[go: up one dir, main page]

Store norske leksikon

Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

transperson

Versj. 44
Denne versjonen ble publisert av Marit M. Simonsen 4. januar 2024. Artikkelen endret 2109 tegn fra forrige versjon.

Transperson er en person som identifiserer seg med et annet kjønn enn det som ble registrert ved fødsel, altså fødselskjønn. En transkvinne identifiserer seg som kvinne, men har mannlig fødselskjønn, og en transmann identifiserer seg som mann, men har kvinnelig fødselskjønn.

Transperson er et betegnelse som en svært variert gruppe mennesker bruker om seg selv. Det er stor variasjon blant transpersoner når det gjelder kjønnsuttrykk, altså måten man kommuniserer sin kjønnsidentitet i form av blant annet klær, frisyre, kropp og atferd.

Noen transpersoner opplever kjønnsinkongruens, altså utfordringer knyttet til at fødselskjønnet er annerledes enn kjønnsidentiteten. Personer med kjønnsinkongruens har gjerne behov for å justere deler av kroppen, slik at den stemmer bedre overens med kjønnsidentiteten. På medisinsk fagspråk kalles dette for kjønnsbekreftende behandling. Andre transpersoner har ikke behov for slike kroppslige justeringer.

Transperson som definisjon og identitet

Transperson eller trans er motsatsen til begrepene cis eller ciskjønn, som viser til personer som identifiserer seg med sitt fødselskjønn.

Noen personer som ikke identifiserer seg med fødselskjønnet sitt bruker ikke begrepet transperson om seg selv. For andre er begrepet transperson viktig for deres selvforståelse og identitet.

På engelsk brukes begrepet transgender på samme måte som transperson på norsk. Noen velger å bruke begrepet trans*, der stjernen viser til at det å identifisere seg som trans eller transperson kan ha mange ulike betydninger. Noen transpersoner har en binær kjønnsidentitet, altså at de identifiserer seg som enten kvinne eller mann, mens andre har en ikke-binær kjønnsidentitet, altså at de har en mer flytende kjønnsidentitet.

Transpersoner hører historisk inn under paraplybegrepet LHBT, altså lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Transpersoner kan i likhet med cispersoner ha forskjellige seksuelle orienteringer, fordi kjønn og seksualitet er forskjellige fenomen.

Levekår og stigma

Transpersoner som gruppe er mer utsatt for psykiske vansker og levekårsutfordringer knyttet til økonomi, bosituasjon og stigmatisering enn cispersoner. Den økte forekomsten av psykiske vansker og levekårsutfordringer er dokumentert både i norske og internasjonale studier. Den første norske undersøkelsen som dokumenterte levekårsutfordringer blant transpersoner var Alskens folk fra 2013. I den norske levekårsundersøkelsen blant LHBT+-personer ble transpersoner for første gang inkludert i studien som ble gjennomført i 2020, og presentert i rapporten Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår i 2021. Undersøkelsen viste blant annet at 1 av 4 transpersoner har blitt utsatt for trusler om vold og 1 av 3 har opplevd seksuelle overgrep. Transpersoner rapporterte dessuten diskriminering i arbeidslivet og andre sosiale arenaer. Samtidig viste undersøkelsen at en betydelig andel av norske transpersoner har opplevd å bli tatt i forsvar når de har opplevd diskriminering, og mange rapporterer også stolthet knyttet til det å være transperson.

Også internasjonalt er transpersoners levekår dårligere sammenlignet med cispersoner. Transpersoner er også overrepresentert på voldsstatistikken, og vold, drap og overgrep mot transpersoner, som oftest relatert til hatkriminalitet, er en global utfordring. Tall fra FNs organisasjon for HIV/AIDS, UNAIDS, viser at transpersoner og da særlig transkvinner har betydelig høyere sannsynlighet for å bli smittet sammenlignet med cispersoner.

Mange transpersoner opplever stigma og diskriminering i møte med storsamfunnet. Psykiske vansker og levekårsutfordringer kan følge av dette, og kalles ofte minoritetsstress. Forskning har i mange år dokumentert at mindre stigma og diskriminering bidrar til bedre psykisk helse og økt integrasjon av transpersoner i samfunnsinstitusjoner. Tanken om at transpersoner er en naturlig del av menneskelig variasjon bidrar også til dette.

