NO331317B1

NO331317B1 - Anvendelse av moxifloxacin for fremstilling av et medikament for topisk og/eller lokal behandling av sar forarsaket av infeksjoner

Info

Publication number: NO331317B1
Application number: NO20071958A
Authority: NO
Inventors: Hans-Herrmann Schulz; Guenther Schlimbach
Original assignee: Hans-Herrmann Schulz
Priority date: 1999-12-22
Filing date: 2007-04-17
Publication date: 2011-11-21
Also published as: JP2004501063A; PT1408034E; CA2395459A1; ES2218264T3; ES2291583T5; ATE261722T1; US20070197501A1; BR0017041A; CN101513405B; PT1244434E; IL150359A; EP1408034B2; ATE369344T1; DE50014553D1; EP1408034B1; MXPA02006248A; CA2717246A1; CN101513405A; AU2171601A; DK1408034T3

Abstract

Oppfinnelsen vedrører anvendelse av kjemoterapeutiske midler for fremstilling av et medikament for topisk og/eller lokal behandling av sykdommer forårsaket av bakterier og/eller for profylakse hos mennesker eller dyr.

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører anvendelse av kjemoterapeutiske midler for fremstilling av et medikament for topisk og/eller lokal behandling av sykdommer som er forårsaket av bakterier og/eller for profylakse hos mennesker eller dyr.

Bakterier kan være årsak til et stort antall sykdommer og kan videre svekke sårhelning. I det orale området er for eksempel tannråte (karies) forårsaket av mikrober som er spesifikke for munnen. Orale bakterier omdanner karbohydrater fra kosten, til syrer som har evne å løse opp tannemaljen (enamelum) og dentin (dentinum). Dersom emaljeoverflaten blir brutt, vil bakteriene trenge videre inn i underliggende dentin. Radiale dentinale rør inneholder pulpa prosesser, slik at delvis eller total infeksjon og således betennelse av pulpa forekommer når situasjonen utvikler seg. Effekten av betennelsen i pulpa er å øke kongestion av blod. I og med at pulpa er lokalisert i den stive massekaviteten, kan den ikke ekspandere, og smerte oppstår. Dersom stillingen forblir uforandret, er konsekvensene nekrose av pulpa vevet og bakteriell nedbrytning (gangren). Dersom det gangrenøse materialet ikke blir fjernet, blir dette etterfulgt av betennelser på utsiden av rotspissen. Granulomer, cyster, fistuleringer eller abscesser kan utvikles. Gassdannelse forverrer også smerten på dette trinnet..

Betennelse av periodontiet involverer også bakterier. Periodontiet består av tannkjøtt, det ringformede ligamentet av radius, periodontal membranen og de mellomliggende Shrarpey's fibrene. En betennelse, periodontitt kan påvirke individuelle områder på hele periodontiet. Periodontitt, som karies er forårsaket av dentale plakk langs kantene av gingiva, hvilke herder til tannsten på grunn av kalkhodig infiltrasjon. Bakterier som lever i plakken danner metabolske produkter som forårsaker periodontal sykdom. Gingiva trekker seg gradvis tilbake og periodontal membran og alveolar benet begynner å disintgrere. Infeksjonsteder dannes i det omgivende vevet. Konsekvensene er fortsatt ødeleggelse av benene og løsning av tennene, hvilke til slutt faller ut. Skade i det orale området kan også føre til sykdommer i andre organer i kroppen. Kalsium hydroksid preparater eller sinkoksid/clove olje (eugenol) blir anvendt for behandling av karies profunda, både i tilfellet med eksponert pulpa og når dentindekket fremdeles er ubrutt. En infisert og nekrotisert pulpa blir fjernet så langt som mulig og pulpakaviteten blir fylt med egnede rotfyllstoffer. Dersom pulpa er gangren, kan et vellykket resultat bare forventes dersom det kontaminerte rotkanalsystemet og dentin nær kanalen kan bli desinfisert. Hovedproblemene er utilgjengeligheten til det bakterielt infiserte deltaet av rotkanaler, hvilke er vanskelige å rengjøre, og også det infiserte kanalveggsystemet, som også må bli fjernet med betydelig anstrengelse ved anvendelse av instrumenter. En gangren behandling er derfor normalt et kompromiss og blir fullstendig forkastet av noen skoler. Kontraindikasjoner for en gangren behandling er i prinsippet tenner med flere røtter og apikale prosesser som er synlig med røntgen. Uttrekking av tannen blir indikert i disse tilfellene. Periodontale sykdommer blir behandlet ved fjerning av sublingivale konkrementer. Andre behandlinger benytter medikamenter slik som kaustiske midler, anti-inflammatoriske midler eller vitaminer.

Infeksjoner i det orale området blir behandlet ved anvendelse av antibiotika og kjemoterapeutiske midler med en antibakteriell virkning, selv om disse bare skulle bli administrert etter kritisk diagnose. De foretrukkede midlene er antibiotika slik som penicillin G eller orale penicilliner. Mulige alternativer er erytromycin, lincomycin, clinomycin, og hvis det passer sulfonamider. De foretrukkede midlene i det tilfellet med blandede infeksjoner med Gram-negative mikrober er bred-spektrum penicilliner slik som ampicillin, som eventuelt kan bli erstattet med tetracykliner. Antibiotiske midler og kjemoterapeutiske midler blir alltid administrert systemisk. I følge gjeldende skoleteori, bør midler som blir anvendt for systemisk kjemoterapi ikke bli anvendt som lokale antibiotiske midler.

Den vanlige anvendelsen av antimikrobiologiske substanser innen dental medisin er beskrevet av B. M. Owens og N. J. Schuman (Journal of Clinical pedriatic Dentistry, 1994 (Winter), 18, 129 - 134; sitert i Medline, AN 94331337) I henhold til disse forfatterne, er det to atskilte kategorier av antimikrobiologiske substanser, nemlig naturlig forekommende substanser fra sopper (penicilliner og cefalosporiner), bakterier og actinomyceter (aminoglykosider), og deres derivater, som blir kalt antibiotika, og forbindelser med syntetisk opprinnelse (sulfanilamider og quinoloner), som blir kalt kjemoterapeutiske midler. Gruppen av antibiotiske midler som er viktige for dental medisin er penicilliner, cefalosporiner og aminoglykosider, så vel som erytromycin. På grunn av deres gode effekt, lave kostnader og enkel bruk, er disse atibiotiske midlene foretrukkede midler for mange om ikke de fleste odontogene infeksjoner. Substansene av syntetisk opprinnelse er mindre verdifulle inne dental medisin. I følge den dominerende tankeskole, er de ofte kjennetegnet med høye kostnader, manglende effekt og toksisitet for pasienten.

Sensisiviteten mot antimikrobiologiske midler av mikrober hvilke forårsaker progressiv periodontitt eller odontogene abscesser har blitt studert in vitro av S. Eick et al. (Int. J. Antimicrob. Agents, 1999,12, 41 -46) ved anvendelse av moderne antibiotiske og kjemoterapeutiske midler, det vil si penicillin, amoxicillin, cefoxitin, clindamycin, doxycyclin, metronindazole og ciprofloxacin. Resultatet var å anbefale clindamycin for antimikrobiologiske behandlinger.

Antimikrobiologiske midler har blitt anvendt innen dental medisin både systemisk og topisk for å behandle pasienter. U. Wahlmann et al. (Int. J. Antimikrob. Agents, 1999,12, 253 - 256) har rapprtert effektene av systemisk administering av cefuroxim ti minutter før tannuttrekking. Bakteriemi forekom ved en lavere frekvens i gruppen behandlet med cefuroxim enn i den ubehandlede gruppen.

K. Kosowska og P. B. Heczko (Med. Dosw. Mikrobiol., 1997, 29, 101 - 106; sitert i Chem. Abstacts, CA 88:69315) har rapportert om topisk bruk av et antall antibiotika. De behandlet infiserte tenner med forskjellige antibiotika, nemlig erytromycin, neomycin, kloramfenikol, colistin, nystatin eller dexametasone. Den aerobiske floraen i rotkanalene etter behandling ble eliminert i ca 55 % av tilfellene. Den antibiotiske resistensen til mikroorganismene isolert fra rotkanalene etter behandling hadde imilertid blitt øket i behandlingen. Resistensen til Staphyllococcus epidermis til erytromycin eller methillin ble øket tre-ganger eller to-ganger. Flertallet av Staphyllococcus aureus stammene var resistente mot erythromycin, kloramfenikol og penicillin.

Forfatterne av litteraturreferansene over er alle enige i at topisk anvendelse av antibiotika og kjemoterapeutiske midler administrert som sugetabletter, halstabletter, pastiller, styli, kjegler, pulvere eller salver er bare av meget liten viktighet på grunn av hyppig forekomst av øket resistens av patogenene og på grunn av høy sensitiseringsgrad. Substansene som blir anvendt blir nesten ikke absorbert, hvis i det hele tatt, slik at deres virkning ikke kan forventes å trenge dyprere inn i vevet.

Gitt den nåværende kjente teknikken innenfor human og veterinær dental medisin, er det et stort behov for midler som har en høy aktivitet mot mikrober som forekommer i munnregionen, tenner og kjever eller i orale sår, har en rask baktericidisk virkning, har god lokal tolererbarhet, fremkaller en lav tendens til å generere antibiotisk resistens, kan bli påført topisk og/eller lokalt og er således enkel å administrere, medfører et minimum av systemisk belastning på organismen når den blir administrert topisk/lokalt, og har god vevsinntrenging, og hvis anvendelse sikrer bevaring av de skadede tennene.

Bakterier er også viktige i sårpleie. Sår er vevsdefekter på legemsoverflaten.og kan være forårsaket av skader, operasjoner, infeksjoner eller patofysiologiske prosesser. Sår er farlige blant annet på grunn av mulige infeksjoner som skyldes inntrenging av patogene bakterier. Bakteriell kolonisering av såret kan forsinke eller forhindre helningsprosessen, eller føre til andre komplikasjoner slik som lymphangitt, sepsis eller kroniske infeksjoner.

Infiserte sår må motta en antimikrobiologisk behandling for å kontrollere patogene mikrober. På samme måte som med nekrotiske sår, må sårene bli rengjort for å fjerne fremmedlegemer og celle detritus slik at det kan gå videre til neste helningsfase. Behandlingen av et infisert sår består normalt av en kombinert systemisk og lokal tilnærmelse der eventuelle antibiotiske midler blir anvendt og en passende forbinding blir anvendt hvilken selv kan ha en antibakteriell virkning. I mange tilfeller kan sårinfeksjoner med hell bli behandlet ved administrasjon av systemisk aktive antibiotiske midler, men systemisk administrasjon av antibiotiske midler belaster nødvendigvis hele organismen. Dette kan bli kontraindikert i mange tilfeller, for eksempel på grunn av pasientes kliniske situasjon, dersom pasienten har primære sykdommer eller dersom det foreligger et allergi potensiale. Det er fordelaktig i slike tilfeller å påføre det antibiotisk midlet topisk og/eller lokalt slik at det også kan bli anvendt i en høyere lokal vevskonsentrasjon. Topisk/lokal påføringer kan bli begunstiget av andre faktorer, som i det tilfellet med sykehus epidemiologier, eller økonomiske aspekter slik som mengder som er nødvendig, priser på medikamentene og kostnadene som skyldes sideeffekter. Anvendelse av topiske antibiotiske midler blir generelt ikke anbefalt fordi dette kan føre til allergiske reaksjoner eller til dannelse av antibiotika-resistente stammer av bakterier. Det blir derfor betraktet som særlig viktig å begrense anvendelsen av topiske antibiotiske midler.

