Karl Evang

Fra Evang var 24 til han ble 33 år gammel, var han med i den studentradikale bevegelsen Mot Dag. Da Evang i 1926 trådte inn i den tette gruppen rundt den karismatiske lederen Erling Falk, hadde han studert medisin i to år – lenge nok til å bli lagt merke til som potensiell preseterist. Å underkaste seg Falks lederskap krevde en nedprioritering av akademisk karriere. Retningen i Evangs engasjement var, som for så mange radikale på den tiden, styrt av de to verdenshistoriske begivenhetene – første verdenskrig og den russiske revolusjonen. Målsettingene ble å sikre varig fred og skape et sosialistisk samfunn. Mot Dag var stiftet fire år før Evang meldte seg inn, og var inntil 1925 tilknyttet Arbeiderpartiet, deretter i to år Norges kommunistiske parti, og fungerte frem mot oppløsningen i 1935 som uavhengig organisasjon – med Det norske Studentersamfund som arena.

Evang var også aktiv innenfor Clarté, og han gikk i fengsel som militærnekter. Mens han sonet, valgte Studentersamfundet ham til sin formann (1931). Gjennom boken Rasepolitikk og reaksjon (1934) gav han et kraftfullt bidrag til en annen av mellomkrigstidens debatter, og han deltok aktivt i Den norske hjelpekomité for Spania under borgerkrigen der (se internasjonale brigader).

Teoretisk markerte Evang seg som motdagistenes fremste tolker av Sigmund Freuds arbeider. Karl Marx leste han knapt. Han var mer opptatt av å handle, og viste blant annet stort engasjement for arbeiderklassens kvinner. Han var særlig opptatt av hvordan de kunne få helsen ødelagt gjennom mange barnefødsler. Han utførte selv illegale aborter, drev et omfattende opplysningsarbeid i Arbeidermagasinets legespalte, holdt foredrag og var redaktør og medforfatter av Populært Tidsskrift for Seksuell Oplysning. Målet var å spre kunnskap om prevensjon. Samtidig ønsket han å bekjempe det han oppfattet som hyklersk seksualmoral. Med seg i dette arbeidet hadde han også ektefellen Gerda.

Karl og Gerda møtte hverandre i 1926. Gerda Evang ble en av de få kvinnene som slapp inn i den innerste kretsen rundt Erling Falk. Også hun var en begavet medisiner, men fikk med årene hovedansvaret for de fire barna.

For Evang gjaldt det i økende grad å skape en bedre verden på medisinske premisser. Mens Evang satt i fengsel, brukte han tiden til å studere sosialmedisinske skrifter, i første rekke Alfred Grotjahns Soziale Pathologie. Doktrinen ble at «all sykdom intet annet er enn forhold, forholdet mellem det syke menneske på den ene side og det sykdomsfremkallende agens, den skadelige innflytelse på den annen». At han utvidet perspektivet fra den etablerte medisinens biologisk-fysiske univers til sosiale handlinger, fikk store konsekvenser; sykdomsbehandling forutsatte samfunnsendringer. Denne sosialmedisinske orienteringen falt i tid sammen med en dreining hos motdagistene – mot faglig spesialisering. Medlemmene organiserte seg i grupper som sosialistiske leger, ingeniører, filologer og arkitekter. Evang ledet Socialistiske lægers forening. I 1933 satte hans forening i gang kostholdsundersøkelser blant dårlig stilte familier. Evang selv organiserte og formidlet resultatene. Blant annet gav han i 1937, sammen med Otto Galtung Hansen, ut boken Norsk kosthold i små hjem.

Evang forstod hva det betydde å ha makt. I 1936 nedsatte Socialistiske lægers forening, med Evang som leder, en komité som skulle vurdere den sentrale helseadministrasjonen. To år senere kom innstillingen. Den stadfestet at helsevesenet fungerte for dårlig til at Norge klarte å utnytte legevitenskapens store fremskritt. Komiteen krevde offentlig ansvar, sentral styring og flere fagfolk (leger) i administrative stillinger. Fremfor alt gjaldt det å integrere det eksterne fagdirektorat og Sosialdepartementets medisinalavdeling – innenfor departementets vegger.

