Alf Hurum

Hurum studerte harmonilære og komposisjon med Iver Holter (1850–1941) og klaver med Martin Knutzen (1863–1909) fra 1902 til 1905. Fra 1905 til 1910 studerte han ved Königliche Hochschule für Musik i Berlin der han ble opptatt i komposisjonsklassen til Max Bruch. Hovedlærer i komposisjon var professor Robert Kahn (1865–1951), mens han hadde portugiseren José Vianna da Motta (1868–1948) i klaver. I 1908 giftet han seg med Elisabeth Leslie Wight fra Honolulu, Hawaii.

I 1911 bodde Hurum i ett år i Paris hvor han møtte Claude Debussys musikk og impresjonismen for første gang, hvilket førte til en revolusjon i Hurums musikalske sinn. Hans Impressions, opus 4 og Vandliljen, opus 5 nummer 1 er de første klaverstykker i norsk musikk påvirket av Debussy og impresjonismen.

Hurum ble boende i Berlin frem til 1915 og verkene fra disse årene må karakteriseres som stilistisk musikalsk eklektisisme. Årene 1916 til 1917 oppholdt han seg i St. Petersburg som student i instrumentasjon hos Maximilian Steinberg, og i løpet av 1917 og 1918 fulgte de aller fleste av Hurums romanser. I St. Petersburg ble han opptatt av den russiske kirkesangen. Resultatet ble mannskorverket Lilja. Teksten er skrevet av Fr. Paasche og er et gammeltkatolsk dikt. Med dette verket dreier Hurum stilistisk mot det som kan kalles norrøn impresjonisme.

Frem mot 1924 fortsetter Hurum den norrøn-impresjonistiske linjen fra Lilja med verk som Eventyrland, Gotiske Billeder og Norrøn Suite henholdsvis opus 16, 17 og 18 i tillegg til orkesterverket Bendik og Aarolilja, opus 20.

Et besøk i Honolulu, Hawaii, i 1925 som var planlagt å vare ett års tid, ble til over tre år. Kort tid etter ankomsten ble Hurum bedt om å dirigere det lille orkestret i Honolulu og etter kort tid var orkestret øket til over 70 medlemmer med full symfonisk besetning. Hurum dirigerte samtlige syv konserter sesongen 1924–1925 og historisk regnes denne sesongen for den egentlige grunnleggelsen av Honolulu Symphony Orchestra.

Tilbake til Norge i 1928 ble symfonien i d-moll uroppført den 27. september 1928.

I 1929 forlot Hurum Norge for ikke senere å vende tilbake til hjemlandet. Han reiste først til Berlin og deretter til Paris i 1931. I Paris forlot han musikken til fordel for kunstmaling. Han begynte studier med André Lhote (1885–1962), men overgikk senere til orientalsk kunstmaling med den japanske kunstneren Hiraku Harada. Fra 1934 bosatte Hurum seg fast på Hawaii.

I forbindelse med det japanske angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941 ble Alf Hurum internert sammen med cirka 110 000 japanere og amerikanske borgere med japansk bakgrunn i tillegg til en del europeiske borgere. Hurum ble løslatt 28. desember 1943.

Hurum begynner med noen klassisk-romantiske meget enkle upubliserte sanger i 1903. Tre klaverstykker, op. 1 fra 1905 viser folkemusikalsk påvirkning, mens fiolin-sonaten, opus 2 komponert under studietiden i Berlin fra 1905 til 1910 ble hans gjennombrudd. Modale elementer finns fra første stund i Hurums komposisjoner, men øker fra og med opus 2 og stammer fra hans store interesse for Edvard Grieg.

Hurum møtte Debussys musikk første gang i første halvdel av 1911. Møtet resulterte i et stilskifte, som er tydelig i de tre klaverstykkene i opus 4, Impressions. Pour le piano. Selv om Hurum ikke utelukkende benytter de mest åpenbare og tydeligste stiltrekkene hans, kan stykkene karakteriseres som inspirert av Debussy.

I de følgende verkene frem til den andre fiolinsonaten, opus 8 (1914–1915), satte Hurum klassisk-romantiske stilelementer side om side med impresjonistiske. Fiolinsonaten er både en oppsummering og en programerklæring over allerede komponerte og kommende verker. I sonaten finner man klassisk-romantiske stiltrekk i tillegg til modale og impresjonistiske trekk.

Noe av det nye i fiolinsonaten, opus 8, var at det i enkelte deler kunne det spores en eim av «eksotiske klanger». Dette ble videreført i opus 9, som fikk tittelen Ekotisk suite. Selv om opus 9 ikke representerer et like sterkt stilistisk skille som det opus 4 representerer, så markerer opus 9 en kraftig utvikling sammenlignet med tidligere verker. Opus 9 har klart tatt inntrykk av Debussys interesse for andre musikk-kulturer enn de europeiske.

