I denne spente situasjonen, 26. september, mens Tyskland gjorde de siste forberedelsene til invasjon av Tsjekkoslovakia, sendte Chamberlain Hitler et brev der han foreslo å holde en internasjonal konferanse for å avgjøre Sudentenland-spørsmålet. På oppfordring fra Chamberlain påtok Italias diktator Benito Mussolini, som selv erkjente at Italia ikke var forberedt på å havne i storkrig, seg å være mellommann og mekler. Om morgenen 28. september rådet Mussolini Hitler til å delta på en konferanse sammen med representanter fra Storbritannia, Frankrike og Italia. Utpå kvelden mottok Chamberlain og Daladier invitasjon fra Hitler til å møtes på en konferanse i München om Sudetenland-spørsmålet neste dag, noe begge takket ja til med bred politisk støtte. De britisk-franske krigstruslene, den tsjekkoslovakiske militære beredskapen, en tysk opinion som virket lite begeistret over forberedelsene til krig mot Tsjekkoslovakia, samt motforestillinger blant tyske generaler, bidro i sum til at Hitler valgte å prøve forhandlinger med vestmaktene fremfor å gå til direkte invasjon av Tsjekkoslovakia.
Representanter for tsjekkoslovakiske myndigheter fikk ikke være til stede på konferansen, ikke en gang som observatører. Dette var et absolutt krav fra Hitler som Chamberlain og Daladier godtok, tross tsjekkiske protester. Daladier og deretter Chamberlain ankom München med fly fra henholdsvis Paris og London sammen med sine delegasjoner om formiddagen 29. september.
Hitlers representasjonsbygning Führerbau i München sentrum var åstedet for konferansen. Mussolini opptrådte som møteleder i kraft av å beherske språkene til alle fire deltakerland. Selve mottakelsen av gjestene skjedde med pomp og prakt. Konferansen som fulgte, forløp derimot i langt mer uformelle former. Et fastsatt program med dagsorden forelå ikke. Hitler var ledsaget av tolken Paul-Otto Schmidt, Mussolini av sin utenriksminister Galeazzo Ciano, Chamberlain av sin regjeringsråd sir Horace Wilson og Daladier av sin utenriksministers departementsråd Alexis Leger.
Hitler innledet med å rette krasse utfall mot tsjekkoslovakiske myndigheter og krav om at tsjekkerne evakuerte Sudetenland innen ti dager. Mussolini la frem et fempunkters memorandum for å «oppnå en praktisk løsning på problemet.» Punktene hadde i virkeligheten blitt utformet dagen før av statssekretær ved det tyske utenriksministeriet, Ernst von Weizsäker, og så blitt oversendt Roma. Innholdet lignet veldig på Godesbergmemorandumet, noe verken Chamberlain eller Daladier la merke til. Begge reagerte positivt på det nye memorandumet, som de oppriktig trodde var italiensk.
Den fransk-britiske forhandlingsparten sa seg enig i at tsjekkernes evakuering fra Sudetenland skulle starte 1. oktober. Bare et av punktene møtte innsigelser: At Storbritannia, Frankrike og Italia skulle garantere for at tsjekkerne fullførte evakueringen av Sudetenland innen ti dager uten å ødelegge noen eksisterende installasjoner der. Chamberlain avviste at en slik garanti kunne gis uten visshet om at tsjekkoslovakiske myndigheter samtykket, og foreslo at tsjekkerne ble invitert til å delta på konferansen. Forslaget utløste en rasende ordflom fra Hitler mot tsjekkerne generelt og Edvard Beneš spesielt, hvorpå Daladier tok ordet og truet med å reise tilbake til Paris med mindre Hitler lovet å bevare Tsjekkoslovakias selvstendighet. Etter en meklende inngripen fra Mussolini erklærte Hitler unnvikende at han «ikke ville ha noen tsjekkere» i landet sitt. Chamberlain fulgte opp med å terpe på spørsmålet om økonomisk erstatning for eiendommene og installasjonene som tsjekkerne måtte gi fra seg i Sudetenland. Hitler ble igjen irritert og ville ikke diskutere saken. To tsjekkoslovakiske representanter, Vojtěch Mastný og Jan Masaryk, som Beneš hadde sendt til München i håp om at de fikk overvære konferansen, ble hele denne dagen holdt innesperret på sitt hotell av Gestapo.
Da konferansen startet opp igjen i Führerbau, fokuserte diskusjonene på memorandumet som Mussolini hadde presentert. Forsamlingen splittet seg opp i flere grupper i forskjellige rom for å diskutere seg imellom. Britene og franskmennene opptok seg mest med spørsmålene om hvilke garantier som avtalen skulle gi Tsjekkoslovakia og størrelsen på territoriene som Tsjekkoslovakia måtte avstå. Mussolini hadde mistet regien over konferansen. Representantenes juridiske rådgivere dominerte de videre diskusjonene og påtok seg ansvaret med å utarbeide utkastet til den endelige avtalen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.