; mens den jødiske befolkningen i hovedsak sto samlet i krigen, var den arabiske krigsinnsatsen preget av politisk mistro og liten militær koordinering – og til dels liten effekt. Internasjonale våpensanksjoner skulle i prinsippet ramme begge parter, men hadde i virkeligheten størst negativ effekt på den arabiske siden. Det samme gjaldt de tre våpenhvilene under krigen – som i realiteten bidro til å styrke den israelske siden.