Islands litteratur

Landnåmsmennene brakte med seg diktekunsten ved innvandringen. Denne diktningen ble i den eldste tid hovedsakelig overlevert muntlig og er en gren av den gammelgermanske diktning, noe som viser seg både i innhold (fortrinnsvis i heltediktningen) og form (den dominerende bruk av «langvers» – i islandsk tradisjon kortverspar – som inneholder fire trykktunge stavelser og er sammenholdt ved bokstavrim).

Eldst er eddadiktene. De handler om den germanske og nordiske sagnverdens helter og de norrøne guder. De fleste heltediktene knytter seg syklisk til det fellesgermanske sagnstoff omkring Sigurd Fåvnesbane. Mest kjent av gudediktene er de to store diktene Voluspå, hvor verdenslagnaden fremstilles i mektige syner, og Håvamål, som gir en poengtert og pregnant fremstilling av hedensk livsvisdom og livssyn. Det er nå vanlig å tro at en del av eddadiktningen er blitt til utenfor Island, for eksempel i Norge, men at særlig de diktene som regnes for yngre, oftest er diktet på Island.

Island har ingen overleverte runeinnskrifter eldre enn fra cirka 1200. Latinsk skrift kom i bruk da kristendommen ble innført ved år 1000. I begynnelsen må det som ble skrevet ha vært bøker på latin til kirkelig bruk. Det første som ble forfattet på islandsk språk, var ættetavler og lover (Hafliðaskrá, 1118) og religiøse tekster. Den eldste bevarte originaltekst på islandsk (cirka 1150) inneholder fragmenter av to prekener, og gjennom hele perioden foregikk det stadig oversettelse (normalt fra latin) eller nylaging av legender (helgensagaer) og prekentekster. På 1100-tallet dominerer den europeiske innflytelse innen alle felter av islandsk litteratur. Islands fremste menn søkte gjerne utdannelse på kontinentet. Kjennskapet til utenlandsk historieskrivning må ha bidratt til å styrke interessen for Islands egen fortid.

Det eldste historiske verk som er overlevert, er Are Frodes Íslendingabók, visstnok forfattet i 1120-årene. Hans stil er tung, preget av latinske forbilder, men nøktern og saklig. I avsnittet om kristendomsinnføringen merkes likevel kimen til den etterfølgende tids sagakunst. Det er mulig at Are også var den første til å samle materiale til det store verket om Islands bebyggelse, Landnámabók. Den gamle og intime kulturelle forbindelse mellom Island og Norge førte tidlig til at islendingene også forfattet verker om norske konger.

Islands innlemmelse i den norske kirkeprovins da erkestolen ble opprettet i Nidaros, må ha tjent til å styrke islendingenes interesse for Olavskulten. Nettopp på denne tid, visstnok i 1153, fremsier Islands fremste skald i samtiden, Einar Skulason, det berømte kvad Geisli (Strålen) i Kristkirken i Nidaros i nærvær av de tre kongebrødrene og erkebiskopen. Diktet er en lovprisning av kong Olav som helgen og undergjører. I Norge ble det nå skrevet en legende om Olav på latin. I annen halvpart av 1100-tallet forfattes så de eldste versjoner av den norrøne sagaen om Olav den hellige. Vi har ennå Ágrips versjon og fragmenter av Den eldste saga. Her blir den norske kirkelige tradisjon om Olav som helgen forent med den islandske skaldetradisjon om Olav som jordisk konge. I tiden før 1200 skrev også to munker ved Þingeyrar-klosteret på Nord-Island, Odd Snorrason og Gunnlaug Leivsson, hver sin saga om Olav Tryggvason på latin; senere ble de oversatt til islandsk.

Perioden fra 1300 til 1550 var en økonomisk, politisk og kulturell nedgangstid. Sturla Tordssons saga om Magnus Lagabøte ble den siste kongesaga, og Eirik Magnusson (død 1299) var den siste kongen som hadde islandske hirdskalder. Grettis saga, en av de store og betydelige islendingesagaene, er trolig fra begynnelsen av 1300-tallet, men de sagaene som ble forfattet senere i århundret, er sterkt eventyrpreget. Det samme gjelder riddersagaene, etter mønster av 1200-tallets norske riddersagaer. Man fortsatte også å forfatte helgensagaer. Av historisk interesse er to samtidssagaer om biskopene Árni Þorláksson (død 1298) og Laurentius Kalvsson (død 1330). Fra denne tiden har man også utførlige historiske annaler.