I dag blir en lokal antibiotisk behandling bare anvendt for overfladiske hudinfeksjoner fordi det antibiotiske midlet kan virke direkte på patogenene. En lokal påføring er ikke vellykket i det tilfellet med dype hudinfeksjoner fordi antibiotika ikke trenger gjennom inntakt hud. Det er derfor tre foretrukkede grupper av lokale antibiotiske midler i dag. Disse er polypeptider slik som bactracin, kanamycin og paromycin eller mupirocin. Med tilstedeværelse av lokal eller systemisk toksisitet og fare for sekundær utvikling av bakteriell resistens, bør imidlertid lokale antibiotiske midler bare bli benyttet strengt begrenset. I lokale terapier med gyrase hemmere, har inkorporering i plastmaterialer blitt foreslått som en mulig klinisk anvendelse i tillegg til konvensjonelle former for administrering slik som øyedråper, øredråper, instillingsoppløsninger, pulvere og helende salver (W. Stille, Fortschritte der antimikrobiellen und antineoplastiske Chemoterapie (Advances in antimicrobial and antineoplastic chemotherapy), vol. 6-10, 1987, pp. 1575 - 1583).

Gitt den nåværende kjente teknikken, er det således et behov innenfor human-og veterinærmedisin for topisk og/eller anvendbare midler med en antibiotisk virkning som har en høy aktivitet mot mikrobene som forekommer i sårene, har en rask baktericid virkning, har en god lokal tolererbarhet, fremkaller en lav tendens til å generere antibiotisk resistens, er enkle å administrere ved topisk og/eller lokal påføring, innebærer en minimal systemisk belastning på organismen når den administreres topisk/lokalt, har god vevsgjennomtrenging, er også velegnet for behandling av dype infeksjoner og i tillegg akselererer sårhelningsprosessen.

Det har nå overrraskende blitt funnet at visse kjemoterapeutiske midler, administrert lokalt og/eller topisk, har en ekstremt positiv effekt på et antall måter med behandling av sykdommer forårsaket av bakterier i den orale regionen til mennesker og dyr, for eksempel dentale og periodontale sykdommer, og på sårhelbredning. Medikamenter som inneholder disse kjemoterapeutiske midlene kan med hell bli i dental medisin mot mikrober som man møter i det myke vevet og/eller det harde vevet, hvor de fører til betennelser. Medikamentene er generelt velegnede for lokal behandling av endodontale syndromer slik som pulpitt som skyldes karies sykdommer, for profylakse av dentinsår, for topisk behandling av periodontale sykdommer, av ossemukosale sår med forstyrret sårhelbredning, for eksempel etter tannuttrekking, og av infeksjoner i mykt vev. Slike sykdommer er forårsaket av bakterier i det harde dentale vevet, for eksempel i det tilfellet med infeksjoner i krone og rot dentin, i dentin på innsiden av rotkanalen og i rotsementen i det apikale området av tannroten. Også innbefattet er bakterielle infeksjoner i kjevebenet og alveolar benet. Det er også inneforstått å innbefatte infeksjoner i de myke vevene, for eksempel i pulpa, i periodontalvevet, i gingival mukosa, i alveolar mukosa, i labial og buccal mukosa, i palatin mukosa og i periglottis. det er videre også overraskende blitt funnet at anvendelse av disse kjemoterapeutiske midlene innenfor human- og veterinærmedisin også har en positiv effekt i en lang rekke måter på behandling og profylakse av skader. Dette ble vist i behandling av forskjellige former for sår, for eksempel i kirurgiske infeksjoner slik som postoperative eller posttraumatiske sårinfeksjoner, i periooperativ profylakse, i infiserte forbrenninger, i håndinfeksjoner, i postoperativ sepsis, i infiserte ulcere og gangrener og i hudinfeksjoner slik som akutte og kroniske bakterielle hud infeksjoner, sekundært infiserte dermatoser eller akne og rosacea. Disse listene er eksempler og innbærer ikke en begrensing på de nevnte områder.

Disse sykdommene kan bli behandlet i følge oppfinnelsen ved lokal og/eller topisk påføring av kjemoterapeutiske midler.

Ifølge et første aspekt angår oppfinnelsen anvendelse av av minst en forbindelse med med generell formel (I):

og/eller deres tilsvarende hydrater og/eller deres tilsvarende fysiologisk kompatible syreaddisjonssalter og/eller eventuelt tilsvarende fysiologisk kompatible salter av karboksyl syrer på hvilke de er basert, og/eller tilsvarende enantiomerer og/eller tilsvarende diastereomerer og/eller tilsvarende racemater, og eventuelt andre fysiologisk kompatible hjelpesubstanser,

for fremstilling av et medikament for topisk og/eller lokal behandling av sår forårsaket av infeksjoner, fortrinnsvis postoperative sår eller posttraumatiske sårinfeksjoner, fortrinnsvis postraumatiske sårinfeksjoner forårsaket av kutt, sting, støt, bitt eller skuddsår, infisert forbrenning, hånd infeksjoner fortrinnsvis panaritium cutaneum, panaritium subcutaneum, panaritium ossale, panaritium articulare eller tendovaginitis purulenta, postoperativ sepsis, infiserte ulcere, gangrener, mukosale ulcerasjoner, akutte bakterielle hudinfeksjoner, fortrinnsvis pyrodermia, erysipelas, furuncles, carbuncles, flegmoner, abscesser, ulcus cruris, infiserte decubitale ulcere, blod blistere, erysipelas eller erytrasma,

og/eller kroniske bakterielle hudinfeksjoner, fortrinnsvis lupus vulgaris, svømmebasseng granulom, Buruli ulcere eller actinomycoser, sekundært infiserte dermatoser, akne og rosacea.

Dersom tilsvarende fysiologisk kompatible syre addisjonssalter til forbindelsen med formel (I) blir anvendt, kan disse fortrinnsvis bli fra gruppen som hydroklorid, hydrobromid, metansulfonat og toluensulfonat. Dersom tilsvarende fysiologisk kompatible salter av karboksyl syrene på hvilke nevnte forbindelser er basert, kan de fortrinnsvis bli valgt fra gruppen som omfatter alkali metall salter, jordalkali metall salter, ammoniumsalter, guanidinium salter og sølv salter. Det er også mulig å anvende blandinger av minst to av de ovenfornevnte fysiologisk kompatible saltene.

Forbindelsen med formel (I) kan bli anvendt for topisk og/elle lokal behandling av et antall sykdommer forårsaket av bakterier og i profylakse til mennesker og dyr.

Forbindelsen med formel (I) kan særlig bli anvendt innen dental medisin og/eller i forbedring av sårhelning innen generell medisin eller veterinærmedisin. Anvendelsene i følge oppfinnelsen av forbindelsene med formel (I) a) endotele behandlinger slik som topisk behandling av pulpitt som skyldes karies sykdommer, profylakse av dentin sår eller topisk behandling av infisert rotkanal og periapikal region, b) topisk behandling av periodontale sykdommer, c) topisk behandling av oral osseomukosale sår med forstyrret sårhelning, eller profylaktisk behandling, for eksempel etter uttrekkinger, cystectomi eller snitt som skyldes flegmoner eller parulider, d) topisk og/eller lokal behandling av postoperative eller traumatiske sårinfeksjoner, e) perioperativ profylakse, f) infiserte forbrenninger, g) håndinfeksjoner, h) postoperativ sepsis, i) infisert ilcere og gangrener, j) akutt og kronisk bakterielle hudinfeksjoner, k) sekundært infiserte dermatoser, I) akne og rosacea, eller m) mukosale ulcerasjoner.

Foretrukkede anvendelser i følge oppfinnelsen blir beskrevet i det etterfølgende ved benyttelse av områder innen dental medisin og sår helning som eksempler.

Topisk behandling av pulpitt på grunn av kariøse sykdommer

De spesielle problemene som er forbundet med behandling av pulpa er liten lymfe tilførsel, stillingen som et avsluttende organ med en liten kollateral sirkulasjon, og påvirkning av ytre stimuli gitt at dens lokalisering er en stiv, ubøyelig kavitet. I det tilfellet med kariøse defekter, vil mikroorganismer bevege seg i retning av pulpa, krysse emalje-dentin grensesnittet og mykne den koniske formede dentin. Dersom den kariøse prosessen når det halve av dentinlaget, er pulpa allerede histologisk modifisert, selv om kliniske symptomer ofte fremdeles er fraværende. Dersom karies fortsetter videre uten å trenge gjennom det gjenværende av dentin dekket, oppleves normalt ofte symptomer på pulpitt. Dersom karies når åulpa, fremkommer forskjellige histopatologiske former. Disse konsekvensene på den kariøse prosessen skyldes det faktum at dentin har radielle kanaler, kalt dentin tubulus, som løper gjennom den, nevnte tubulus inneholder pulpa prosesser. Disse prosessene med dentinogene celler (odontoblaster), som er lokalisert i periferien til pulpa, tjener blant annet til å lede stimuli. Det er kjent at mikroorganismene og deres toksiner følger de dentale tubulus. Dersom karies i omfattende grad trenger gjennom dentinlaget eller når pulpa, blir tilstanden referert til som karies profunda.

Det spesielle problemet som er forbundet med diagnosen til en pulpa sykdom er at de histologiske og kliniske bildene er ganske forskjellige. Når smerte blir følt og tolket forskjellig av ulike pasienter, er det alltid en risiko for en feilaktig diagnose. Pulpa infeksjon har ofte utviklet seg videre enn det som kan fastslås klinisk. Under konvensjonell behandling, er det således fare for at resterende mikrober blir værende igjen.

I den konvensjonelle behandlingen av karies som normalt blir benyttet i dag, blir det kariøse materialet først fjernet. Deretter blir kaviteten desinfisert, for eksempel med hydrogenperoksid, og avhengig av grad av pulpa inflammasjon, blir den indirekte eller direkt fylt. Dette innebærer at et tynt resterende dentin dekke blir tilbakelatt uberørt eller den eksponerte pulpa blir dekket med et medikament. Dette blir gjort ved å anvende enten kalsium hydroksid eller sinkoksid/eugenol. Begge medikamentene er sterkt alkaliske, har en antibakteriell virkning og induserer kaustisk nekrose i et lokalt område av pulpa. Dette har den effekten med bygging av sekundær dentin, avhengig av graden av tidligere skade og resistenssituasjon. Fyllingsmaterialet blir dekket med en reliner, for eksempel sink fosfat sement. I samme forbindelse eller ved et senere tidspunkt, blir den endelige fyllingen utarbeidet, for eksempel med en kompositt sement. I tilfeller med særlig smertesymptomer eller der pulpa ikke lenger reagerer på ytre stimuli, antas det at pulpa ikke lenger kan regenerere eller at den er død. I disse tilfellene blir pulpa fjernet og det blir utført en rotbehandling.

Den topiske behandlingen av infisert dentin og pulpitt med antibiotika har til nå blitt beskrevet innen forskningslitteraturen som mislykket. Som hovedargumentet mot denne behandlingsmetoden blir det fastslått at de aktuelle mikrobene (anaerobe og aerobe) bare ble behandlet i en meget begrenset grad med de testede antibiotikaene. Det ble videre stadfestet at antibiotika testet tidligere for disse indikasjonene generelt bare har en bakteriostatisk virkning og ikke en baktericid virkning. Dette muliggjør at mikrober kommer ut av kontroll og hypersensitivitets reaksjoner mot et spesielt antibiotika kan bli utløst.

