Dwight David Eisenhower var en amerikansk offiser og politiker. Han var USAs 34. president og satt som president i to perioder; fra 1953 til 1957 og fra 1957 til 1961.
Bakgrunn og militær karriere
Eisenhower vokste opp i Kansas under fattige forhold og i et pasifistisk hjem. Han fikk Ike som kallenavn som han brukte livet gjennom. Eisenhower slo tidlig inn på en militær karriere og tok eksamen i 1915 ved USAs forsvarshøgskole, West Point i Virginia. Første verdenskrig ble avsluttet like før han skulle til Europa, og Eisenhower hadde aldri kamperfaring. Men han fikk ledererfaring på hjemmefronten og seinere i forbindelse med oppbygging av hæren på Filippinene. Overordnete i hæren la merke til Eisenhowers strategiske talent og lederegenskaper, og gradvis steg Eisenhower i gradene og ble general under annen verdenskrig.
Ved utbruddet av annen verdenskrig var Eisenhower med i krigsplanlegging i Washington DC med spesielt ansvar for Filippinene. I juni 1942 ble han sjef for de amerikanske landstridskrefter i Europa. Han ledet samme høst den allierte invasjonen i Nord-Afrika og i 1943 inntok Sicilia og deler av Sør-Italia sammen med britiske styrker. I 1943 ble han utnevnt til sjef for den allierte invasjonsstyrken som 6. juni 1944 landet i Normandie, og han var sjef for de allierte styrker i vest til Nazi-Tysklands sammenbrudd i 1945. Eisenhower var generalstabssjef i Washington DC i perioden 1945–1948. I 1950–1952 var han sjef for NATOs militære styrker i Europa.
Eisenhowers styrke som militær sjef var hans diplomatiske evner og hans planleggingsegenskaper. Han klarte å dempe nasjonale motsetninger. Hans krigsinnsats og likefremhet gjorde ham ytterst populær, jf. valgkampslagordet til Eisenhower i 1952, I like Ike! Både det demokratiske og det republikanske parti ønsket seg ham som medlem og kandidat til politiske toppverv. Kort før presidentvalget i 1952 ble hans republikanske sympatier kjent. I juni samme år tok han avskjed fra NATO-stillingen, og samme sommer ble han nominert som republikanernes presidentkandidat. med Richard Nixon som visepresident-kandidat.
Presidenttida
Eisenhower seiret over demokratenes presidentkandidat Adlai Stevenson ved valgene i 1952 og i 1956 med en klar margin. I 1952 fikk Eisenhower over 55 prosent av personstemmene og 442 valgmannsstemmer, og i 1956 over 57 prosent og 457 stemmer i valgmannskollegiet.
På republikanernes landsmøte i 1952 sto Eisenhower fram som de moderates representant innen det republikanske partiet, mens hans visepresident Richard Nixon ble nominert som talsmann for høyrefløya. Som republikaner stod Eisenhower for en utskiftning av Roosevelt–Trumans demokratiske regime i perioden 1933–1953, men han hadde hatt et godt forhold til Roosevelt som stolte på Eisenhowers militære ledelse. Eisenhower ble derfor i realiteten valgt, ikke så mye for å sette en strek over den reformpolitikken som demokratene i foregående år hadde fremmet, men mer for å administrere den på moderat vis. Mange demokrater stemte da også på ham.
