5. november 1945 ble Brofoss finansminister i Gerhardsens rene Arbeiderparti-regjering. Etter at en valutakrise oppstod høsten 1947, mente Brofoss at de viktigste virkemidlene i den økonomisk-politiske styring lå i utenriksøkonomien, særlig i import- og eksportreguleringene. På hans initiativ ble derfor Handelsdepartementet utbygd til også å bli et planleggings- og økonomidepartement, og Brofoss’ overtok ledelsen av dette departementet i desember 1947.
Brofoss nøt Gerhardsens sterke og åpenbare tillit, og hans personlige innflytelse i det planleggingssystemet som ble bygd opp etter krigen, var betydelig. Naturlig nok kom han også utad til å bli sterkt assosiert med det økonomiske styringssystemet man benyttet i disse årene. Frem til 1950 var økonomien preget av gjennomgripende reguleringer. Det ble fastsatt maksimalpriser for de fleste varer, og forbruks- og innsatsvarer var underlagt rasjonering. Under Brofoss ble det også lagt relativt detaljerte planer for hvilke næringer som skulle vokse, og hvilke som skulle vike. Enkelte sider ved reguleringsystemet oppfattet også Brofoss som midlertidige, som et resultat av krigs- og gjenreisningstidens store utfordringer, men det er ingen tvil om at han mente at en fast styring av økonomien ville være nødvendig også på lengre sikt. Slik uttalte han seg i 1947, i den opphetede stortingsdebatten omkring det første egentlige nasjonalbudsjettet, som var utformet under hans ledelse:
«Menneskene har etter hvert gjennom vitenskapelige og tekniske framsteg klart å fri seg fra naturkreftenes voldsherredømme. De har klart å sprenge de bånd som naturen har lagt over menneskenes liv. Det ville være et steg mot økt frihet å kunne frigjøre oss fra den blinde underkastelsen av tilfeldigheter i det økonomiske liv, som overfor den enkelte synes å virke som naturkrefter. Vi må gjøre oss til herrer over de økonomiske krefter, i stedet for å bli behersket av dem.»
I den knapphetsøkonomien man hadde etter krigen, var nok et relativt stort innslag av reguleringer en dyd av nødvendighet. Men reguleringene varte ved noe lengre enn det som ville vært påkrevd, og med en viss rett har det både i samtid og ettertid vært fremsatt kritikk – rettet særlig mot Brofoss – for at svakheter og problemer med reguleringssystemene ikke ble erkjent så tidlig som man kunne ønsket. Det var vanskelig å få reguleringene til å virke effektivt, og de krevde store byråkratiske og administrative ressurser.
For Brofoss ble det dessuten en kilde til irritasjon at verken lønns- og inntektsoppgjørene eller helheten i Stortingets finanspolitiske opplegg ble skikkelig tilpasset de planene som var lagt. Her hadde man dessuten å gjøre med arenaer som Brofoss behersket dårligere enn byråkratiene og ekspertmiljøene. Av sine underordnede i embetsverkene var han alltid respektert, i noen tilfeller nærmest beundret, for sine kunnskaper, sin faglige innsikt og sin voldsomme arbeidskraft. Men Brofoss fikk aldri noe godt forhold til Stortinget. Også som taler og debattdeltaker i andre sammenhenger var han lenge relativt svak på form og fremføring, og han hadde ikke lett for å vekke begeistring. Som politiker var han mer kompromissløs enn smidig, som person var han plikt- og ansvarsbevisst, hardtarbeidende, med en nærmest asketisk livsførsel. Han stilte store krav, både til seg selv og til andre.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.