Versjon 24 av Trygve Bratteli – Store norske leksikon

Samskriving av NBL- og SNL-artikkel. SKAL GJØRES AV REDAKSJONEN, ikke av fagansvarlige.

Trygve Bratteli var ein norsk politikar frå Arbeidarpartiet. Han var Noregs statsminister i periodane 17. mars 1971–18. oktober 1972 og 16. oktober 1973–15. januar 1976.

Han var formann i AUF i åra 1945–1946, sekretær i partiet i 1945 og nestformann i 20 år i perioden 1945–1965, då han etterfølgde Einar Gerhardsen som formann. I åra 1965–1975 var han partiformann.

Bratteli var statsråd fire gonger: finansminister i periodane 1951–1955 og 1956–1960, og samferdselsminister i periodane 1960–1963 og 1963–1964. Han var stortingsrepresentant frå Oslo i perioden 1949–1981. Då Bratteli tredde ut av regjeringa den siste gongen, var føresetnaden at han skulle ofre seg for stortingsarbeidet, og han var den parlamentariske leiaren av Arbeidarpartiet i periodane 1964–1971 og 1976–1981.

Han sat i styret for Norsk rikskringkasting i åra 1956–1967 og var medlem av Nordisk råd i åra 1956–1967; frå 1964 til 1978 som president.

Han var gift med Randi Bratteli.

Tidlege år

Bratteli vart fødd på Nøtterøy. Etter folkeskulen fekk han jobb som visergutt. I ungdomsåra var han på kvalfangst og var bygningsarbeidar i Vestfold. Det var lite arbeid å få og han gjekk i lange periodar arbeidslaus. Ei tid vurderte han å emigrere til Amerika. Han kom raskt med i fagrørsla, først lokalt, men seinare på sentralt hald, og fekk snart tillitsverv i Arbeidarpartiets ungdomsorganisasjonar. Oscar Torp plukka han i 1934 ut som redaktør for arbeidarpressa i Kirkenes. Han lærte mykje og mogna politisk under opphaldet i denne utposten mot aust i dei verste kriseåra 1934–1940. Etter opphaldet i Kirkenes vart han redaktør av AUF-avisa Arbeiderungdommen. På landsmøtet i 1936 var han blant tilhengarane av auka opprusting.

Andre verdskrigen

Sommaren 1940 kjempa han mot dei både i partiet og fagrørsla som ville tilpasse seg den tyske okkupasjonen under andre verdskrigen. I sentralstyret i partiet gjekk han mot å avsetje kongen, noko fleirtalet i stortingsgruppa hadde gått inn for.

I november 1940 reiste han til Kristiansund som taktekkjar. Der skreiv han rapporten om det som hende i partiet og i landet dei første månadene etter okkupasjonen. Denne rapporten bygde han inn i mønet på eitt av dei husa han var med på å reise i det bombeherja Kristiansund. Der fann han rapporten att etter krigen, og den skulle mange år seinare bli til boka «Våren som ikke kom».

I Kristiansund vart han arrestert av dei tyske nazistane i 1942, og han hamna til slutt i «Natt og tåke»-leiren Natzweiler i Frankrike. Han overlevde så vidt det var. Då han vart berga ut og kom seg til Sverige i 1945, var kroppsvekta hans nede i 47 kilo.

Rett etter at han var komen heim att, sette han seg ned og skreiv av seg opplevingane i dødsleiren. Han gjorde det for å bli ferdig med dei tunge minna. På sine eldre dagar ga han ut desse notatane i boka Fange i natt og tåke, ei bok som vart ein bestseljar.

Etterkrigstida

I etterkrigstida var Bratteli den leiande innan Arbeidarpartiet ved sida av Einar Gerhardsen. Bratteli vart stortingsrepresentant frå Oslo i 1949.

Alt hausten 1945 vart Trygve Bratteli vald til nestformann i Arbeidarpartiet. Den første tunge jobben han vart sett til var som formann i den første norske forsvarskommisjonen i 1946. Kommisjonen fekk mandat til å greie ut korleis det norske forsvaret skulle organiserast og byggast opp. Her gjorde han ein så god jobb at han vart lagt merke til, og han vart innvald på Stortinget hausten 1949. Der vart han med ein gong sett inn som formann i finanskomiteen, og var den fremste talsmannen til partiet i finansspørsmål.