Nyere ‘transdebatt’ og antitransbevegelsen

I takt med økt synlighet fra 1990-tallet og frem til i dag har konservative bevegelser globalt begynt å anse transpersoners levekår og rettigheter som et viktig angrepspunkt i internasjonale kulturkriger. Den såkalte ‘antitransbevegelsen’ (på engelsk anti-trans) eller ‘antikjønn-bevegelsen’ (på engelsk antigender) består av en rekke ulike ideologiske grupperinger som i økende grad siden om lag 2010 har mobilisert mot transpolitiske rettigheter som selvbestemt juridisk kjønn, tilgang til kjønnsbekreftende behandling og transpersoners rett til å bruke offentlige toalett i tråd med egen kjønnsidentitet. Det har særlig vært mindreårige transpersoners rett til medisinsk behandling for kjønnsinkongruens som har vært forsøkt begrenset. Barn og unge transpersoners rett til tilretteleggelse for sosial transisjon, altså muligheten til å leve ut sin kjønnsidentitet i form av atferd og kjønnsuttrykk, er også forsøkt begrenset. Senere har den konservative motstanden også blitt rettet mot voksne transpersoners tilgang til medisinsk behandling.

En toneangivende gruppe i denne bevegelsen er kristenkonservative og andre religiøst funderte krefter, samt høyreradikale og høyreekstreme grupperinger og mer tradisjonelt konservative politisk partier. I tillegg har enkelte feminister med utgangspunkt i radikalfeminisme, gjerne omtalt som ‘transekskluderende feminister’, mobilisert mot transpersoners rettigheter. Felles for de ulike grupperingene er en generell frykt for at transpersoners rett til å definere og leve ut eget kjønn er en trussel mot tokjønnsmodellen og betydningen kjønn tradisjonelt har hatt i samfunnet.

I USA har antitransbevegelsen i flere delstater lyktes med å innføre såkalte ‘antitrans-lover’ som forbyr kjønnsbekreftende behandling for barn og unge og til dels også voksne, samt tilgang til offentlige toalett i tråd med kjønnsidentitet. I flere delstater har det dessuten blitt innført forbud mot undervisning om kjønn og seksualitet i skoleverket. Antitrans-lovene sees i sammenheng med en generell konservativ kulturkrig som i tillegg til trans også rettes mot kvinners tilgang til abort og motstand mot antirasistiske tiltak. Siden 1990-tallet har altså transpersoner gått fra å være nærmest usynlige i offentligheten til å bli en av vår samtids mest omdiskuterte politiske saker.

Juridiske rettigheter og andre transpolitiske saker

De siste tre tiårene har en rekke transpolitiske saker for å bedre levekår for transpersoner blitt diskutert. Retten til å kunne velge offentlig toalett og garderobe i tråd med egen kjønnsidentitet regnes som avgjørende for å kunne ferdes trygt i offentlige rom. I 2017 ble kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk inkludert i likestillings- og diskrimineringsloven. I 2016 trådte lov om endring av juridisk kjønn i kraft, som gjør det mulig å selv erklære hvilket kjønn man ønsker å være registrert med i Folkeregisteret. Lov om endring av juridisk kjønn ble regnet som en viktig transpolitisk seier av stor betydning for transpersoners hverdagsliv, siden juridiske dokumenter som viser feil kjønn kan sette den enkelte i fare for diskriminering.

Foreninger

I Norge finnes det i dag flere organisasjoner for transpersoner og personer med kjønnsinkongruens. Pasientforeningen for kjønnsinkongruens og Harry Benjamin Ressurssenter er de største pasientorganisasjonene. FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, Forbundet for transpersoner Norge og Skeiv Ungdom er også viktige aktører som jobber for transpersoners levekår og rettigheter. Foreningenes formål er både interessepolitisk arbeid og tilrettelegging av sosiale fellesskap. Den norske levekårsundersøkelsen for LHBT-personer i 2020 viste at norske transpersoner i stor grad slutter opp om ulike interesseforeninger. De er særlig viktige som sosiale fellesskap og bidrar til stolthet og anerkjennelse.

