Ørene er kroppens høre- og balanseorgan. Ørene inndeles i det ytre øret, mellomøret og det indre øret. Hele øret, bortsett fra øremuslingen og den ytre øregangens ytre del, ligger i tinningbeinets pars petrosa.
Faktaboks
- Også kjent som
- auris
Øre. Høyre øre med skallebeinet gjennomskåret, sett forfra.
Øre. Mesteparten av øret befinner seg inne i tinningbeinet, på hver side av hodeskallen.
Øre. Trommehinnen (membrana tympani) sett gjennom et otoskop.
Det ytre øret
Det ytre øret (auris externa) består av øremuslingen (auricula, hos dyr kalt pinna) og den ytre øregangen (meatus acusticus externus).
Øremuslingen er bygd opp med et brusket skjelett (elastisk brusk) og er derfor bevegelig. Noen små muskler forbinder øremuslingen til skallebeinet. Hos mennesker har dette ingen funksjon, men mange dyrearter kan bevege øremuslingen og rette den mot lydkilden, slik at denne lettere lokaliseres. Formen på øremuslingen er svært forskjellig, og det er sagt at ikke to mennesker har helt like ører. Vanligvis er formen på den ytre folden (helix) jevn, men hos noen kan det forekomme en liten spiss øverst, kalt Darwins øretapp eller -knute (tuberculum auriculae).
Menneskets ytre øregang er bygd på et delvis brusket skjelett, mens den indre delen ligger inne i tinningbeinet. Øregangen er kledd av tynn hud som inneholder tallrike apokrine kjertler (glandulae ceruminosae) som avsondrer gulbrun, klebrig ørevoks, og blir med alderen gjerne forsynt med hår. Den ytre øregangen ender blindt, idet bunnen dannes av den tynne, perlemorglinsende trommehinnen (membrana tympani) som skiller øregangen fra mellomøret. Den står på skrå, er traktformet og er forbundet med skaftet (manubrium mallei) til ørebeinet hammeren.
Øremuslingen og den ytre øregangen fanger opp lydbølger og leder dem inn til mellomøret.
Mellomøret
Mellomøret (auris media) ligger inni tinningbeinets 'pyramide' (pars petrosa) og er avgrenset fra øregangen av trommehinnen. Det er skilt fra kraniehulen med storhjernen og lillehjernen ved en tynn beinplate. Oppad baktil i trommehulen finnes en åpning som fører inn til et system av små luftfylte hulrom (cellulae mastoideae) i beinet bak øret, ørebeinsknuten (processus mastoideus), som danner feste for muskler på halsen.
Mellomøret består av et stort hulrom som kalles trommehulen (cavum tympani). Det har forbindelse til nesesvelget gjennom den 3-4 centimeter lange øretrompeten (tuba auditiva eller Eustachis rør). Den er kledd med slimhinne og er delvis av brusk, delvis av bein. Øretrompeten ventilerer mellomøret slik at lufttrykket på innsiden av trommehinnen blir det samme som utenfor. Den er normalt lukket, men åpner seg ved svelging, og da utjevnes eventuelt trykkforskjellen. Dette er en betingelse for god hørsel.
I mellomøret er det tre små knokler som kalles hammeren (malleus), ambolten (incus) og stigbøylen (stapes). De tre ørebeina er leddet sammen til en kjede. Hammerskaftet ligger innleiret i trommehinnen, og hammerhodet ligger an mot ambolten. Amboltens lange bein er forbundet med stigbøylen. Stigbøylens fotplate er passet inn i en åpning i inngangen til det indre øre, kalt 'det ovale vindu' (fenestra ovalis). Lydbølgene som trommehinnen mottar og som får den til å vibrere, skaper tilsvarende bevegelse mellom ørebeina, slik at vibrasjonen overføres til det indre øret hvor de skaper trykkbølger i væsken der. Like nedenfor det ovale vindu er det en annen åpning i beinet som skiller mellomøret fra det indre øre. Denne åpningen, det runde vindu, fenestra rotunda, er lukket med en elastisk membran.
Til hammeren og stigbøylen er det festet to små muskler (musculus tensor tympani og musculus stapedius). De trekker seg sammen ved sterk lydpåvirkning, slik at ørebeinskjeden avstives, og lyden blir noe dempet, særlig for lavere frekvenser.
Det indre øret
Det indre øre (auris interna), også kalt labyrinten, er bygd opp av et hulrom (den beinete labyrinten), som ligger godt beskyttet inne i tinningbeinets harde pyramidedel og som omslutter den såkalte hinnete labyrinten innenfor. Den beinete labyrinten er fylt med en klar væske, perilymfe, og i denne væsken befinner den hinnete labyrinten seg. Også den hinnede labyrinten er fylt med en væske, kalt endolymfe.
