Værnes kirke

Dersom Trøndelag ikke hadde hatt Nidarosdomen, ville Værnes kirke vært en klar kandidat til tittelen «Trønderkatedralen». Kirken er bevart nesten intakt fra middelalderen, og er den største bygdekirken i landsdelen. Kirken ligger på en moreneterrasse, som hever seg litt over den flate dalbunnen nederst i Stjørdalen. På denne terrassen ligger den gamle storgården Værnes, og her var det tidligere en mengde gravhauger fra forhistorisk tid. De fleste er nå fjernet, men noen er bevart omkring kirken.

Værnes var i middelalderen sentrum og tingsted i Værdølafylket, som omfattet Stjørdalen og Selbu, og kirken her var fylkeskirke. Fylkestingets segl har Sankta Margareta som motiv, og det kan tyde på at kirken var viet til henne.

Det høye kirketårnet er synlig på lang avstand, selv om både skog og den moderne flyplassen delvis omringer kirken. Det var på hengende håret at tårnet ble revet under andre verdenskrig, både fordi det lå i veien for innflygingen til flyplassen tyskerne anla, og fordi tyskerne fryktet at allierte fly kunne bruke tårnet som peilemerke. Tårnet ble reddet i siste liten, men hele kirken ble til gjengjeld malt i kamuflasjefarger. Værnes kirke er godt undersøkt gjennom den restaureringen kirken gjennomgikk i 1950-årene, og det godt bevarte takverket er nylig også blitt dendrokronologisk datert. Kirken er derfor blitt et viktig ankerpunkt for å forstå utviklingen av steinbyggekunsten i Trøndelag.

Skipet er utvendig enkelt utført, med to vinduer på hver langvegg. Takverket er årringsdatert, og viser at tømmeret trolig er hogd i 1190–1191. Det betyr i så fall at det har tatt 50 år fra koret sto ferdig til skipet ble tatt i bruk. Sørportalen i skipet er ombygget i løpet av middelalderen, og fikk da en enkel form med rett overligger. Rundt vinduet over portalen er det satt inn fire snerrende drakehoder, som kanskje opprinnelig tilhørte denne portalen. Nordportalen i skipet er derimot helt bevart. Den er smal, og kronet av en trekantgavl. Midt i denne står en godslig, smilende løve, mens et grinende manns ansikt bekroner gavlen.

Koret er enkelt formet, men stort og romslig. Som vanlig i Trøndelag har det vinduer mot nord, øst og sør, og portal i sørveggen. Denne er dekorert med et stort relieff på venstre side, av en stor løve i ferd med å sluke en stakkars synder – bare den ene foten stikker så vidt ut av løvens gap. Løven symboliserer trolig djevelen. Dette var en tydelig illustrasjon for trønderske syndere på hva som ventet dem på den andre siden dersom de ikke skikket seg.

Tårnet er bygget i to omganger. Det er først bygget samtidig med skipet like høyt som skipets møne, og har trolig hatt et høyt spir. En generasjon senere, tidlig på 1200-tallet, er det påbygget en ni meter høy klokkeetasje med fire store lydglugger. Disse er utformet med en svært elegant trekløverbue med blomsterornament i spissene. Steintårnet ble nå nesten 30 meter høyt, og med et høyt spir på toppen må det virkelig ha ruvet på lang avstand. Tårnet har ikke portal, og er bare tilgjengelig fra skipet. Det viser at tårnfoten ikke har fungert som våpenhus, men trolig som baptisterium (dåpshus).

Takverket over koret har gitt den eldste årringsdateringen til nå i Norge. Prøvene viser at tømmeret er felt vinteren 1140–1141, og takstolene må dermed være reist i løpet av de neste 2–3 årene. Når vi i tillegg vet at det tok flere år å reise en steinbygning, må arbeidene på koret ha startet senest omkring 1130–1135. Veggene er bygget av en lokal leirskiferstein, mens hjørner og muråpninger er innfattet med kvaderstein av grønnskifer, en hard klebertype hentet fra et brudd ved Gaulosen. Stein fra det samme bruddet er også brukt på de eldste delene av Nidarosdomen og flere andre tidlige kirker i den sørlige delen av Trøndelag.

Sørportalen i skipet har alltid vært hovedinngangen, i middelalderen som i dag. Gjennom den kommer man inn i skipet, og dermed inn i et av Norges mest imponerende kirkerom. Over det store skipet hvelver seg Norges fineste og best bevarte takverk fra middelalderen, selve kroneksempelet på den trønderske utgaven av takverk. I motsetning til de østnorske takverkene, som har horisontale dragere i nivå med murkronene og dermed gir kirkene et lavt og bredt inntrykk, er de trønderske takverkene åpne helt opp i mønet. Det er meget kompliserte konstruksjoner, og hver enkelt del er ferdig tilhugd på bakken, slik at den kunne settes rett på plass oppe på murkronen. Hver takstol består av tre par sperrer i forskjellig vinkel med en horisontal hanebjelke, som forbinder alle seks sperrene og gjør konstruksjonen svært stabil. At den har stått like godt i over 800 år skulle være bevis nok på konstruksjonens soliditet. Et slikt takverk er ofte blitt sammenlignet med en omsnudd båt, slik at takstolene skal være spantene i skroget. Uansett sammenhengen, viser det at tømmermannskunsten var svært høyt utviklet i Trøndelag på 1100-tallet.

