David Monrad Johansen

Stilistisk sett er Monrad Johansens verk svært variert. Hans tidligste verk, blant annet klaverstykket Kværn-Slaat og fiolinsonaten opus 3 fra 1913, viser en konservativ senromantiker tydelig påvirket av Grieg. Formen er til å begynne med tradisjonell, harmonikken er stort sett funksjonell ispedd en del kromatikk. Etter et lengre studieopphold hos Alf Hurum på Geilo i 1918 og 1919 og et opphold i Paris i 1920 der han fikk oppleve Claude Debussys musikk på «nært hold», er det tydelig å merke impresjonistiske trekk i Monrad Johansens nærmest følgende verker – blant annet klaverstykkene Nordlandsbilleder opus 5 og To portretter fra middelalderen opus 8, fra henholdsvis 1918 og 1922. Sangene fra Nordlands Trompet til tekster av Petter Dass opus 13 fra 1925 har en relativt komplisert sats, men sangen Ved Alstahaugs Prestegaard viser samtidig en elegant enkelhet. Opus 13 viser et godt bilde av Monrad Johansens litt sammensatte stil rundt 1925.

I 1926 forelå Monrad Johansens største verk, det storslagne og mektige Voluspaa opus 15 for soli, kor og orkester bygget på Edda-diktet i Ivar Mortensson Egnunds gjendiktning. Verket, med sin monumentale enkelhet, har oppnådd stor popularitet, og musikken som understreker teksten, er nært knyttet til teksten. Hele den norrøne kulturens verdensbilde gjenspeiles med skapelsen via tilværelsens undergang til drømmen om en ny jord.

I Nordlands Trompet og Voluspaa har Monrad Johansen skapt det han oppfattet som en rendyrket «nasjonal» stil. Den har fått betegnelsen «norsk impresjonisme» av noen. Og der er slektskap med impresjonismen, men det er betydelig mer polyfoni i satsstrukturen hos Monrad Johansen enn i for eksempel noen av Debussys verker. Grunnlaget er tonalt, men med et sterkt modalt innslag med doriske, frygiske og lydiske skalaformer. Likevel var Monrad Johansen ikke fornøyd med sin stilistiske utvikling.

I 1928 var Monrad Johansen på nytt i Paris, der han blant annet opplevde musikk av Arthur Honegger som han kom til å vise stor interesse for. Samtidig fikk han personlig møte Fartein Valen og hans atonale kontrapunkt. Et resultat av dette ble Monrad Johansens universitetskantate Ignis Ardens. Men Johansen søkte noe mer og annet, og hans studier med Hermann Grabner kom til å åpne en ny dør for ham.

Fra 1933 og et par år framover studerte Monrad Johansen kontrapunkt med Grabner. Den neo-klassisistiske retningen som lå til grunn for Grabners undervisning i klassisk kontrapunkt, kom til å prege Johansens videre utvikling med sterkere polyfoni og tonalt feste og tydeligere klassiske formtradisjoner. Hans Symphonische phantasie opus 21, det første verket etter studiene hos Grabner, viser et verk med tre korte satser med tydelig klassisk skolering og en fasttømret form.

Pan opus 22 var komponert til Knut Hamsuns 80-årsdag i 1939 og er et symfonisk verk for orkester basert på Hamsuns roman av samme navn. Om verket skriver Monrad Johansen i partituret: «Den skildrer ingen enkelte begivenheter, men prøver å gi uttrykk for de naturkrefter som lever i Hamsuns verk og som er bestemmende for utviklingen.» Dermed har Monrad Johansen nærmet seg programmusikken. Pan viser den nye polyfonien representert ved Symphonische phantasie samtidig som man finner tydelige spor av hans tidligere impresjonistiske uttrykk. Pan har en tydelig og klar sonatesatsform med forkortet reprise. De forskjellige temaene har bakgrunn i personer i Hamsuns roman og beskriver utviklingen av konflikten mellom hovedpersonene. Pan er blitt et av Monrad Johansens mest skattede verk.

Neo-klassisismen fortsatte etter krigen, og en klaverkvartett opus 26 komponert i 1948 ble uroppført i 1953. Klaverkonserten opus 29 ble uroppført i 1953, mens Lamento for strykeorkester opus 34 ble komponert i 1965. To kammermusikkverker kom til å bli Monrad Johansens siste verker – kvintett for fløyte, to fioliner, bratsj og cello opus 35 fra 1967 og strykekvartetten opus 36 fra 1969. Fløytekvintetten settes høyt. Den har tre satser: En langsom sats (grave), fulgt av en hurtig sats (allegro scherzando), blir avsluttet med en rolig avsluttende passacaglia. Stilistisk ser Monrad Johansen i kvintetten til tidligere tider, men den personlige intensiteten i verket bærer ut over tidsstilen.

David Monrad Johansen vokste opp i Mosjøen og fikk klaverundervisning fra tiårsalderen. Han lærte seg tidlig flere forskjellige instrumenter og spilte flere av dem da det ble dannet et amatørorkester i Mosjøen i 1901. I 1904 reiste Monrad Johansen til hovedstaden og tok først privatundervisning i klaver, deretter i 1905 ved Musikkonservatoriet. Her studerte han til å begynne med klaver hos Per Winge, fra 1909 til 1915 med Karl Nissen. Samtidig studerte han musikkteoretiske fag med Per Steenberg, Catharinus Elling og Iver Holter. I 1910 ga Monrad Johansen sin første offentlige konsert. Den fant sted hjemme i Mosjøen.