Moderasjon på hjemmebane
Eisenhowers politikk var forsiktig innenriks, men han var likevel tilhenger av en mer begrenset føderal stat enn sine demokratiske forgjengere. På noen områder prøvde han å bygge ned statens rolle, f.eks. når det gjaldt jordbrukssubsider, men uten suksess. Eisenhower var imidlertid villig til å utvide den føderale makta der han synes det var nødvendig. Det store infrastrukturprosjektet under Eisenhower var et nasjonalvegnett, the Interstate Highway. Prosjektet ble vedtatt i 1956 av en så å si en enstemmig Kongress. Det var stor politisk enighet om prosjektet siden det både ville øke USAs forsvarsberedskap, f.eks. å effektivisere militær transport av raketter, og stimulere handel og bidra til økonomisk vekst. En annen utvidelse av den føderale statens oppgaver som fikk tverrpolitisk politisk oppslutning fulgte i kjølvannet av Sovjetunionens vellykkede oppskyting av verdens første satellitt, Sputnik, i 1957. Det ble et prestisjenederlag for USA, og i 1958 kom det store føderale bevilgninger til både utdanning, spesielt i naturvitenskap og matematikk, i tillegg til etableringen av National Aeronautics and Space Administration (NASA) for å holde tritt med russerne i romfartskappløpet.
I prinsippet støttet Eisenhower større delstatsmakt og ville ikke gå i bresjen for å gjennomføre avsegregering av utdanningsinstitusjonene i Sørstaten. I 1954 erklærte nemlig den amerikanske høyesteretten i dommen Brown mot skolenemda i Topeka (Kansas) segregering for grunnlovsstridig. Dommen skapte forventinger i USA, og også i det internasjonale samfunnet, om oppfølging fra presidenten, den utøvende makta. Rasismen i sør svekket betydelig USA internasjonale renommé, noe som motiverte Eisenhower til å gi en forsiktig støtte til borgerrettsbevegelsen. Han undertegnet de første, relativt svake, borgerrettslovene i 1957 og 1960, og satte en stopper i 1957 for delstatsmyndighetenes motstand mot avsegregering i Arkansas. Etter at guvernøren brukte det lokale heimevernet for å hindre svarte elever fra å komme på skolen i Little Rock i Arkansas, beordret Eisenhower soldater under føderal kontroll til å sørge for at elevene kunne gå på skolen under trygge forhold. Dermed sendte Eisenhower et utvetydig signal til Sørstatene om at den føderale regjeringa ville bidra til avsegregering i skolen i tråd med høyesterettsdommen. Eisenhower fikk likevel kritikk fra borgerrettsbevegelsen fordi det han gjorde var for lite og kom for seint.
Utenrikspolitikk
Som tidligere general og en av arkitektene bak etterkrigssamfunnet var det naturlig at Eisenhower var mest opptatt av USAs forsvar og internasjonal politikk. Han var en sterk tilhenger av atomvåpen som avskrekking og ønsket å gjøre USAs forsvar billigere og mer effektivt ved å prioritere atomforsvar framfor konvensjonelt forsvar. Satsingen på atomvåpen fikk navnet New Look, og forsvarsstrategien bygde på massiv gjengjeldelse, kjent som MAD, forkorting for massive assured destruction, gjensidig garantert ødeleggelse. Under Eisenhower eskalerte våpenkappløpet mellom Sovjetunionen og USA, blant annet ved utviklingen av taktiske atomvåpen, og forholdet mellom supermaktene under denne fasen av den kalde krigen ble kjent som terrorbalansen. Eisenhower fulgte likevel i fotsporene til Truman og ville heller demme opp for videre kommunistisk ekspansjon (containment) enn å nedkjempe eksisterende kommunistiske stater (rollback) slik høyrefløya i det republikanske partiet ville. Opprøret mot kommunismen i Øst-Europa som i Ungarn i 1956 fikk bare retorisk støtte fra Eisenhower til tross for at USA oppmuntret opprørerne
Eisenhower var ellers ikke passiv når det gjaldt å ivareta USAs strategiske og økonomiske interesser, og han spilte en viktig rolle i å bygge opp et moderne, amerikansk imperium. Eisenhower kunne til og med bryte med de gamle vestlige kolonimaktene som i Suezkrisa der Eisenhower satte en stopper for et britisk, fransk og israelsk forsøk på å ta kontroll over Suez-kanalen i 1956. Men dette var unntaket. Eisenhower fulgte hovedlinjene i Trumans politikk og samarbeidet med vestlige land og deres tidligere kolonier med å opprette nye allianser: i Sørøst-Asia (SEATO), Oseania (ANZUS) og i Midtøsten (Bagdadpakten og CENTO). Dessuten fikk USA mange militære baser i utlandet og forpliktet seg til å forsvare blant annet Sør-Korea, Sør-Vietnam og Taiwan. CIA ble også et viktig utenrikspolitisk instrument, og Eisenhower brukte spionasjebyrået til å fjerne fra makta venstrepolitiske statsledere i Iran (1953) og Guatemala (1954), og til å støtte opp om drapet på statslederen i Congo Patrice Lumumba i 1960. Eisenhower brukte amerikanske soldater i utenlandske oppdrag bare en gang, nemlig i Libanon i 1958. Eisenhower-doktrinen kom året før og erklærte at USA ville gi støtte til land, i dette tilfellet i Midtøsten, for å svekke sovjetisk innflytelse.