Det har nå overraskende blitt funnet, når de blir påført topisk og/eller lokalt til det periodontale hulrom innen odontologien, at antibiotika med formel (I) fullstendig kontrollerer bakteriene som forekommer i odontogene infeksjoner, og i tillegg at ulempen med konvensjonell som er beskrevet over ikke fremkommer. Det har videre blitt funnet at forbindelsen med formel (I) har en høy vevspenetrering i det odontogene området. Det har også blitt funnet at under behandling med forbindelsen med formel (I), har mikrobene i de ondontolgiske infeksjonene ingen tendens til å utvikle resistens. Dette er av stor viktighet, fordi for eksempel i det tilfellet med karies profunda, er det alltid nødvendig å avgjøre om mykgjort resterende dentin kan være igjen over pulpa. På grunn av fullstendig eliminering av mikrober som er tilstede, er det nå en ny metode for behandling der et tynt mykgjort dentin dekke kan bli tilbakelatt dersom forbindelsen med formel (I) blir anvendt. Denne behandlingsmetoden gjør det mulig å frigjøre infserte dentinlag med mikrober og å stoppe pulpa infeksjoner. Dette innebærer at smertereaksjoner elimineres og pulpa infeksjoner blir til en viss grad helbredet. Pulpa forblir vital.

Den topiske påføringen av forbindelsen med formel (I) blir etterfulgt av fjerning av den karøse dentinen. Forbindelsen med formel (I) blir anvendt for eksempel i vandig oppløsning, i form av en gelatinøs konsistens eller i en inert bærer, for eksempel ved hjelp av en bomullsplugg. Den overliggende kaviteten ble lukket med sement for å forsegle kantene. Bomullspluggen ble værende igjen i kaviteten i tre til seks dager. Forbindelsen med formel (I) kan bli anvendt i konsentrasjoner fra 0,005 mg/ml til 200 mg/ml. Foretrukkede konsentrasjoner er de som er i området fra 0,5 mg/ml til 150 mg/ml og særlig foretrukkede konsentrasjoner er de som er i området fra 10 til 100 mg/ml.

Det ble overraskende observert i et stort antall saker at virkningen til forbindelsen med formel (I) til og med resulterte i regenerering av pulpa vev. Dette ble vist ved det faktum at etter fjerning av den infiserte og betente pulpa, kunne nervenålen bli innført så langt som det lille hullets fysiologi. Ved ca to uker etter den topiske påføringen av en forbindelse med formel (I), en voksing av fersk pulpamasse ble observert hvilken blekarakterisert vedat det vertikale kanalvolumet ble funnet å ha krympet når det ble inspisert med instrumenter, og frisk pulpa vev hadde vokst ut igjen inn i kanalen i retning mot kronen. Pulpavevet var vitalt.

Profylakse av dentin skader

Ved behandling av kariøse defekter eller etter tilberedelse av dentin overflater for å motta for eksempel fyllinger, innlegg, pålegg, kroner eller broer, dentale tubuli som er direkte forbundet med pulpa, og således skaffer til veie tilgang til pulpa, blir kuttet. Hver preparert dentin overflate dekkes med et organisk lag og prepareringsrester (påsmurt lag). Dersom det forberedende arbeidet også blir gjennomført i dentin modifisert med karies, inneholder normalt nevnte overflate mikroorganismer. Vanlig praksis er å skylle dentin skaden med hydrogen peroksid og deretter forsiktig tørke den med en luftsprøyte. Selv når kavitetveggene er "harde mot proben" etter fjerning av karies og preparering av kaviteten, og kaviteten har blitt behandlet med desinfeksjonsmidler, er det fremdeles mulighet for at mikrober allerede har beveget seg videre i de dentale tubuli i retning av pulpa og er utilgjengelige for desinfeksjonsmidlene. Dette kan forårsake dentin hypersensitiviteter og etterføglende sekundær karies.

Det har nå blitt funnet at profylaktisk topisk bruk av forbindelsen med formel (I) etter hver preparering som er forbundet med kariøse defekter i dentin regionen også kan ødelegge mikrober som har beveget seg godt inn i de dentale tubuli, og at nevnte forbindelser således har en fordelaktig effekt på de tann-preserverende fremgangsmåtene. Av denne årsak, etter fjerning av de kariøse områdene, blir forbindelsen med formel (I) påført på de preparerte kavitetene og gnidd inn. Nevnte forbindelser blir påført i form av oppløsninger, geler eller suspensjoner for å danne et lokalt depot med en antibiotisk virkning før en reliner plasseres på og/eller i fundamnetet til innleggene, påleggene, kronene eller broene. Dette resulterer i effektiv ødeleggelse av resterende patogener ikke bare på overflaten av kaviteten, men også i de dentinale tubuli. En ytterligere fordel er at tubul strukturen ikke er modifisert eller denaturert her, hvilket ofte er tilfelle med nåværende prosedyrer som benytter dentin beskyttelsesmidler og impregneringsmidler. De mikrobefrie tilstandene som blir oppnådd på denne måten har en vedvarende fordelaktig effekt på prostetiske prosedyrer siden dentin hypersensitiviteter og etterfølgende sekundær karies blir effektivt unngått.

Påføring av forbindelsen med formel (I) kan enten erstatte eller komplettere desinfiseringsbehandlingen med hydrogen peroksid. Forbindelsene med formel (I) kan bli anvendt i oppløst form eller som en gel, eventuelt i nærvær av oppløsningsmidler for å fremme en dyp pentrering av de kjemoterapeutiske midlene inn i de dentinale tubuli. Geler blir anvendt i midlertidig pleie av dentin skader og oppløsninger blir fortrinnsvis anvendt før den endelige festing av for eksempel kroner og broer. Oppløsningene eller gelene med de kjemoterapeutisk midlene blir påført de preparerte dentin overflatene og forsiktig gnidd inn. Rester blir deretter fjernet, for eksempel med en bomulls vattpinne eller luftstråle. Ilegg, pålegg, kroner eller broer kan bli anvendt i konsentrasjoner fra 0,005 mg/ml til 200 mg/ml. Foretrukkede konsentrasjoner er de som er i området fra 0,5 mg/ml til 150 mg/ml og særlig foretrukkede konsentrasjoner er de i området fra 10 til 100 mg/ml.

Topisk behandling av infisert rotkanal og periapikal region

I konvensjonell metode som normalt blir anvendt i dag for topisk behandling av infisert rotkanal og periapikal region, kan man forvente uhell, dersom etter omfattende infeksjoner av pulpa og således rotkanalen, den ekstremt vanskelige diagnosen ble etablert uriktig. I disse tilfeller er patogene mikrober tilstede de laterale forgreningene av pulpa, i det apikale delta, i det periapikale området og i det ytre dentin laget av pulpa kaviteten. Det er kjent at det infiserte vevet ikke kan bli fullstendig fjernet med instrumenter i mange av disse kanalområdene på grunn av de anatomiske forholdene.De forskjellige forgreningene, for eksempel et apikalt delta eller laterale forgreninger, og de medullære kanaler kan normalt ikke bli nådd og preparert med instrumenter. De uvanlige desinfeksjonsmidlene er også ofte ikke vellykkede. En særlig vanskelig situasjon oppstår når mikrobene har beveget seg forbi rotkanal åpningen (foramen apicale). Denne periapikale reionen kan ikke bli nådd med rotkanal instrumenter eller ddesinfeksjonsmidler i form av inngrep i rotkanalen.

Innen konvensjonell behandling blir pulpa fjernet med en nerve nål og kanalen blir preparert ved anvendelse av rot skjæringsinstrumenter. Dette skal forstås som å innebære utvidelse av kanal lumen og fjerning av den infiserte kanalveggen. Den mekaniske prepareringen blir kombinert med anvendelse av kjemiske reagenser. Den endelige rotfyllingen blir gjennomført etter fullføring av denne behandlingen.

Det har nå overraskende blitt funnet at forbindelsen med formel (I) også kan bli anvendt for topisk behandling av infisert rotkanal og periapikal region. Det ble funnet at forbindelsene med formel (I) ødelegger alle mikrobene som forekommer i rotkanalen og i periapikal region, inbefattet de i alle mekanisk utilgjengelige forgreninger av rotkanalen og forbi rotspissen i periapikal region. Ingen bakterielle resistenser ble funnet under anvendelse av forbindelsen med formel (I). Denne adferd til forbindelsene med formel (I) gjør det mulig å dispensere med en omfattende preparering i den formen som er praktisert til nå.

Ved klinisk anvendelse av forbindelsene med formel (I), blir pulpa restene fjernet først. Preparering av kanalene blir gjennomført med minimalt ubehag for pasienten. Kanalene blir deretter skylt med hydrogen peroksid. Andre metoder for disinfisering kan bli utelatt. Forbindelsen med formel (I), i flytende form for administrering, blir deretter ført inn i rotkanalen under trykk ved anvendelse av en kannyle. Forbindelsen med formel (I) blir deretter injisert i oppløst form eller i en gelatinøs form for administrering. Rotkanalen blir deretter lukket i kroneområdet, først med en bomullsplugg, og deretter med sinkfosfat sement for å forsegle kantene. Dersom kanalene ikke er gangrene, forblir antibiotikaen i kanalene i 3 dager. Dersom kanalene er gangrene, har det vist seg fordelaktig å fornye påføringen i ytetrligere tre dager. Denne behandlingen resulterer i en vellykket terapi av infiserte rotkanaler og av apikal region. Forbindelsen med formel (I) kan bli anvendt i konsentrasjoner fra 0,5 mg/ml til 200 mg/ml. Foretrukkede konsentrasjoner er de som er i området fra 0,5 mg/ml til 150 mg/ml og særlig foretrukkede konsentrasjoener er de i området fra 10 til 100 mg/ml.

Topisk påføring på rotkanalen kan også fordelaktig bli komplettert med lokal injeksjon av en oppløsning med forbindelsene med formel (I) inn i det periodontale mellomrom. Med denne påføøringsteknikken blir tannen fullstendig oversvømmet med antibakteriell oppløsning av forbindelsen med formel (I) i hele rotregionen. Dette ødelegger effektivt mikrobene som har invadert det periodontale mellomrommet og den periapikale region. Foretrukkede addministreringsformer av intraligamnental injeksjon er oppløsninger med forbindelsen med formel (I) i konsentrasjoner fra 0,005 mg/ml til 200 mg/ml. Foretrukkede konsentrasjoner er de som er i området fra 1 til 100 mg/ml.

En spesiell fordel ved anvendelse av forbindelsen med formel (I) er at det er mulig å preservere tenner som i det siste ofte hadde blitt trukket ut eller på hvilke en rotspissreseksjon hadde blitt gjennomført. De etterfølgende kostnadene, for eksempel ved preparering av en dental protese kan forventes å falle markert.

Topisk behandling av periodontale sykdommer

Periodontale sykdommer er ofte en konsekvens av dårlig oral hygiene og i blir mange tilfellerfullstendig helbredet med lokale prosedyrer, for eksempel fjerning av tannsten. Vellykketheten avhenger imidlertid av lommedybde og om de patogene mikrobene kan bli fjernet ved supragingival rensing. Dersom denne behandlingen ikke er vellykket, anbefales kombinasjon med lokal påføring av antibiotika. Vanlig fremgangsmåte er lokal påføring av tetracykliner ved hjelp av tråder. Disse blir skøvet inn i gingival lommen i flere dager. Fordelen med denne metoden er at et operativt inngrep kan bli unngått i mange tilfeller.

Det har nå overraskende blitt funnet at forbindelsene med formel (I) også er velegnet for behandling av periodontale sykdommer. For å gjøre dette blir tråder eller såkalte chips impregnert med oppløsninger eller gelholdige preparater av forbindelser med formel (I) innsatt i den gingivale lommen. Et mulig alternativ er å anvende medikamentbærere i form av brett som dekker tenner og gingiva. Før de blir påført blir de gelholdige påføringene med forbindelsene med formel (I) helt dråpevis inn i de gingivale lommene. I tillegg kan gelen som inneholder forbindelsene med formel (I) også bli anbragt i medikamentbæreren. Slik bruk av medikamentbærere er fordelaktig fordi behandlingstiden kan bli redusertt ved rask igangsetting av virkningen til ca 15 til 30 minutter, slik at behandlingen kan bli gjennomført direkte under kirugi. Forbindelsen med formel (I) kan bli anvendt i konsentrasjoner f ra 0,005 mg/ml til 200 mg/ml. Foretrukkede konsentrasjoner er de som er i området fra 0,5 mg/ml til 200 mg/ml og spesielt foretrukkede konsentrasjoner er de i omådet fra 10 til 150 mg/ml.

