Før Sverdrup var ferdig med å losse Fram ved Lysaker utenfor Kristiania i september 1896 hadde Nansen spurt om han kunne tenke seg en ny ferd nordover. Konsul Axel Heiberg og bryggerigrunnleggerne Amund og Ellef Ringnes var villige til å utruste ekspedisjonen. Planen var å seile nordover langs Grønlands vestkyst så langt nord som mulig for så å ta seg videre med hundespann rundt nordkysten og sørover østkysten. Hensikten var vitenskapelige undersøkelser og geografisk utforskning av denne nordligste delen av Grønland.
I løpet av 1897 rakk Sverdrup reiser til både Russland og England for å sikre støtte til den planlagte ekspedisjonen. Han var i tillegg opptatt med ombyggingen av Fram hos Colin Archer i Larvik. Det var blant annet for å gjøre plassen under dekk større og mer behagelig. Han kom også på kant med Nansen over rettigheter til bokutgivelse fra den nylig avsluttede ferden. Denne uenigheten kom til å prege forholdet lenge.
Denne gangen skulle det være vitenskapsmenn om bord, noe Nansen ikke hadde fått til på den første ferden. Fire av de 16 deltakerne var vitenskapsmenn: den danske zoolog Edvard Bay, den svenske botaniker Herman Georg Simmons, kartograf Gunnar Isachsen og geolog Per Schei. Disse ble plassert under nestkommanderende Victor Baumann og ikke direkte under Sverdrup, noe som forårsaket en del gnisninger og misnøye under ekspedisjonen. En annen deltaker var altmuligmann og jeger Ivar Fosheim som Sverdrup fikk et nært forhold til.
Ekspedisjonen skulle opprinnelig gå til nordsiden av Grønland, men vanskelige isforhold stoppet seilasen nordover Grønlands vestkyst. Fram ble i stedet seilt vestover til øyene nord for det kanadiske fastlandet. Det var planlagt tre overvintringer, men Fram ble innestengt av isen etter den tredje og en fjerde måtte til. I løpet av det første året døde to av mannskapet: fyrbøter Ove Braskerud og legen Johan Svendsen. Sistnevnte begikk selvmord.
Ekspedisjonen kom ellers til å bli en av de mest vellykkede i sin tid. Det vitenskapelige materialet som ble innsamlet resulterte i 35 avhandlinger. Kartene som ble utarbeidet av Gunnar Isachsen ble brukt av kanadiske myndigheter helt frem til slutten av 1960-tallet. Det kartlagte området dekket et areal på omkring 150 000 kvadratkilometer og inkluderte de tre store øyene Axel Heibergs Land, Amund Ringnes' øy og Ellef Ringnes' øy. Disse har senere fått fellesbetegnelsen Sverdrup Islands og inngår i øygruppen Queen Elizabeth Islands. Mange andre navn på ekspedisjonsdeltakere og andre personer som hadde en tilknytning til ekspedisjonen står fremdeles på moderne kart. Ekspedisjonen ble regnet som den største geografiske landevinning inntil da.
Til tross for at Sverdrup annekterte landområdet på vegne av Norge viste ikke regjeringen interesse for å følge det opp. Canada tok området innunder seg i 1925, og like før Sverdrup døde i 1930 ble han tilkjent 67 000 kanadiske dollar fra den kanadiske staten som en form for kompensasjon eller anerkjennelse for hans pionerutforskning der.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.