anestesi – Store medisinske leksikon

Anestesi er et ord som kan brukes om alle tilstander der en bevisst, normal og forventet opplevelse av berøring eller smerte fra et område av kroppen er blokkert. Anestesi blir som regel brukt om midlertidig og forbigående bevisstløshet og bortfall av følelse som er utløst av anestesimidler.

Faktaboks

Uttale: anestesˈi
Etymologi: fra gresk an- ‘nektende’ og aisthesis, ‘fornemmelse’

I en utvidet forståelse av 'anestesi' kan Bbevisstløshet gir en slik tilstand av anestesi i hele kroppen. Anestesi kan også foreligge ved bedøvelse av nerver, ved visse skader eller sykdommer i nervesystemet eller ved nedkjøling.

Anestesi må skilles fra analgesi, som betyr smertelindring: enten delvis eller fullstendig, med eller uten blokkering av andre sansekvaliteter.

Bruk

Anestesi brukes ved så å si hvert eneste kirurgiske inngrep. Det er nødvendig for å hindre smerter og utløsning av potensielt livstruende fysiologiske reflekser i kroppen.

Anestesi blir brukt av leger, tannleger og veterinærer. I forbindelse med operasjon på sykehus er det som regel en anestesilege og anestesisykepleier som er ansvarlig for anestesien.

Inndeling

Anestesi kan deles inn i tre typer: lokalbedøvelse (lokalanestesi), regionalbedøvelse (regionalanestesi) og generell anestesi (narkose).

Lokalbedøvelse

Ved lokalbedøvelse blokkeres natriumkanaler i veggen på smertefibre og smertereseptorer ute i vevet, slik at smertefremkallende nerveimpulser ikke oppstår eller ledes videre. Til dette brukes lokalbedøvelsesmidler. Lokalbedøvelse vil vanligvis bli infiltrert med en tynn nål i det vevet man ønsker å bedøve, men kan også tilføres i avklemte vener, som plaster, krem, salve eller vandig løsning direkte mot vevet.

Regionalbedøvelse

Ved regionalbedøvelse benyttes lokalbedøvelsesmidler, men man injiserer legemidlet på utvalgte steder hvor mange nervefibre samler seg. Man kan da med en enkelt eller få injeksjoner stoppe ledningen av potensielt smertefulle nerveimpulser fra et større område. Regionalanestesi deles gjerne inn i nerveblokader og sentrale blokader. Eksempel på nerveblokade kan være bedøvelse av en eller flere nerver fra beinet, som isjiasnerven, lårnerven, eller bedøvelse der fletningen av nerver fra hele armen samles i armhulen, under kragebeinet eller på halsen.

Med sentrale blokader menes spinal-eller epiduralbedøvelse, som begge innebærer at man stopper impulser i et stort antall nervefibre like før de ender inn i ryggmargen. Spinalbedøvelse innebærer et stikk med tynn nål inn i korsryggen til man treffer inn i spinalvæskerommet, og der sprøyter inn en liten mengde lokalbedøvelse som vanligvis vil gi bortfall av all følelse fra midjen og ned.

Epiduralbedøvelse innebærer at man ikke stikker så dypt som ved spinalbedøvelse, men stopper når nålen er på utsiden av den tykke hinnen (dura) som omgir spinalvæskerommet. Epiduralbedøvelse kan settes i korsryggen, men også oppover i brystdelen av ryggsøylen, slik at man kan bedøve brystkassen eller øvre del av magen uten at beina blir bedøvet. Man kan også legge inn en tynn plastslange (kateter) over durahinnen og etterfylle med legemidler for å gi sterk smertelindring gjennom flere dager, om ønskelig.

Generell anestesi

Ved generell anestesi bringer man pasienten inn i en bevisstløs tilstand, slik at nerveimpulser som kommer inn til ryggmargen og passerer videre oppover til hjernen, dempes og ikke oppleves som smertefulle. Begrepet narkose brukes også ofte om generell anestesi, men betyr egentlig overdose av narkotika. Selv om en del generelle anestesimidler er beslektet med, og til dels kan brukes som narkotika (som opioider og benzodiazepiner), vil narkosebegrepet ikke omfatte alle aspekter og muligheter innen moderne generell anestesi, og brukes derfor lite i fagsammenhenger.