Periodontale sykdommer kan også bli behandlet ved administrering av en forbindelse med formel (I) ved intraligamental injeksjon, idet det er mulig å benytte konsentrasjoner som er i området fra 0,005 mg/ml til 200 mg/ml, fortrinnsvis fra 0,5 mg/ml til 200 mg/ml. For antibiotika som vanligvis brukes i dag, slik som tetracykliner, er en intraligamental injeksjon ikke gunstig siden disse forbindelsene med en hovedsakelig bakteriostatisk virkning raskt blir vasket ut på grunn av rask fluid utveksling i det periodontale mellomrommet, og kan ikke utvikle virkningen. Tetracykliner kan derfor bare utvikle sine effekter via depotformuleringer. I kontrast til dette har forbindelsen med formel (I) en meget rask og også bakteriell virkning, slik at deres oppholdstid i det periodontale mellomrommet er tilstrekkelig til å ødelegge mikrobene.

Behandlingsprosedyrene er kjennetegnet ved å være meget effektive ved at de dekker hele bakterie spekteret som er involvert i periodontale sykdommer. Helbredelsesgraden er meget høy. Som en regel er behandlingsprosedyrene også markert raskere enn de som konvensjonelt blir anvendt til nå. Tilfredsstillende kliniske resultater ble generelt oppnådd bare etterden tredje hvileperioden. Utsiktene til suksess for denne nye metoden med behandling av periodontale sykdommer har i vesentlig grad blitt forbedret ved anvendelse av forbindelsen med formel (I). I mange tilfeller kan denne tilnærmelsen unngå et operativt inngrep.

Det ble overraskende funnet at når forbindelsen med formel (I) ble påført på den gingivale lommen, regenererte det gingivale vevet meget raskt, og oppnådde en fast konsistens og blødde ikke lenger. Topisk og/eller lokal påføring av forbindelsen med formel (I) leder således til en rask regenerering av de periodontale vevene. Dette fører igjen til en rask gjenvekst av de tannstøttende vevene og gjenfesting av tennene.

Topisk behandling av osseomuccosale sår

Bakterielle infeksjonerav ben og mykt vev i munn og kjeveregionen og i ansiktet har ofte odontogene årsaker. Opprinnelsen er vanligvis pulpa-døde tenner, rotrester, odontogene cyster, dentitio difficilis og progressive periodontale sykdommer. Odontogene abscesser blir vanligvis blir vanligvis eksponert kirurgisk og drenert inntil årsaken har blitt eleiminert. De forskjellige infeksjonene i den orale regionen krever forskjellige terapeutiske fremgangsmåter. Det er således mulig å dispensere for en systemisk kjemoterapi, for eksempel i det tilfellet med infeksjoner nær alveolære prosesser, mens for eksempel behandløing av flegmoner alltid krever systemisk administrering av antibiotika. Som en regel er imidlertid kombinasjon med topiske påføring av antibiotika tilrådelig.

Det har blitt funnet at forbindelsen med formel (I) også kan bli anvendt i topisk behandling av osseomukosale skader, og som har fordelaktig effekt på terapien. Topisk anvendelse av forbindelsene med formel (I) påvirker normalt en rask reduksjon av betennelsessymptomene og en tidlig igangsetting av helbredelse. Det har blitt observert at helbredelsesprosessen normalt forekommer mye raskere enn i fremgangsmåtene som vanligvis blir anvendt i dag. Forbindelsen med formel (I) har således en ekstremt positiv effekt, det vil si akselererende effekt på sår helningsprosessen.

Påføringen blir gjennomført ved skylling og/eller ved hjelp av strimmelinnsettinger impregnert med en forbindelse med formel (I). De kan bli anvendt for eksempel for postoperative infeksjoner etter dentokirurgiske inngrep (uttrekkinger). Av denne hensikt blir gelen som inneholder forbindelsen med formel (I) sprøytet direkte inn i det uttrukkede såret eller på en kollagen svamp som forblir i uttrekkingssåret. Såret blir lukket i ca en halv time ved etsing med en tampong. Profylaktiske påføringer har vært særlig vellykkede etter uttrekking av tenner med fokale infeksjoner.

Flytende former for administrering som er velegnet for skylling av fistula er de som inneholder forbindelsen med formel (I) i konsentrasjoner fra 0,005 mg/ml til 250 mg/ml. Foretrukkede konsentrasjoner er de som er i området fra 0,5 til 100 mg/ml. Former som er egnet for dekkingstrimler er geler som inneholder forbindelsen med formel (I), så vel som vandige oppløsninger eller suspensjoner. Disse påføringene kan inneholde forbindelsene med formel (I) i konsentrasjoner fra 0,005 mg/ml til 200 mg/ml. Foretrukkede konsentrasjoner av oppløsningene er de som er i området fra 0,1 til 50 mg/ml. Gelatinholdige former for administrering i konsentrasjoner fra 25-150 mg/ml er foretrukket i det tilfelle med strimmel innsettinger.

Sårpleie

Postoperative sår infeksjoner kan generelt forekomme i det tilfelle med utilstrekkelig infeksjonsprofylakse etter kirurgiske inngrep. Posttraumatiske sårinfeksjoner kan fremkomme på grunn av kutt, sting, støt, bitt eller skuddsår. Lokal perioperativ profylakse kan bli gjennomført i det tilfellet med aseptiske operasjoner med en svak risiko for infeksjon. Det er også mulig å anvende lokal perioperativ profylakse i tillegg til systemisk perioperativ profylakse, for eksempel i det tilfellet med infeksjoner med en øket risiko for infeksjon, slik som implantasjoner, hjerteoperasjoner, transplantasjoner, neurokirurgiske operasjoner, operasjoner i et høy kontaminert område slik som oralhulrommet, øsefagus, rektum eller colon, hysterektomi, gallerør operasjoner, operasjoner på pasienter med redusert resistens eller amputasjoner. Lokal behandling av først, andre eller tredje grads forbrenninger kan bli administrert profylaktisk eller etter infeksjon. Antibakteriell lokal behandling er av stor fordel særlig i det tilfellet med alvorlige forbrenninger. Eksempler på håndinfeksjoner er panaritium cutaneum, panaritium subcutaneum, panaritium ossale, panaritium articulare eller tendivaginitis purulenta. I postoperativ sepsis kan de infiserte sårene bli gjort vesentlig eller fullstendig fri for mikrober ved topisk anvendelse av antibakterielle midler. Gangrener kan bli håndtert ved lokal behandling med antibiotika i tillegg til terapi med parenteral antibiotika. Eksempler på akutte bakterielle hudinfeksjoner er pyoderma, erysipelas, furuncles, carbuncles, flegmoner, abscesser, ulcus cruris, diabetisk fot, infiserte decubitale ulcere, blod blistere, erysoeloider eller erytasma. Eksempler på kroniske bakterielle hudinfeksjoner er lupus vulgaris, svømmebasseng granulom, Buruli ulcere eller actinomycose. Sekundære bakterielle infeksjoner forekommer for eksempel i virus infeksjoner slik som herpes simplex, herpes zoster eller chicken-pox. Sekundære bakterielle infeksjoner av dermatoder forekommer for eksempel i eksemer, eksuderingstrinnet av neurodermitt, vesikulære dermatoser eller kontakt dermatitt. Mildere og moderate former for akne og rosacea kan også bli behandlet lokalt. I alle de nevnte tilfeller, kan lokal påføring av forbindelsen med formel (I) bli anvendt enten alene eller i tillegg til systemisk anvendelse.

Lokal påføring av forbindelsen med formel (I) har vist seg fordelaktig på grunn av den brede effekten til disse forbindelsene også gjør det mulig å behandle blandede infeksjoner. Tidligere topiske antibiotiske midler har bare et begrenset virkningsspektrum og er således mindre effektive. En annen fordel med forbindelsene med formel (I) er den meget raske starten på den antibakterielle virkningen. Dette tillater en terapeutisk respons mens pasienten fremdelse er under kirurgi. Disse forbindelsene med formel (I) har en ypperlig baktericidisk virkning og har således overlegne i forhold til nåværende topiske antibiotiske midler, som ofte bare har en bakteriostatisk virkning og må således bli anvendt mye hyppigere og for mye lengre perioder. En annen fordel med forbindelsene med formel (I) sammenliknet med nåværende lokale antibioyiske midler er deres gode vevspenetrering. Deres penetrering gjennom intakt hud tillater vellykket lokal behandling av dypere hudinfeksjoner. Det faktum at forbindelsen med formel (I) har et betydelig lavere potensiale enn lokale antibiotiske midler for genering av bakteriell restistens må betraktes som en ytterligere fordel. Dette gjør det mulig at de blir anvendt mye mer sikkert. En annen fordel med forbindelsene med formel (I) er en generell observerbar akselererende effekt på sårhelning. En ytterligere fordel med lokal anvendelse av forbindelsen med formel (I) er forhindring av komplikasjoner slik som lymfangitt, sepsis eller kronisk lokale infeksjoner.

Topisk anvendelse av forbindelsen med formel (I) har også overraskende vist seg særlig effektiv i terapi av diabetisk fotsyndrom. I følge nåværende medisinske praksis, vil enhver skade som blir funnet å ha lokal inflammasjon, med eller uten tegn på systemisk, kreve umiddelbar behandling med et bred- spektret antibiotisk middel. Det må her bli tatt i betraktning at den inflammatoriske prosessen normalt involverer en blandet infeksjon med Gram-positive og Gram-negative mikrober og med anaerober og aerober. Til å begynne med viste systemisk administrasjon av amoxicillin, clavulan syre eller clindamyc hver i kombinsasjon med en gyrasehemmer seg å være effektiv. I følge sårutstryk som ble tatt forut for administrering av antibiotika, kan antibiose deretter bi målrettet. Tiden som er nødvendig for antibiotika terapi, særlig i det tilfellet med osteomyelittiske defekter, er et tema for kontroversiell diskusjon. Systemisk administrering av høye doser med antibiotika i perioder på måneder synes meningsløs dersom røntgen undersøkelse ikke viser noen detekterbar tendens på osteolyse for helbredelse; et kirurgisk inngrep vil bli uunngåelig i et slikt tilfelle.

Innen terapien som for tiden blir anvendt for diabetes fot, er en forutsetning for helbredelse uten komplikasjoner et sår som er fri for infeksjon. Dersom såret er infisert, er derfor en rask og pålitelig behandling av infeksjonen av høyeste prioritet. En lokal eller systemisk antibiotisk terapi involverer risiko for allergi og utvikling av resistens. Bandasjer som består av aktivt karbon og elementært sølv har vist seg særlig tilfredsstillende. Ikke-toksisk elementært sølv kontrollerer lokale infeksjoner meget effektivt. Aktivt karbon binder mikroorganismer og celle detritus og gjør det mulig å fjerne uønskede partikler når bandasjen blir skiftet. Lokale irritasjoner eller allergier og utvikling av resistens blir utelukket og nødvendig fuktig miljø blir samtidig sikret. I moderne sårbehandling, blir farger med unntak av PVP/jod komplekser ikke lenger viktige desinfeksjonsmidler. Kaliumpermanganat har doseringsproblemer og kan forårsake alvorlige hudforbrenninger. Etacridin laktat har en høy allergigrad og bare en begrenset antimikrobiologisk effekt. Merbromin som inneholder kvikksølv, er meget toksisk, forringer granulering og har avhendingsproblemer. Andre farger, for eksempel brilliant grønn, metyl fiolett og fuchsin, er foreldede på grunn av deres lave effekt og særlig på grunn av deres ødeleggende effekt på epitelium.