Sjøl om forholdet mellom øst og vest ble skildret som fredelig sameksistens, kom de første forsøkene på å få våpenkappløpet under kontroll etter Cubakrisa (1962), dvs. etter Eisenhowers avgang. Nedskyting i 1960 av et amerikansk spionfly, U-2, på tokt over Sovjetunionen som skulle lande i Bodø etter utført oppdrag, førte til at et toppmøte mellom Eisenhower og statssjefen i Sovjetunionen Nikita Khrusjtsjov ble avlyst. Eisenhower var likevel lite interessert i direkte konfrontasjon med kommunistmaktene og tok til å bruke i større grad økonomiske og kulturelle midler som bistand og stipend og studieplasser for utlendinger, dvs. soft power, heller enn militær makt for å demme opp for venstreradikalismen og etablere gode relasjoner til utviklingslanda i sør.
Konsensus-presidenten
Etter at Eisenhower fikk avsluttet Koreakrigen og dempet mccarthyismen i USA var presidentperiodene, 1953-1961, preget av stor samfunnsharmoni, kjent som konsensus i USA. Innenriks kom det ingen reversering i reformene fra New Deal, men det kom heller ingen store samfunnsreformer. Likevel trang den kalde krigen fram større føderal kontroll og inngripen i det amerikanske samfunnet med det resultatet at både presidentmakta og den føderale staten ekspanderte. Og dette ble noe av bakgrunnen for Eisenhowers kjente avskjedstale der han bad landsmennene sine å være på vakt mot the military-industrial complex. I samrøret mellom staten, forsvarsindustrien og næringslivet lå det en fare for demokratiet ettersom dette elitenettverket kunne ta viktige politiske beslutninger og dermed unngå, og undergrave, offentlig deltaking og kontroll.
I utenrikspolitikken lyktes Eisenhower å unngå flere, store militære konfrontasjoner som Korea-krigen, men den kalde krigen holdt fram med andre midler: trusselen om bruk av atommakt, innblanding fra CIA, økonomisk og militær støtte, og mjukt makt som kulturell utveksling. Under Eisenhower ekspanderte USA som global supermakt, og landa i sør ble arenaen for stormaktsrivaliseringen mellom Øst og Vest. Eisenhower ville nødig bruke atomvåpen, men det hemmet han ikke i å bruke dem som trussel, og i 1950-åra var det få tegn til oppmyking av den kalde krigen. Som i innenrikspolitikk var det stor oppslutning om Eisenhowers utenrikspolitiske ledelse, og han nødt stor tillit som politiker. I samtida ble Eisenhower oppfattet som en noe passiv leder, men i dag får han mye av æren for en balansert utenrikspolitikk og moderat styring, og for solid økonomisk vekst, og regnes blant USAs ti beste presidenter.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Ambrose, Stephen E.: Eisenhower, 1983-84, 2 b., New York : Simon and Schuster
- Hitchcock, William I.: The Age of Eisenhower: America and the World in the 1950s, 2018, New York: Simon and Schuster
- Smith, Jean Edward: Eisenhower in War and Peace, 2012 New York: Random House