Finansminister (1951–1955 og 1956–1960) og samferdselsminister (1960–1963 og 1963–1964)

I november 1951 varsla statsminister Einar Gerhardsen at han vil gå av, og Oscar Torp skipa regjering. Der vart Bratteli finansminister, i første omgang i tre år, så lenge Torp var statsminister. Deretter var han på Stortinget i to år, og så vart han på nytt finansminister hos Gerhardsen i nye tre og eit halvt år.

Det er knapt nokon i nyare tid som har hatt så lang fartstid som finansminister som Trygve Bratteli. Han sleit og lærte i denne perioden, og han kunne tidvis tenkje seg å sleppe ansvaret, men fekk etter kvart så stor innsikt i økonomi at han kunne måle seg med dei fleste fagøkonomane.

Erik Brofoss introduserte nasjonalbudsjettet som økonomisk styringsverktøy etter krigen. Ansvaret for nasjonalbudsjettet tok Brofoss med seg til Handelsdepartementet då han i 1947–1948 flytta dit, men då Bratteli vart finansminister i 1951, gjorde han krav på å få nasjonalbudsjettet til sitt departement. Bratteli ville ha dei økonomiske trådane i si hand og vart etter kvart eit tyngdepunkt i regjeringa. I tillegg hadde han hatt ansvaret for utforminga av Arbeidarpartiets program sidan 1946. Han hadde difor makt til å påverke politikken, og han drog partiet i moderat retning.

Bratteli hadde stor tru på fagkompetanse, og han knytte til seg sosialøkonomen, professor Trygve Haavelmo, den seinare nobelprisvinnaren, som økonomisk rådgivar. Etter den lange perioden som finansminister, sat Bratteli fire år som samferdselsminister før han i 1964 gjekk tilbake til Stortinget.

Partileiar (1965–1975)

Det var fleire i leiinga i Arbeidarpartiet som prøvde å hindre Bratteli i å bli ny partileiar etter Einar Gerhardsen. Gerhardsen sjølv var ein av dei. Til slutt var det Brattelis eiga politiske tyngde, kompetansen hans, røynslene hans, som gjorde at ikkje var til å kome forbi når Gerhardsen endeleg skulle gi seg. Bratteli vart vald til ny partiformann i 1965.

Det året Bratteli tok over, tapte Arbeidarpartiet regjeringsmakta, og han vart dermed den første partiformannen etter krigen som skulle styre partiet i opposisjon. Dei neste åra vart på mange måtar Brattelis beste tid som politikar.

For heile partiapparatet i Arbeidarpartiet vart overgangen frå 20 års fleirtalsstyre og 30 års regjeringsmakt nærast eit sjokk. Ein har vorte vand med det tilbodet på administrativ kapasitet som låg i regjeringsapparatet. Ein hadde hatt nesten uavgrensa kapasitet til å setje i gang utgreiingar. Nå var regjeringsapparatet borte, og fleire statsrådar kom tilbake til Stortinget. Der måtte dei skrive breva sine og ta telefonane sine sjølve, og ville dei ha noko utgreidd, måtte dei gjere det sjølve.

Eit nytt Arbeidarparti

Ein kunne vente at mykje gjekk i stå for Arbeidarpartiet den første tida etter at regjeringa til Per Borten (1965–1971) hadde teke over, men det skulle ikkje gå lenge før Trygve Bratteli markerte seg. Han vart ikkje berre partileiar i 1965, men tok også naturleg over som parlamentarisk leiar. Gerhardsen gjekk tilbake til ein heller anonym posisjon som vanleg medlem av Industrikomiteen.

Bratteli starta med å bygge opp ein heil organisasjon bak stortingsgruppa. Ein serie utval underlagt sentralstyret vart oppretta, og han trekte inn fagleg ekspertise frå partifeller som ikkje lenger var medlemer i Stortinget.

Han fekk starta det såkalla «tenkeloftet» saman med LO, og Per Kleppe vart henta heim att frå EFTA i Genève for å leie dette arbeidet. Då han skulle organisere leiinga av stortingsgruppa, satsa han på yngre folk som ikkje tidlegare hadde fått prøvd seg.

Som den første av dei fremste Ap-leiarane hadde ikkje Trygve Bratteli bakgrunn frå dei bitre splittingsåra tidleg på 1920-talet. Han bar ikkje på same frykta for fraksjonsverksemd, intrigar og maktkamp som mange av dei tidlegare leiarane. Av same grunn var han tilhengar av at sakene skulle avgjerast etter open debatt i partiet. Han deltok ikkje i, mislikte og var sjølv offer for avgjerder som vart tekne av få personar samla i bøttekott og stengde rom.

