Godesberg-memorandumet

Hitler, som ønsket et Stor-Tyskland, ville innlemme Sudetenland i Tsjekkoslovakia, et område der majoriteten av befolkingen var etniske tyskere, i Tyskland. Han hadde også i fortrolighet innrømmet at han så for seg å erobre hele den vestlige delen av Tsjekkoslovakia (Böhmen og Mähren). Han hadde satt 1. oktober 1938 som dato for en invasjon av Tsjekkoslovakia. Imens anstiftet Hitler opptøyer inne i Tsjekkoslovakia, gjennom den sudetentyske paramilitære organisasjonen Sudetendeutsches Freikorps, for å destabilisere landet. Og han oppmuntret Polen og Ungarn til å fremme egne territorielle krav mot Tsjekkoslovakia.

Chamberlain forsøkte, i håp om å forhindre en storkrig i Europa, å påvirke tsjekkerne til å vise imøtekommenhet overfor de tyske kravene. Under et møte med Hitler i München 13. september sa Chamberlain seg enig i at Sudetenland burde overføres til Tyskland. Denne løsningen erklærte Chamberlain at han ville gå inn for, forutsatt at de britiske og franske regjeringene bifalt. Hvordan tsjekkerne ville stille seg til en slik landavståelse var ikke tema på møtet, men det ble tatt for gitt at de kunne presses til å godta løsningen.

Den britiske regjeringen sluttet seg til Chamberlains løsningsforslag da han var tilbake i London. Frankrikes statsminister Édouard Daladier og utenriksminister Georges Bonnet dro til London 18. september for å diskutere planen og fikk deretter den franske regjeringens støtte. 21. september bøyde tsjekkoslovakiske myndigheter av og gikk med på å avstå Sudetenland. Neste dag gikk den tsjekkoslovakiske statsminister Milan Hodža av, i protest mot begivenhetene, og ble etterfulgt av Jan Syrový. Det som gjensto å avgjøre, var tidspunktet for avståelsen av Sudetenland og hvordan denne skulle gjennomføres.

Chamberlain dro til et møte med Hitler 22. september, denne gangen i Bad Godesberg, og gjorde det i troen på at de to allerede var prinsipielt enige i Tsjekkoslovakia-spørsmålet. I stedet fremsatte Hitler krav om at også polske og ungarske territorielle krav mot Tsjekkoslovakia måtte innfris, samt at slovakene skulle få selvstyre. Videre krevde han at en tysk okkupasjon av Sudetenland måtte skje allerede i dagene 26.–28. september. Hitler brukte urolighetene som naziregimet selv hadde anstiftet i Tsjekkoslovakia som påskudd for å sette tidsfristen.

Chamberlain ba 23. september om å få de nye kravene nedtegnet skriftlig slik at han kunne videreformidle dem til Praha, og meddelte samtidig hjemreise neste dag. Den kvelden overrakte Hitler ham et dokument, siden kjent som Godesberg-memorandumet, hvor kravene overfor tsjekkerne var oppsummert i syv punkter.

1. Tilbaketrekningen av hele det tsjekkoslovakiske statsapparatet fra Sudetenland innen 28. september.
2. Ingen privat eiendom eller anleggsmidler skulle evakueres av tsjekkerne fra det avståtte territoriet, inkludert matvarer og buskap, og ingen kompensasjon skulle betales for den avhendede eiendommen.
3. Alle tjenestegjørende sudetentyskere i de tsjekkoslovakiske væpnede styrker skulle dimitteres.
4. Alle etnisk tyske «politiske fanger» skulle løslates.
5. En folkeavstemning skulle gjennomføres før 25. november i distrikter med usikker etnisk sammensetning.
6. Militære installasjoner, offentlige tjenester og transportfasiliteter i Sudetenland skulle overleveres intakte.
7. Alle ytterligere detaljer skulle håndteres ikke av en internasjonal kommisjon, men av en tysk-tsjekkoslovakisk kommisjon.

Chamberlain kalte memorandumet et ultimatum. Etter å ha gått inn i et opphetet ordskifte med Hitler, spurte Chamberlain om memorandumet «virkelig var siste ord.» Da Hitler svarte bekreftende, erklærte Chamberlain at han ville avslutte møtet. Hitler sa seg da villig til å utsette tidsfristen for tsjekkernes evakuering til 1. oktober og skrev den nye datoen inn i memorandumet. Det var en tom gest, ettersom datoen var identisk med den planlagte invasjonsdatoen, men utspillet til Hitler mildnet Chamberlain og tonen mellom de to var høfligere da de skiltes.

Tilbake i London 24. september anbefalte Chamberlain regjeringen å godta Hitlers betingelser. Utenriksminister Edward Wood Halifax tok klart standpunkt mot Godenberg-memorandumet og fikk støtte fra store deler av regjeringen. De britiske og franske regjeringene var bekymret over Hitlers nye krav, siden hans stadig skiftende forhandlingsutspill skapte usikkerhet om hva som var hans egentlige utenrikspolitiske målsettinger og hva som ville bli hans neste trekk. Det reiste i sin tur spørsmålet om det var realistisk å oppnå noen som helst levedyktig avtale med Hitler.

Krig virket nå som et sannsynlig scenario, og Frankrike startet mobilisering av sine væpnede styrker 26. september, mens Storbritannia mobiliserte marinen to dager senere. Tsjekkoslovakia gjennomførte på sin side en fullskala mobilisering, med den følge at ti prosent av befolkningen innen kort tid trakk i uniform, men med mangelfull oppslutning fra de tyske, ungarske og polske minoritetene.

26. september, idet Tyskland gjorde de siste forberedelsene til en invasjon av Tsjekkoslovakia, foreslo Chamberlain for Hitler å la Sudetenland-spørsmålet bli avgjort under en internasjonal konferanse. Italia og dets diktator Benito Mussolini gikk inn i rollen som mekler og overtalte Hitler til å delta på en slik konferanse. Som et resultat av det ble tyskerne vertskap for en konferanse avholdt i München, hvor punktene i Godesberg-memorandumet var sentrale i diskusjoner som munnet ut i Münchenavtalen.

• andre verdenskrig
• Münchenavtalen
• Sudetenland
• Tsjekkoslovakias historie