Fernanda Nissen

Petra Gregorine Fernanda Thomesen ble født i Sannidal ved Kragerø. I ung alder flyttet hun til Kristiania for å gå på skole, først frk. Falsens pikeskole og senere Nissens pikeskole, der hun tok guvernanteeksamen i 1882. I skoletiden ble hun kjent med andre som var opptatt av kvinnespørsmålet, som blant andre Anna Bugge og Cecilie Thoresen, landets første kvinnelige universitetsstudent. I 1884 ble hun medlem i Skuld, «diskussionsforening for kvinder».

I 1882 giftet Fernanda seg med Lars Kristian Holst (1848–1915) og fulgte ham til Bergen, der han var medredaktør i Bergens Tidende. I 1883 ble Holst ble redaktør av det kulturradikale venstreorganet Dagbladet, og paret flyttet tilbake til Kristiania. Fernanda Nissen skal også ha skrevet i Dagbladet, men artiklene lar seg ikke lenger spore. Hjemmet deres på Bygdøy et samlingssted for datidens ledende venstremenn. Paret fikk to barn – datteren Gunvor, som døde 15 år gammel, og sønnen Helge.

I 1889 støttet Fernanda Nissen i likhet med mange andre venstreintellektuelle aktivt streiken blant de kvinnelige fyrstikkarbeiderne på Bryn og Grønvold, og engasjementet ble avgjørende for hennes videre liv. Hun meldte seg inn i Det norske Arbeiderparti og var en tid leder av den nystartete Kvindelige Fyrstikarbeideres Forening, og hun møtte Oscar Egede Nissen, som hun forelsket seg i. Han var en kjent figur i offentligheten, blant annet som tidligere leder av totalavholdsbevegelsen, og han var gift med den feirede pianisten Erika Lie Nissen. Det ble en offentlig skandale da de to bad om skilsmisse, men de trosset den offentlige mening og giftet seg i 1895.

Senere samarbeidet paret tett både i kulturspørsmål og i parti- og kommunepolitikken, og reiste også mye sammen. Da Oscar Nissen døde i 1911, var Fernanda Nissens savn så sterkt at hun forsøkte å oppnå kontakt med mannen gjennom spiritistiske seanser.

Fernanda Nissen meldte seg inn i Norsk Kvinnesaksforening da denne ble dannet i 1884. Utover 1880-tallet var hun politisk aktiv i Norsk Kvinnesaksforening og i bevegelsen rundt Venstre, før hun meldte seg inn i Arbeiderpartiet i 1889. Hun var på stiftelsesmøtet i Landskvinnestemmerettsforeningen i 1898, og var svært aktiv i organisasjonen.

Fernanda Nissen var høyt skattet som teater- og litteraturformidler. Hun skrev en lang rekke artikler, blant annet nesten 300 litteratur- og teateranmeldelser i Social-Demokraten. Hun var med i redaksjonen av Kvinden (senere Arbeiderkvinden), et tidsskrift utgitt av Arbeiderpartiets kvinneforbund, fra første nummer i 1909. Hun skrev først under merket «F» og senere under fullt navn. Ved siden av å anmelde litteratur og teater skrev hun om politiske og sosiale spørsmål, og dekket gjerne demonstrasjoner og andre politiske manifestasjoner.

I 1890-årene var det teateret som opptok henne mest. Hun arbeidet sammen med Oscar Nissen for at det nystartede Nationaltheatret skulle åpnes for arbeiderklassen, men hun gikk også inn for å danne et eget arbeiderteater og var dermed med på å legge grunnlaget for det senere Folketeatret.

Det er en tydelig folkeopplysende og oppdragende ambisjon i det hun skriver, men samtidig fremtrer hun som en glødende engasjert deltaker. Hun henvender seg ofte til leserne og bruker dessuten ofte vi-form, som viser hennes ønske om å dele sine kunstopplevelser og sine sosiale erfaringer med den ennå uopplyste arbeiderklassen som sosialdemokratene var i ferd med å organisere. Hun skrev også litteraturanmeldelser i det borgerlige kvinnebladet Urd og Hjemmenes Vel. Her skriver hun mer i tråd med tidens litteraturkritiske stil, men engasjementet vises også. Hun fremhevet særlig den nyrealistiske litteraturen, som slo gjennom tidlig på 1900-tallet, og tok særlig opp verkene til de nye, kvinnelige forfatterne og til forfattere med tilknytning til arbeiderklassen.