Labyrinten består av to deler som anatomisk utgjør et sammenhengende hele, men som funksjonelt representerer to forskjellige sanser: hørselen og likevektssansen. Den forreste delen er et spiralformet rør og kalles sneglehuset (cochlea). Det er sneglehuset som er det egentlige hørselsorganet. Den bakerste delen kalles forgården (vestibulum) og er bygd opp av tre bueganger (canales semicirculares). I buegangene er organet for likevektssansen.
Forgården
Forgården er delt i to blæreformede avsnitt, sacculus og utriculus, som hver inneholder et område, macula, med sanseceller som har fine sansehår. Over hårcellene ligger en geléaktig substans som inneholder noen små krystallkorn, statolitter, også kalt otoconia eller otolitter. Hver buegang har på overgangen til forgården en utvidelse, ampulla, som har kamlignende strukturer, cristae, forsynt med tilsvarende sanseceller, men her er det ingen krystallkorn i den geléaktige substansen.
Ved bevegelse av endolymfen og trykk fra krystallkornene, påvirkes hårcellene slik at de produserer elektriske potensialer (piezoelektrisitet) som igjen gir nerveimpulser som via likevektsnerven, nervus vestibularis, som er en del av den åttende hjernenerve, ledes til hjernen, først og fremst til hjernestammen. Forgården sammen med buegangene har en statisk funksjon og registrerer hodets stilling i forhold til tyngdekraften. Buegangene ligger i tre plan og registrerer hodets bevegelser.
Likevektsorganet informerer oss om vår stilling i rommet, både når vi er i ro og i bevegelse. Likevektsfunksjonen er automatisk og arbeider hovedsakelig via reflekser. Det er lite som oppfattes bevisst. Ved kraftig irritasjon av likevektsorganet, som ved sjøsyke, Ménières sykdom, eller betennelser i det indre øre, får man likevektsforstyrrelser, kvalme og brekninger. Balansen opprettholdes, i tillegg til impulser fra likevektsorganet i det indre øret, også ved impulser fra ledd og sener, samt ved hjelp av synet.
Sneglehuset
Sneglehusets basis har membrankontakt med mellomøret på to steder, nemlig det ovale vindu og det runde vindu. Sneglehusets vindinger, som snor seg 2½–2¾ ganger rundt aksesøylen, inneholder, sett i tverrsnitt, tre fra hverandre atskilte kanaler. Den øvre, scala vestibuli, og den nedre spiralkanal, scala tympani, er fylt med perilymfe og står i forbindelse med henholdsvis det ovale og det runde vindu. De to kanalene kommuniserer med hverandre i sneglehusets spiss. Mellom de to spiralkanalene ligger sneglegangen, ductus cochlearis, som inneholder hørselens sanseorgan, spiralorganet (Cortis organ), og er fylt med endolymfe. Sneglegangen er delvis vokst sammen med beinveggen omkring labyrinten, slik at veggen, basilarmembranen, som bærer spiralorganet, blir utspent som i en ramme og kan settes i svingninger.
Spiralorganets sanseceller, som har sansehår, sitter sammen med ulike støtteceller på basilarmembranen. Øvre spiralkanal er skilt fra sneglegangen med den tynne vestibularmembranen. Stigbøylens fotplate får det ovale vindu ved basis av øvre spiralkanal til å vibrere, og bevegelsene forplanter seg som trykkbølger i den øvre spiralkanalens perilymfe. Gjennom forbindelsen i sneglehusets spiss overføres trykkbølgene til den nedre spiralkanalen og fortsetter nedover denne kanalen til de når den elastiske membranen i det runde vindu, som vil bremse opp bølgene.
Trykkvariasjonene i spiralkanalene påvirker basilar- og vestibularmembranene, slik at sansecellene på basilarmembranen presses oppover så sansehårene forskyves mot dekkmembranen, membrana tectoria, som ligger ovenpå sansecellene som en markise av gelé. Basilarmembranens elastisitet avtar gradvis mot sneglehusets spiss. Det gjør at trykkbølger med ulikt svingetall påvirker ulike deler av basilarmembranen og følgelig ulike områder med sanseceller i spiralorganet. Lavfrekvente toner virker mest på basilarmembranen ved sneglehusets spiss, mens høyfrekvente toner virker på membranen ved basis, der basilarmembranen er smalest. Med stigende alder går en del av sansecellene i spiralorganet til grunne. Dette er en av årsakene til hørselstap hos eldre, presbyacusis.
Spiralorganets sanseceller produserer elektriske potensialer (piezoelektrisitet) som igjen omsettes til nerveimpulser som via hørenerven, nervus acusticus, den andre delen av åttende hjernenerve, ledes til hjernen og kommer til bevissthet som hørselsinntrykk. Både i sneglehus og likevektsorgan er det bevegelser av sansecellenes sansehår som omdannes til nerveimpulser.