Dempingen av nerveimpulsene ved generell anestesi skjer delvis i ryggmargen, noe som er viktig for å hindre muskelstramming og bevegelser, og i storehjernen, noe som er nødvendig for å gi bevisstløshet. Det er en rekke forskjellige legemidler som alene eller i blanding kan gi generell anestesi: bedøvelsesgasser, opioide (morfinlignende) smertestillende midler, kraftige sovemidler og enkelte typer hallusinogene midler som ketamin. I tillegg kan det være nødvendig for enkelte typer kirurgi og prosedyrer å sikre ytterligere slapphet eller fullstendig lammelse i skjelettmuskulatur hos en bevisstløs pasient. Dette oppnås ved bruk av muskelavslappende legemidler av såkalt kurare-type, som har fått sitt navn etter den søramerikanske pilgiften curare.

Anestesimetode, effekter og bivirkninger

Valg av anestesimetode gjøres i hvert tilfelle av kirurgen og anestesilegen ut fra type inngrep, pasientens generelle helse og pasientens egne ønsker. Lokalanestesi velges gjerne til mer begrensede og overfladiske inngrep. Store doser lokalbedøvelse kan gi alvorlige bivirkninger (kramper, hjerterytmeforstyrrelse) hvis de kommer raskt ut i blodomløpet; derfor er det begrensinger knyttet til mengde som kan benyttes.

Regionalbedøvelse kan brukes ved inngrep på øyet, på armer og bein og nedre del av bukveggen og skrittet. Ved spinal eller epidural bedøvelse vil pasienter kunne oppleve blodtrykksfall og kvalme når bedøvelsen utvider blodårene i beina. En sjelden gang kan små rifter i sekken rundt ryggmargsvæsken gi forbigående hodepine. Felles for all anestesi som krever injeksjon via nåler er at disse en sjelden kan gang gi opphav til nerveskade, enten ved direkte skade fra nålen, høyt trykk i vevet etter injeksjon, eller utilsiktet injeksjon av stoffer som kan skade nerven.

Bevisstløshet ved generell anestesi innebærer at blodtrykket faller og at pusteevne reduseres eller bortfaller, slik at man ofte må benytte pustemaskin (respirator). Selv om moderne bedøvelsesmidler går raskt ut av kroppen og gir rask oppvåkning ved avsluttet inngrep, vil pasientene føle seg trette og noen gang beruset rett etter avsluttet anestesi. Kvalme var tidligere en hyppig komplikasjon, men er nå sjeldnere. Selve inngrepet man har fått utført vil oftest innebære smerte etterpå, slik at bruk av effektive smertestillende midler og metoder er viktig å få på plass før og under oppvåkningen.

Personell, utstyr og overvåking

I Norge skal all generell anestesi administreres og følges opp av godkjente anestesileger og anestesisykepleiere. Det er strenge regler og kontrollrutiner knyttet til klargjøring og bruk av lokaler, personell, utstyr, legemidler, overvåking og dokumentasjon, som kontrolleres av fagmiljøet med jevne mellomrom. Samme strenge regler knytter seg til bruk av regionalbedøvelse, men her kan også kvalifiserte kirurger sette visse typer blokader.

Lokalbedøvelse som settes inn i huden (infiltrasjon) kan benyttes av alle leger. Også her er det viktig med sikkerhetsregler knyttet til skade fra nål, korrekt injeksjon og størrelse på dosene. Etter avsluttet inngrep er det regler og rutiner for overvåking av pasienten samt regler for når pasient kan utskrives fra henholdsvis overvåkningsenheten eller sykehuset.

Historie

Bruk av opioider, narkotiske urter og alkohol har vært brukt ved smertefulle tilstander siden tidlig historisk tid i mange kulturer. I Europa i middelalderen ble mye av denne kunnskapen borte, med enkelte unntak, inntil interessen igjen ble fornyet på 1800-tallet.

Lystgass ble kjent på denne tiden, først til forlystelse og kortvarig rus, men etter hvert som en svakt søvndyssende og bedøvende gass. Den første offentlige demonstrasjon av generell anestesi (narkose) ble utført i Boston i USA i 1846 av tannlegen William Morton (1819–1868). Han demonstrerte virkningen av eter som bedøvende middel. Denne kunnskapen spredte seg meget hurtig. Allerede året etter ble første eternarkose i Norge utført på Rikshospitalet i Oslo. Bruk av eter fortsatte frem til andre halvdel av 1900-tallet, selv om en rekke andre midler ble utprøvd. De aller fleste ble forkastet på grunn av farlige bivirkninger, slik som hjerterytmeforstyrrelser, allergi, lever- eller nyreskader.