Som følge av dette har således den nåværende kjente behandlingen ev diabetisk fot også behov for topiske og/eller lokale antibiotika som har en høy akivitet mot mikrober som forekommer i sår, har en rask virkning, har god lokal tolererbarhet, utløser en lav tendens til å generere antibiotisk resistens, er enkel å administrere topisk og/eller lokalt, medfører en minimum av systembelastning på organismen når den blir påført topisk/lokalt, har god vevspenetrering, er også velegnet for behandling av dype infeksjoner og videre akselererer sår helningsprosessen.

Det har nå blitt funnet at en topisk anvendelse av forbindelsen med formel (I) også kan oppnå et tilfredsstillende resultat ved terapi av diabetisk fot syndrom. Dette ble særlig demonstrert ved det faktum at hos pasienter med alvorlige mikroangiopatier av føttene som ledsager diabetisk fotsyndromer, medførte forsøk med systemiske behandlinger med Avolax 400 (moxifloxacin) og/eller Clont 400 (2-metyl-5-nitro-1H-imidazol-1-etanol) ingen signifikante endringer i funnene siden disse aktive ingrediensene bare var mulig å oppnå meget lave vevskonsentrasjoner etter systemisk administrering på grunn av uttalte mikroangiopatier. Det er imidlertid overraskende at topisk påføring av forbindelsene med formel (I) førte til signifikante forbedringer i den patologiske prosessen. Ulcere av ulik grad av alvorlighet (D I til D V ulcere) kunne bli behandlet. Fettholdige ulcere ble rene, skorpedannet og mindre i størrelse og til og med fullstendig helbredet. Denne behandlingen var vellykket etter flere topiske påføringer av forbindelsen med formel (I) ved ukentlige intervaller, nevnte forbindelser blir påført såret direkte i oppløst form, eller for eksempel som en gel eller ved hjelp av impregnerte kompresser eller bandasjer. Disse forbindelsen med formel (I) kan bli påført såret i konsentrasjoner fra 0,005 mg7ml til 200 mg/ml, foretrukkede konsentrasjoner for oppløsninger eller geler er de som er i området fra 0,1 til 150 mg/ml. I det tilfellet med impregnerte kompresser, kan gelatinholdige former for administrering bli anvendt i konsentrasjoner fra 25-150 mg/ml.

Det har videre blitt funnet at lokal og/eller topisk påføring av forbindelsen med formel (I) også er fordelaktig innenfor veterinærmedisin. Senere studier har vist at i mange land krever to-tredjedeler og mer enn 80 % av kattene som er eldre enn fire år, tannbehandling. Mer enn 10 % av kattene og 7,5 % av hundene over 4 år lider av alvorlig periodontitt, hvilket kan føre til renale, hepatiske og hjerteinfeksjoner. Det har nå overraskende blitt funnet at forbindelsen med formel (I) også er egnet for behandling av dentale sykdommer hos dyr. Endodontale behandlinger kan bli utført ved å anvende de samme metodene og de samme konsentrasjon av aktiv ingrediens av forbindelsene med formel (I) som de som er forklart over for behandling innenfor human dental medisin. For behandling av periodontale sykdommer, blir tråder impregnert med oppløsninger eller gelatinholdige preparater av forbindelsene med formel (I) innsatt i dyrets gigivale lomme. En alternativ mulighet er å anvende silkon brett. Forbindelsene med formel (I) kan bli anvendt i konsentrsjoner fra 0,005 mg/ml til 200 mg/ml. Foretrukkede konsentrasjoner er de som er i området fra 0,5 mg/ml til 200 mg/ml og særlig foretrukkede konsentrasjoner er de som er i området fra 10 til 150 mg/ml.

Når fremmedlegemer blir innført i den orale regionen til et dyr over en lengre tidsperiode, kan reaksjonsepisoder følge, slik at det ofte er fordelaktig å behandle de periodontale sykdommene med forbindelsene med formel (I) ved direkte installering i den gingivale lommen, ved intraligamental injeksjon eller ved hjelp av en medikament bærer, for eksempel et silikon brett. I siste tilfelle blir dyret som skal bli behandlet, anestetisert og en klump med bearbeidbar silikon innføringsmateriale, som konvensjonelt blir anvendt innen human denat medisin, blir presset mot øvre kjeve. Etter at munnen har blitt lukket, blir det gjort et avtrykk av de lavere tennene, ved pressing av plastmateriale, blir hele kanten av de gingivale områdene fjernet og en forbindelse med formel (I) blir tilsatt dråpevis inn i de gingivale lommene og eventuelt i kavitetene i avtrykket. Formen blir plassert i dyrets kjever igjen. Munnen blir holdt lukket i ytterligere 15 til 30 minutter, og tillater at forbindelsene med formel (I) å komme i topisk kontakt med vevet.

Topisk og/eller lokal påføring av forbindelsene med formel (I) forårsaker en rask ødeleggelse av bakteriene og en rask regenerering av de periodontale vevene. Dette fører til rask gjenvekst av de tann-støttende vevene og gjenfesting av tennene. En ytterliger fordel med denne metoden for behandling er at dyrets sterke munnlukt blir effektivt og enkelt stoppet. Forbindelsen med formel (I) kan bli anvendt som oppløsninger eller geler i konsentrasjoner som er i området fra 0,005 mg/ml til 200 mg/ml, fortrinnsvis fra 0,5 mg/ml til 200 mg/ml. Forbindelsene med formel (I) kan også bli anvendt i kombinsajon med andre anti-infeksjonsmidler slik som antibakteriell, antisopp eller antivirale substanser.

Forbindelsen med formel (I) kan bli anvendt i konsentrasjoner fra 0,005 mg/ml til 200 mg/ml. Foretrukkede konsentrasjoner er de som er i området fra 0,5 mg/ml til 200 mg/ml og særlig foretrukkede konsentrasjoner er de som er i området fra 10 til 150 mg/ml.

Forbindelsen med formel (I) kan bli anvendt som oppløsninger, geler, suspensjoner, emulsjoner eller liposomer eller i miceller. Eksempler på oppløsninger er vandige oppløsninger i nærvær av oppløsliggjøringsmidler. Eksempler på oppløsningsgjørere er salter, polyoler, sukker alkoholer, polyglykoler eller ko-oppløsningsmidler slik som glyserol, etylen glykol, propylen glykol furfural, N,N-dimetylformamid, metanol, etanol, i-propanol, n-propanol eller aceton. Vandige geler blir fremstilt ved tilsetning av geldanningsmidler sliksom pectiner, etylenglykol monometakrylat gel, alginater, hydroksietyl cellulose, karboksimetyl hydroksietyl cellulose, polyglyccerol metakrylater elle polysakkarider. Andre passende additiver er tykningsmidler slik som cellulose, alkyl cellulose, hydroksietyl cellulose, agar-agar, karboksimetyl guar og cellulose etere, eller hydrotropiske oppløsliggjørere slik som etylendiamin, urea eller cyklodekstriner. De galeniske formene kan også inneholde oppløsliggjørere slik som oferlateaktive midler eller preservativer. Eksempler på mulige suspensjonsbestanddeler er tragakant, cellulose, fuktningsmidler, glykoler, polyoler, muciner eller cellulose etere. Mulige emulsjonsbestandeler er emulgeringsmidler slik som polysorbater, surfaktanter, lecitiner, muciner, gelastin eller karboksymetyl cellulose. Andre velegnede former for administrering er dentale lommeinnsettinger med et inert bærermateriale, som er impregnert med den aktive bestanddelen og eventuelt andre hjelpesubstanser og gradvis frigjøring av aktiv ingrediens ved oppløsning. Eksempler på mulige former for administrering for rotfyllinger er tamponger, bomullsplugger eller skumpelleter. Anvendelse i det tilfelle med infeksjoner i mykt vev kan bli gjennomført med strimler eller trådinnsettinger. Det er også mulig å anvende farmasøytiske substanser eller hjelpesubstanser for osmotisk justering. Andre mulige hjelpesubstanser for formulering av forbindelsene med formel (I) er antioksidanter, chelateringsmidler, desinfeksjonsmidler, dispergeringsmidler, emulsjons stabilisatorer, hydrokolloider, preservativer, oppløsliggjørere, fuktningsmidler, kvaternære ammonium forbindelser, stabilisatorer, suspenderingsmidler eller fortykningsmidler. De ovenfor-nevnte bestanddelene kan også bli anvendt ikombinasjon med hverandre.

Passende gelatinholdige formuleringer er de som, bortsett fra forbindelsene med formel (I), består av polyetere, modifiserte celluloser og vann. Foretrukkede gelformuleringer er de som inneholder forbindelsen med formel (I) i blandinger av propylen glykol, Tween 20 oppløsning og mue. hydroksietyl cellulose. Foretrukkede sommensetninger består av forbindelsen med formel (I) i mengder fra 0,001 til 100 mg/ml, polypropylen glykol i mengder fra 5 til 250 mg/ml, 1 % Tween 20 oppløsning i mengder ra 5 til 200 mg/ml og mue. hydroksietyl cellulose ad 1 g/ml. Særlig foretrukkede gelatinholdige formuleringer består forbindelsen med formel (I) i mengder fra 1 til 100 mg/ml, propylen glykol i mengder fra 50 til 200 mg/ml, 1 % Tween 20 oppløsning i mengder fra 3 til 150 mg/ml og mue. hydroksicellulose ad 1 g/ml.

Eksemplene som følger tjener til å illustrere foreliggende oppfinnelse uten imidlertid å begrense den generelle oppfinnelsestanken.

EKSEMPLER

Eksempler på forskjellige formuleringer

Eksempel 1:

Moxifloxacin • HCI oppløsning

Eksempel 2:

Høy-viskositets formulering: moxifloxacin • HCI gel

Eksempel 3:

Lav-viskositets formulering med stabilisator: moxifloxacin • HCI gel

Eksempel 4:

Moxifloxacin • HCI gel

Endotele sykdommer

A.1. Topisk behandling av pulpitt som skyldes kariøse sykdommer

Pasient A 1.1 (mann, 43 år). Klinisk diagnose: tann 24, mesial kariøs defekt (emalje/dentin), tannen vital, øket sensitivitet for kulde. Behandlingsforløp: fjerning av karies. Resterende dentin dekke meget svakt myknet. Pellet innsetting impregnert med moxifloxacin hydroklorid gel (25 mg/ml), midlertidig lukking av kavitet. Kontroll etter 4 dager: pasienten var symptomfri. Gjenforing med dropsin, endelig fylling med kompositt. Kontroll etter 3 uker: tannen levedyktig, pasienten symptomfri.

Pasient A 1.2 (mann, 33 år). Klinisk diagnose: tenner 11, 13, store distale og mesiale karies defekter (emalje/dentin), alle tenner vitale, tann 11 sensitiv for kulde, tann 13 svakt sensitiv for varme. Behandlingsforløp: fjerning av karies. Resterende dentin dekke hardt. Pelletinnsettingene med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml), midlertidig lukking av kavitet. Kontroll etter 1 uke: tenner 11 og 13 symptomfrie. Gjenforing med dropsin, endelig fylling med kompositt. Kontroll etter 14 dager: tenner levedyktig, pasient symptomfri.