Historisk bakgrunn

Transperson er ikke en fast kategori, men historisk og sosialt situert. Det finnes heller ingen universelt akseptert definisjon. Dette innebærer at hva folk legger i kategorien transperson er i stadig endring og kan variere fra kultur til kultur. Personer som i dag regnes som transpersoner har blitt dokumentert i menneskelige kulturer til alle tider.

Begrepet i sin moderne betydning går tilbake til 1800-tallets økte interesse for kjønn og seksualitet blant akademikere som leger, sosiologer og psykologer. På denne tiden ble offentlige myndigheter i økende grad opptatt av å regulere befolkningens seksualliv. 'Avvik' innen kjønn og seksualitet ble på denne tiden gjerne sett på som uttrykk for samme fenomen, og ulike europeiske og nord-amerikanske land begynte å kriminalisere det å uttrykke seg eller leve som noe annet enn sitt fødselskjønn. Homoseksualitet ble også kriminalisert på denne tiden.

Psykiatrien og legevitenskapen var en viktig del av denne utviklingen. Personer som på ulike måter utfordret kjønnsnormer for sitt fødselskjønn ble tildelt psykiatriske diagnoser, for eksempel transvestisme og andre tilstander som på den tiden ble regnet som kjønnsidentitetsforstyrrelser. Den tyske psykiateren Richard von Krafft-Ebbing var sentral i å utvikle slike diagnoser. I likhet med homofili som identitet var det først på slutten av 1800-tallet at transperson oppsto som en meningsfull identitet for personer med en annen kjønnsidentitet enn sitt fødselskjønn. Dette skjedde, noe paradoksalt, på grunn av lovreguleringer, utviklingen av psykiatriske diagnoser og andre andre forsøk på å regulere kjønnsmangfold.

På begynnelsen av 1900-tallet begynte legen og sexologen Magnus Hirschfeld å utvikle sexologien for å forstå transpersoner og andre kjønnsminoriteter. Hirschfeldt var opptatt av at både homofili og transkjønnede var uttrykk for naturlig menneskelig variasjon som krevde respekt og anerkjennelse. Hirschfeldt brukte begrepet transvestisme til å beskrive både personer som var tiltrukket av samme kjønn eller som på ulike måter brøt med samfunnets kjønnsnormer, ettersom disse ble sett på som uttrykk for samme fenomen. Senere utviklet Hirschfeldt begrepet transseksualisme for å vise til personer som helt eller delvis levde i rollen som ‘det motsatte kjønn’. Hirschfeldt og hans kolleger begynte på 1920-tallet å eksperimentere med kjønnsbekreftende behandling, som gjorde det mulig å justere transpersoners kropper mer i tråd med kjønnsidentitet. Etter andre verdenskrig ble kjønnsbekreftende behandling i økende grad tilbudt i den vestlige verden.

Den moderne bruken av begrepet transpersoner springer ut av ulike sosiale bevegelser i etterkrigstidens Europa og Nord-Amerika. Den første kjente personen som gjennomførte kjønnsskifte var Christine Jørgensen i 1952. På denne tiden var det flere personer da omtalt som transseksuelle som oppsøkte kjønnsbekreftende behandling.

Det første offentlige tilbudet for transseksuelle i Norge ble opprettet på begynnelsen av 1960-tallet. På samme tid begynte transvestitter, altså personer som helt eller delvis lever i det motsatte kjønnsuttrykk, å organisere seg politisk, både nasjonalt og internasjonalt. Forbundet for transpersoner Norge ble opprettet i 1966. På den tiden var de fleste politisk organiserte transvestitter heterofile personer med mannlig fødselskjønn som verken så på seg selv som transseksuelle eller homofile, og som i liten grad hadde ønske om kjønnsbekreftende behandling.

På 1960- og 70-tallet fikk flere frigjøringsbevegelser gjennomslag i den vestlige verden, særlig kvinnebevegelsen, borgerrettsbevegelsen og studentopprøret mot autoriteter i 1968. Den moderne homobevegelsen fikk for alvor medgang under den seksuelle frigjøringen på 1970-tallet. Transpersoner som for eksempel Marsha P. Johnson var svært aktive i det berømte Stonewall-opprøret i New York i 1969, som av mange regnes som begynnelsen på den moderne homobevegelsen og den politiske organiseringen av homofile og lesbiske. Transpersoners rettigheter havnet imidlertid i skyggen av både homobevegelsen og kvinnebevegelsen på 1960- og 70-tallet. En viktig grunn til dette var sannsynligvis at verken kvinnebevegelsen eller homobevegelsen så seg tjent med å være assosiert med transpersoner.