Diktningen i tradisjonelle versemål er dominert av store lovkvad til ære for Gud og hellige personer. Mest kjent av disse er Lilja, en mektig drápa på 100 strofer i hrynhent versemål. Den er blitt tillagt munken Eysteinn Ásgrímsson som levde på midten av 1300-tallet. Den fremste religiøse dikteren i slutten av middelalderen er Hólar-biskopen Jón Arason, Islands siste katolske biskop.

I 1550 henrettes biskop Jón Arason og reformasjonen seirer. Samtidig forsvinner den siste rest av politisk selvstendighet. Dette tidsrom blir for den verdslige litteraturs vedkommende en forholdsvis fattig periode. Rimediktningen dominerer, men kvaliteten går tilbake, idet hovedvekten legges på kunstig versform og omskrivninger. Rimene er likevel viktige som bindeledd mellom oldtiden og nyere tid og har bidratt til å bevare enheten i språket. Av betydelige diktere er det bare få, som presten Stefán Ólafsson (cirka 1520–1588), som skrev lyriske, satiriske og religiøse dikt.

I motsetning til den verdslige diktning når den religiøse i denne periode et høydepunkt med presten Hallgrímur Pétursson, hvis pasjonssalmer fikk stor betydning og fremdeles er levende. Eggert Ólafsson (1726–1768) var naturforsker og dikter, som ville rense språket og fornye litteraturen, dels ved å gjøre den mer nasjonal, dels ved å tilføre den påvirkning fra utlandet. Allerede i 1540 gav Oddur Gottskálksson ut en ypperlig oversettelse av Det nye testamentet, og i 1584 kom hele Bibelen ut i islandsk oversettelse ved biskop Guðbrandur Þorláksson, som også gav ut en salmebok. Av oppbyggelige skrifter må fremheves biskop Jón Vídalíns postill (1720).

Omkring 1600 blir interessen for sagatiden særskilt levende. Den lærde presten Arngrímur Jónsson skrev bøker om Island og dets litterære arv på latin for å nå en utenlandsk leserkrets. Bonden Björn Jónsson fra Skarðsá (1574–1655) førte de gamle annaler videre for tiden 1400–1600. Historiografen Þormóður Torfason (Torfæus) skrev på latin om Nordens oldtid og Norges historie på grunnlag av de gamle islandske skrifter; biskop Finnur Jónsson (1704–1789) skrev en islandsk kirkehistorie. Lagmann Páll Vídalín (1667–1727) laget ordforklaringer til de gamle lovbøker; professor Árni Magnússon (1663–1730) er berømt for sin store samling av islandske og norske håndskrifter fra middelalderen og nyere tid. I andre halvdel av 1700-tallet kom det fart i arbeidet med å utgi tekster fra islandsk middelalder på trykk.

Dette var opplysningens og rasjonalismens tidsalder. Den mest typiske representant for tiden var justitiarius Magnús Stephensen (1762–1833), som skrev avhandlinger, utgav tidsskrifter og belærende bøker og stiftet et landopplysningsselskap. Betydeligere som diktere var presten Jón Þorláksson, mest kjent for sine oversettelser av blant andre Christian Braunmann Tullin, Jens Baggesen, Friedrich Gottlieb Klopstock og John Milton, sysselmannen Sigurður Pétursson, satiriker og Islands første dramatiker, og assessor Benedikt Gröndal, som var særlig påvirket av og oversatte engelsk litteratur. Av vitenskapelige skrifter kan nevnes sysselmannen Jón Espólíns Árbækur Íslands i tolv bind, og prost Björn Halldórssons islandsk-latinske ordbok.

I begynnelsen av 1800-tallet begynte det å gjøre seg idealistiske strømninger gjeldende i litteraturen. Bjarni Thórarensen (1786–1841) kom i København i berøring med romantiske ideer. Hans fedrelandssanger, erotiske dikt og eiendommelige minnekvad har hatt stor innflytelse på senere diktere. Rektor Sveinbjörn Egilsson var også dikter, men hans fortjeneste ligger vel så meget i den innflytelse han hadde ved sine fortolkninger av de gamle skaldekvad og ved det fortrinnlige islandsk han skrev. I 1816 ble det islandske litterære selskap, Íslenska bókmenntafélag, stiftet.