Historikk
Øreprotese av papir eller kokt lær "for dem som har mistet et øre...og som kan formes slik man ønsker". Fra Ambroise Paré's etterlatte skrifter, 1607.
Forskjellige typer hørerør. Illustrasjon fra Frederic Dekkers: Exercitationes praticae cura medendi, Leiden 1695.
Også ørenes anatomi og sykdom kan historisk sett føres tilbake til oldtiden. Papyrus Ebers beskriver forskjellige ørelidelser og behandling av dem, og allerede på Hippokrates' tid synes det å ha vært interesse for ørenes anatomi, selv om sykdomsproblematikken naturlig nok sto i forgrunnen. Både Galenos (129-200) og hans faglige etterfølger Oribasios fra Pergamon (326-403) beskrev hørselsnerven og skilte mellom et ytre og et indre øre. Allerede på 500-tallet evt. var hørerøret oppfunnet, og i løpet av høymiddelalderen begynte man å forstå sammenhengen mellom sykdommer i øre, svelg og nese.
Gjennom renessansen fikk man bedre adgang til å utføre disseksjoner og gjøre anatomiske studier uten Kirkens innblanding, noe som naturlig nok økte kunnskapene om ørets anatomi. Den berømte anatomen Andreas Vesalius (1514-1564) beskrev og navnga ørebeina hammeren og ambolten. Stigbøylen ble samtidig oppdaget og beskrevet av Giovanni Filippo Ingrassia (1510-1580) fra Napoli i 1547. Italieneren Bartolomeo Eustachio (1520-1574) beskrev i sin bok Opuscula anatomica, auditus organis (1554) øretrompeten, som har fått navn etter ham. I 1583 beskrev anatomen Felix Plater (1536-1614) fra Basel buegangenes ampuller, og i 1580 nevner den franske forfatteren Michel de Montaigne (1533-1592) for første gang sammenhengen mellom høy lyd og nedsatt hørsel: «Ildvåpnene har – bortsett fra å ødelegge hørselen – så liten virkning, at man burde slutte å anvende dem».
Også de fysiologiske aspektene knyttet til ørene og hørselen ble utforsket, og i 1704 ble trebindsverket Tractatus de aure humana utgitt av italieneren Antonio Maria Valsalva (1666-1723). Han beskriver en test av hørselen ved å presse luft inn i øretrompeten – en test som siden har fått navn etter ham (Valsalvas manøver). Den ble i 1851 tatt i bruk også i kardiovaskulær hensikt.
I løpet av 1700-årene ble operative inngrep forsøkt, ikke bare perforasjon av trommehinnen ved mellomørebetennelse, men også oppmeisling av øreknuten ved livstruende mellomøreinfeksjon med fare for meningitt. De første resultatene av sistnevnte inngrep var ikke gode, og metoden ble først gjenopptatt rundt midten av 1800-tallet.
Man fikk etter hvert større forståelse for døves problemer, og opplæring i kommunisering for disse ble forsøkt flere steder i Europa, ofte på kirkelig initiativ. Spesielt må den franske presten Charles Michel Epée (1712-1789) nevnes for sin døveskole og sin utvikling av et fingerspråk for døve.
Det 19. århundre bragte viktige nyvinninger, blant annet forståelse mellom hørsel og balanse. I 1861 beskrev den franske legen Prosper Ménière (1799-1862), som var sjef for døvstummeinstiuttet i Paris, et syndrom som var karakterisert ved anfallsvis svimmelhet, ensidig øresus og generelt nedsatt hørsel – og som har fått navn etter ham (Ménières sykdom). Han mente at tilstanden skyldtes en betennelsesprosess i buegangene. Men århundret frembragte også tekniske nyvinninger, og en tid var Wien det europeiske «sentrum» for otolaryngologien. Her arbeidet ungareren Adam Politzer (1835-1920), som i 1863 beskrev en behandling av betennelser i øretrompeten ved hjelp av en gummiballong.
Mekaniske hjelpemidler som høreapparater var riktignok i bruk allerede fra 1600-årene, men med de tekniske nyvinningene – spesielt etter at telefonen var oppdaget i 1876 – kom lydforsterkende apparater gradvis i bruk. Spesielt etter oppdagelsen av transistoren fra midten av 1900-tallet, har høreapparatenes størrelse avtatt i betydelig grad – og ikke alltid til eldre pasienters tilfredsstillelse.
Folkemedisin
Ørene er lite nevnt i norsk folkemedisin. Noen steder het det seg at kløe i ørene skulle varsle nyheter av et eller annet slag. Også susing i ørene skulle gi varsel om noe som kom til å hende i fremtiden – også dødsfall. Var det en klokkelyd, kalte man det «daumannsklokke» flere steder. Angivelig skulle malurt hjelpe mot dette. Mot øreverk brukte man smeltet smør eller varm olje som ble helt inn i det vonde øret. Men også brystmelk skulle være bra medisin.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.