Slike målsettinger traff kjernen i Arbeiderpartiets ideologi. Partiet oppnådde sin store valgseier ved stortingsvalget i 1933, og i 1935 kunne Johan Nygaardsvold danne regjering. Samme år ble Mot Dag oppløst, og sammen med de fleste motdagistene vendte Evang tilbake til moderpartiet. Veien lå åpen for karrierer. Sigurd Hoel oppsummerte noen år senere: «Aldri har en så liten gruppe i løpet av så kort tid sikret seg så mange ledende stillinger.»

Et drøyt år senere kom andre verdenskrig. Vårdagene 1940 fulgte Evang med regjeringen under retretten, som endte i London. Der gikk eksilregjeringen med på at helsedirektøren som en midlertidig ordning tok over de oppgavene som hadde sortert under Medisinalavdelingen. Fra hovedsetet i Kingston House bygde Evang opp et direktorat som administrerte helsetjenestene for nordmenn rundt om i verden. I tillegg oppholdt han seg mye i USA, der direktoratet hadde en underavdeling. Virksomheten brakte ham i kontakt med medisinske fagmiljøer, og han hentet – i likhet med flere politikere – impulser fra britisk sosiallovgivning. I USA ble han dessuten kjent med utdanningen innenfor det feltet som kaltes «public health» (folkehelse), der grunnideen var «to heal, to know, to predict, to organize». Etter krigen sørget han for at staben av administrative leger fikk en slik utdanning.

Etter hjemkomsten i 1945 ble ordningen med et departementsinternt direktorat gjort permanent. Fra da av gikk planstyre og profesjonsmakt hånd i hånd. Evang hadde store mål. Helsevesenet skulle styres av den medisinske ekspertisen på grunnlag av vide fullmakter. Evang fikk de nødvendige fullmakter, og som helsedirektør i Sosialdepartementet forente han stillingene som direktoratsleder og ekspedisjonssjef, og kunne selv legge forslag til lover og bevilgninger frem for sosialministeren. Internt ble direktoratet organisert i kontorer med spesialiserte oppgaver: psykiatri, hygiene, tuberkulose, sykehus, foruten apotek-, tannlege- og et budsjett- og personalkontor.

Evang førte en bevisst personalpolitikk, og rekrutterte «overleger» (ikke byråsjefer) til å lede de kontorene der det falt naturlig å ha en lege. Overlegene ble håndplukket, uten hensyn til ansiennitet og partitilhørighet; kun faglige og administrative kvaliteter telte. I et sammenlignende perspektiv fremstod det norske helsevesenet som sterkt sentralisert. Det meste av kurativ virksomhet og helsefremmende tiltak ble lagt under det offentliges ansvarsområde. Direktoratet utgjorde toppen i en hierarkisk organisasjon som hadde forgreninger til institusjoner, fylker og kommuner, og videre ned til sykehusrådene på fylkesnivå og til de lokale helserådene, der distriktslegene møtte i kraft av sine embeter. Det konkrete programmet, som tok form i løpet av gjenreisningstiden, gikk rett inn i den institusjonelle definisjonen av en velferdsstat. Målet var å skape et helsetilbud som svarte til de høyeste medisinske standarder, og som nådde frem til hele befolkningen – uansett inntekt, status og bosted. Det meste skulle finansieres gjennom folketrygden.

Administrativt oppnådde Evang nær sagt alt han bad om. Mye ble også utrettet innenfor kurativ og forebyggende medisin. Det ble bygd flere store sykehus – fylt med et velutdannet helsepersonell og det beste innen medisinsk teknologi. Likeledes gjorde samfunnsmedisinen enorme fremskritt; i 1960-årene var poliomyelitten utryddet, og snart kunne tuberkulosesanatoriene nedlegges.

Vurdert mot visjonene fra gjenreisningstiden gikk likevel mye annerledes enn planlagt. Vi står overfor et av historiens paradokser: En solid organisasjon, støttet av Arbeiderpartiet, et reformvillig parti som lenge satt med rent flertall i Stortinget, opplevde nederlag på nederlag. Folketrygden, som skulle skape automatikk i den offentlige finansieringen av helsestellet, lot vente på seg. En stortingsmelding ble lagt frem i 1948, men loven kom nesten 20 år senere (1966) – og dekket langt mindre enn forventet. Rundt 1950 tok Evang initiativet til en sykehuslov. Loven forelå først i 1969, og garanterte bare delvis driftsutgiftene. Sluttsteinen i det store byggverket skulle etter planen legges med en kommunehelselov. Den kom først i 1983. Lenge før Evang gikk av som helsedirektør, opplevde han også at politikerne uttrykte skepsis til den administrative oppbyggingen.