Først rundt 1830 kan man tale om egentlig gjenfødelse i den islandske litteratur. Den nye tid innvarsles av tidsskriftet Fjölnir, utgitt fra 1835, med formål å rense språket, høyne litteraturen og vekke folkets nasjonalfølelse. Jónas Hallgrímssons monumentale dikt Island i tidsskriftets første årgang skildrer nåtidens forfall på bakgrunn av den strålende oldtid, og gir uttrykk for retningens program. Jónas Hallgrímsson var en skarp kritiker av den folkelige ríma-diktning, som fremdeles var fullt levende på 1800-tallet. Dens fremste representant var Sigurður Breiðfjörð (1798–1846).

En mester i en annen tradisjonell folkelig diktform, det satiriske smådiktet, var bonden Hjálmar Jónsson (Bólu-Hjálmar, 1796–1875). På det akademiske plan blir arven fra Jónas Hallgrímsson ført videre av Jón Thoroddsen (1818–68), mens diplomaten Grímur Thomsen (1820–96) levde med i det internasjonale åndsliv, samtidig som han dyrket hjemlige tradisjoner. Den mest ruvende skikkelse i islandsk lyrikk i annen halvdel av 1800-tallet var presten Matthías Jochumsson (1835–1920). Kristendommen og det nasjonale var hans viktigste inspirasjonskilder. Men i hans tid fikk islandsk litteratur også lyrikere som sluttet seg til mer moderne åndsstrømninger, slike som radikalerne Þorsteinn Erlingsson og Stephan G. Stephansson. Andre betydelige lyrikere ved overgangen til 1900-tallet er Einar Benediktsson (1864–1940), Steingrímur Thorsteinsson og politikeren Hannes Hafstein (1861–1922).

Islandsk prosadiktning, som var utdødd med sagaskrivingen, gjenoppstod på 1800-tallet. Etter midten av hundreåret ble islandske eventyr og folketradisjoner samlet, først og fremst av bibliotekar Jón Árnason (1819–88) og presten Magnús Grímsson (1825–60). Realismen fikk sitt gjennombrudd i islandsk litteratur med novellisten Gestur Pálsson. Til samme åndsretning hørte også den dyktige prosastilist Jón Stefánsson (Þorgils gjallandi). Utmerkede folkelivsskildrere er Guðmundur Magnússon (Jón Trausti) og den noe yngre Guðmundur Friðjónsson.

Omkring 1920 skjer en fornyelse i islandsk lyrikk, en fortrengsel av det naturbeskrivende og patriotiske til fordel for inderliggjørelse og subjektivitet, først ved den norskpåvirkede Stefán frá Hvítadal (1887–1933). De mest kjente lyrikere i den følgende tid er Davíð Stefánsson, Jóhannes úr Kötlum, Tómas Guðmundsson og Steinn Steinarr. Et modernistisk gjennombrudd skjedde imidlertid først i 1950-årene, med en gruppe yngre forfattere og andre kunstnere som samlet seg rundt avantgardetidsskriftet Birtingur. Sentrale navn blant de første modernistiske lyrikerne er Einar Bragi, Stefán Hörður Grímsson, Jón Óskar, Hannes Sigfússon og Sigfús Daðason. I forkant av det egentlige modernistiske gjennombruddet står Jón úr Vör, som utgav den første samling med frie vers på islandsk. Uavhengig av skoleretninger og gruppedannelser stod også de fine modernistene Snorri Hjartarson og Ólafur Jóhann Sigurðsson.

Det dominerende navn i islandsk litteratur på 1900-tallet er Halldór Kiljan Laxness, som med sine romaner har skapt noe av det ypperste i moderne europeisk prosakunst. Laxness' forfatterskap, som topper seg i folkelivsskildringer som Salka Valka og Sjálfstætt fólk og historiske romanverker som Íslandsklukkan, ble belønnet med Nobelprisen i litteratur i 1955. Forut for Laxness' betydeligste romaner kom Þórbergur Þórdarsons radikale bekjennelser Bréf til Láru (1924), som med sin sterkt subjektive form fikk betydning både for Laxness og andre av mellomkrigstidens forfattere. Noen av de viktige navn i periodens prosalitteratur skrev til å begynne med på andre nordiske språk, blant andre Gunnar Gunnarsson (på dansk) og Kristmann Guðmundsson (norsk).

