Kirken sett fra nordvest. Bildet viser tydelig den bratte skråningen vest for kirken. Murstøttene på vestveggen er restene av tårnet, som raste sammen i 1277.
Det mektige kirkerommet sett mot koret. Krusifikset har hengt over korbuen i 800 år. Baldakinen over prekestolen ble laget til Nidarosdomen, noe som vises på størrelsen.
Mære kirke er en steinkirke fra middelalderen, bygget mellom 1150 og 1200 i Mære i Steinkjer kommune i Trøndelag. Kirken hører til Mære sokn i Nidaros bispedømme. Den forvaltes av Steinkjer kirkelige fellesråd. Den har vernestatus som fredet.
Kirken sett fra sør. I forgrunnen de flate Mæresmyrene som først i nyere tid er dyrket opp. Kirken ligger majestetisk til på toppen av Mæreshaugen og er synlig på lang avstand.
De utskårne maskene viser et rikt utvalg av dyre- og menneskemasker, alle er dyktig skåret med klare former, slik at de var synlige fra gulvet.
Mære kirke ligger på toppen av Mæreshaugen, som hever seg over det flate myrlandskapet omkring. Den er svært godt synlig på lang avstand, og har en plassering som gir den et majestetisk inntrykk. Den deler haugen med et gårdstun av tradisjonell trøndersk type, og sammen lagt gir de et godt inntrykk av gammel trøndersk bygningskultur.
Mære er også et sted som er godt kjent fra historien. I følge sagaen sto det et hov for hele Trøndelag her, der det ble blotet. Det var de trønderske høvdingene som sto for blotet, og deres makt over religionsutøvelsen var et viktig grunn lag for deres verdslige makt. Ved å knekke den hedenske religionen, kunne derfor de første kristne kongene ødelegge de lokale høvdingenes maktgrunnlag. Olav Haraldsson overrasket en gang trønderhøvdingene mens de holdt blot her. Flere ble drept, blant dem Olve på Egge. Dette skal ha skjedd i 1022.
Denne historien er fortalt av Snorre over 200 år etter at det skal ha skjedd, så det er all grunn til å være kritisk. Men tradisjonen om Mære som et kultsted i førkristen tid kan ha gamle aner. Ved en utgravning under kirkegulvet i 1966 ble det gjort svært interessante funn, ikke bare av en eldre trekirke, men også av ett eller to eldre hus. I forbindelse med det ene av disse ble det funnet flere såkalte «gullgubber», små gullblikkplater med relieff av førkristne guder.
Disse eldste bygningene er tolket som førkristne kultbygninger, men det kan også være vanlige bolighus der det ved spesielle anledninger er blitt utført religiøse handlinger. Det faktum at både den eldste trekirken og den senere steinkirken er plassert rett over disse bygningene, taler i alle fall for at de har hatt en spesiell betydning for stedets historie. Det er verdt å merke seg at kirken ikke ligger på det høyeste punktet på Mæreshaugen, men helt ute mot vestkanten. Denne plasseringen fikk store konsekvenser for steinkirken.
Kirken er tydelig reist i to omganger. Koret og litt av skipet er bygget først, og dette vises tydelig ved at denne delen av kirken har en profilert sokkel, noe den vestre delen helt mangler. Ved å sammenligne utgravingsplanen for trekirken og steinkirken ser man at steinkoret er bygget omkring trekirken mens den var i bruk. Først når steinkoret var ferdig, kunne trekirken rives og steinkirken fullføres. Trolig har det her som andre steder gått en viss tid før dette skjedde.
Byggingen av steinkoret er foreløpig ikke datert, men det kan ha skjedd i 1150—1160-årene. Koret er så stort at det taler mot en altfor tidlig datering.
Øvre del av skipets sørportal som ble murt igjen på 1600-tallet. Buen har en variant av sikk-sakk-border, og dekklisten blir på hver side avsluttet med en dyrefigur. På høyre side et dragehode og på venstre side en ape som spiller på harpe.
Skipets nordportal med sin rike utsmykning. Den har søyler med bladkapiteler, og bue dekorert med sikk-sakk-border.
Korets sørportal er bevart, og har enkel utforming. Den har rette, udekorerte sider og utstikkende vederlagssteiner for buen, som bare har en enkel profil. Den enkle utformingen kan tale for en tidlig datering, men formen i seg seiv gir ingen sikre holdepunkter. Koret har som vanlig i Trøndelag vinduer på tre sider. Korbuen, som sikkert var rikt dekorert, ble på 1600-tallet utvidet til korets fulle bredde. Alle portaler er hogd av kleberstein fra Slipsteinsberget, et steinbrudd bare noen kilometer unna.
Skipet har egentlig bare to portaler, mot nord og sør. Den nåværende vestportalen er i virkeligheten bare en stor bueåpning mellom skipet og det forsvunne vesttårnet. Men etter at vesttårnet raste sammen i 1277, ble det satt inn en dør her. Sør- og nordportalene er ulike i detaljene, selv om de har samme hovedform. Nordportalen har halvsøyler og kapiteler med vannliljeblader (water-leafs). Portalbuen har en merkelig dekor i form av en vulst satt sammen av ringer av ulik diameter, såkalte «trådsneller». Sørportalen er murt igjen, men den har også halvsøyler, og buen har Chevron- eller sikk-sakk-motiv. Den er innrammet av en dekklist som ender i dyrefigurer, til høyre et dragehode og til venstre en ape som spiller på harpe.
