Albanias historie

Den romerske provinsen Illyricum omfattet store deler av adriaterhavskysten. Da de romerske erobringene fortsatte mot Donau under keiser Augustus, ble Illyricum delt i Pannonia og Dalmatia. Dagens Albania hørte under provinsene Dalmatia, Makedonia og Moesia og ble tidlig et viktig område for romerne, både økonomisk (kobber, sølv, vin, ost med mer) og kulturelt (Apolloneia som lærdomssentrum). Via Egnatia, den romerske veien gjennom Illyria, forbandt kystbyen Dyrrachium (det latinske navnet på Epidamnos) med Saloniki og senere Konstantinopel.

En stamme, sannsynligvis illyrisk, ved navn albanoi i Sentral-Albania nevnes av den egyptiske geografen Ptolemaios på 100-tallet evt. Landet ble kristnet alt på 200- og 300-tallet. Illyriske soldater utgjorde etter hvert en betydelig del av den romerske hæren, og på slutten av 200- og begynnelsen av 300-tallet var flere av de romerske keiserne illyrere (blant andre Diokletian). Ved delingen av Romerriket i 395 kom dagens Albania under det østromerske (bysantinske) riket.

I folkevandringstiden ble landet invadert av flere folkegrupper. Størst betydning hadde slaviske stammer, som trengte inn fra slutten av 500-tallet. I skriftlige kilder er illyrerne som etnisk gruppe nevnt for siste gang på begynnelsen av 600-tallet. Betegnelsen albanere dukket for første gang opp i tekster på 1000-tallet.

Ved en justering av enhetene i den bysantinske militærforvaltningen ble Dyrrhachion (Durrës) i Albania opprettet som egen theme (militær enhet). Fra 883 hørte det meste av landet inn under det bulgarske riket, inntil det ble gjenerobret av Bysants (det østromerske riket) under keiser Basileios 2 i 1018. Krigshandlinger mellom Bysants og normannere fra Sør-Italia førte i perioden 1081–1185 til fire normanniske invasjoner i Albania. Blant annet ble Durrës (italiensk Durazzo) inntatt av Robert Guiscard i 1081. Også det første korstog førte til herjinger i landet i 1096.

Fra sent på 1100-tallet oppstod fyrstedømmet Arbanon eller Albanon (Arbëria eller Arbër på albansk) med sete i Kruka, som på sitt største omfattet mesteparten av det som i dag er Sentral- og Nord-Albania. Etter at det fjerde korstog (1202–1204) hadde ført til en oppsplitting av det bysantinske riket, ble Albania en del av despotatet Epeiros. Senere på 1200-tallet hørte Albania en tid under det andre bulgarske riket (Asen) under kong Ivan Asen 2 før det bysantinske riket igjen fikk kontrollen. Kystbyene var på 1200-tallet delvis under de italienske bystatene Venezia og Sicilia.

Et forsøk i 1272 fra Sicilias kong Karl av Anjou på å utrope seg som konge av Albania etter først å ha fått kontroll over Durrës ble kortlivet. Av større betydning ble den serbiske erobringen som begynte på slutten av 1200-tallet og som gjorde Albania (unntatt Durrës) til en del av det storserbiske riket under Stefan Dušan på 1300-tallet. Etter hans død i 1355 gikk det riket i oppløsning. Da hadde mange albanere flyktet mot sør og sørøst og slått seg ned så langt borte som på Peloponnes.

Etter det serbiske herredømmet oppstod det flere føydale fyrstedømmer, først under serbisk, så mest under albansk ledelse, blant annet familien Balsha (serbisk Balša). De lå ofte i bitter strid med hverandre. Denne splittelsen lettet det tyrkiske (osmanske) rikets erobring av Albania i siste del av 1300-tallet og begynnelsen av 1400-tallet. Osmanene hadde gått over til Europa rundt 1350 og nådde den albanske adriaterhavskysten i 1385. De raske osmanske erobringene gjorde at en rekke balkanfyrster og føydalherrer allierte seg for å stanse osmanene.

I slaget på Kosovo polje ('Trostesletta') i 1389 deltok serbere, bosniere, albanere, bulgarere og rumenere på kristen side mot osmanene, men tapte. Hovedmotstanden var brutt, selv om det varte en tid før hele Balkan var under osmansk kontroll. Store deler av Nord-Albania (med Shkodër) ble erobret i 1393, resten av landet i 1415–1419. Den osmanske maktutvidelsen skremte Venezia, som hadde støttepunkter for sin handel også på den albanske kysten. Venezia lyktes i å overta viktige byer som Durrës (1392) og Shkodër (1396). Men rundt år 1500 fikk osmanene den formelle kontroll også over kystbyene.