På 1990-tallet ble begrepet transperson, i økende grad brukt som en samlebetegnelse for personer som på ulike måter utfordrer tokjønnsmodellen og forventningen om at man identifiserer seg med sitt fødselskjønn. Dermed begynte også den moderne transbevegelsen som identitetspolitisk prosjekt å utkrystallisere seg.

På denne tiden ble også homobevegelsen sterkere, mye takket være økt aktivisme i forbindelse med AIDS-epidemien. Selv om 1980-tallet regnes som et tiår uten særlige fremskritt når det gjelder transpersoners levekår, var toneangivende transaktivister og organisatorer som Lou Sullivan, Leslie Feinberg og Kate Bornstein viktige da det oppsto et konservativt tilbakeslag. Den såkalte ‘queer’-bevegelsen var en viktig drivkraft på denne tiden, og var kjennetegnet av opprør mot trange normer for seksualitet og kjønn og en mindre ærbødig holdning overfor storsamfunnet. Queer-aktivistene endret på denne tiden tilnærming rundt minoritetenes plass i storsamfunnet, fra en forsiktig bønn om aksept, til å kreve en mer selvsagt plass og å utfordre selve grunnlaget for normene.

På denne tiden var det mye oppmerksomhet rundt politiske saker av betydning for LHBT-personer. Transpersoner var viktige deltagere, også i aktivismen og forskningen som utover 1990- og 2000-tallet førte til økt oppmerksomhet omkring kjønns- og seksualitetsmangfold. Siden 1990-tallet har transpersoner i økende grad både nasjonalt og internasjonalt blitt omtalt i offentligheten og anerkjent som en legitim identitetskategori og minoritet.

Transpolitiske rettigheter som selvbestemt juridisk kjønn, beskyttelse mot diskriminering i lovverket og tilgang til offentlig toalett i tråd med egen kjønnsidentitet har vært viktige seire for den moderne transbevegelsen. Transbevegelsen jobber generelt for økt aksept for kjønnsmangfold. De siste tiårene har det også vært en økning i hvor mange som oppfatter seg selv som transpersoner. For eksempel svarte 1,3 % av respondentene i Ungdata i 2020, en undersøkelse som går ut til alle ungdomsskoleelever i Norge, at de identifiserte seg som transperson eller ikke-binær. Trans er for mange en mer positiv og selvdefinert kategori og har langt på vei erstattet tidligere begrep som for eksempel transseksuell og transvestitt.

Etter hvert som viktige homopolitiske saker som kjønnsnøytral ekteskapslov og homofile og lesbiskes rett til adopsjon ble vunnet på 2000-tallet ble oppmerksomheten i økende grad rettet mot transpolitiske rettighetskamper som tilgang til kjønnsbekreftende behandling og selvbestemt juridisk kjønn. Etter at transpersoner og andre kjønnsminoriteter i stor grad var skilt ut fra homobevegelsen på slutten av 1960-tallet ble de mer integrerte på slutten av 2000-tallet, både internasjonalt og nasjonalt. Den største skeive organisasjonen i Norge på denne tiden skiftet navn til Landsforeningen for lesbiske, homofile bifile og transpersoner i 2008. I dag går organisasjonen under navnet Foreningen FRI, og transpolitisk rettighetsarbeid er en naturlig del av interessefeltet. I dag regnes transpersoner som en selvsagt del av LHBT-bevegelsen.

Forskning

Selv om det har vært forsket på transpersoner i tradisjonelle disipliner som medisin og psykiatri i flere tiår så var det først på 1990-tallet at transpersoner for alvor lyktes med å utvikle transstudier, på engelsk transgender studies, et tverrfaglig forskningsfelt som satte transpersoners egne erfaringer og perspektiver i sentrum. Transstudier var en reaksjon på at forskere og fagfolk hadde brukt vitenskapelige disipliner til å legitimere normer som beskrev transpersoner som syke og avvikende. Resultatet har vært studier som på ulike måter tematiserer normative forståelser av kjønn, kjønnsidentitet og utviklingen av en kjønnet subjektivitet.

