Toscaninis repertoar bestod, foruten italiensk opera, i stor grad av de tysk-østerrikske klassikerne, men også av fransk og russisk musikk. Han dirigerte helst ren orkestermusikk snarere enn konsertverker med solist, men har likefullt etterlatt seg noen betydelige innspillinger av slike verker.
Som de fleste dirigenter i sin generasjon holdt han Ludwig van Beethoven høyt i ære og hadde hans symfonier svært ofte på spilleplanen.
Toscanini stilte seg kritisk til de vilkårlige og subjektive fremførelsene, både innenfor opera og symfonisk musikk, som han hørte som ung. Han studerte notene inngående og kritisk, satte seg inn i komponistenes synspunkter og kom til å fremstå som en av de første moderne dirigentene med en mer objektiv og partiturtro tilnærming til komponistens verk.
Tolkningene, som er bevart i en rekke plateinnspillinger og konsertopptak, kombinerer det ildfulle og dramatiske, til tider nesten eksplosive, med en helt suveren orkesterbalanse og klarhet i form. Kritikere i samtiden berømmet Toscanini for hans rytmefølelse og klare dynamikk og for at alle linjer i musikken, ikke minst i verker av Beethoven, syntes å fremstå uten noen tilsløring eller forvrengning.
For å oppnå dette krevde Toscanini mer av musikerne enn det som var vanlig. Dette medførte blant annet en til tider autoritær, nærmest tyrannisk væremåte på podiet, som i vår tid er avskaffet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.