Ein million veljarar

Trass i at Borten-regjeringa var ei fleirtalsregjering, hadde Bratteli tidleg den oppfatninga at koalisjonen kunne kome til å sprekke. Han instruerte difor gruppa om at Arbeidarpartiet skulle føre ein ansvarleg opposisjonspolitikk. Ikkje noko forslag skulle fremjast som partiet ikkje kunne stå for sjølv om det kom i regjeringsposisjon.

I denne perioden som opposisjonsleiar fekk Trygve Bratteli spele på heile det politiske registeret sitt, og då valet kom i 1969, gjorde Arbeidarpartiet eit av sine beste val. For første gang hadde partiet over ein million veljarar, og auka mandattalet frå 68 til 74, men fordi Sosialistisk Folkeparti (SF) fall ut av Stortinget, mangla det eit par mandat på at dei fire regjeringspartia skulle misse fleirtalet. Dette vart først klart ved fintelling ut på morgonkvisten.

Valoppgjeret vart karakterisert ved at folk la seg med Bratteli som statsminister og sto opp att med Borten. Nokså raskt etter valet vart det meir og meir klart at firepartiregjeringa til Borten var i oppløysing på grunn av EF-saka.

I påska 1970 vart Trygve Bratteli sjuk. Mens han vart på fjellet fekk han blødande magesår, og det var alvorleg. I seks månader var han sjuk, og ute av politikken, men oppløysinga av firepartiregjeringa heldt fram.

Statsminister (1971–1972)

I slutten av februar 1971 sprakk regjeringa til Borten, og 17. mars, etter ein lang periode med forsøk på å rekonstruere firepartiregjeringa, tok Bratteli over som statsminister. Då var han 61 år gammal. På det tidspunktet var Bratteli fullt klart over at tidspunktet for å ta over regjeringsansvaret var omtrent det verst tenkjelege. Han engasjerte seg sterkt for norsk medlemskap i EF. I Arbeidarpartiet var det delte meiningar om EF-saka, og det å køyre gjennom denne saka kunne føre til indre strid og avskaling. Partiet hadde på meiningsmålingane vore over 50 prosent i oppslutning, men alt på vårparten var oppslutninga nede i 42–43 prosent. Det skulle bli endå lågare.

I heile den lange perioden i regjeringa hadde han studert og følgt med i korleis Einar Gerhardsen gjorde det. Bratteli visste difor godt korleis det var å vere statsminister då det omsider vart hans tur. Han visste også godt på kva område han ikkje ville etterlikne Gerhardsen. Spesielt gjaldt det unoten som Gerhardsen og andre av hans generasjon hadde med å avgjerde sakene uformelt i lukka rom og blant få personar før dei seinare kom til avgjerd i organ der dei formelle vedtak skulle fattast. Bratteli meinte at partidemokratiet skulle råde, og at ein fekk finne seg i dei resultat det måtte gi.

I statsministerperioden fekk han oppleve å vere den som innleidde oljealderen her i landet, då han i juni 1971 opna det store Ekofisk-feltet. Han fekk også bygd ut bedriftsdemokratiet.

EF-striden i 1972

Likevel var det gjennomføringa av forhandlingane med EF som vart den store saka for den første regjeringa Bratteli. Då denne regjeringa tok over vart det ein heilt annan målmedviten driv over forhandlingsprosessen.

I januar 1972 vart det oppnådd ein avtale som Bratteli meinte var god og som han ville forsvare i ei folkeavstemming, men då viste det seg at fiskeriminister Knut Hoem ikkje fann å kunne vere med lenger. Midt i innspurten trakk han seg og sa at vilkåra i avtalen var uakseptable for Noreg. Det vart eit hardt slag for Bratteli, men det var uråd å merke noko på han. Han tok det til etterretning.

Det vart så avgjort at folkeavstemminga skulle vere 24. og 25. september i 1972. Dermed starta også innspurten på ein valkamp som er den hardaste og mest uforsonlege i dette hundreåret. Bratteli var klar over at denne striden kom til å gå hardt ut over Arbeidarpartiet. Frontane hadde i over eitt år samla seg til det avgjerande slaget, og det var for lengst i gang, men parolen frå Bratteli var at Arbeidarpartiet skulle vente på forhandlingsresultatet.

