Anne Grimdalen

Grimdalen vokste opp som ett av ti søsken på den tradisjonsrike slektsgården Grimdalen i Skafså øverst i Telemark. Hun fikk en solid landsens oppdragelse og kom tidlig med i arbeidet på den tungdrevne fjellgården. Grimdalsætten er en gammel kunstnerslekt, som har fostret rosemalere, treskjærere, sølvsmeder, diktere, spelemenn og håndverkere innen prydsøm og kunstvev. Morfaren var sølv- og kunstsmed, og moren vevde. Anne begynte tidlig å tegne og male litt og lærte som 18-åring rosemaling og treskurd hos Gro Kvipt i Fyresdal.

Høsten 1922 tok Grimdalen mot til seg og søkte opptak på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo. En halvdags stilling som hushjelp hjalp henne økonomisk gjennom studiene. Hun begynte som elev i skolens tegneklasser, men etter råd fra skolens direktør Henrik Bull begynte hun i modellerklassen. Med leiren i hånden opplevde Grimdalen at det var skulptur som skulle bli hennes fremtid.

I 1926 kom Grimdalen inn på Statens kunstakademi og var elev av billedhoggeren Wilhelm Rasmussen frem til 1928. Hun debuterte på akademiets vårutstilling med en byste av Elliot Kvalstad, og året etter deltok hun med Gaupe.

Fra 1928 deltok hun årlig på Høstutstillingen, og 1931 kjøpte Nasjonalmuseet den lille bronseskulpturen Jenta på hesten.

Grimdalen var spesielt glad i å lage skulpturer av dyr. Dyrene hjemme på gården og livet i skog og mark hadde gitt henne motiver for hele livet. «Dyri med sin formfagre skapnad og dei plastisk mjuke rørslone seier meg så mykje om den ekte og opphavelege livsgleda».

Hun lagde sitt første bestillingsverk, noen bjørnunger, for Tilla og Otto Valstad i Asker. Dette var den første av en rekke stadig skiftende fremstillinger av det Anne selv kalte «det godslege skogsdyret med dei plirande augo i den bufslege skallen». Hun arbeidet seg fram til en fullgod form for den voldsomme kraften i den grove bjørnekroppen og smidigheten og livligheten i de mindre dyrefigurene. Til Valstad-paret laget hun bjørn- og ulvegrupper, ørn, rev og den første studien av et hestehode.

Etter at hun fullførte et bestillingsarbeid på Kristusfigur til det nye krematoriet i Skien, tok Grimdalen fatt på utkastene til konkurransen om utsmykningen av Rådhuset i Oslo. I 1938 vant hun førstepremie, til publikums og sin egen store overraskelse. Hun fikk i oppdrag i lage tre store arbeider til vestfasaden på rådhuset.

Grimdalen arbeidet med de tildelte oppgavene under hele andre verdenskrig, delvis med atelier i rådhuset. Uro med flyalarm og mørklegging, i tillegg til nazistenes forsøk på å få henne med i Rådet for kunst og kultur, fikk henne til å reise hjem til Skafså, hvor hun arbeidet til freden kom.

I 1947 var Dyrefontenen ferdig. Den var laget i granitt, med totalt 16 dyrerelieffer og fiskemosaikk i fontenebunnen. Det enhetlige og dekorative i de sterkt stiliserte dyrefigurene står i kraftig kontrast i den tunge rytmen i Tømmerfløtere, det fem meter brede relieffet på veggen bak. Begge verkene har en forenklet og klart disponert form.

Til Oslo bys 900-årsjubileum i 1950 var den fem meter høye rytterstatuen av Harald Hardråde, laget av 16 tonn lys granitt, på plass oppe på vestveggen. Hesten med det lange saldekkenet gir statuen den stramme, enkle formen som hevder seg så godt mot rådhusets strenge mursteinsarkitektur. Samme år ble Grimdalen tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for arbeidene på rådhusets fasade.