I begynnelsen styrte osmanene landsbygda gjennom lokale fyrster og føydalherrer, men etter at det meste av Albania var blitt innlemmet som sandjak (forvaltningsområde) i Det osmanske riket i 1430 med Gjirokastër som hovedstad, ble timar-systemet innført i 1430-årene: Jorden ble statlig eiendom og forvaltet av sipahier, som fikk inntekter av jorden som motytelse for krigstjeneste. Sipahiene var delvis albanere, delvis tyrkiske innflyttere fra Anatolia. Godsforvaltningen var ikke arvelig. Omleggingen av jordeieforholdene førte til mye motstand både fra tidligere godseiere og landsbyboere, særlig i de utilgjengelige fjellstrøkene. Der oppnådde aldri osmanene noen fullstendig maktutøvelse, og fjellklanene fikk i stor grad fortsette med å styre seg selv.

Det største opprøret ble ledet av Gjergj Kastrioti med tilnavnet Skanderbeg (1405–1468). Han var først i osmansk tjeneste, men startet i 1443 et albansk opprør som fikk et stort omfang. Skanderbeg samarbeidet med blant annet ungarske og italienske fyrster mot tyrkerne. Likevel ble albanerne gjentatte ganger stående alene. Etter Skanderbegs død fortsatte motstanden, men tyrkerne fikk da snart kontrollen tilbake.

Årtier med krig og represalier hadde satt landet langt tilbake. Handel og håndverk lå nede, mange av byene var ødelagt, det samme gjaldt klostre og kirker. Tusener flyktet fra landet, særlig til Sør-Italia og Sicilia. Gradvis begynte albanerne å konvertere til islam, men noen masseislamisering fant ikke sted før på 1700-1800-tallet. Før etableringen av osmansk styre i Albania hadde størsteparten av albanerne i nord vært katolske, mens det ortodokse tyngdepunktet var i sør. At flertallet av befolkningen ble muslimer, skyldtes til dels økonomisk og annet press for å svekke kirkene, særlig den katolske, og da spesielt i forbindelse med krigsoppgjør.

Selv om det i de neste århundrene var en rekke mindre opprør, kom samtidig mange albanere til å bli blant den osmanske sultanens mest lojale undersåtter. Minst 30 storvesirer var av albansk avstamning, og albanere utgjorde også sultanens garde.

De opprinnelige timarene utviklet seg til å bli arvelige jordegods. Bøndene ble hardere undertrykt, og det var mange væpnede oppgjør mellom godseiere. Den utbredte lovløsheten gjorde det mulig for enkelte å krige seg frem til herskerstatus over så store områder at tyrkerne til slutt grep inn med store hærstyrker. Mest kjent er Ali Pasha (1740–1822).

Det var en lang rekke større og mindre opprør på 1800-tallet, men de var protester i spesielle saker (for eksempel skattespørsmål, militærtjeneste, administrative reformer) og foreløpig ikke et uttrykk for albansk nasjonalisme. Den tyrkiske reformpolitikken tanzîmât fra 1839 innebar en sterkere sentralisering og førte til nye lokale protester som ble slått hardt ned.

Mange av de faktorene som i andre Balkanland bidro til nasjonalistiske bevegelser på 1800-tallet, manglet i Albania. Flertallet av albanere hadde samme religion som tyrkerne, og var stort sett lokale undersåtter. Splittet som de var mellom islam, ortodoks og katolsk kristendom hadde de heller ingen samlende religiøs institusjon. Det albanske språket kunne være et bindeledd. Men det fantes nesten ikke skoler som underviste på albansk (de fleste brukte tyrkisk eller gresk), og det eksisterte ikke noe standardisert skriftspråk. Nasjonalismens fremvekst ble også hindret av vanskelig kommunikasjon mellom landsdelene. I tillegg forble landet fattig, blant annet på grunn av det stadig mer korrupte osmanske styret og stadige opprør.

Da en nasjonalistisk bevegelse tok form, skjedde det nokså brått og som en reaksjon på utenrikspolitiske forhold. San Stefano-freden (1878) etter den russisk-tyrkiske krig opprettet et Stor-Bulgaria som også omfattet deler av Øst-Albania, mens Montenegro fikk områder i Nord-Albania (blant annet havnebyen Bar).

Parallelt med forberedelsene til Berlinkongressen samlet albanske ledere seg i Prizren i Kosovo for å protestere mot San Stefano-freden. De fryktet at nedbyggingen av de tyrkiske besittelsene i Europa skulle føre til at de albanske områdene ble delt mellom de kristne nabostatene Hellas, Serbia, Montenegro og Bulgaria. Med støtte fra de osmanske myndighetene opprettet møtet i Prizren en albansk nasjonalliga. Støtten varte ikke lenge. Nasjonalligaen henvendte seg nemlig ikke bare til Berlinkongressen, der den albanske delegasjonens krav ble avvist. Den bad også om at de fire albanske forvaltningsområdene (vilayeter) ble slått sammen til ett og gitt større selvstyre. Osmanske myndigheter fryktet fremveksten av en albansk uavhengighetsbevegelse, og oppløste ligaen i 1881. Lederne ble arrestert og forvist.