Årene 1915 til 1916 oppholdt han seg ved musikkhøyskolen i Berlin, der han blant annet hadde Engelbert Humperdinck (1854–1921) som lærer. Etter et års tid i Kristiania oppholdt Monrad Johansen seg på en av hyttene til Alf Hurum på Geilo, der Hurum underviste ham i Debussys impresjonisme. Med Henrichsens legat reiste Monrad Johansen så til Paris i 1920. Her møtte han Debussys musikk i det parisiske miljøet impresjonismen hadde oppstått i. Men det sterkeste inntrykket fikk han likevel da han opplevde Igor Stravinskijs ballettmusikk. Da han kom tilbake til Kristiania på høsten, viste det seg at han også hadde fått øynene opp for norsk folkekunst. Han gikk igjennom Magnus Brostrup Landstads (1802–1880) og O. M. Sandviks (1875–1976) folkemusikksamlinger, noe som kom til å sette spor i hans verker på 1920-tallet.

Monrad Johansen var musikkanmelder i Norske Intelligenssedler årene 1916 til 1918. Som anmelder kunne han føre en positiv, god og velformulert penn. I en anmeldelse i 1917 kan man blant annet lese: «Et verk som kan oppvise en nesten overflødig rikdom på virkelig verdifulle musikalske tanker, hvor det ene spirituelle innfall avløser det andre og hvor det alt sammen er godt og sikkert formet – overfor et slikt verk forsvinner alle stilistiske betenkeligheter og man hengir seg uten forbehold til nytelsen og gleden over en musikk som uten besvær helt ureflektert tar sinnet fangen.» Men som anmelder i Aftenposten i 20 år, fra 1925 til 1945, kunne han også være ganske bitende i sin dom. I en anmeldelse i 1928 kan man lese om en komponists verk som viser «en mere passiv naturbetraktning som nok kan eie både sjarme og skjønnhet, men som i grunnen ikke angår oss særlig fordi man sitter der med den følelse at det i grunnen ikke har angått komponisten heller i noen nevneverdig grad. Det er en musikk som er preget av å være skrevet mere av et slags ytre skjønn enn av indre drift.»

David Monrad Johansen var en av stifterne av Norsk Komponistforening i 1917, innehadde komponistgasje årene 1925 til 1945, var formann i TONO 1925 til 1945, medlem av NRKs programråd og medlem av Kulturtinget 1942 til 1945. I 1941 meldte han seg inn i Nasjonal Samling. Det er skrevet om dette at han selv hevdet at han gikk inn for å forsvare norsk musikkliv mot innflytelse fra tyskere og dilettanter som ville utnytte situasjonen. Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig fikk han en dom på fem og et halvt års tvangsarbeid, en bot og inndragning av offentlige rettigheter i ti år. Høyesterett reduserte straffen etter anke til fire års tvangsarbeid, og boten ble frafalt.

Sytti år gammel ble Monrad Johansen i 1958 innvalgt som medlem av den svenske Kungliga Musikaliska Akademien, og Filharmonisk Selskaps Orkester og Musikkselskapet Harmoniens Orkester hyllet ham ved 70-årsdagen. Det samme gjorde Mosjøen kommune. Det er et faktum at han maktet å etablere et nytt kunstnerisk ståsted etter krigen. Hans kvintett for fløyte og strykekvartett ble skrevet i anledning Norsk Komponistforenings 50-årsjubileum i 1967, og en strykekvartett ble skrevet i forbindelse ved Hindar-kvartettens 25-årsjubileum i 1969 fem år innen Monrad Johansen døde i 1974.

• Suite for orkester, op. 4, 1916
• Symphonische Phantasie, op. 21, 1937
• Pan, op. 22, 1939
• Symfoniske variasjoner og fuge, op. 23, 1946
• Konzert für Klavier und Orchester, op. 29, 1955
• Lamento for strykeorkester, op. 34, 1965

• Voluspå (gjendiktet av Ivar Mortensson Egnund), op. 15, 1926
• Sigvat Skald (etter Snorre), op. 16, 1928
• Ignis Ardens (Olaf Bull), op. 20, 1932

• Draumkvædet (norsk folkediktning), op. 7, 1921
• Me vigjer vår song, kantate til Sunnmøre Songarlags 30-årsjubileum(Henrik Straumsheim), op. 18, 1930
• På gravbakken vart dette songi (Arne Garborg), op. 33, 1963

• Sonate for fiolin og klaver, op. 3, 1913
• Suite for cello og klaver, op. 24, 1942, rev. 1965
• Kvartett for klaver, fiolin, bratsj og cello, op. 26, 1948
• Kvintett for fløyte, 2 fioliner, bratsj og cello, op. 35, 1967
• Kvartett for 2 fioliner, bratsj og cello, op. 36, 1969

• Tre sange til tekster av Knut Hamsun, op. 2, 1915
• Syv sange: tekster fra gammel norsk folkediktning, op. 6, 1921
• Nordlands Trompet (Petter Dass), op. 13, 1925
• Fem bibelske sanger, op. 25, 1946

• Kværn-slaatt, 1912
• Nordlandsbilleder, op. 5, 1918
• To portrætter fra middelalderen, op. 8, 1922
• Fra Gudbrandsdalen, op. 9, 1922
• Prillar-Guri, op. 12, 1924