Vesttårnet, som ble bygget samtidig med skipet, falt altså ned mindre enn hundre år etter at det ble bygget. Gjennom et samtidig brev vet vi at det skjedde i 1277. Årsaken var trolig at tårnet var bygget så langt ute på bakkekanten mot vest at fundamentene sviktet og tårnet falt. I skipets vestvegg, på hver side av det nåværende våpenhuset, står det igjen rester av skipets nord- og sørmurer, som nå fungerer som støttepilarer. Fundamentene til tårnet ble avdekket ved utgravingen i 1966.
To av de fantasirike maskene på skipets takstoler. Begge forestiller truende rovdyr, og dyret til høyre spiser et mindre dyr.
Maske fra skipets takverk. Den forestiller et grotesk vesen i ferd med å sluke et syndig menneske.
Skipets indre gir et høyreist inntrykk gjennom takverket som er åpent helt opp i mønet. Takverket er av samme type som i Værnes og Hustad, med stikkbjelker med utskårne masker. Men takverket i Mære har også horisontale tverrbjelker i nivå med murkronen. Samtidig er de utskårne maskene saget av og festet vilkårlig til murremmene. Det har vært antatt at denne ombyggingen skjedde i forbindelse med at tårnet raste sammen i 1277, og at takverket da ble så skadet at det måtte bygges om.
Men ved den dendrokronologiske undersøkelsen av takverket, som viste at tømmeret er felt vinteren 1198–1199, kom det frem at også de horisontale bjelkene er felt samtidig. Inntil videre undersøkelser er gjort ser det altså ut til at tverrbjelkene er en opprinnelig del av takkonstruksjonen.
De utskårne maskene viser et rikt utvalg av dyre- og menneskemasker, alle er dyktig skåret med klare former, slik at de var synlige fra gulvet. Alle er «grotesker», det vil si at de skjærer grimaser, biter, glefser eller viser aggresjon. Ikke en eneste av dem kan tolkes i en kristen sammenheng, bortsett fra den ene som sluker et menneske, som kan symbolisere djevelen som sluker en synder.
Koret har ikke slike utskårne masker, og takverket her er heller ikke dendrokronologisk undersøkt. Den første byggefasen kan derfor heller ikke dateres mer nøyaktig. Koret har fått beholde sin flate himling fra etterreformatorisk tid. I koret er det gamle steinalteret bevart, og i alterplaten er det utspart et lite rom dekket av en marmorplate. Her lå en gang relikvier, og på tavlen er det inngravert en innskrift som forteller at kirken ble vigslet den 3. februar til ære for Sta. Maria og martyrene St. Quintinus og St. Hubertus, som det lå relikvier av i alteret. Dessverre står det ikke noe årstall.
Statuen av Maria med barnet stammer fra tiden like etter år 1200, samtidig med at kirken sto endelig ferdig. Den er i ung-gotisk stil, og har trolig hatt sin plass i alternisjen på nordsiden av korbuen.
Mære kirke har bevart uvanlig mye gammelt inventar, også fra middelalderen. Over korbuen henger et stort senromansk triumfkrusifiks, kanskje anskaffet samtidig med at kirken sto ferdig cirka 1200. En Madonna med barnet-statue er i Vitenskapsmuseet i Trondheim. Denne kan ha stått i den halvveis ødelagte sidealternisjen sør for korbuen, der det også er rester av middelalderske kalkmalerier.
Kirken har uvanlig nok også bevart middelalderske møbler. En høy benk med baldakin i sengotisk stil må ha stått i koret, og det er bevart rester av en benk til av samme type. Disse kan ha flankert hverandre. En åpen benk med runde vangehoder skåret ut i samme stil, kan stamme fra samme tid.
Det rike utstyret kan ha sammenheng med at kirken i senmiddelalderen var en kannikekirke. Det vil si at sognepresten også var medlem av domkapitlet ved Nidarosdomen, og derfor en rik og mektig mann. Kirken kan ha hatt flere geistlige som sto for altertjenesten, og dermed måtte ha sitteplasser under seremoniene.
Koret med altertavlen fra 1650-årene. Steinalteret er det opprinnelige fra middelalderen.
Mye av inventaret, som gulv, benker og galleri, ble fornyet ved restaureringen i 1960-årene, men de viktigste delene er gamle. Altertavlen er skåret i 1650-årene av Johan Bilthugger og malt av Johan Kontrafeier. Den er i barokkstil, og i midten er malt Jesu pisking, flankert av skulpturer av Moses og Johannes døperen. I øvre del er malt den velsignende Kristus, flankert av Peter og Paulus.
Prekestolen er samtidig med altertavlen og trolig laget av de samme håndverkerne. Den er dekorert med figurer av Kristus og de tre dydene tro, håp og kjærlighet. Prekestolhimlingen er derimot litt eldre, fra 1630-årene. Den er aldeles overdimensjonert i forhold til prekestolen og kirken, og det skyldes at den opprinnelig er laget til Nidarosdomen. Av ukjente årsaker ble den skiftet ut der og kom til Mære kirke allerede i 1650-årene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.