Men arbeidet ble ført videre av patriotiske grupper som ble dannet i eksilmiljøene. De forskjellige «albanist»-kretsene hadde opprinnelig vært mest opptatt av albansk historie, identitet og språk og kulturelle rettigheter, men med årene ble bevegelsen stadig mer politisk. I hjemlandet var imidlertid mange konservative godseiere lojale mot de tyrkiske myndighetene. Frem til senhøsten 1912 var det et dilemma for albanerne at for sterk motstand mot tyrkerne lett kunne føre til at de albanske områdene ble delt mellom nabostatene. Albanske nasjonalister ønsket dermed selvstyre i Det osmanske riket.

Den ungtyrkiske revolusjonen i 1908 ble først hilst velkommen av albanske nasjonalister; albanere deltok til og med i organiseringen av den. Men da Det osmanske riket samme år mistet også den formelle overhøyheten over Bosnia-Hercegovina og Bulgaria, gikk ungtyrkerne inn for en sterk sentralisering basert på tyrkisk-nasjonale verdier. Da var det ikke lenger plass for egne albanske kulturytringer eller nasjonalisme. Nå reagerte ikke bare radikale nasjonalister mot tyrkerne, men også konservative krefter. Hovedområdet for motstanden var Kosovo. Men fortsatt krevde albanerne bare selvstyre, ikke uavhengighet. Etter væpnede sammenstøt i 1910 forsøkte tyrkerne å vinne tilbake albanernes lojalitet ved å tillate skoler med albansk språk i 1911.

Mange av albanerne hadde vært lojale undersåtter i Det osmanske riket. Men våren 1912 brøt det igjen ut uro, og i september gikk regjeringen med på selvstyrekravene for å få saken ut av verden før det brøt ut krig om Makedonia. Denne krigen, den første Balkankrig, startet i oktober, før alle spørsmål om albansk selvstyre var avklart. I løpet av en måned var tyrkerne slått av de kristne nabostatene Bulgaria, Serbia, Montenegro og Hellas, som ville dele Albania mellom seg. Selvstyre i en osmansk stat var ikke lenger noe alternativ, og albanske ledere samlet seg 28. november 1912 i Vlorë og erklærte Albania som uavhengig stat. Ismail Qemali (Kemal) ble den første regjeringssjefen.

I august 1913 anerkjente de europeiske stormaktene Albanias uavhengighet, men over halvparten av de albansktalende områdene ble liggende utenfor de nye grensene. Den tyske aristokraten Wilhelm av Wied ble innsatt som monark. I mai 1914 brøt det ut et muslimsk opprør i sentral-Albania som spredte seg rundt i landet, og i september måtte Wied flykte landet. Kort etter inntok opprørerne havnebyen Durrës i sentral-Albania, heiste det osmanske flagget og tilbød kronen til sultanen eller en muslimsk prins. Prosjektet mislyktes, og Esad Pasha Toptani innsatte en midlertidig regjering samme år.

I den hemmelige London-avtalen fra 1915 anerkjente de vestlige allierte Albanias oppsplitting, og Hellas, Italia, Serbia og Montenegro delte resten av landet mellom seg. Krigen gjorde Albania til «alles slagmark». Under første verdenskrig kollapset landet. Befolkningen var dypt splittet, og politikken preget av at forskjellige fraksjoner kjempet for sine egne interesser eller for en landsdel eller gruppe. Fraksjonene sammenfalt ofte med religiøse skillelinjer. Rike muslimske jordeiere var motstandere av jordreform, mens ortodokse bønder motsatte seg politikere som tilgodeså landeierne. I Shkodër i nordvest nektet innbyggerne å akseptere Tirana som politisk sentrum, og klanene i høylandet i nord, særlig katolikkene, var generelt skeptisk til sentralisering og noen form for muslimske politikere. Andre kjempet for å ta tilbake de albansktalende områdene i nord-Hellas og Kosovo.

I desember 1920 anerkjente Folkeforbundet albansk suverenitet og medlemskap, men Albania mistet store områder i nord og nordøst, som ble innlemmet i det nyopprettede Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere, fra 1929 Jugoslavia. Stormaktenes sene anerkjennelse av Albania som nasjonalstat, i sammenligning med de andre Balkanstatene, som fortsatt hadde territorielle ambisjoner i Albania, har satt sterkt preg på politikken siden den tid. Staten hadde en svært tøff økonomisk og politisk start, og frykten for at landet atter skulle bli delt mellom naboene etter fredsslutningen var helt reell. I tillegg var store deler av befolkningen skeptisk til enhver form for sentralstyre, som i osmansk tid hadde vært dominert av korrupte embedsmenn.

