Jakob – stamfar – Store norske leksikon

Jakob er en bibelsk skikkelse som hadde en drøm om en stige mellom jorden og himmelen.

Jakobsstigen

Av William Blake.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Maleri fra 1907.

Jakobs kamp med engelen

Av Oluf Hartmann.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Jakob er en person i Det gamle testamentet og Tanakh. Han regnes blant de tre patriarkene sammen med sin far, Isak, og sin farfar, Abraham. Jakob ble far til tolv sønner. Disse ble stamfedre til hver sin stamme i det gamle Israel. Fortellingene om Jakob finnes i hovedsak i 1. Mosebok kapittel 25-35, men han spiller også en viktig rolle i fortellingene om sønnen, Josef i 1. Mosebok kapittel 37-50.

Fortellingene om Jakob er regnet for å være tradisjonsberetninger heller enn historiske gjengivelser. Beretningene levde lenge som muntlige fortellinger før de ble skrevet ned. Arkeologiske funn kan hjelpe til med å kaste lys over den tiden fortellingen stammer fra.

Etymologi

Navnet Jakob blir gitt to etymologier i 1. Mosebok. Navnet ligner på det hebraiske ordet for hel. Denne forklaringen spiller på at Jakob holdt sin eldre tvillingbror Esau i helen da de ble født. Navnet ligner også på verbet for «å lure/jukse» som viser til fortellingene om hvordan Jakob med list fikk lurt til seg de rettighetene og posisjonen Esau skulle hatt som eldste sønn.

Moderne filologi har imidlertid forsøkt å forklare navnet som en forkortet form av Ja’akov’el som betyr «Gud beskytter».

Stamme og familie

I den kulturkretsen fortellingene om Jakob kommer fra, hadde stammen, eller klanen, en grunnleggende betydning. Stammen sørget for sosial og juridisk beskyttelse. Ble noen utstøtt fra stammefellesskapet, var vedkommende i en utsatt posisjon. Etter hvert som familiene og stammen vokste, ble felles fortellinger om opphav viktige. Fortellingene om Jakob var slike samlende beretninger. Trolig har fortellingene vokst fram på ulike steder, men blitt flettet sammen i 1. Mosebok.

Jakob var yngste sønn av Isak og Rebekka. Han var tvilling til Esau og barnebarn til Abraham. Jakob fikk 13 barn med sine fire koner, Lea, Rakel, Bilha og Silpa. Barna het Ruben, Simeon, Levi, Juda, Dan, Naftali, Gad, Asser, Issakar, Sebulon, Dina, Josef og Benjamin. De tolv sønnene ga navn til hver sin stamme. Slik ble Jakob, som også fikk navnet Israel, stamfar til tolv stammer.

Fortellingene

Historiene om Jakob gir oss et ikke et bilde av ham som en tradisjonell helteskikkelse. Han og moren Rebekka lurer faren til å gi Jakob rettighetene og velsignelsen Esau skulle ha fått. Jakob må deretter rømme for å berge livet. Han flytter til morbroren Laban hvor han forelsker seg i Labans yngste datter. Laban vil imidlertid gifte bort den eldste datteren, Lea, først og klarer med list å få det til. Senere gifter Jakob seg med den yngste datteren, Rakel.

Jakob arbeider 20 år for Laban før han bestemmer seg for å reise tilbake til foreldrene og broren. Jakob flytter tilbake som en velstående mann med en stor familie. På veien møter Jakob Jahve til tvekamp. Jakob vinner og får navnet Israel. Spenningen i fortellingen stiger idet Jakob nærmer seg foreldrenes bosted hvor Esau bor. Klimakset nås i det Esau viser storsinn og tilgir Jakob. Mot slutten av livet flytter Jakob til Egypt for å berge seg fra hungersnød. I Egypt blir han beskyttet av sønnen Josef som har steget til en framstående posisjon ved Faraos hoff.

Betel

Jakob knyttes til det gamle kultstedet Betel. Her skal Jakob ha hatt en drøm da han flyktet fra Esau. I drømmen så Jakob en stige som nådde til himmelen. Engler gikk opp og ned på stigen. Jahve viser seg for Jakob og lover at han skal bli stamfar til en stor ætt.

Resepsjon

I kulturene der jødedom, kristendom og islam har dominert, har Jakob blitt brukt i ulike kunstformer. Forfattere, musikere og billedkunstnere har tolket fortellingene om Jakob på ulike måter.

Jødedommen

Jakob spiller en viktig rolle i jødedommen og fortellingene om ham har vært gjenstand for mange fortolkninger. Skrifter fra antikken og middelalderen legger ofte vekt på Jakobs betydning som stamfar, mens Jakobs mer menneskelige handlinger blir forsøkt forklart. Fortellingen om Jakobs tvekamp med Jahve blir tolket som en tvekamp mellom Jakob og Jahves engel. I moderne religiøs litteratur skilles det ofte mellom Jakob som Jakob, det vil si hans menneskelige sider, og Jakob som Israel, stamfaren. Jakob blir enkelte steder nevnt som den viktigste av patriarkene. Hans sammensatte liv blir sett på som et bilde på hvordan hans etterkommere har opplevd slit og glede, medgang og motgang, tap og seiere.

Kristendommen

Jakob har tradisjonelt spilt en viktig rolle i kristendommen og nevnes flere ganger i Det nye testamentet. Kirkefedrene tolket Jakob som et bilde på den kristne kirken som nå kunne regnes som det sanne Israel. Løftene som ble gitt til Israel, gjaldt nå kristne. Gjennom middelalderen ble Jakob først og fremst sett på som patriark, mens han i moderne kristendom nok spiller en mer beskjeden rolle.

I nyere retninger innen kristne kulturkretser, Baha’i, De siste dagers hellige (mormonerne) og Jehovas vitner, finner vi Jakob som en profet. De tre trosretningene har imidlertid sine særtrekk. Baha’i ser ut til å trekke inn både kristent og muslimsk tradisjonsstoff, men Mormons bok plasserer Jakob inn i en annen familiesammenheng enn den som finnes i Det gamle testamentet og Tanakh. For Jehovas vitner spilte Jacob som israelittenes stamfar en viktig rolle da denne trosretningen beregnet at historien ville gå over til «de siste dager» i 1914.

Islam

I Koranen spiller Jakob først og fremst rollen som patriark og som far til Josef. Senere tradisjonsmateriale har utvidet perspektivet noe, men Jakob har likevel en beskjeden plass i islam.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Bibel.no: Fortellingene om Jakob

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Personer i Det gamle testamentet

Gunnar Magnus Eidsvåg

Universitetet i Stavanger