Partiet hadde ekstraordinært landsmøte i april. Der sa Einar Gerhardsen følgjande: «Jeg har sagt at dersom partiet ikke hadde noen kjente medlemmer og tillitsmenn som var mot medlemskap, burde vi skaffe oss noen, for med det å gjøre det klart for alle at en kan tilhøre Arbeiderpartiet, også om en stemmer nei ved folkeavstemningen». Det var ei bombe. Gerhardsen som hadde kjempa mot fraksjonsverksemd sidan 1920-åra, opna for at nå var det legalt.

Kabinettspørsmål

Stendig fleire stilte nå spørsmål om kva regjeringa ville gjere dersom det vart fleirtal for nei ved folkeavstemminga. I landsstyremøtet på Gjøvik i slutten av august 1972 vart det vedteke at regjeringa ville gå av om det vart nei-fleirtal. Bratteli stilte kabinettspørsmål til folket på same måten som regjeringa til Christian Michelsen gjorde det ved unionsoppløysinga i 1905 i spørsmålet om kongedømme eller republikk.

For Bratteli i 1972 var dette kabinettspørsmålet naturleg: «..det er ikke mulig å støtte regjeringen ved å gå mot dens politikk», sa han. Folkeavstemminga i september 1972 resulterte i neifleirtal. Bratteli måtte sjølv ta på seg mykje av ansvaret for nederlaget. Etter at regjeringa hadde lagt fram statsbudsjettet i førstninga av oktober, varsla Bratteli at han ville gå. Nei-regjeringa til Lars Korvald tok over og Bratteli vart på nytt parlamentarisk leiar for Arbeidarpartiet.

Statsminister (1973–1976)

Valkampen for Arbeidarpartiet i 1973 vart svært vanskeleg. Partiet oppnådde sitt dårlegaste resultat etter krigen, 35,3 prosent. 62 representantar til Arbeidarpartiet og heile 16 frå det nyskipa Sosialistisk Valforbund, ei samling av SF, Noregs Kommunistiske parti og frittståande sosialistar, ga eit parlamentarisk fleirtal på ein representant. Det skulle ikkje bli lett. Bratteli hadde nå stått i spissen for dei to største nederlaga for Arbeidarpartiet etter krigen, folkeavstemminga og valet i 1973, og det kunne nok merkast på han. Han verka eldre og mindre offensiv.

I den nye regjeringa Bratteli skipa i 1973 kom den unge legen Gro Harlem Brundtland inn som miljøvernminister. Det var Bjartmar Gjerde som hadde lansert henne. Både ja- og nei-sida kjempa for å få «sine» med i regjeringa. Bratteli kjende autoriteten sin svekka i denne prosessen. Mange djupe og vonde sår låg på lur i den vidare prosessen både i Stortinget og i partiet, og det røynde hardt på Trygve Bratteli. Han sleit seg fram i motvind og kreftene minka.

Vinteren 1974 kom oljekrisa med bensinrasjonering.

Bratteli går av

I juni 1974 kunngjer Bratteli at han ville gå av som partileiar på landsmøtet neste år. Det vart starten på ein krig i kulissene om å bli Brattelis etterfølgjar. Persondiskusjonen raste i tida fram til landsmøtet, og eit eige utval, det såkalla «postkasseutvalet», skulle ta mot råd og vink om formannsvalet frå medlemene.

Einar Gerhardsen kasta seg på nytt inn og gjorde framlegg om at verva som partiformann og statsminister burde delast. Det kom til å bli eit avgjerande innspel. I finalen om formannsvervet kom det til å stå mellom Reiulf Steen og Odvar Nordli. Landsmøtet skulle velje ein, og det vart Reiulf Steen, men for å gi den tapande fraksjonen plaster på såret, vart det hengt på vedtaket at Odvar Nordli skulle vere statsministerkandidat når skifte av statsminister vart aktuelt. Det var det same som å setje statsminister Bratteli på oppseiing.

For Trygve Bratteli vart landsmøtet i 1975 ei svært nedverdigande forestilling. Spørsmålet reiste seg nokså raskt: Når skulle Bratteli gå? Han vart nærast pressa ut av ivrige Nordli-tilhengarar som gjerne ville ha gjennomført andre delen av landsmøtevedtaket. I september 1975 banka dei to fremste tillitsmennene i Arbeidarpartiet, Reiulf Steen og den nye partisekretæren, Ivar Leveraas, på Brattelis dør og ba han om å trekkje seg.

Bratteli gjekk av som partileiar i 1975 og statsminister i 1976. Reiulf Steen tok over som partileiar, medan Odvar Nordli vart statsminister.