Kokain kom i bruk på 1880-tallet som lokalbedøvelse, avløst av lidokain på 1940-tallet, oppfunnet i Sverige. Utover 1900-tallet kom også intravenøse bedøvelsesmidler i bruk, samtidig som eter fikk avløsning av moderne, sterke bedøvelsesgasser som halot an, enfluran, senere isofluran, sevofluran og desfluran. Muskelavslappende midler, slektninger av den søramerikanske giften kurare, ble tatt i bruk rundt 1950-tallet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (4)

17. september 2015 skrev Kaia Vedlog Kveen

Hei! I dette avsnittet står det at pasienten faller i dypt søvn under generell anestesi. Er det ikke slik at pasienten trenger pustehjelp under generell anestesi, og derfor vil være bevisstløs og ikke i dyp søvn? For vil man ikke ved dyp søvn kunne puste selv? Når konsentrasjonen av anestesimidler i hjernevevet blir høy nok til å oppheve meget sterke smerter (operasjonssmerter), vil pasienten samtidig være i dyp søvn, eller med andre ord i generell anestesi/narkose. Vennlig hilsen Kaia Vedlog Kveen

26. april 2016 svarte Mari Paus

Hei! Beklager at spørsmålet ditt har blitt stående ubesvart. Vi har dessverre ikke noen fagansvarlig for dette området for øyeblikket, og får ikke svart ordentlig på spørsmålet ditt. Forhåpentligvis vil vi få en bedre artikkel på plass når vi har en fagansvarlig. Med vennlig hilsen Mari Paus

21. januar 2021 skrev Bjorn Davidsen

Hei!

Artikkelen hevder at med "konservativ praktisering av kristendommen i middelalderen ble mye av denne kunnskapen borte, inntil interessen igjen ble fornyet på 1800-tallet".

Det er ikke gitt noen kilder til dette,men det virker altså som SNL mener at Den katolske kirken var i mot anestesi? Det stemmer dårlig med kilder som forteller om bruken av ulike typer i middelalderen, både sør og nord i Europa. Selvsagt ikke så god virkning som dagens anestesiløsninger, men det er høyst forståelig om de var interessert i dette - også i "konservative" kretser som klostrene.

"Scientists in Scotland have now found evidence that medieval monks used crude anesthetic and antiseptic agents. According to a Reuter story, on August 31, 1997, the discovery was made in digging at Soutra Hill some 20 miles (32 kilometers) south of Edinburgh where a large hospital was founded in 1165 and run by Augustinian monks for nearly 400 years until the dissolution of the monasteries. The monks there ministered to casualties from more than 80 armies that fought in the area. The new excavations have uncovered two surgical wards where amputations were done on warriors "anesthetized with opium and hemlock" and where "traces of an analgesic ointment made of opium and lard and a disinfectant ointment laced with arsenic" were also discovered.

Our view of general anesthesia as a 19th-century creation now needs to be revised. We need to push "rapid reverse" to go back to medieval times and credit the monks with some major medical advances, including anesthesia."

https://www.medicinenet.com/script/main/art.asp?articlekey=151
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1127089/

Her virker det som om Wikipedia har et bedre grep på historikken:
https://en.wikipedia.org/wiki/History_of_general_anesthesia#Middle_Ages_and_Renaissance

28. januar 2021 svarte Johan Ræder

Historien knyttet til anestesi og smertelindring er et stort og interessant område, som ikke er fokus for denne artikkelen om anestesi. Imidlertid har du helt rett i at det finnes eksempler på at virksom anestesi og smertelindring ble praktisert enkelte steder og på enkelte institusjoner også gjennom middelalderen i Europa.
Du har rett i at det ikke er dokumentert at kirken utøvde offisiell motstand mot dette, slik at tidligere formulering om dette er nå modifisert. Imidlertid er det et gjennomgående trekk i mange religioner (inkludert middelalderens kristendom) at smerte (og annen lidelse) var gudebestemt, og dermed kunne ha en høyere (evt senere: i neste liv!) mening. Det å aktivt bedøve og lindre kunne sees på som inngripen i en overordnet gudsorden, og potensielt få alvorlige konsekvenser.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Anestesi

Johan Ræder

Professor emeritus, Universitetet i Oslo