El er det mest vanlige semittiske ordet for «gud». Det forekommer i alle semittiske språk unntatt etiopisk og var en vanlig del av personnavn over hele det gamle Midtøsten. Navnet ble brukt som gudsbetegnelse både for israelittenes gud og for en kanaaneisk gud. I mesopotamisk religion forekommer ilu som fellesbetegnelse (appellativ), men ikke som navn på én bestemt gud.
Kanaan og Fønikia
El er navnet på den øverste guden i ugarittisk (kanaaneisk) religion. El var både skapergud, visdommens gud og krigsgud. Ugarittekstene omfatter mange myter om El. Hans viktigste symbol var oksen, og han kalles også «oksen El». El var knyttet til flere kvinnelige guddommer, den viktigste av dem var gudinnen Ashera, som mange av vår tids forskere mener også kan ha vært knyttet til israelittenes gud, JHVH (Jahve), i tiden før eksilet i Babylon.
I fønikiske, puniske og arameiske innskrifter er betegnelsen mest brukt som fellesbetegnelse, men den forekommer også som egennavn på hovedguden. Også det hebraiske gudsnavnet Eloah representerer mest sannsynlig en avledet form av det protosemittiske ēl.
Bibeltekstene
Bibeltekstene bruker både entallsformen El og flertallsformen Elohim som en betegnelse på israelittenes gud. Elohim er den mest brukte formen, ved siden av JHVH (Jahve). I dag bruker hebraisktalende ikke-ortodokse jøder oftest betegnelsen Elohim når de snakker om Gud.
I Den hebraiske bibel forekommer også en rekke sammensatte gudenavn med El: El-Betel (Betels gud), El-Brit (paktens gud), El-Elion (den høyeste), El-Olam (den evige gud), El-Shaddai (den mektige). Dette kan opprinnelig ha vært lokale guder, som i ettertid ble identifisert med Jahve.
Moderne forskning mener at den israelittiske Jahve-kulten og den kanaaneiske El-kulten kan ha smeltet sammen i tidlig jernalder (etter 1200 fvt.). Ifølge flere bibeltekster har også israelittene kjent Els symbol, oksen, og forbundet det med sin egen gud (se gullkalven).