Kort tid etter var det landsstyremøte og då kunngjorde Bratteli at han ville gå av som parlamentarisk leiar i januar 1978. Den lovnaden heldt han. På nytt vart han gruppeleiar i Arbeidarpartiet, men mykje av krafta i han var nå borte. Han stilte til val på nytt i 1977. Då var han 67 år gamal.

Bratteli som politikar

Trygve Bratteli var ein heilt spesiell figur i det norske politiske landskapet. Han snakka ikkje i utide, verka nesten mutt og utilnærmeleg, men han hadde stor intellektuell styrke og svært høg politisk intelligens. Det gjorde at han alltid vart lytta til både i Stortinget og i politiske forsamlingar.

Bratteli hadde ei framtidsoptimisme som kunne ta pusten frå dei fleste. Han hadde stor tru på den menneskelege evna til omstilling og nyutvikling. Han såg langt, men nokon folketalar slik som Einar Gerhardsen vart han aldri. Dei to sto ikkje på spesielt god fot med kvarandre, men dei hadde sans for dei sterke sidene til kvarandre. Gerhardsen vart stemmesankaren, og Bratteli tok seg av dei tunge løft i den praktiske politikken. Dei var på ein måte avhengig av kvarandre.

Bratteli trekte seg ut av det politiske livet på landsmøtet i 1981.

Utgjevingar

Bratteli utgav mellom anna bestselgarane Fange i natt og tåke (1980) om krigsopplevingane sine, og Våren som ikke kom (1981), om våren 1940.

Les meir i Store norske leksikon

Litteratur

Anderson, Gidske: Trygve Bratteli, 1984, isbn 82-05-14836-8
Bratteli, Trygve: Trygve Bratteli har ordet : utvalg av taler, ved P. Engstad, 1985, isbn 82-10-02628-3
Engstad, Paul: Statsmann i storm og stille : Trygve Bratteli 1965-1984, 1987, isbn 82-10-02853-7
Hansen, Guttorm & Paul Engstad: Trygve Bratteli – en søyle av vilje, 1984, isbn 82-10-02657-7
Jacobsen, Roy: Trygve Bratteli : en fortelling, 1995, isbn 82-02-14994-0
NBL 2. utg.
Sørebø, Herbjørn, red.: Fred og trygghet, brød og frihet: festskrift til Trygve Bratteli [...], 1980, isbn 82-10-01886-8

TEKST FRA NORSK BIOGRAFISK LEKSIKON (skrevet av Egil Helle)

Trygve Bratteli vokste opp på et lite småbruk på Nøtterøy, som nummer fire i en søskenflokk på 11. Faren var skomaker og hadde verksted i våningshuset.

14 år gammel – etter folkeskole og ett års framhaldsskole – ble Trygve visergutt hos en landhandler. To år senere drog han med hvalfangere til Antarktis, hvor han arbeidet på en guanofabrikk på Syd-Georgia i 9–10 måneder. Han hadde et brennende ønske om å få bruke sine evner og krefter, men både utdanningsveiene og portene til arbeidslivet var stengt. En tid tenkte han på å emigrere til USA, men planen gikk i vasken da han fikk avslag på visumsøknaden.

Den 18 år gamle Trygve Bratteli var en bitter ung mann. Det måtte være noe galt med et samfunn som ikke kunne gi unge som ham verken utdanning eller arbeid. Sammen med faren meldte han seg inn i Nøtterøy Arbeiderparti. Trygve ble formann i ungdomslaget. I perioder fikk han jobber. Han kunne kalle seg bygningsarbeider – med taktekking som spesialitet.

Som elev på den sosialistiske dagskolen på Malmøya 1933 lærte han lederne i arbeiderbevegelsen å kjenne. Og de la merke til ham. Oscar Torp, Arbeiderpartiets formann, spurte Trygve Bratteli om han ville bli redaktør i Folkets Frihet i Kirkenes. «Du skal ikke spøke med sånt,» sa Trygve. Men det var ingen spøk. I februar 1934 reiste han til Kirkenes.

Noen måneder senere hadde AUF landsmøte. Trygve Bratteli ble valgt til sekretær og redaktør av Arbeiderungdommen. Fra september var han i hovedstaden og fikk kontor i den nye Folketeaterbygningen. 24 år gammel var han kommet inn i Arbeiderpartiets sentrum.

Han markerte seg som en sterk ungdomspolitiker. Det lå engasjement, grundig arbeid og skikkelig tyngde bak Trygve Brattelis artikler og foredrag utover i 1930-årene. Han ble inspirert og stimulert av Arbeiderpartiets nye politikk, slik den kom til uttrykk gjennom kriseprogrammet og slagordet fra 1933-valget: «Hele folket i arbeid!» Mer og mer ble han opptatt av den trussel tysk nazisme representerte i Europa.