Islandsk litteratur på 1900-tallet og senere er en del av verdenslitteraturen og henger nøye sammen med den. Men de nasjonale tradisjoner har stor makt, og den moderne tids rimløse vers virket sjokkerende på mange lesere i et land der tradisjonelle former som fast rytme og enderim, og særlig bokstavrimet, har tusen års hevd.

Til modernismekretsen rundt tidsskriftet Birtingur fra 1950-årene og fremover hører også den innflytelsesrike prosaforfatter Thor Vilhjálmsson. Han er en eksperimentell forfatter der handlingen ofte er underordnet selve den kaotiske livsfølelsen, hans lyrisk pregede prosakunst avspeiler det moderne menneskes ensomhet og splittethet. Han fikk i 1988 Nordisk Råds litteraturpris for romanen Grámosinn glóir (Gråmosen gløder). Andre viktige prosaforfattere fra samme generasjon er Svava Jakobsdóttir og Guðbergur Bergsson.

Nordisk Råds litteraturpris 1995 ble tildelt en av de fremste representanter for den yngre forfattergenerasjonen, Einar Már Guðmundsson. Men forfattere som Pétur Gunnarsson, Steinunn Sigurðardóttir, Sigurður Pálsson, Einar Kárason og Þórarinn Eldjárn, som alle skriver både prosa og lyrikk, gjør seg også sterkt gjeldende i dagens islandske litteratur. I den senere tid har også Ólafur Gunnarsson hatt suksess med sine episke romaner.

Kvinnelige forfattere har fått en stadig sterkere posisjon i den islandske litteraturen. Blant dem er lyrikere som Vilborg Dagbjartsdóttir, Nína Björk Árnadóttir (også prosa) og Íngibjörg Haraldsdóttir. Sentrale kvinnelige prosaforfattere er Fríða Á. Sigurðardóttir (Nordisk Råds litteraturpris 1992), Alfrún Gunnlaugsdóttir, Vigdís Grímsdóttir og þórunn Valdimarsdóttir.

I lyrikken dominerer den eldre generasjon og mellomgenerasjonen. Viktige navn er Hannes Pétursson, Matthías Johannessen, Þorsteinn frá Hamri og Jóhann Hjálmarsson. Den yngre diktergenerasjonen har imidlertid en fremstående representant i Gyrðir Elíasson, som har markert seg både som lyriker og prosaist. En annen fin prosaist er Jón Kalman Stefánsson. – Både hos de to sistnevnte og hos flere av dagens ledende yngre forfattere blir vi igjen konfrontert med enkeltmennesket, dets livsangst og leting etter mening med tilværelsen. Andre av de yngre, for eksempel Hallgrímur Helgason og Mikael Torfason, skriver råere tekster der både postmodernismens oppløsning av tradisjonelle verdier og mediesamfunnets forvirrede virkelighetsforståelse ligger bak språk og fortellinger. Elementer fra begge retninger finner vi hos Didda (pseudonym for Sigurlaug Jónsdóttir), som også skriver tekster for punkband.

En sjanger som først i de senere år er blitt seriøst dyrket på Island, er kriminalromanen. Men etter at Arnaldur Indriðason debuterte i slutten av 1990-årene, omfatter den islandske forfatterstallen også en av Nordens fremste spenningsforfattere.

• Islands historie
• Teater på Island
• Film på Island
• Kunst på Island
• Kunsthåndverk på Island
• Musikk på Island
• Massemedier på Island
• Skole og utdanning på Island
• Islandsk litteratur 1970-2000
• Islandsk litteratur etter 2000

• bokmenntir.is (islandsk)
• Islandsk litteratur på norsk: Island forteller. Islandske noveller (Nasjonalbiblioteket)
• Islandsk litteratur på norsk: diktantologier (Nasjonalbiblioteket)
• Islandsk litteratur på norsk: islandske sagaer (Nasjonalbiblioteket)
• Islandsk litteratur på norsk: bøker av Halldór Laxness (Nasjonalbiblioteket)

• Guðmundur Andri Thorsson (red.): Íslensk bókmenntasaga V. Mál og menning, Reykjavík, 2006
• Jürg Glauser: Island – Eine Literaturgeschichte. Verlag J. B. Metzler, Stuttgart – Weimar, 2011.