Kåfjord

I sine lavere deler er dalene åpne og relativt flate med bjørkeskog og noe or i liene. Høyere oppe er dalene bratte og trange. Både dalene og fjorden ligger som revner i høye fjellstrøk, bygd opp av glimmerskifer og fyllitt av kaledonsk opprinnelse (se Den kaledonske orogenese). Disse har senere vært gjenstand for en betydelig erosjon, ikke minst gjennom istidene. Høyest når fjellene mellom Manndalen og Kåfjorddalen med Isfjellet (1375 meter over havet) som er kommunens høyeste fjell. Isfjellet har to mindre breer på nordsiden.

I områdene sørøstover mot riksgrensen består berggrunnen for det meste av gneis, granitt og sandstein. Her er fjellene mindre kuperte og gjennomgående noe lavere enn nærmere kysten, stort sett 1000–1200 meter over havet. I dette området når bare Ráisduottarháldi (1361 meter over havet) på grensen til Nordreisa høyere enn 1300 meter over havet.

Til tross for at Kåfjord har kystlinje og ligger langs Lyngenfjorden, er det innlandsklima som preger det meste av kommunen. Dette innebærer kjølig vinter og varm sommer, med lengre perioder med stabile værmasser.

Høyeste registrert temperatur i perioden 2013–2022 ble målt til 29,5 °C i Birtavarre i 2021. Samme år finner man laveste temperatur for perioden, som ble målt i Gámanjunni til –22,8 °C. Middeltemperaturen i kommunen ligger på 0,5 °C.

Årsnedbøren i kommunen varierer ganske vesentlig ut fra hvor den registreres, der Birtavarre er forholdsvis tørt, mens det i Gámanjunni er en høy grad av nedbør. Gjennomsnitt for alle målestasjoner i kommunen viser i 2021–2022 en årsnedbør på 542 millimeter.

Fra gammelt av var det sjøsamer som holdt til i Kåfjorddalen og Manndalen. På slutten av 1700-tallet begynte finske innvandrere (kvener) å bosette seg i området, og noe senere nordmenn. Flertallet av befolkningen er fortsatt av kystsameopprinnelse.

Folketallet i Kåfjord var i vekst frem til 1970 da kommunen (etter dagens grenser) nådde 3408 innbyggere. Senere har folketallet stort sett gått tilbake, og i 2022 hadde kommunen 41 prosent færre innbyggere enn i 1970. I tiårsperioden 2012–2022 hadde Kåfjord en nedgang i folketallet på gjennomsnittlig 0,9 prosent årlig, i motsetning til en årlig vekst på gjennomsnittlig 0,4 prosent i fylket for øvrig (i 2022 var Troms fylke og Finnmark fylke fremdeles sammenslått).

Geografisk sett viser bosetningen i kommunen en klar tredeling: østkysten av Lyngen med tettstedet og kommunesenteret Olderdalen og grenda Djupviklengst nord, samt de nedre delene av de to største dalførene sør i kommunen, Manndalen og Kåfjorddalen.

Ifølge Statistisk sentralbyrås definisjon er det to tettsteder i Kåfjord. Tettstedene er til sammen 0,8 km².

Basisnæringene er, på tross av sterk tilbakegang, fortsatt fiske og i særlig grad jordbruk. Iblant drives de ennå i kombinasjon, selv om småbruk kombinert med servicenæringer nå er blitt vanlig. Samlet utgjør primærnæringene ti prosent av arbeidsplassene i kommunen (2022).

Jordbruket drives som husdyrhold. Foruten storfe er det et betydelig sauehold, samt noe geitehold i kommunen. Mye av jordbruket finnes i Manndalen. Fisket har gått kraftig tilbake, og de fleste fiskefartøyene er mindre kystbåter. Det ilandføres relativt lite sjømat lokalt i kommunen. I 2021 utgjorde dette en førstehåndsverdi på 2,4 millioner kroner – tilsvarende 168 tonn fisk, og dette leveres hovedsakelig av kommunens hjemmeflåte. Det fiskes mest torsk og lignende arter. Det er noe fiskeindustri i Djupvik, hvor det også er fiskeoppdrettsanlegg og moderne lakseslakteri.