Politikk og organisasjonsarbeid tok all hans tid. Han var en meget alvorlig ung mann, nesten dyster, syntes noen. Han var asket, ble det sagt. Selv så han tilbake på siste halvdel av 1930-årene som gode arbeidsår, ja en lykkelig tid.

Så kom 9. april 1940. I boken Våren som ikke kom har Trygve Bratteli fortalt hvordan han opplevde tiden fra det tyske angrepet til de politiske partiene ble forbudt. I Oslo var det den politiske forvirringens sommer. Trygve Bratteli fungerte som sekretær for Arbeiderpartiet og var en av de relativt få som holdt hodet kaldt. Altfor mange var villige til å strekke seg altfor langt for å komme til en ordning med tyskerne.

24. og 25. august 1940 holdt AUF landsstyremøte. Trygve Bratteli skrev den politiske uttalelsen. Den var en bekjennelse til nasjonal frihet og uavhengighet og til demokratiske idealer – frie valg, trykke- og talefrihet. Det ble slått fast at «et styre av Quisling og hans folk vil være en utfordring og en ydmykelse av det norske folk». – Arbeiderbladet slo AUF-uttalelsen stort opp. Fra dagen etter ble avisen nektet å komme ut.

25. september 1940 fulgte forbudet mot alle andre politiske partier enn NS. Trygve Bratteli måtte finne seg en annen jobb. I det bombeherjede Kristiansund trengtes bygningsarbeidere. Han drog dit, og ble der i nesten to år. 11. juni 1942 ble han arrestert, transportert til fengsel i Trondheim, derfra til Møllergaten 19, så Grini og Sachsenhausen. De to siste krigsårene var han i Nacht-und-Nebel-leire – Natzweiler, Dachau, Ottobrünn, Dautmergen og Vaihingen. I den siste leiren hadde det vært 29 nordmenn. Trygve Bratteli var en av de 16 som var i live da en svensk Røde Kors-buss fant dem 5. april 1945. Han veide 47 kilo. Hva han hadde vært gjennom i disse årene fikk det norske folk vite da han gav ut boken Fange i natt og tåke.

Etter ankomsten til Sverige telegraferte han til Einar Gerhardsen: «Sørg for å få meg hjem!» Han kom til Oslo 15. mai. Tre dager senere ble han av Arbeiderpartiets sentralstyre tilsatt som sekretær. Den nye arbeidsdagen begynte.

På Arbeiderpartiets landsmøte i september 1945 ble Einar Gerhardsen valgt til formann, Trygve Bratteli ble nestformann og Haakon Lie sekretær. De skulle bli partiets ledertroika de neste 20 årene.

Sin første store politiske oppgave utenfor partiorganisasjonen fikk Bratteli som formann i den store forsvarskommisjonen av 1946. Med glans bestod han svenneprøven som nasjonal politiker. 1949 ble han valgt inn på Stortinget, hvor han ble formann i Finanskomiteen. Da Oscar Torp i november 1951 dannet regjering og skulle ha ny finansminister, pekte Bratteli seg ut som selvskrevent førstevalg.

Regjeringen fikk høsten 1954 problemer i forhold til Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Bratteli ville ikke være med på kortsiktige tiltak mot prisstigningen som ville gjøre situasjonen vanskeligere på lengre sikt. Hovedproblemet i 1955 ville ikke være prissituasjonen, slik han så det, men valutaproblemene.

Den intense møtevirksomheten om den økonomiske politikken og det arbeidet han stod midt oppe i, var en kraftig påkjenning for Bratteli. Legene advarte ham mot å fortsette. Han var bitter på Einar Gerhardsen, som i egenskap av partiformann og gruppeformann i Stortinget ikke hadde gitt regjeringen Torp den støtte den burde fått. – I ettertid ser vi at Brattelis økonomiske analyse var riktig nok. De «februar-tiltakene» som den nye regjeringen Gerhardsen, med Mons Lid som finansminister, la frem 1955, rettet seg først og fremst mot utenriksøkonomien, og var langt på vei forberedt av Bratteli.

Det var med ulyst han etter knappe to år i Stortinget gikk tilbake som finansminister, denne gangen for en periode som varte fra romjulen 1956 til april 1960. Da syntes han at han hadde krav på avløsning. – Fra Finansdepartementet gikk han til Samferdselsdepartementet, hvor han ble sittende frem til regjeringsskiftet høsten 1965. 1963 ble han foreslått som redaktør av Arbeiderbladet, men sa nei.