Transstudier som forskningsfelt er kritisk til ideen om tokjønnsmodellen, altså forestillingen om at det riktige og ønskverdige er å identifisere seg med sitt fødselskjønn. I så måte har transstudier slektskap med skeiv teori. I stedet satte forskere innen feltet seg fore å beskrive transpersoners liv og kultur på sine egne premisser.

Et uttalt mål er dessuten å utvikle kunnskap som kan bidra til økt forståelse for transpersoners liv, slik at levekår kan forbedres. Forskere innen transstudier bidrar med både empiriske studier av transpersoners levekår og utvikling av ny teori.

Historikeren Susan Stryker og medieforskeren Sandy Stone har vært toneangivende innen feltet.

Transfeminisme

Transfeminismens overordnede prosjekt er å utvikle en feminisme som tar utgangspunkt i transpersoners levekår og erfaringer, og da særlig transkvinner. Et viktig perspektiv er å undersøke hvordan kjønnskonformitet og patriarkalske strukturer undertrykker transpersoners liv og bidrar til stigma, diskriminering og fremmedgjøring. Et viktig mål innen transfeminisme er derfor å utvikle et teoretisk rammeverk som gjør det mulig å analysere hvordan sexisme og patriarkalske strukturer hindrer frigjøring og integrering av transpersoner i storsamfunnet.

Transfeminisme bygger på erkjennelsen av at en god problembeskrivelse er et viktig utgangspunkt for politisk aktivisme og endringsarbeid. Transfeminismen tilhører den såkalte tredje bølgen av feminisme som oppsto på 1990-tallet. Denne feminismen var en reaksjon på tidligere generasjoners feministers tendens til å ta utgangspunkt i den hvite middelklassekvinnens erfaringer. Oppmerksomheten var i stedet rettet mot lesbiske kvinner, ikke-hvite kvinner og kvinner med arbeiderklassebakgrunn og andre identiteter. Transfeministenes fokus på transkvinners unike erfaringer i møte med sexisme og patriarkalske strukturer kan i så måte ses på som en naturlig del av den interseksjonelle vendingen i den tredje bølgen feminisme.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn (2015). Helsedirektoratets utredning av vilkår for endring av juridisk kjønn og organisering av helsetjenester for transpersoner og personer som opplever kjønnsinkongruens.
  • Normann Anderssen og kolleger (2021). Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår. Resultater fra spørreundersøkelsen 2020. Universitetet i Bergen.
  • Van der Ros, Janneke. Alskens folk : levevilkår, livssituasjon og livskvalitet for personer med kjønnsidentitets-tematikk. Oslo: Likestillingssenteret 2013 124 s. HIL
  • Stryker, S (2017). Transgender History. Seal University Press.
  • Ramnehill, M. (2016). Ett transfeministisk manifest. Bokförlaget Atlas.
  • Stryker, S. & Aizura, A. (2013). The Transgender Studies Reader 2. Routeledge.
  • Ketil Slagstad (2021), The Political Nature of Sex – Transgender in the History of Medicine i tidsskriftet «New England Journal of Medicine», 384(11), DOI: 10.1056/NEJMms2029814
  • Hellum, Anne, Sørlie, Anniken (2021) Frihet, likhet og mangfold. Kjønnsidentitet og seksuell orientering i rettslig, medisinsk og samfunnsvitenskapelig kontekst, Gyldendal Norsk forlag.
  • Benestad, E.E.P. og Almås, E. (2001). Kjønn i bevegelse, Universitetsforlaget, Oslo
  • Bockting, W. O. og kolleger (2013). Stigma, Mental Health, and Resilience in an Online Sample of the US Transgender Population. «American Journal of Public Health» Sexologies, årgang 103, nr. 5, s. 943-951.
  • The World Professional Association for Transgender Health (2019), Standards of Care for the Health of Transsexual, Transgender, and Gender Nonconforming People (8th ed.). Minneapolis: WPATH
  • The European Commission, Directorate-General for Justice (2012), Trans and intersex people: Discrimination on the grounds of sex, gender identity and gender expression. Brussel: European Commission