Mellomkrigstiden var preget av ustabilitet, politiske intriger, konsolidering av staten, sentralisering, nasjonsbygging, og økt statlig kontroll over de trossamfunnene og sekularisering av samfunnet. På 1920-tallet var de sosioøkonomiske forholdene de vanskeligste i regionen, og Albania manglet det meste av den infrastruktur en uavhengig stat trenger, som veier, banker, havner, skoler, industri og sykehus. Et hovedanliggende var dessuten å sikre nasjonal kontroll over trossamfunnene, lære befolkningen å lese og å sikre grensene mot nabolandene.

I 1928 utropte regjeringslederen Zogu seg til konge og gikk på autoritært vis inn for å omdanne det fragmenterte, fattige landet til en moderne, sekularisert nasjonalstat, dels inspirert av Mustafa Kemal Ataturk i Tyrkia. Frem mot andre verdenskrig lyktes han delvis i å bygge en viss tillit til sentralregjeringen og tilhørighet til staten. Han fikk også stoppet landeveisrøveriet, bragt klanene i nord inn i økonomien og underlagt religiøse institusjoner og utenlandske skoler nasjonal kontroll.

Ironisk nok var det Ahmet Zogus motstand mot den stadig sterkere italienske innflytelsen i Albania som til slutt fikk den italienske diktatoren Benito Mussolini til å invadere Albania i april 1939. Han gjorde landet til et italiensk protektorat og installerte en marionettregjering. Under italiensk okkupasjon ble store deler av Kosovo slått sammen med Albania som en italiensk vasallstat. Etter at Italia overga seg i 1943, tok nazistene over, inntil Enver Hoxhas partisaner drev de tyske styrkene ut av landet og tok makten i 1944.

Under krigen var Albania preget av et mangfold av væpnede albanske grupper som iblant koordinerte motstanden og iblant bekjempet hverandre. Disse gruppene var kommunistene, monarkistene (Legaliteti), lokale regjeringer som styrte på vegne av italienerne og nazistene, og ikke minst Den nasjonale fronten (Balli Kombëtar). Denne gruppen bestod av konservative, antikommunistiske nasjonalister i opposisjon til Ahmet Zogu og representerte den sosiale ordenen fra før krigen. Den støttet også opprettelsen av et Stor-Albania. I siste halvdel av krigen ble konflikten i Albania en del av krigen mellom de allierte og aksemaktene.

De albanske kommunistene hadde hatt minimal folkelig oppslutning i landet før maktovertagelsen og var i stor grad kommet til makten ved hjelp av jugoslaviske partisaner (geriljasoldater). I tillegg var konkurrerende grupper diskreditert og radbrukket etter borgerkrigen under andre verdenskrig. I 1944 var derfor Kommunistpartiet (senere Det albanske arbeiderparti) i en særstilling for å gjenoppbygge Albania som en uavhengig nasjonalstat.

Overgangen til kommunistisk diktatur skjedde raskere enn ellers i Øst-Europa. Ved hjelp av terror og summariske henrettelser av påståtte krigsforbrytere og «fiender av folket» sikret de nye myndighetene seg full kontroll. Politisk opposisjon ble umulig. Fengsler og tvangsarbeidsleire ble fylt med flere titusener politiske fanger. Et stort antall ble henrettet eller mistet livet under de elendige forholdene. De siste leirene ble stengt i 1990.

• Albanias forhistorie
• Albania – Selvstendighet og mellomkrigstid
• Albanias samtidshistorie
• Albania

• Albanske historiske dokumenter oversatt til engelsk
• Abrahams, Fred C. (2015). Modern Albania: From Dictatorship to Democracy in Europe. New York University Press.
• Gawrych, George. (2006). The crescent and the eagle: Ottoman rule, Islam and the Albanians, 1874–1913. London and New York: I. B. Taurus.
• Lubonja, Fatos. (2014). The False Apocalypse: From Stalinism to Capitalism. Istros books.
• Malcolm, Noel. (2015). Agents of Empire: Knights, Corsairs, Jesuits and Spies in the Sixteenth-Century Mediterranean World. Allen Lane.
• Schwandner-Sievers, Stephanie og Bernd J. Fischer (red.). (2002). Albanian identities: myth and history. London: Hurst and Company.
• Tomes, Jason. (2008). King Zog: Self-Made Monarch of Albania. The History Press Ltd.
• Woodcock, Shannon. (2015). Life Is War: Surviving Dictatorship in Communist Albania. Hammeron Press.