I 1951 ble monumentet over Magnus Brostrup Landstad reist i Seljord. Her er det dikterprestens embedsdrakt, sammen med den lette stiliseringen av mann og hest, som skaper den monumentale helheten. Samme år ble Tømmerfløter (bronse) reist i Sarpsborg og i 1960 monumentet av dikterpresten Anders Hovden i Ålesund, også i bronse. Den siste er mer tradisjonelt beskrivende, figuren er avbildet med frakken åpen, i motbør, men trygg og dynamisk. Håkon den gode, reist på Fitjar, Stord i 1961, er stor, forenklet og frontal.

Grimdalens dyreskulpturer fortsatte å vinne stor anerkjennelse og ble innkjøpt til Nederland, Frankrike, USA, Danmark, Sverige og Finland. Fra utstillingen i Petit Palais i Paris i 1954 ble en Sittende bjørn innkjøpt av nordmenn som gave til Paris kommune og plassert i parken Bois de Boulogne.

Grimdalen lagde også mange portrettbyster som fulgte et mer tradisjonelt naturalistisk formspråk. De beste av dem viser fine karakterstudier, som for eksempel bysten av bysten av Tore Hamsun, av moren Gunnhild Grimdalen og av Tilla Valstad, alle i bronse.

Et populært arbeide ble også den lille frysende piken på Indremisjonens bøsser, Piken med svovelstikkene, (1953).

Grimdalen var representert på en rekke utstillinger i inn- og utland blant annet i Düsseldorf i 1935, verdensutstillingen i Paris i 1937 og i Reykjavik i 1954.

Med arven fra det tradisjonsrike Telemark og sin dype religiøsitet og genuine arbeidsglede skapte Grimdalen seg en særpreget plass i norsk skulpturhistorie. «Eventyrjenta i norske kunsten» kalte vennen Henrik Sørensen henne.

I 1959 fikk Grimdalen kunstnerlønn og til sin 60-års dag ble hun hedret med et festskrift fra 2000 gratulanter med kong Olav i spissen. Grimdalens hjertesykdom resulterte flere ganger i alvorlig sykdom og tvang henne til måneders hvile og rekreasjon, siste gang et halvt års opphold i Spania i 1960.

Når Grimsdalen døde i 1961 var allerede en rekke avstøpninger av hennes største arbeider samlet på Skafså, og i 1964 begynte man en landsomfattende innsamling, som sammen med tilskudd fra kommune og stat, skulle skaffe penger til skulpturhus og restaurering av de eldste bygninger på slektsgården. Grimdalstunet åpnet i Skafså 1973, med cirka 300 avstøpninger av hennes arbeider.

• Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1922–1925, aftenskole 1925–1926
• Statens Kunstakademi, Oslo under Wilhelm Rasmussen 1926–1929

• Hielmstierne Rosencrones legat 1930
• Benneches legat 1929, 1930, 1931
• Houens legat 1932
• Schäffers legat 1933
• Henrichsens legat 1934
• Mohrs legat 1939
• Studiereiser til København 1930, 1933
• Italia 1933–1934
• Tyskland, Italia og Hellas 1935
• Paris og Italia 1938
• London 1948
• Spania 1961

• 1. premie i konkurransen om utsmykning til Oslo Rådhus 1938
• H.M. Kongens fortjenestmedalje i gull 1950
• Statens kunstnerlønn fra 1959
• Festskrift til Anne Grimdalen på 60-årsdagen, 1. november 1959

• Slik var det -. Livsglimt I, O. Grimdalen, (Skien, 1973, (ill)
• Slik var det -. Livsglimt II, O. Grimdalen, (Skien, 1974, (ill.)

• norsk kunsthistorie

• Eventyrjenta fra fjellgarden. Telemarkshistorier.no
• Askerbibliotekene: billedhugger Anne Grimdalen

• Nerhus, Hans (1960). Eventyret Anne Grimdalen : slik ho sjølv har fortalt det, Forlaget form og farge
• Åsen, Kjell (1999). Anne Grimdalen : kunstnar og medmenneske, Lunde