På Arbeidepartiets landsmøte 1965 ble Bratteli enstemmig valgt til å etterfølge Einar Gerhardsen som partiformann. Han hadde overtatt som parlamentarisk leder høsten 1964, og ble gjenvalgt til dette vervet etter stortingsvalget 1965. Arbeiderpartiet hadde tapt valget, og regjeringen Gerhardsen ble etterfulgt av Per Bortens firepartiregjering. Bratteli ble opposisjonens leder. Han la vekt på at Arbeiderpartiet i opposisjon måtte stå for en politikk som det kunne føre videre i regjeringsposisjon. Det måtte vinne ny tillit.

Årene fra 1965 til 1969 ble de fineste årene i hans politiske arbeidsliv. Det var både hans egen og andres vurdering. I partiet og i Stortinget stod han i denne perioden sterkere enn noen gang. Han var partiets suverene leder og ble respektert og beundret av partifeller og politiske motstandere. Ved stortingsvalget 1969 fikk Arbeiderpartiet for første gang over 1 million stemmer (46,4 %) og 74 representanter. Men den borgerlige koalisjonen fikk 76.

Koalisjonen hadde store indre spenninger. Da spørsmålet om norsk medlemskap i EF kom på dagsordenen, ble det mer og mer klart at Borten-regjeringen ville gå i oppløsning. Det skjedde i mars 1971.

Arbeiderpartiet hadde gallup-tall på over 50 % da Trygve Bratteli fikk i oppdrag å danne ny regjering. Han gav landet en fast ledelse igjen. Men den saken som hadde gitt ham ansvaret og som ville bli den viktigste for hans regjering, splittet folket. Også i sitt eget parti hadde regjeringen en politisk opposisjon mot seg når den forhandlet om EF-medlemskap. Trygve Bratteli var overbevist om at Norge burde finne sin plass blant de vesteuropeiske nasjonene som hadde inngått avtaler om forpliktende samarbeid. De fleste av de talene han holdt i 1971–72 gjaldt EF-saken. – Men både den gangen og senere var han opptatt av å understreke at hans regjering også arbeidet med og fikk gjennomført andre oppgaver. Det var den som utformet norsk oljepolitikk. Aldersgrensen i folketrygden ble satt ned fra 70 til 67 år. Det ble vedtatt lov om bedriftsforsamlinger. Miljøverndepartementet ble opprettet. Bratteli syntes han kunne stille opp en ganske imponerende liste over det som ble utrettet av det som han kalte «19-måneders-regjeringen».

Den politiske interessen samlet seg først og fremst om folkeavstemingen 25. september 1972 – Ja eller Nei til norsk EF-medlemskap. Etter en regjeringskonferanse på Gjøvik 23. august sa Bratteli på et folkemøte at et negativt resultat ville skape «en situasjon som både politisk og praktisk tar bort den nåværende regjerings virkemuligheter. Regjeringen har bedt om folkets støtte til et viktig forslag. Og skulle svaret bli NEI, vil Regjeringen måtte ta følgene av det».

Gjøvik-vedtaket var omstridt i Arbeiderpartiet. Det vil fortsatt være delte meninger om det. Den praktiske konsekvensen av vedtaket var at Brattelis regjering gikk av tre uker etter folkeavstemningen, og Lars Korvald dannet en mindretallsregjering med parlamentarisk grunnlag i de tre Nei-partiene i sentrum.

Etter nederlaget ved folkeavstemingen begynte det å merkes at Trygve Bratteli ikke hadde den samme kraft som før. For Arbeiderpartiet ble stortingsvalget 1973 det dårligste siden 1930. Partiet fikk 35,3 % av stemmene og 67 representanter. Men det fikk flertall sammen med SV, som kom inn med 16 mandater. På dette parlamentariske grunnlaget dannet Bratteli i oktober 1973 sin annen regjering.

