Immanuels kirke er en kirke i Halden kommune i Østfold. Kirken hører til Halden sokn i Borg bispedømme. Den forvaltes av Halden kirkelige fellesråd. Immanuels kirke stod ferdig i 1833 og ble vigslet samme år. Kirken hadde Christian Heinrich Grosch som arkitekt, og kan knyttes til empirestilen i norsk kirkearkitektur. Den har vernestatus som «Automatisk listeført (1650-1850)».
Interiøret står etter restaurering som opprinnelig, men med nyere benker i midtrommet.
Kirken ligger i bydelen Sydsiden, innunder Frederiksten festning. Den ble oppført med gjenbruk av de 100 år gamle teglstensmurene fra korskirken som brant i 1826. Med forholdsvis enkle midler ble den omskapt av arkitekt Christian Heinrich Grosch til empirestilens hovedverk i norsk kirkearkitektur.
Grosch var uteksaminert fra Kunstakademiet i København i 1824, der han hadde vært både elev og assistent hos professor Christian Fredrik Hansen. Da han i 1827 fikk oppdraget med Immanuelskirken i byen hvor han var oppvokst, hadde han allerede begynt å markere seg som landets fremste arkitekt ved siden av slottsarkitekt Linstow. Det var lærdommen fra Christian Fredrik Hansen såkalte strenge utgave av empirearkitekturen med tunge former og rene flater, som skulle prege Immanuelskirken. Viktige forbilder var Hansens kirke i Hørsholm i Nord-Sjælland og Marienkirche i Husum i Schleswig. De var henholdsvis under oppføring og planlegging mens Grosch var assistent hos ham.
Ved byggingen av Immanuelskirken var Grosch selv opptatt med oppdrag andre steder. Fremragende bygningsfolk ledet arbeidet på stedet og sto i tett korrespondanse med arkitekten under arbeidets gang, så resultatet ble slik arkitekten hadde planlagt.
Preget av 1700-tallets barokkstil i det gamle murverket ble forandret. Lisenene ved hjørnene ble hugget vekk. Veggene ble forhøyet ca. to meter og vinduene plassert lavere slik at veggene fikk en tyngre virkning. I stedet kom det rene veggflater, bare brutt av portalene og gesimsbåndet. Hovedinngangen er markert med et svakt fremtrukket veggparti med kvadermuring som bryter opp gjennom gesimsen og står som fundament under det lille tårnet. Dette er kronet av en kuppel med et stort kors på toppen. Teglstensmurene ble pusset slik det var blitt vanlig i løpet av 1700-tallet.
Lysarmaturene i empirestil er fra kirkens tidlige år, men kandelabrene på galleriet er ombygd for indirekte belysning. Portalen er blant de beste i norsk empirearkitektur.
Interiøret ble omgjort til en monumental søylehall med gallerier som løper rundt hele rommet nesten frem til koråpningen. De er formet som tunge bjelkelag båret av riflete doriske søyler. Alle korsarmene har tønnehvelv som møtes mot en bred kuppel i krysset. Den fikk overlys så midtrommet ikke ble liggende i mørke. I koret er alteret gitt en arkitektonisk markering med en høy nisje flankert av to små losjer.
Koret åpnet seg opprinnelig i en bred trapp ned til midtrommet, flankert av prekestol og døpefont. Benker var opprinnelig bare plassert ute i korsarmene, så hele det hellebelagte gulvet med diagonalmønster i krysset lå åpent under hvelvet. Benkene ute på gulvet i hovedaksen i vestre korsarm, var opprinnelig uten rygger og utført i tunge empireformer som laget av sten, mens benkene i tverrskipene var lukket med dører og skranken Møbleringen understreket således rommets lengdevirkning, i pakt med tidens kirkeidealer. Under galleriene er gulvet hevet noen trinn og rommer de tidligere faste utleieplassene som fremdeles er intakte i likhet med dem oppe på galleriene.
Veggfargen innvendig er tilbakeført til den opprinnelige rosa, mens benker og innredning skal ha vært hvite. De nåværende benkene nede på gulvet fra 1860, med utskjæringer på vangene fra 1921, er dempet ned i gråtoner. Opprinnelig var hvelvene malt som imitasjon av kassetter. Dette mønsteret er ikke tilbakeført siden det ikke har vært mulig å finne nøyaktige spor. Sannsynligvis ble denne dekoren vasket helt ned ved en oppussing.
På alteret står en gipskopi av Kristus-figuren den svenske skulptøren Johan Niklas Byström laget for Linkøpings domkirke. Den er tydelig inspirert av hans lærer Bertel Thorvaldsens mer berømte utgave i Vor Frue kirke i København. Skulpturen ble anskaffet til Immanuelskirkens innvielse.
Døpefonten er av støpejern, og er i likhet med prekestol og alterkandelabre tegnet av Grosch. Lysarmene på galleribrystningene er også opprinnelige. De hadde først levende lys, men bærer i dag skåler for indirekte elektrisk belysning. De fem lysekronene i empirestil ble forært i 1837. Kirkens orgel, bygget av det svenske firma Åkerman & Lund i 1915, har en slags viftefasade som med uortodoks bruk av klassisismens former makter å gi instrumentet en sluttet form som ikke støter mot kirkens lave tønnehvelv.
Kjelleren er den forrige kirkens gravkrypt. Blant de få kistene som fremdeles står der, finner man kisten med levningene av den berømte Peder Colbjørnsen, som ledet borgernes kamp mot svenskene ved Karl 12.s beleiring av Frederiksten i 1716 og 1718.
Kirken fikk nytt orgel i 1915 som med fri bruk av klassisismens former ble godt innpasset i rommet. Interiøret står etter restaurering som opprinnelig, men med nyere benker i midtrommet.
Interiøret står etter restaurering som opprinnelig, men med nyere benker i midtrommet.
Immanuelskirken har murene etter en eldre kirke, men ble forandret med enkle midler til et hovedverk i norsk klassisistisk kirkearkitekur.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.