selvskading

Det er vanligst å definere selvskading som en handling som gjøres uten suicidal hensikt, det vil si uten en hensikt å ta sitt eget liv. Noen definisjoner av selvskading inkluderer også selvmordsforsøk, men dette er ikke de mest utbredte. Personer som skader seg gjentatte ganger og ikke får den hjelp de har behov for, har likevel økt risiko for selvmord. Handlingen kan også ende med selvmord, uten at dette var intensjonen i utgangspunktet.

Selvskading er vanligvis et ungdomsfenomen som ofte starter i tenårene, og atferden kan vare over flere år. Noen starter imidlertid å skade seg først i voksen alder, og denne gruppen selvskadere er vanskeligere å fange opp, fordi skamfølelsen (knyttet til alder) kanskje er større og at det er lettere å skjule atferden for omgivelsene.

Selvskading forekommer langt oftere hos jenter/kvinner enn hos gutter/menn, men en regner med at selvskading hos gutter/menn har store mørketall. Forskning på gutter/menn er begrenset, og man ser at noen gutter/menn har andre måter å skade seg på enn jenter/kvinner (gjerne knyttet til risikofylt atferd). Det kan også tenkes at gutter/menn har en høyere terskel for å oppsøke hjelp på grunn av selvskading.

Å kutte seg selv er den vanligste formen for selvskading, men det finnes også mange andre måter å skade seg på. Dette kan for eksempel være slå seg selv, brenne seg eller dunke hodet. Det er vanligst å kutte seg på håndledd og underarmer, men skading kan også skje andre steder på kroppen, som bryst, legger og lår. Redskaper kan være barberblad, skalpell, kniv eller andre skarpe gjenstander.

Favazza og Rosenthal deler selvskading inn i tre ulike kategorier:

• Alvorlig selvskading
• Stereotyp selvskading
• Moderat selvskading

Alvorlig selvskading knyttes til livstruende skader, som kan være kastrering og/eller amputasjon av kroppsdeler. En ser ofte alvorlig selvskading i forbindelse med psykoser og rus.

Stereotyp selvskading knyttes til psykisk utviklingshemmede og autister. Personer som skader seg på denne måten kan for eksempel dunke hodet rytmisk, og skadene kan variere i omfang fra milde til mer alvorlig.

Den moderate selvskadingen er den mest vanlige formen for selvskading, der en kutter, brenner og/eller stikker egen kropp. Skadene er ofte ikke så omfattende at det er behov for medisinsk behandling. Personer som skader seg selv opplever mye skam knyttet til handlingen, og årsakene til skamfølelsen er ofte sammensatte. Derfor kan være vanskelig å fange opp denne type selvskading, fordi mange holder skadingen skjult. Noen velger også å sy seg selv, fremfor å oppsøke medisinsk ekspertise.

Årsakene til selvskading er ofte sammensatte, og kan grunne i både psykiske, biologiske, sosiale og kulturelle forhold. Mange selvskadere har problemer med å sette ord på egne følelser, og kroppen blir brukt som et middel for å kommunisere med seg selv og med omverden. Man ser en sammenheng mellom selvskading og traumatiske opplevelser i barndom og oppvekst, som for eksempel vold og overgrep (spesielt knyttet til jenter/kvinner).

Bakgrunnen for selvskading kan være veldig individuell, og man må derfor ikke generalisere årsakene.

Den meste kjente funksjonen til selvskading er en måte å regulere vanskelige følelser, og man bruker selvskadingen som en strategi for å håndtere disse følelsene. Selvskading har ofte sammenheng med underliggende psykiske plager.

Selvskading kan forstås fra ulike perspektiver; både psykologisk/medisinsk, biologisk og sosiologisk.

Selvskading er et økende fenomen (fra 2002 til 2018 har man sett en økning på 16,2 prosent, der økningen var størst hos jenter). Det er imidlertid vanskelig å anslå nøyaktige tall på omfanget av selvskading, og dette henger blant annet sammen med mangfold av definisjoner, og at dette er en skjult lidelse som er vanskelig å fange opp. Siden selvskadere opplever mye skam knyttet til handlingen, er det mange som ikke oppsøker hjelp.

Grunnen til at det har vært en økning i forekomst av selvskading de senere årene, kan være vanskelig å gi et entydig svar på. Men man vet at det har vært en økning av psykiske plager hos unge mennesker, og det kan være en sammenheng med økning av selvskading. I tillegg har samfunnet endret seg de siste tjue årene, og ungdoms bruk av sosiale medier kan muligens være en del av forklaringen på økt forekomst av selvskading. Personer som skader seg, kan oppleve krav fra samfunnet som kan være vanskelig å etterfølge. Og mislykkethet i dagens samfunn tilskrives gjerne individet fremfor samfunnsmessige forhold.

Behandling av personer som skader seg har vært utfordrende, men man ser i dag at blant annet dialektisk atferdsterapi har dokumentert effekt i behandling. I tillegg kan også ulike samtalebehandlinger, som kognitiv atferdsterapi og mentalisering, være til god hjelp.

• psykiske lidelser
• depresjon
• selvmordsforsøk

• Adler, P. A., & Adler, P. (2011). The tender cut. Inside the hidden world of self-injury: New York university press.
• Favazza, A. R., & Rosenthal, R. J. (1993). Diagnostic issues in self- mutilation. Hospital and Community Psychiatry, 44(2), 134-140.
• Tørmoen, A. J., Myhre, M., Walby, F.A., Grøholt, B. og Rossow, I. (2020). "Change in prevalence of self-harm from 2002 to 2018 among Norwegian adolescents." European Journal of Public Health30(4): 688-692.
• Brager-Larsen, A., Zeiner, P, Klungsøy, O. and Mehulm, L. (2022). "Is age of self-harm onset associated with increased frequency of non-suicidal self-injury and suicide attempts in adolescent outpatients?" BMC Psychiatry22(1): 58.