Fernanda Nissen var blant de første kvinnene som ble valgt inn i styret i Kristiania Arbeidersamfund (1893). I årene 1905–1910 satt hun som vararepresentant til bystyret for Arbeiderpartiet, og hun var fast bystyremedlem fra 1911. Hun var medlem av skolestyret, fengselsstyret og styret for Deichmanske bibliotek, og hun gikk i spissen for en rekke sosiale reformer. Blant annet tok hun initiativ til oppretting av fødehjem, jordmorskoler og kommunale husmorskoler, og hun krevde at bibliotekene måtte bli utvidet og mer tilgjengelige, særlig i arbeiderbydelene på østkanten. Det skaffet hun seg også støtte for gjennom å skrive i Social-Demokraten og reise rundt og holde foredrag.

Kombinasjonen av glimrende kulturell formidling og praktisk innsats gjorde henne uhyre populær. I 1916 fikk hun flest stemmer av samtlige kommunestyrerepresentanter i Kristiania, og den radikale kultursekretæren Håkon Meyer kalte henne «den mægtigste kulturfaktor i norsk arbeiderbevægelse». I 1917 ble hun også formann for det nyopprettede parkutvalget i Kristiania, og hun skrev en rekke artikler der hun utviklet en hel «parkteori» og argumenterte for den sosiale, sunnhetsmessige og estetiske betydningen av parker og grønne «flekker», ikke minst i arbeiderbydelene. Resultatet var gjennomføringen av store, nye parkanlegg, som Vigelandsanlegget, Sofienbergparken og Torshovparken.

Nissen tilhørte den reformistiske fløyen i Arbeiderpartiet, og var blant de sosialdemokratene som arbeidet for en forsoning mellom klassene. Da den radikale opposisjonen med Kyrre Grepp og Martin Tranmæl seiret på partiets landsmøte i 1918, gikk hun ut av partiet og ble med i den sosialdemokratiske opposisjonen. Hun sluttet også å skrive i Social-Demokraten og Kvinden. Arbeiderpartiet fortsatte likevel å anerkjenne hennes innsats.

I 1920 dro hun på en reise til Tyskland sammen med venninnen Hulda Garborg. Fra 1913 hadde Nissen vært tilsatt som en av to sensorer ved Statens filmkontroll, og tysklandsreisen skulle blant annet brukes til å se film og teater. Hun reiste også til Ruhr-området for å være vitne til de revolusjonæres maktovertakelse der under Weimarrepublikken.

Under tysklandsoppholdet ble hun syk og døde av lungebetennelse. Da Hulda Garborg brakte urnen til Kristiania, arrangerte Det norske Arbeiderparti et stort minnemøte i Folkets hus. Fernanda Nissens aske ble, slik hun hadde ønsket, blandet med Oscar Nissens. Urnen er satt ned på Vestre Gravlund i Oslo.

Fernanda Nissen har to gater oppkalt etter seg: Fernanda Nissens vei på Strindheim i Trondheim, og Fernanda Nissens gate i Nydalen i bydel Sagene i Oslo. Her ligger også Fernanda Nissens skole (åpnet 2010). Et minnesmerke over Nissen ble reist i Torshovparken i Oslo i 1931.

• Karikaturtegning (helfigur) av Jens R. Nilssen, ukjent år
• Byste (bronse) av Wilhelm Rasmussen, 1931; Torshovparken, Oslo
• Maleri (gruppeportrett, Arbeiderbevegelsens utvikling i Norge) av Reidar Aulie, 1950; Oslo Rådhus

• arbeiderbevegelsen
• fyrstikkarbeiderstreiken
• kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913
• kvinnesak
• stemmerett for kvinner i Norge

• Hvem er hvem 1912
• With, 1920
• Ring, Barbra: Mennesket Fernanda Nissen, 1921 (ny utgave 1956)
• Grepp, Rachel: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 10, 1949
• Øksnevad, Reidar: «Social-Demokraten» og norsk litteratur 1886–1923, 1955
• Skjønsberg, Kari: Fernanda Nissen, 1978
• Ertresvåg, Vera Espeland: biografi i PaxLeksikon, bind 4, 1980
• Gripsrud, Jostein: La denne vår scene bli flammen… Perspektiver og praksis i og omkring sosialdemokratiets arbeiderteater ca. 1890–1940, 1981
• Sæbø, Elsa: Fernanda Nissen – litteratur- og teaterkritiker, hovedoppgave UiO, 1983
• Kjeldstadli, Knut og Myhre, Jan Eivind: Oslo – spenningenes by, 1995
• Iversen, Irene: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)