Med opus 11 til 14 finner man de aller fleste av Hurums romanser. Stilistisk viser de i hovedsak klassisk-romantiske og impresjonistiske stiltrekk i tillegg til noen romanser som mot slutten av perioden viser ekspresjonistiske uttrykk. Romansene veksler mellom strofisk, variert strofisk og gjennomkomponert form.

Med korverket Lilja (1917–1918) finner man hos Hurum en stilistisk endring mot det som kan kalles en «norrøn-impresjonistisk» stil. Modellen for verket er russisk kirkesang noe Hurum opplevde under studiene i St. Petersburg i 1916 og 1917. Lilja er et modalt-arkaiserende verk der den klassisk-romantisk harmonikken er sterkt redusert og erstattet med modale og impresjonistiske elementer.

Hurum fikk en del motbør fra kritikerne der Lilja ble fremført. Et slikt verk er ikke tidligere komponert i Norge, og russisk kirkesang var ganske enkelt ikke kjent i Norge på denne tiden. Lilja fremstod derfor som et svært fremmedartet stykke musikk.

Med Eventyrland, opus 16, ble avvikene fra den funksjonelle harmonikken ennå tydeligere enn før. De programmusikalske titlene samt illustrasjonen på tittelbladet på opus 16 gir viktig informasjon om verket. Rent umiddelbart kan det være lett å assosiere tittelen Eventyrland med noe eksotisk – à la Shangri-La – noe ikke-norsk eller ikke-nordisk. Men man kan oppleve stykket annerledes også: ser man på tittelbladet viser det en del av en granskog og sammen med titlene ledes man av tittelbladet mot noe nasjonalt norsk eller norrønt: «De tre Trold», «Tusselag» og «Nordlysdøttrene». Med nummer 1, 2, 4 og 6 i opus 16 har Hurum skapt fire genuine impresjonistiske klaver-stykker. Stykke nummer 3, «De tre Trold», må oppfattes som ekspresjonistisk, mens det musikalske innhold i nummer 5, «Tusselag», er en blanding av impresjonisme og ekspresjonisme med innslag av noe norrønt.

Mens Eventyrland er et verk først og fremst preget av stemninger vekket av harmonikk og klangfarger viser Gotiske billeder. Poemer for piano, opus 17, en tendens til en større grad av konkretisering sett i lys av titlene – med tittelen «Mysterium» (nummer 6) som det eneste unntaket. Med dette verket fortsetter Hurums interesse for det norrøne, i dette tilfellet spesielt for gotikken.

Norrøn Suite, opus 18, består av sju mindre klaverstykker bygget over «Kjersti og Bergjekongen». Teksten er en folkevise fra Telemark og Hurum søker seg enda tydeligere mot den norske folkemusikken. Samtidig viser en del av harmonikken at han også har vært innom impresjonismen.

Bendik og Aarolilja, opus 20, omtales av Hurum som «Symfonisk digtning for orkester». Verket må oppfattes som et verk i sonatesatsform, men Hurum har likevel søkt å unngå den tysk-romantiske utviklingsestetikken, og han forsøker å gi sonatesatsformen et noe endret innhold – først og fremst når det gjelder det tematiske og gjennomføringsmessige. På disse punktene søkte han seg mot Debussy.

Mens tematikken i den klassiske sonatesatsformen først og fremst stiller «ombygde» og ofte svært endrede temaer i kontrast til hverandre, finner man i Bendik og Aarolilja et assosiert tematisk slektskap mellom temaene uten at tematikken blir gjenstand for det vanlige tematisk-motiviske gjennomføringsarbeidet som vi vanligvis kjenner.

I løpet av 1930-årene kom det utenommusikalske kom til å oppta Hurum mer enn tidligere – spesielt middelalderens norske mytologi, det «norrøne». I tillegg ble han opptatt av Norge – nasjonen og landet Norge – på en kraftfullere måte enn tidligere. Om sin symfoni i d-moll, opus 29, fortalte Hurum det var de norske østlandsskogene, fjellviddene og vikingskipene som interesserer ham. Dette gjenspeiles også i statstitlene: «De store skoge» (nr. 1), «Vinternatt på vidden» (nr. 2) og «Vikingeskibet» (nr. 3). I tredje sats brukte han også et tematisk motiv fra Edvard Griegs «Fjellslått» (opus 19, nummer 1) som et hovedmotiv, som en hyllest til Grieg.