Som student hadde Thommessen enkelte oppdrag i Dagbladet, men kom seg snart inn i Verdens Gang under sjefredaktør Johan Sverdrup. Allerede i 1878 overtok han som redaktør. Verdens Gang var den gang en liten, ubetydelig trykksak, men Thommessen gjorde den snart til landets ledende liberale avis. I 1880-årene la han om fra tre ganger ukentlig til daglig utgivelse og gjorde avisen til partiet Venstres hovedorgan. Verdens Gang ble landets viktigste talerør for betydningsfulle stemmer i tiden, med blant andre Bjørnstjerne Bjørnson og Georg Brandes som bidragsytere. Bjørnson ble redaktørens nære venn. Thommessens journalistiske form var preget av fyndige, ofte agitatoriske uttalelser – i sterk motsetning til tidens rådende, omstendelige journalistikk. Verdens Gang ble en frisk og uforutsigbar avis, som vakte oppmerksomhet og satte den offentlige dagsorden.
Thommessen var en engasjert og moderne pressemann og ble i utgangspunktet regnet som ganske radikal. Han ble gjenstand for både beundring og sterk motstand. Han var et stemningsmenneske og kjent for å kunne skifte standpunkt i viktige saker. Tydeligst kom dette til syne i forholdet til Johan Sverdrup og partiet Venstre. Fra å være glødende tilhenger av partiet og dets leder i 1880-årene, ble Thommessen etter hvert en krass kritiker av regjeringen Sverdrups politikk – og tilhenger av borgerlig samling i tiden frem mot unionsoppløsningen i 1905. Han gjorde seg tydelig bemerket i forhold til sentrale saker i tiden, som for eksempel konsulatsaken, unionssaken og spørsmålet om allmenn stemmerett for menn. I slike saker stod Verdens Gang på frihetens side.
Mange betraktet likevel Thommessen som en politisk værhane. Knut Hamsun hadde lite til overs for det han oppfattet som vingling hos Thommessen og foraktet hans manglende fasthet. I romanen Redaktør Lynge skapte Hamsun et rent nidportrett av Thommessen og fremstilte ham som en opportunistisk, prinsippløs pressemann uten øye for annet enn opplagstall. Boken utgjør et av de sterkeste personangrep i norsk litteratur, og redaktøren følte seg urettferdig uthengt. Likevel fikk boken god omtale i Verdens Gangs spalter.
Thommessen var kjent som en generøs sjel. Han så imidlertid på Verdens Gang som sin egen, personlige eiendom og var beryktet for sitt oppfarende temperament når noe gikk galt. Sven Elvestad omtalte disse utbruddene som «[...] virkningen av en trykkfeil eller et jordskjelv». Men like plutselig kunne han slå om og vifte det hele bort med en godmodig latter. En lignende dobbelthet kjennetegnet ham også som privatperson, idet han var både dypt realpolitisk engasjert og samtidig mye av en dikter og romantiker. Han skrev vers, oversatte utenlandsk skjønnlitteratur og elsket Henrik Wergelands poesi. Hans egen diktning bærer preg av dette siste, svulstig og følelsesladet som den er.
I 1910 skjedde det som virkelig gjorde Thommessen til en legende innen norsk presse. Styremedlem og storaksjonær i Verdens Gang, advokat Olaf Madsen, hadde samarbeidet med Thommessen i over 20 år. Som kapitalist og aksjeeier hadde han omfattende medbestemmelsesrett når det gjaldt avisens økonomiske prioriteringer, mens Thommessen hadde all makt over det redaksjonelle. Redaktørstillingen var dessuten uoppsigelig. Når Madsen krevde betydelig større utbytte av sin investering i avisen, følte den stolte og egenrådige Thommessen dette som utidig innblanding i det redaksjonelle. Striden ble bitter. Det hele endte med at Thommessen tok med seg de fleste av sine profilerte medarbeidere og gikk på dagen, for så å starte sin egen nye avis, Tidens Tegn.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.