Pasient A 1.3 (kvinne, 18 år). Klinisk diagnose: tann 24, stor distal kariøs defekt (emalje/dentin), tann levedyktig, følsom for kulde, søtt og surt. Behandlingsforløp: fjerning av karies. Resterende dentin dekke hardt. Pellet innsetting med moxifloxacin hydroklorid gel (25 mg/ml), midlertidig lukking av kavitet. Kontroll etter en uke: fremdeles svakt ubehag av ukjent opprinnelse, repetisjon av innsetting. Kontroll etter 3 dager: tann levedyktig, pasient symptomfri. Gjenforing med dropsin, endelig fylling med glass ionomer.

Pasient A 1.4 (mann, 23 år). Klinisk diagnose: tann 11, stor mesial kariøs defekt, tann levedyktig, følsom for varme og kulde, smerter om natten. Behandlingsforløp: fjerning av karies. Resterende dentin dekke svakt myknet. Pellet innsetting med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml), midlertidig lukking av kavitet. Kontroll etter 7 dager: pasient symptomfri, tann levedyktig. Gjenforing med sink fosfat sement, endelig fylling med glass ionomer.

Pasient A 1.5 (mann, 43 år) Klinisk diagnose: tann 13, stor distal kariøs defekt, tann svakt levedyktig, følsom for kulde, smerter om natten. Behandlingsforløp: fjerning av karies. Resterende dentin dekke hardt. Pellet innsetting med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml), midlertidig lukking av kavitet. Kontroll etter 4 dager: pasient symptomfri, tann levedyktig,. Gjenforing med dropsin, endelig fylling med kompositt.

Pasient A 1.6 (kvinne, 42 år) Klinisk diagnose: tann 44, stor mesial kariøs defekt, tann med redusert levedyktighet, følsom for kulde, smerter om natten. Behandlingsforløp: fjerning av karies. Resterende dentin dekke svakt myknet. Pellet innsetting med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml), midlertidig lukking av kavitet. Kontroll etter 4 dager: pasient symptomfri, gjenforing medsink fosfat sement, endelig fylling med kompositt.

Pasient A 1.7 (kvinne, 18 år) Klinisk diagnose: tann 44, stor mesial kariøs defekt, tann med redusert levedyktighet, følsom for kulde, smerte om natten. Behandlingsforløp: fjerning av karies. Resterende dentin dekke svakt myknet. Pellet innsetting med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml), midlertidig lukking av kavitet. Kontroll etter 4 dager: pasient symptomfri, gjenforing med sink fosfat sement, endelig fylling med kompositt.

Pasient A 1.8 (mann, 38 år) Klinisk diagnose: tann 36, stor distal kariøs defekt, tann med redusert levedyktighet, følsom for kulde, varme, søtt og surt, svakt følsom for banking, smerte om natten. Behandlingsforløp: fjerning av karies. Resterende dentin dekke svakt myknet. Pellet innsetting med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml), midlertidig lukking av kavitet. Kontroll etter 3 uker: pasient symptomfri, tann levedyktig, gjenforing med sink fosfat, endelig fylling med kompositt.

Pasient A 1.9 (kvinne, 50 år). Klinisk diagnose: tann 27, stor distal kariøs defekt, tann levedyktig, følsom for kulde, svakt følsom for varme, svake smerter om natten. Behandlingsforløp: fjerning av karies. Resterende dentin dekke myknet. Pellet innsetting med moxifloxacin hydroklorid gel (25 mg/ml), midlertidig lukking. Kontroll etter 7 dager: pasient symptomfri, tann levedyktig.

Pasient A 1.10 (mann, 17 år). Klinisk diagnose: tenner16, 17, 27, 36, 37,46, med okklusal karies, tenner levedyktige, følsom for kulde, søtt og surt, noen ganger overfor varme. Behandlingsforløp: fjerning av karies. Resterende dentin dekke meget hardt. Pellet innsetting med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml), midlertidig lukking av kavitet. Kontroll etter 14 dager: pasient var symptomfri, tenner levedyktige. Gjenforing med dropsin, endelig fylling med kompositt.

Pasient A 1.11 (mann, 33 år). Klinisk diagnose: tann 22, distal kariøs defekt (emalje/dentin), tann levedyktig, svakt følsom for varme. Behandlingsforløp: fjerning av karies, resterende dentin dekke meget svakt myknet. Pellet innsetting impregnert med grepafloxacin gel (25 mg/ml), midlertidig lukking av kavitet. Kontroll etter 5 dager: pasient var symptomfri. Gjenforing med sink fosfat sement, endelig fylling med kompositt. Kontroll etter 4 uker: tann levedyktig, pasient symptomfri.

Pasient A 1.12 (mann, 38 år). Klinisk diagnose: tenner 22, 23, med store distale kariøse defekter (emalje/dentin), tann levedyktig, følsom for kulde. Behandlingsforløp: fjerning av karies, resterende dentin dekke hardt. Pellet innsetting med grepafloxacin gel (50 mg/ml), midlertidig lukking av kavitet. Kontroll etter 1 uke: pasient symptomfri. Kontroll etter 14 dager: tenner levedyktige, pasient symptomfri.

Pasient A 1.13 (kvinne, 48 år). Klinisk diagnose: tann 14, stor mesial kariøs defekt (emalje/dentin), tann levedyktig, følsom for kulde og surt. Behandlingsforløp: fjerning av karies, resterende dentin dekke hardt. Pellet innsetting med gemifloxacin mesylat gel (25 mg/ml), midlertidig lukking av kavitet. Kontroll etter 4 dager: tann levedyktig, pasient symptomfri, Gjenforing med dropsin, endelig fylling med glass ionomer.

Pasient A 1.14 (mann, 53 år) Klinisk diagnose: tann 13, stor mesial kariøs defekt, tann levedyktig, følsom forvarme, smerte om natten. Behandlingsforløp: fjerning av karies. Resterende dentin dekke svakt myknet. Pellet innsetting med levofloxacin gel (50 mg/ml), midlertidig lukking av kavitet. Kontroll etter 14 dager: pasient symptomfri, tann levedyktig. Gjenforing med dropsin, endelig fylling med kompositt.

Pasient A 1.15 (mann, 22 år) Klinisk diagnose: tann 44, stor mesial kariøs defekt, tann levedyktig, følsom for kulde, smerte om natten. Behandlingsforløp: fjerning av karies. Resterende dentin dekke læraktig. Pellet innsetting med trovafloxacin mesylat gel (50 mg/ml), midlertidig lukking av kavitet. Kontroll etter 9 dager: pasient symptomfri, tann levedyktig. Gjenforing med dropsin, endelig fylling med kompositt.

Pasient A 1.16 (kvinne, 15 år) Klinisk diagnose: tann 46, stor distal kariøs defekt, tann med redusert levedyktighet, følsom for kulde og varme. Behandlingsforløp: fjerning av karies, pellet innsetting med sparfloxacin gel (25 mg/ml), midlertidig lukking av kavitet. Kontroll etter 4 dager: fremdeles svakt følsom for varme. Gjentagelse av innsetting. Kontroll etter 14 dager: Pasient symptomfri, tann levedyktig. Gjenforing med dropsin, endelig fylling med kompositt.

A.2 Profylakse av dentin sår

Pasient A 2.1 (mann, 30 år). Klinisk diagnose: tenner 33 og 36, kariøse defekter i begge tenner. Tenner levedyktig. Behandlingsforløp: preparering av tenner 33 og 36. Laging av midlertidig bro. Påføring av moxifloxacin hydroklorid oppløsning (25 mg/ml) til kaviteten, tørking i svak luftstrøm. Festing av bro med midlertidig sement. Etter 8 dager, endelig innsetting av bro med sink fosfat sement. Kontroll etter 3 uker: pasient symptomfri.

Pasient A 2.2 (mann, 48 år). Klinisk diagnose: tenner 22, 23, 24, med små distale kariøse defekter (emalje/dentin), alle tenner levedyktige, følsomme for kulde. Behandlingsforløp: fjerning av karies, påsmøring med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml), midlertidig lukking av kavitet. Kontroll etter 2 uker: tennene symptomfrie. Kontroll etter 4 uker: Tenner levedyktige, pasient symptomfri.

Pasient A 2.3 (kvinne, 28 år). Klinisk diagnose: tenner 14, 15, 16,17, med cervicale erosjoner (emalje/dentin), følsomme for kulde og søtt. Behandlingsforløp: preparering, påsmøring med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml), forsiktig tørking i luftstrøm. Adhesiv gjeninnsetting med kompositt. Kontroll etter 3 uker: pasient symptomfri.

Pasient A 2.4 (mann, 33 år). Klinisk diagnose: tenner 11,12, 21, 22 med kariøse defekter i første tredjedel av dentin. Behandlingsforløp: forberedelser for keramiske kroner. Påsmøring med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (25 mg/ml), forsiktig tørking i luftstrøm., innsetting av midlertidige kroner. Etter 14 dager, innsetting av endelige kroner med sink fosfat sement. Kontroll etter 3 uker: pasient symptomfri.

Pasient A 2.5 (mann, 62 år). Klinisk diagnose: tann 44, mesial kariøs defekt i første tredjedel av dentin, følsom for kulde. Behandlingsforløp: fjerning av karies, påsmøring med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (25 mg/ml), midlertidig lukking av kavitet. Kontroll etter 9 dager: pasient symptomfri. Gjenforing med dropsin, endelig fylling med kompositt.

Pasient A 2.6 (kvinne, 18 år). Klinisk diagnose: tann 43, distal kariøs defekt i første tredjedel av dentin. Behandlingsforløp: fjerning av karies, påsmøring med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (25 mg/ml), gjenforing med dropsin, endelig fylling med kompositt. Pasienten lykkes ikke å overvære kontroll.

Pasient A 2.7 (kvinne, 28 år). Klinisk diagnose: tenner 15,14,13,12,11,21, 22, 23, 24, 25 med cervicale erosjoner, alvorlig hypersensitivitet. Behandlingsforløp: rengjøring av eroderte områder, påsmøring med sparfloxacin oppløsning (50 mg/ml), forsiktig tørking i luftstrøm. Adhesiv restaurering med kompositt.

Pasient A 2.8 (kvinne, 33 år). Klinisk diagnose: tenner 13, 14, 15, med mesiale og distale kariøse defekter i første tredjedel av dentin, følsom for kulde. Behandlingsforløp: preparering av kaviteter, fjerning av karies, påsmøring med trovafloxacin mesylat oppløsning (25 mg/ml),tørking i forsiktig luftstrøm. Adhesiv restaurering med glass ionomer sement.

A.3 Topisk behandling av infisert rotkanal og den periapikale regionen Pasient A 3.2 (kvinne, 40 år). Klinisk diagnose: tann 45, apikal periodontitt som skyldes pulpitt purulenta, svak bitt ubehag. Svakt utvidet periodontal mellomrom i røntgen, ikke gangren. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks. Kanal innsetting med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (100 mg/ml) med sprøyte, deretter etterfylling med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (100 mg/ml), midlertidig lukking. Kontroll etter 3 dager: pasient symptomfri, rotfylling med endometason. Kontroll etter 14 dager: pasienten fremdeles symptomfri, endelig fylling med kompositt.

Pasient A 3.3 (kvinne, 22 år). Klinisk diagnose: tann 11, apikal periodontitt på grunn av gangren, bitt ubehag. Svakt utvidet periodontal mellomrom i røntgen, ikke gangren. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks. Kanal innsetting med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (100 mg/ml) med sprøyte, deretter etterfylling med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (100 mg/ml), midlertidig lukking. Kontroll etter 3 dager: pasient symptomfri, rotfylling med endometason. Kontroll etter 14 dager: pasienten fremdeles symptomfri, endelig fylling med kompositt.

Pasient A 3.3 (mann, 40 år). Klinisk diagnose: tann 11, apikal periodontitt som skyldes pulpitt purulenta, ikke gangren, bitt ubehag. Utvidet periodontal mellomrom i røntgen. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks, rotkanal innsetting med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml), midlertidig lukking. Kontroll etter 3 dager: pasient symptomfri. Rotfylling med endometason, midlertidig lukking. Kontroll etter 3 uker: pasienten fremdeles symptomfri. Endelig fylling med kompositt.