Takstolene hviler på murremmer, bjelker som ligger langsetter murkronene. Disse blir holdt sammen av stikkbjelker, som er felt ned i dem. Stikkbjelkene har ender som stikker 30–40 centimeter inn i rommet, og disse endene er utskåret med fantastiske masker, som mest av alt minner om stavkirkenes dekorasjoner. Det er groteske vesener som ikke passer med noen kjente dyr, og man kan undres hvilken mening kunstnerne hadde med å dekorere en viktig kirke med slike masker. Det er ikke en eneste maske som kan forbindes med kristen symbolikk, bortsett fra at de kan tolkes som onde vesener. Det er mulig at disse maskene, der de kunne skimtes i halvmørket høyt oppe under taket, for middelalderens mennesker sto som et eksempel på de farer og onde krefter som omga et kristent menneske på alle kanter, og som bare Gud og helgenene kunne beskytte menneskene mot. Hele 39 av de opprinnelig 40 maskene er bevart.

Korbueveggen er også imponerende. Selve korbuen er utvidet på 1600-tallet til korets fulle bredde, men var opprinnelig mye smalere. På hver side blir den flankert av sidealternisjer, som her er mer utviklet enn i andre kirker. Sidealtrene har vært dekket av utbygg i form av baldakiner, som har gitt dem et monumentalt preg. Disse baldakinene er senere fjernet, men på hver langvegg står det tilbake halvsøyler som opprinnelig støttet disse utbyggene. Sidealternisjene har små apsider, og i hjørnet mellom skip og kor små vinduer som slipper lyset inn til alteret.

Inne i koret er takkonstruksjonen skjult av et trekløverformet trehvelv, og eventuelle utstikkende masker er fjernet. Det opprinnelige steinalteret er bevart. Ingenting av det rike middelalderske inventaret er i dag bevart i kirken, bortsett fra en kopi av en Margareta-statue, som nå står på museum. På museum oppbevares også en stående Maria-figur, et krusifiks, en sittende Kristus- eller Olavs-figur og en korbenk med dragemotiv.

Mellom skipet og tårnfoten åpner det seg en stor bueåpning. Den er uvanlig stor til å være fra 1100-tallet, og det er mulig at den er utvidet på 1300–1400-tallet. I sidene på denne åpningen er det nemlig murt inn et par relieffer som til dels er satt inn opp-ned, noe som tyder på at de er anvendt sekundært. Selve tårnrommet er svært høyt, men det har tydelig vært meningen en gang å dele det i to etasjer, for halvveis oppe stikker det bærende konsoller ut av veggen.

Taket i tårnrommet består av et krysshvelv med ribber. Det som er helt uvanlig med dette hvelvet, er at forskalingen for hvelvkappene ikke er fjernet, men har stått på plass siden tidlig på 1200-tallet. To horisontale stokker et stykke under hvelvet har trolig støttet forskalingen for selve ribbene, men denne er fjernet. I tillegg til et tårnhvelv på Gotland er dette det eneste bevarte eksempelet på en slik forskaling i Skandinavia. Hvelvribbene har steinhoggermerker som også finnes i Nidarosdomen.

Kirken har også fått et tilbygg i løpet av middelalderen. På nordsiden av koret er det bygget til et sakristi. Takverket er årringsdatert til 1506–1507, noe som tyder på at sakristiet er fullført på denne tiden. Det er firkantet i grunnplan, og har hatt et tønnehvelv av gråstein som ble revet på 1700-tallet. Den eneste inngangen var gjennom en dør fra koret, slik at sakristiet var både brann- og innbruddssikkert. Dette er et av de svært få byggverk i stein som er kjent i Trøndelag fra dette tidsrommet, og viser at det etter over 150 års stillstand var begynt å bli litt byggeaktivitet igjen ved kirkene. Det er kanskje på samme tid skipets sørportal er ombygget og baldakinene over sidealternisjene revet. Vi finner noen av steinene fra baldakinene igjen oppe i tårnet, der de er brukt til delvis å mure igjen det store vinduet mot vest over tårnhallen.

Omkring reformasjonen er også skipet blitt dekorert med kalkmalerier. Noen rester av disse ble avdekket i 1950-årene. Det mest interessante partiet står på skipets nordvegg. Det er malt etter et tresnitt fra 1529 av den tyske kunstneren Lukas Cranach, som var en god venn av Martin Luther. Motivet forestiller nåde og fordømmelse. I midten sitter Kristus på jordkloden. Til venstre for ham er himmelporten, inngangen til Paradis, og ut av hodet hans vokser «nådens lilje». Den andre delen, fordømmelsen og helvetet, er nesten forsvunnet.

• kirke
• Værnes
• Nidaros bispedømme

• Stige, Morten og Pettersson, Kjell Erik (red) (2016). Værnes kirke: en kulturskatt i stein og tre. Utgitt av Stjørdal historielag og Instituttet for sammenlignende kulturforskning.