Ett års tid før Arbeiderpartiets landsmøte 1975 gav han beskjed om at han ville trekke seg som formann. Det åpnet for en bitter etterfølgerstrid. En av dem som var sterkest opptatt av å unngå en kampvotering var Einar Gerhardsen. Han lanserte kompromissforslaget om Reiulf Steen som formann og Odvar Nordli som ny statsministerkandidat når det ble aktuelt. Valgkomiteen og landsmøtet godtok løsningen. Trygve Bratteli hadde innstilt seg på å gå av som statsminister i rimelig tid før stortingsvalget 1977, og ønsket Nordli som etterfølger. Men han ville nok foretrukket å ha full regi på sin egen avgang. Nå ble den fremskyndet i forhold til hans tidsplan. Skiftet fant sted i januar 1976. – Arbeiderpartiets stortingsgruppe valgte Bratteli som parlamentarisk fører. Han ble gjenvalgt til Stortinget 1977, og fortsatte som gruppeformann til 1981.

Trygve Bratteli var de siste årene av sitt liv merket av de store påkjenningene han hadde vært gjennom, bl.a. var han plaget av at hukommelsen sviktet. Han tok kontakt med psykiatriprofessoren Leo Eitinger, som selv hadde vært fange i Tyskland. Eitinger fortalte om undersøkelser som viste at mange som hadde vært utsatt for tortur eller ekstrem langvarig sult, ble rammet av tidlig aldring og senilitet.

Et par måneder før han skulle fylt 75 år døde Trygve Bratteli etter et hjerneslag. Til sin kone Randi sa han: «Jeg har levd mitt liv. Jeg synes jeg har gjort nytte for meg. Jeg er i grunnen en lykkelig mann.»

Han kunne omtale seg selv som flegmatiker. Det var neppe helt treffende. Utad viste han alltid sinnsro, selv om det kokte inne i ham. Selvdisiplin og en sterk vilje var kanskje de viktigste egenskapene. Sine største beundrere fikk han blant dem som arbeidet nært sammen med ham. Han hadde en sjelden autoritet, men han ønsket ikke å være en dominerende sjef. Tvert om. Han la stor vekt på samarbeid og kunne være en tålmodig lytter til andres synspunkter. Det var en demokratisk prosess som skulle føre til politiske beslutninger. Han talte heller for lite enn for mye. I pressen ble han ofte omtalt som «sfinx». Svigerfaren, redaktør Olav Larssen, skrev: «Sfinx er han stort sett ikke til andre tider enn når han tier i utide.»

For fjernsynsseerne fremstod han som en meget alvorlig mann med monoton stemme. Han kunne virke utilnærmelig på mange som ønsket å komme i kontakt med ham. De som lærte ham å kjenne, visste at han hadde mye menneskelig varme. Sin asketiske livsførsel fra ungdomsårene hadde han lagt bak seg da han kom hjem fra fangeleirene. Han var familie- og vennekjær og hadde sans for humor og selvironi. Alle anerkjente hans kunnskaper, saklighet og hederlighet.

Trygve Bratteli hadde uvanlige kvaliteter som politisk leder. «Statsmann» var en karakteristikk som ofte ble brukt om ham. Han så samfunnsutviklingen i helhetsperspektiv og tenkte i lange linjer. I sine visjoner var han optimist. Bedre enn kanskje noen annen så han sammenhengen mellom innsatsen på en rekke områder. Grundig gjennomtenkt og solid arbeid ble hans kjennetegn. Han var nøktern i sitt ordvalg når han talte, men han visste av dyrekjøpt erfaring hva som ligger i ord som fred og frihet, trygghet, retten og muligheten til menneskelig utfoldelse og til et verdig liv. I sin politiske hverdag var det disse idealene han ville bidra til å virkeliggjøre.

Utgivelser

Fange i natt og tåke, 1980
Våren som ikke kom, 1981

Kilder og litteratur

Brattelis egne bøker (se ovenfor)
P. Bratland: Bratteli tenker høyt, 1968
T. Nilsen og A. Strand: Trygve Bratteli slik meningene tegner ham. Artikler og taler i utvalg, 1970
H. Sørebø (red.): Fred og trygghet, brød og frihet. Festskrift til Trygve Bratteli på 75-årsdagen, 1980
G. Anderson: Trygve Bratteli, 1984
G. Hansen og P. Engstad: Trygve Bratteli. En søyle av vilje, 1984
P. Engstad (red.): Trygve Bratteli har ordet. Utvalg av taler, 1985
d.s.: Statsmann i storm og stille. Trygve Bratteli 1965–1984, 1987
R. Jacobsen: Trygve Bratteli. En fortelling, 1995

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

Maleri av Bjarne Engebret, 1976; Det Norske Arbeiderparti, Oslo
Maleri av Bjarne Engebret, 1980; Statsministerens kontor, Oslo
Portrettbyste (bronse) av Nils Aas, 1982; Det Norske Arbeiderparti, Oslo