Under konflikten mellom Karthago og Roma (de puniske krigene) ble Tripolitania erobret av romernes allierte, numiderne. Libyere kjempet på begge sider i den andre puniske krigen, og deltakelsen av en større numidisk styrke under ledelse av Masinissa skal ha vært avgjørende for at romerne beseiret karthagerne i 201 fvt. En del av belønningen var at Masinissa ble tilkjent kontroll over alt karthagensk land som tidligere i historien måtte ha tilhørt hans stamme, og disse ble innlemmet i det framvoksende numidiske kongedømmet han ledet. I 165 fvt. erobret han Tripolitania. Da karthagenerne angrep i 150, førte det til romersk intervensjon og ødeleggelsen av Karthago i 146. Romerne okkuperte området, og etablerte sin provins Africa, hvorfra de spredte sin innflytelse.
Kyrenaika ble underlagt Roma i 74 fvt., og slått sammen med Kreta som en romersk provins. I 47–46 rykket keiser Julius Cæsar inn i Nord-Afrika, hvor han avsatte den siste numidiske kongen, Juba 1. Roma annekterte det numidiske kongedømmet, og opprettet provinsen Africa nova (Det nye Afrika), mens den opprinnelige tunisiske provinsen ble benevnt Africa vetus (Det gamle Afrika). Tripolitania ble innlemmet i den romerske provinsen Africa nova – også kjent som Africa proconsularis. Herigjennom ble de tre områdene Kyrenaika, Tripolitania og Fezzan forent, og herfra ble blant annet slaver sørfra i Afrika, og olivenolje og medisinplanter fra Libya eksportert til Europa. Roma søkte å underlegge seg områder også lenger sør, i Sahara, og sendte ekspedisjoner inn i Garamantes-riket, som de inngikk handelsavtaler med.
Romerne styrke sin afrikanske provins gjennom en prokonsul, med hovedstad i Karthago og en egen militær legion for beskyttelse – og ekspansjon. Libyske stammer angrep fra tid til annen romerne; det samme gjorde Garamantes, og romerne iverksatte kampanjer mot kongedømmet. Oasebyen Ghadames sør i Sahara – i dagens Libya – ble imperiets utpost. Romerne fullførte okkupasjonen av Nord-Libya i 85–86 ved å slå ned et opprør i østlige Tripolitania og Sirte-golfen.
Som romersk provins hadde Libya en lang oppgangstid, kulturelt og økonomisk, og den framgangsrike byen Leptis Magna ble sammenholdt med Karthago og Alexandria i betydning. Særlig landbruket blomstret, og sto for betydelig eksport til Europa. Provinsen var dominert av de største byene Leptis Magna, Oea og Sabrata, til sammen kjent som Tripolis – ’de tre byene’. Romerske handelsmenn og håndverkere slo seg ned i Libya, som ble påvirket av romersk språk og skikk. De puniske kulturelle røttene gjorde seg imidlertid fortsatt gjeldende i Tripolitania, de greske i Kyrenaika. En rekke fortidsminner fra denne tiden, derunder Leptis Magna, finnes fortsatt, om enn mangelfullt ivaretatt under moderne libysk styre. En av de fremste romerske lederne i Libya var selv født i provinsen, i Leptis Magna: Septimius Severus, som bidro til å bygge ut byen til en av de fremste i antikken.
Den dominerende religionen i romersk tid ble kristendommen, men området hadde også en stor jødisk befolkning, spesielt i Kyrenaika. Et stort antall jøder som flyktet fra romernes styre i Palestina slo seg ned i her, blant annet som følge av ødeleggelsen av Jerusalem i 70. Jødiske grupper sto i 115 bak et opprør mot det romerske styret i Kyrenaika, som spredde seg til andre deler av Nord-Afrika. Jødene tok kontrollen over Kyrene, og ødela deler av byen, før opprøret ble slått ned, etter store tap.
Mellom det tredje og fjerde århundre ble Tripolitania gjort til en egen provins, hvoretter keiser Diokletian skilte administrasjonen av Kreta fra Kyrenaika, og delte området i Øvre Libya og Nedre Libya. Dette var første gang Libya ble tatt i bruk. Da Romerriket ble delt i 395 ble Tripolitania lagt til det vestlige riket og Kyrenaika til det østlige (bysantinske) riket.
Etter en periode med økonomiske tilbakeslag ble Libya i 431 erobret av vandalene fra Europa, som etablerte kontroll over deler av kysten. Etter et hundreår ble vandalene fordrevet av styrker under kommando av keiser Justitian i 533, hvorpå hele det gjenerobrede Libya ble gjort til en del av det bysantinske riket, ledet fra Konstantinopel. Til tross for en viss gjenoppbygging i Tripolitania gjenvant ikke de libyske byene sin gamle betydning. Kyrenaikas byer lå på denne tiden i hovedsak i ruiner, og var langt på vei fraflyttet, men noe gjenoppbygging fant sted, særlig i Marsa Brega og Tobruk. Bysantinerne søkte ikke å gjenopplive det gamle romerske riket i Nord-Afrika; de prioriterte gjenoppretting av handelsforbindelser.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.