Pasient A 3.5 (kvinne, 43 år). Klinisk diagnose: tann 35, apikal periodontitt som skyldesgangren, svak bitt ubehag. Svak tranlucens synlig i røntgen. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks ikke mulig. Rot kanal innsetting med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml) med sprøyte, deretter etterfylling med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml), og intraligamental injeksjon av moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml). Kontroll etter 7 dager: ingen gangren lukt, ikke bitt ubehag. Rotfylling med N2 medisin. Kontroll etter 7 dager: pasienten symptomfri. Endelig fylling med kompositt.

Pasient A 3.6 (mann, 29 år). Klinisk diagnose: tann 36, apikal periodontitt som skyldes gangren, bitt ubehag. Røntgen normal. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks, rotkanal innsetting med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml), og intraligamental injeksjon av moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml). Kontroll etter 8 dager: ingen gangren lukt, pasient symptomfri. Rotfylling med N2 medisin. Kontroll etter 3 uker: pasienten symptomfri. Endelig fylling med kompositt.

Pasient A 3.7 (kvinne, 50 år). Klinisk diagnose: tann 14, apikal periodontitt som skyldes gangren. Svak bitt ubehag. Svak translucens i røntgen. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks, rotkanal innsetting med moxifloxacin hydroklorid gel (100 mg/ml), og intraligamental injeksjon av moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml), midlertidig lukking. Kontroll etter 7 dager: pasient symptomfri. Rotfylling med endometason. Kontroll etter 3 uker: pasienten fremdeles symptomfri. Endelig fylling med kompositt.

Pasient A 3.8 (kvinne, 42 år). Klinisk diagnose: tann 34, apikal periodontitt som skyldes gangren, bitt ubehag. Svak translucens synlig i røntgen. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks ikke mulig. Rotkanal innsetting med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml), og intraligamental injeksjon av moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml), midlertidig lukking. Kontroll etter 13 uker: pasient symptomfri, kanal lukt-fri. Rotfylling med endometason, endelig fylling med glassionomer.

Pasient A 3.9 (kvinne, 17 år). Klinisk diagnose: tann 46, apikal periodontitt som skyldes pulpitt purulenta, svak bitt ubehag, tann ikke gangren. Svak utvidet periodontal mellomrom i røntgen. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks, rotkanal innsetting med moxifloxacin hydroklorid gel (100 mg/ml), og intraligamental injeksjon av moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml). Kontroll etter 7 dager: pasient symptomfri. Rotfylling med endometason, endelig fylling. Pasienten mislykkes å møte til etterfølgende kontroll.

Pasient A 3.10 (kvinne, 24 år). Klinisk diagnose: tann 14, fistula i rot-topp regionen, tann gangren. Svak bitt ubehag. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks. Kanal og fistula skylt med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml) med sprøyte, kanal innsetting med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml), og intraligamental injeksjon av moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml). Kanal lukket bare med bomullsplugg. Kontroll etter 3 dager: pasient fremdeles ikke symptomfri. Kanal hadde fremdeles svak gangren lukt. Gjentagelse av skylding med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml) og kanal innsetting med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml). Kontroll etter 7 dager: pasient symptomfri. Rotfylling med endometason. Kontroll etter 3 uker: pasienten fremdeles symptomfri. Endelig fylling med kompositt.

Pasient A 3.11 (mann, 51 år). Klinisk diagnose: tann 34, apikal periodontitt på grunn av pulpitt purulenta, ikke gangren, ikke bitt ubehag. Fistula i rot-topp området. Svak tranlucens i røntgen. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks ikke mulig ved palatinal rot. Rot kanal innsetting med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (100 mg/ml), midlertidig lukking. Kontroll etter 10 dager: pasient symptomfri. Rotfylling med endometason. Pasient kom ikke til kontroll.

Pasient A 3.12 (kvinne, 34 år). Klinisk diagnose: tann 44, fistulering, bitt vanskeligheter, gangren. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks. Rot kanal innsetting med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml) ved anvendelse av punkt og intraligamental injeksjon av moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml), midlertidig lukking. Kontroll etter 8 dager: pasient symptomfri. Rotfylling med endometason, endelig fylling med kompositt.

Pasient A 3.13 (kvinne, 78 år). Klinisk diagnose: tann 15, apikal periodontitt på grunn av pulpitt purulenta, ikke gangren, svak bitt ubehag, ikke gangren. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks, kanal innsetting med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml) med sprøyte og deretter etterfylling med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml), midlertidig lukking. Kontroll etter 10 dager: pasient symptomfri, rotfylling med endometason. Kontroll etter 10 dager: pasient fremdeles symptomfri, endelig fylling med kompositt.

Pasient A 3.14 (mann, 30 år). Klinisk diagnose: tann 13, gangren, bitt ubehag, røntgen normal. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks, kanal innsetting med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml), med sprøyte og deretter etterfylling med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml) og intraligamental injeksjon av moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml), midlertidig lukking. Kontroll etter 10 dager: pasient symptomfri, kanal luktfri, rotfylling med endometason.

Pasient A 3.15 (kvinne, 32 år). Klinisk diagnose: tann 31, apikal periodontitt på grunn av gangren, bitt ubehag, utvidet periodontalt mellomrom i røntgen. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks, kanal innsetting med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml), med sprøyte og deretter etterfylling med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml) og intraligamental injeksjon av moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml), midlertidig lukking. Kontroll etter 9 dager: pasient symptomfri, kanal luktfri.

Pasient A 3.16 (mann, 40 år). Klinisk diagnose: tann 46, apikal periodontitt på grunn av pulpitt purulenta, ikke gangren, utvidet periodontalt mellomrom synlig i røntgen. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks, kanal innsetting med grepafloxacin gel (50 mg/ml), midlertidig lukking. Kontroll etter 3 uker: pasient symptomfri. Rotfylling med endometason, midlertidig lukking. Kontroll etter 1 uke: pasient fremdeles symptomfri, fylling med kompositt.

Pasient A 3.17 (kvinne, 33 år). Klinisk diagnose: tann 32, apikal periodontitt på grunn av gangren, svak bitt ubehag, svak translucens synlig i røntgen. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks ikke mulig. Rot kanal innsetting med grepafloxacin oppløsning (20 mg/ml) med sprøyte, og deretter etterfylling med grepafloxacin gel (20 mg/ml) og intraligamental injeksjon av grepafloxacin oppløsning (50 mg/ml). Kontroll etter 6 dager: ingen gangren lukt, ingen bitt ubehag. Rotfylling med N2 medisin. Kontroll etter 4 dager: pasient symptomfri. Endelig fylling med kompositt.

Pasient A 3.18 (kvinne, 55 år). Klinisk diagnose: tann 34, apikal periodontitt på grunn av gangren, svak bitt ubehag, svak translucens synlig i røntgen. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks, rot kanal innsetting med trovafloxacin mesylat gel (100 mg/ml), og intraligamental injeksjon av trovafloxacin mesylat oppløsning (50 mg/ml), midlertidig lukking. Kontroll etter 12 dager: pasient symptomfri. Rotfylling med endometason. Kontroll etter 3 uker: pasient fremdeles symptomfri. Endelig fylling med kompositt.

Pasient A 3.19 (kvinne, 22 år). Klinisk diagnose: tann 11, apikal periodontitt på grunn av gangrena simpleks. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks ikke mulig. Rot kanal innsetting med trovafloxacin mesylat oppløsning (50 mg/ml) midlertidig lukking Kontroll etter 3 uker: pasient symptomfri, kanal luktfri. Rotfylling med endometason, endelig fylling med glass ionomer.

Pasient A 3.20 (kvinne, 77 år). Klinisk diagnose: tann 47, apikal periodontitt på grunn avpulpis purulenta, tann ikke gangren, svakt utvidet periodontalt mellomrom ved mesial rot synlig i røntgen. Behandlingsforløp: kanaler preparert ned til apeks. Rot kanal innsetting med tosufloxacin tosylat gel (100 mg/ml). Kontroll etter 8 dager: pasient symptomfri. Rotfylling med endometason, endelig fylling. Pasienten møtte ikke til etterfølgende kontroll.

Pasient A 3.21 (kvinne, 54 år). Klinisk diagnose: tann 22, fistula i rot-topp regionen, tann gangren, svakt bitt ubehag. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks, kanal og fistula skylt med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml) med sprøyte, kanal innsetting med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml) og intraligamental injeksjon av moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml). Kanal bare lukket med bomullsplugg. Kontroll etter 10 dager: pasient symptomfri. Rotfylling med endometason. Kontroll etter 1 uke: pasient symptomfri. Endelig fylling med kompositt.

Pasient A 3.22 (mann, 50 år). Klinisk diagnose: tann 35, apikal periodontitt på grunn avpulpus purulenta, ikke gangren, ingen bitt ubehag. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks, rot kanal innsetting med tosufloxacin tosylat gel (50 mg/ml), midlertidig lukking. Kontroll etter 10 dager: pasient symptomfri. Rotfylling med endometason. Pasient møtte ikke til neste kontroll.

Pasient A 3.23 (kvinne, 64 år). Klinisk diagnose: tann 34, fistulering, bitt vanskeligheter, gangren. Behandlingsforløp: kanal preparering ned til apeks, rot kanal innsetting med grepafloxacin oppløsning (50 mg/ml) ved anvendelse av papir punkt, intraligamental injeksjon av grepafloxacin oppløsning (50 mg/ml), midlertidig lukking. Kontroll etter 10 dager: pasient symptomfri. Rotfylling med endometason, endelig fylling med kompositt.

B. Topisk behandling av periodontale sykdommer

Pasient B 1 (kvinne, 33 år). Klinisk diagnose: tenner 26 og 27, marginal periodontitt med eksponert rot sement, lommedybder på 4 til 5 mm, sterk foetor ex ore. Behandlingsforløp: fjerning av konkrement ved ultralyd og manuelt, tråd innsatt med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml). Dekking med Gingipac gingival bandasje. Kontroll etter 3 dager: pasient symptomfri, gingivale regioner og lommer betennelsesfrie.

Pasient B 2 (kvinne, 60 år). Klinisk diagnose: tenner 14 til 18, alvorlig marginal periodontitt med eksponert rot sement, lommedybder på 5 til 6 mm. Behandlingsforløp: fjerning av konkrement ved ultralyd, tråd innsatt med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml). Dekking med Gingipac gingival bandasje. Kontroll etter 4 dager: pasient symptomfri, gingivale regioner og lommer betennelsesfrie.

Pasient B 3 (mann, 49 år). Klinisk diagnose: tenner 24 til 28, marginal periodontitt med eksponert rot sement, lommedybder på 4 til 6 mm. Behandlingsforløp: fjerning av konkrement ved ultralyd og manuelt, tråd innsatt med moxifloxacin hydroklorid (50 mg/ml), dekking med Gingipac gingival bandasje. Kontroll etter 5 dager: pasient symptomfri, gingivale regioner og lommer betennelsesfrie.

Pasient B 4 (kvinne, 20 år). Klinisk diagnose: marginal periodontitt i hele øvre og nedre kjeve region, sterk foetor ex ore, lommedybder fra 4 til 5 mm. Behandlingsforløp: fjerning av konkrement ved ultralyd, medisinsk splint med moxifloxacin hydroklorid gel (0,25 mg/ml) brukt i 10 minutter/dag i 4 dager. Kontroll etter 3 dager: pasient symptomfri, ingen flere inflammatoriske fenomen tilstede.

