Indre Mongolia

Storparten av regionen er et høylandsplatå med steppelandskap mellom 1000 og 1500 meter over havet. Lengst i øst danner Store Hinggan-fjellene (1100–1400 meter over havet) en markert grense mot Det mandsjuriske lavland. I den sentrale delen av regionen splittes platålandet opp av den øst–vestgående fjellrekken Yinshan (høyeste topp 2850 meter over havet), og sør for denne, sletta og elvedalen Hetao med elven Huang He. Lengst i sørøst ligger Khorcinsletta (200–400 meter over havet), som omfatter de laveste områdene i regionen. Det meste av platålandet dreneres av innlandselver. Området avgrenses av ørkenene Gobi i nord og Ordos i sør. På grunn av overbeiting sprer ørkenområdene seg raskt på bekostning av steppevegetasjonen. Omfattende treplanting har ikke vært nok til å hindre sanddyner i å spre seg med de kraftige vindene som er et særpreg for regionen.

Et kontinentalt monsunklima medfører lange kalde vintrer og korte, varme somrer. Fra nordøst til sørvest varierer middeltemperaturen i januar fra –30 °C til 10 °C, i juli fra 15 °C til 25 °C. Lengst i nord finnes permafrost. Årlig nedbørsmengde er 100–500 millimeter, hvorav 70 prosent faller om sommeren. De fleste steder er dette utilstrekkelig for jordbruk uten kunstig vanning.

Hovedtyngden av befolkningen er han-kinesere, som teller nær 18 millioner. Mongolene teller over 3 millioner, hvilket omfatter ca. 70 prosent av alle mongolere i Kina. Det finnes også små minoriteter av hui, manchu, daur, ewenki og oroqen (se minoriteter i Kina). Indre Mongolia har som autonom region status som nasjonalt minoritetsområde for mongolene. Mongolene var tidligere et nomadefolk, men de fleste er nå bofaste. Om lag 350 000 driver fortsatt med gjeting av buskap. 85 prosent av innbyggerne er bosatt på Hetao-sletten langs Huang He og dens bielver samt Khorcinsletta. Største byer er industribyen Baotou og hovedstaden Hohhot.

Indre Mongolia har blitt liggende etter i den raske økonomiske utviklingen som siden 1979 har funnet sted i Kinas kystprovinser. Regionen har i hovedsak fungert som leverandør av råvarer og halvfabrikata til de rikere delene av Kina. Det strenge klimaet begrenser mulighetene for jordbruk, og kun 5 prosent av arealet er oppdyrket. På Hetao- og Khorcinsletta dyrkes hvete, havre, hirse, durra, mais, poteter og linfrø. Hetaosletta er en av Kinas tre viktigste områder for beteproduksjon. På slettelandet holdes og gjetes store buskaper med storfe, hester, kameler, får og svin. Et kontraktsystem basert på betalt per antall dyr, i stedet for per kilo kjøtt, ull og melk, har ført til altfor store buskaper, med overbeiting og ørkenspredning som resultat. Hingganfjellene er et av Kinas viktigste skogbruksdistrikter.

Indre Mongolia har rike mineralske ressurser; blant annet sjeldne metaller som niob og alkaliemetaller samt forekomster av gull, glimmer, krom, kobber, sink, bly og salt. Svært store forekomster av kull og jernmalm har skapt grunnlag for jern- og stålindustri. Baotou er et av de viktigste tungindustrisentra i Kina. Regionen har også en del tekstilindustri og noe sukkerraffinering.

Utbygging av jernbanen fra 1950-årene bidrog til å gjøre landet mindre isolert. En av de to hovedlinjene som forbinder Beijing med det nordvestlige Kina, går gjennom regionen. Jernbanen Jining–Ulaanbaatar (Ulan Batar) knytter Indre Mongolia til Mongolia og Ulan-Ude ved den Transsibirske jernbanen.

Området er en del av det mongolske kjernelandet nord for den kinesiske mur, og ble politisk forenet med Kina gjennom den mongolske armeens erobring av Kina på 1200-tallet. Senere, da Ytre Mongolia ble liggende inneklemt mellom den kinesiske og det ekspanderende russiske rikets interessesfærer, forble Indre Mongolia under kinesisk innflytelse. I 1947 (to år før den kommunistiske maktovertagelsen) opprettet de kinesiske kommunistene Indre Mongolia som autonom region. I moderne tid har de mongolske ikke-kinesiske historiske tradisjonene skapt grobunn for separatistbevegelser i den mongolske befolkningen.

• Kina
• Kinas geografi
• Kinas befolkning
• Kinas historie