Ut over dette har kommunen bare noe småindustri, og samlet har næringen bare to prosent av arbeidsplassene. Inkluderer man bygge- og anleggsvirksomhet samt kraft- og vannforsyning/renovasjon, kommer andelen opp i 19 prosent (2022). Kommunen har en turisttrafikk i utvikling.

Kåfjord er kommunen med fjerde størst vannkraftproduksjon i Troms, og er en middels stor kraftkommune på landsbasis. De to vannkraftverkene i kommunen produserer til sammen 350 gigawattimer i året (gjennomsnitt 1993-2020). Det største kraftverket er Guolásjohka (i drift fra 1971), som står for nesten hele vannkraftproduksjonen. Troms Kraft Produksjon er hovedeier av nesten all vannkraftproduksjonen i kommunen.

Manndalselva er varig vernet.

Av kommunens bosatte yrkestakere har 32 prosent arbeid utenfor kommunen (2022). Disse er fordelt med om lag halvparten i nabokommunene i Nord-Troms og halvparten i Tromsø.

E6 slynger seg langs fjorden fra sør til nord gjennom hele kommunen. Fra denne fører fylkesveier opp Manndalen (fylkesvei 331 og fylkesvei 332) og Kåfjorddalen (fylkesvei 333). Fra Olderdalen går bilferge over Lyngen til Lyngseidet. Herfra går riksvei 91 vestover til Tromsø. Dette er korteste forbindelse mellom Nord-Troms og Tromsø.

NRK Troms har lokalkontor i Kåfjord. Kåfjord hører til Troms politidistrikt, Nord-Troms og Senja tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Nord-Troms regionråd sammen med Kvænangen, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord.

Kåfjord kommune tilsvarer soknet Kåfjord i Nord-Troms prosti (Nord-Hålogaland bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Kåfjord til Senjen og Tromsø fogderi i Tromsø amt.

Kåfjord ble opprettet som egen kommune i 1929 ved utskilling fra Lyngen. Kåfjord kommune utgjorde 880 kvadratkilometer og hadde 2308 innbyggere ved opprettelsen. Kommunen hadde uendrede grenser frem til 1992 da Nordnes-området, et 44 kvadratkilometer stort område med rundt 30 innbyggere på fjorden Lyngens østside, ble overført fra Lyngen kommune og lagt til Kåfjord.

Kommunenavnet ble i 1994 endret til Gáivuotna-Kåfjord (samisk-norsk), senere til Gáivuotna-Kåfjord-Kaivuono (samisk-norsk-kvensk).

Ved Birtavarre er det et tidligere gruvesamfunn med smelteverk i Ankerlia som er bevart av Nord-Troms museum. Her ble det utvunnet kobber i perioden 1898–1919. I Kåfjordbotn ligger restaurerte fjærabuer (sjøbuer) og Holmenes sjøsamiske gård, trolig fra midten av 1800-tallet. På gården finnes spor etter eldre gammetufter.

Det ligger et kystfort fra andre verdenskrig på Storbakken ved Djupvik, på Lyngens østside, lengst nord i kommunen. Manndalen var den sørligste bebyggelsen som ble evakuert og brent da tyskerne trakk seg tilbake fra Finnmark og Nord-Troms i 1944.

Manndalen er kjent for sine sjøsamiske husflidstradisjoner, særlig for den særpregede grenevevingen. Siden 1991 arrangeres den årlige, samiske kulturfestivalen Riddu Riđđu. Festivalen har fra starten av hatt særlig vekt på samisk kultur, men inviterer også kunstnere og artister fra andre urbefolkninger.

Kommunevåpenet (godkjent 1989) har en sølv rokk mot en rød bakgrunn; gjenspeiler husflid og tradisjon.

Navnet Kåfjord er trolig av norrønt Kofafjǫrðr, dannet av kofi, ‘kove, lite rom‘ her brukt om et ’trangt, innelukket landskap’. Det samiske navnet Gáivuotna består av førsteleddet Gái- som har uviss tolking, og vuotna, ‘fjord’.

• Troms fylke

• Gáivuotna/Kåfjord
• Statistisk sentralbyrå: Kommunefakta Gáivuotna/Kåfjord

• Kulturmøter i Nord-Troms : jubileumsbok for Nord-Troms museum : 1978–2003, (2004)
• Larssen, Emil: Lyngen bygdebok, 1976–1980