Pasient B 5 (kvinne, 53 år). Klinisk diagnose: tann 26, marginal periodontitt med eksponert rot sement, lommedybder på 5 mm, sterk foetor ex ore. Behandlingsforløp: fjerning av konkrement ved ultralyd og manuelt, tråd innsatt med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml), dekking med Gingipac gingival bandasje. Kontroll etter 8 dager: pasient symptomfri, gingivale regioner og lommer betennelsesfrie.

Pasient B 6 (kvinne, 30 år). Klinisk diagnose: tenner 25 - 28, alvorlig marginal periodontitt med eksponert rot sement, lommedybder på 4 mm. Behandlingsforløp: fjerning av konkrement ved ultralyd og manuelt, tråd innsatt med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml), intraligamental injeksjon av moxifloxacin hydroklorid oppøsning (50 mg/ml), dekking med Gingipac gingival bandasje. Kontroll etter 10 dager: pasient symptomfri, gingivale regioner og lommer betennelsesfrie.

Pasient B 7 (mann, 35 år). Klinisk diagnose: tenner 14-17, marginal periodontitt med eksponert rot sement, lommedybder på 4 mm. Behandlingsforløp: fjerning av konkrement ved ultralyd og manuelt, tråd innsatt med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml), intraligamental injeksjon av grepafloxacin gel (50 mg/ml), intraligamental injeksjon av grepafloxacin oppløsning (50 mg/ml), dekking med Gingipac gingival bandasje. Kontroll etter 9 dager: pasient symptomfri, gingivale regioner og lommer betennelsesfrie.

Pasient B 8 (kvinne, 33 år). Klinisk diagnose: marginal periodontitt i hele øvre og nedre kjeve region, sterk foetor ex ore, lommedybder fra 3-5 mm. Behandlingsforløp: fjerning av konkrement ved ultralyd, medisinsk splint med trovafloxacin mesylat gel (0,25 mg/ml) brukt i 10 minutter/dag i 6 dager. Kontroll etter 3 dager: pasient symptomfri, inflammasjonsfenomenet ikke lenger tilstede.

C. Topisk behandling av osseomukosale sår

Pasient C 1 (mann, 14 år). Klinisk diagnose: tenner 011 og 012, sårpleie etter uttrekking, reimplanterte tenner. Behandlingsforløp: resorpsjon, ankylose og sekuestrum i røntgen. Eksokleasjon etter sårpleie. Påføring av moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml) med gas strimmel. Kontroll etter 3 dager: pasient symptomfri, god sår margin tilpasning.

Pasient C 2 (mann, 16 år). Klinisk diagnose: regio 36, sårpleie etter store kirurgiske inngrep, svak submukosal svelling, fistulering på tann 36 etter pulpitt purlenta. Behandlingsforløp: snitting, skylding med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml). Kontroll etter 3 dager: pasient symptomfri, god rask helningsprosess.

Pasient C 3 (kvinne, 34 år). Klinisk diagnose: tenner 26 og 46 med apikale granulomaer, alvorlig bitt ubehag. Behandlingsforløp: uttrekking på betennelsestrinnet (osteotomi), ingen sutur. Sårpleie med gas impregnert med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml). Kontroll etter 2 dager: pasient symptomfri.

Pasient C 4 (kvinne, 34 år). Klinisk diagnose:tann 48, støt og forskøvet. Behandlingsforløp: sårpleie etter stort kirurgisk inngrep (osteotomi), sårpleie gas impregnert med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml). Sårlukking med to knappesuturer. Kontroll etter 2 dager: svake sårsmerter, intet postoperativt ødem, god sår margin tilpasning, pasient symptomfri.

Pasient C 5 (mann, 52 år). Klinisk diagnose: tann 34, pulpitt purulenta, fistulering, submukosal svelling. Behandlingsforløp: trepanering, snitt, skylding av rot kanal og fistula moxifloxacin hydroklorid oppløsning (50 mg/ml), kanal innsetting med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml), fullføring bare med bomullsplugg, gas impregnert med moxifloxacin hydrokloridgel (50 mg/ml) i det påvirkede området, ingen sutur. Kontroll etter 3 dager: god helningsprosess, pasient symptomfri. Rot kanal fylling med endometason. Kontroll etter 3 uker: pasient symptomfri.

Pasient C 6 (mann, 44 år). Klinisk diagnose: tann 36, sårpleie etter uttrekking. Behandlingsforløp: dolor post, restaurering av alveolus, påføring av depot med moxifloxacin hydroklorid gel (50 mg/ml) med gas strimler. Kontroll etter 3 dager: pasient symptomfri, god sår margin tilpasning,.

Pasient C 7 (kvinne, 31 år). Klinisk diagnose: tenner 26 og 26, med apikale granulomer, bitt ubehag. Behandlingsforløp: uttrekking ved inflammatorisk trinn (osteotomi), sårpleie med gas impregnert med grepafloxacin gel (50 mg/ml). Kontroll etter 3 dager: pasient symptomfri.

Pasient C 8 (kvinne, 31 år). Klinisk diagnose: tenner 26 og 26 med apikale granulomaer, bitt ubehag. Behandlingsforløp: uttrekking på betennelsestrinnet (osteotomi), sårpleie gas impregnert med grepafloxacin gel (50 mg/ml). Kontroll etter 3 dager: pasienten er symptomfri.

Pasient C 9 (mann, 22 år). Klinisk diagnose: tann 14, pulpitt purulenta, fistulering, submukosal svelling. Behandlingsforløp: trepanering, snitt. Skylling av rot kanal og fistula med moxifloxacin hydroklorid gel (25 mg/ml), fullføring bare med en bomullsplugg. Gas innsetting impregenrt med moxifloxacin hydroklorid gel (25 mg/ml) i påvirket sone, ingen sutur. Kontroll etter 6 dager: pasient symptomfri. Rot kanal fylling med endometason. Kotroll etter 2 uker: pasient symptomfri.

Sårpleie

Pasient D 1 (mann, 33 år). Diagnose: combustio escharotica på venstre forarm. Behandlingsforløp: sårhygiene, påføring av moxifloxacin hydroklorid gel (1 %), sårtildekking. Regenerering av hud epitel med fullstendig sårlukking etter en uke.

Pasient D 2 (mann, 25 år). Diagnose: Panaritium parungale på høyre midtre finger. Behandlingsforløp: gjennomføring av anestesi, åpning ved negelkanten, lokal antibiose med moxifloxacin hydroklorid gel (1 %), innsetting av gummi lapp. Pasient symptomfri.

Pasient D 3 (mann, 70 år). Diagnose: diabetes mellitus, sykehusopphold på grunn av alvorlig diabetisk mikroangiopati i føttene med diabetisk fotsyndrom. Deretter utvendig fotpleie. Funn: a) dyp, 2 x 1,5 mm diameter ulcer under høyre stortå, oljeaktig; b) stor ulcer D III, 5 mm diameter; c) stor sprekkdannelse D IV/D V; alvorlig keratinisering i hele foten. Behandlingsforløp: forsøk på systemisk behandling med Avalox 400 og Clont 400 uten signifikant endring i funn. Deretter påføring av forbindinger med moxifloxacin hydroklorid gel (1 %) i ukentlige intervaller. Sårkontroll etter første uke: a) ulcer Dl 1 x 0,5 cm, ren; b) ulcer D III ren; c) ulcer D IV/D V skorpe. Sårkontroll etter andre uke: a) ulcer D I knappenålshode størrelse, ren; b) ulcer D III, rent granulært vev; c) ulcer C IV/D V helbredet. Sårkontroll etter fjerde uke: a) ulcer Dl helbredet; b) ulcer D III helbredet.

Pasient D 4 (mann, 62 år). Diagnose: diabetes mellitus, diabetisk mikroangiopati i høyre fot med diabetisk forsyndrom. Funn: 1 x 1 cm ulcer, fettholdig; alvorlig keratinisering i hele foten. Behandlingsforløp: påføring av bandasjer med moxifloxacin hydroklorid gel (1 %) i ukentlige intervaller. Sårkontroll etter første uke: ulcer 0,2 x 0,4 cm, ren. Sårkontroll etter andre uke: ulcer helbredet.

Pasient D 5 (kvinne, 67 år). Diagnose: diabetisk gangren på venstre stortå. Behandlingsforløp: sårhygiene, fjerning av hyperkeratose og nekrose. Fire påføringer av moxifloxacin hydroklorid gel (1 %) i ukentlige intervaller, tildekking av såret hver gang. Regenering av hudepitel med komplett sårlukking, revaskularisering.

Pasient D 6 (mann, 62 år). Diagnose: erysipelas på høyre nedre legg. Behandlingsforløp: immobilisering, lokal antibiose med moxifloxacin hydroklorid gel (1 %) lokale kompresser. Etter 2 dager, forhindring av tilbakefall. Pasient symptomfri.

Pasient D 7 (kvinne, 52 år). Diagnose: flegmoner på håndflaten på venstre hånd. Behandlingsforløp: snitt og vide åpninger av påvirkede vevsområder, lokal antibiose med moxiflaoxacin hydroklorid gel (1 %), sårpleie. Etter 2 dager, gjentagelse av lokal antibiose. Pasient symptomfri.

Pasient D 8 (kvinne, 28 år). Diagnose: kvise på venstre forarm. Behandlingsforløp: snitt og åpen sårbehandling med moxifloxacin hydroklorid oppløsning (1 %). Pasient symptomfri.

Pasient D 9 (kvinne, 44 år). Diagnose: karbunkel på baksiden av nakken. Behandlingsforløp: bortskjæring av alle nekrotiske områder, åpen sårbehandling med moxifloxacin hydroklorid-impregnert kompress. Pasient symptomfri.

Claims

1. Anvendelse av minst en forbindelse med med generell formel (I):

og/eller deres tilsvarende hydrater og/eller deres tilsvarende fysiologisk kompatible syreaddisjonssalter og/eller eventuelt tilsvarende fysiologisk kompatible salter av karboksyl syrer på hvilke de er basert, og/eller tilsvarende enantiomerer og/eller tilsvarende diastereomerer og/eller tilsvarende racemater, og eventuelt andre fysiologisk kompatible hjelpesubstanser, for fremstilling av et medikament for topisk og/eller lokal behandling av sår forårsaket av infeksjoner, fortrinnsvis postoperative sår eller posttraumatiske sårinfeksjoner, fortrinnsvis postraumatiske sårinfeksjoner forårsaket av kutt, sting, støt, bitt eller skuddsår, infisert forbrenning, hånd infeksjoner fortrinnsvis panaritium cutaneum, panaritium subcutaneum, panaritium ossale, panaritium articulare eller tendovaginitis purulenta, postoperativ sepsis, infiserte ulcere, gangrener, mukosale ulcerasjoner, akutte bakterielle hudinfeksjoner, fortrinnsvis pyrodermia, erysipelas, furuncles, carbuncles, flegmoner, abscesser, ulcus cruris, infiserte decubitale ulcere, blod blistere, erysipelas eller erytrasma, og/eller kroniske bakterielle hudinfeksjoner, fortrinnsvis lupus vulgaris, svømmebasseng granulom, Buruli ulcere eller actinomycoser, sekundært infiserte dermatoser, akne og rosacea.

2. Anvendelse i følge krav 1, der nevnte syre addisjonssalter blir valgt fra gruppen som omfatter hydroklorid, hydrobromid, metansulfonat og tolylsulfonat.

3. Anvendelse i følge krav 1 eller 2, der de fysiologisk kompatible saltene av karboksylsyrene blir valgt fra gruppen som omfatter alkalimetall salter, jordalkalimetall salter, sølv salter og guanidinium salter.

4. Anvendelse i følge krav 1, idet medikamentet blir anvendt for behandling av mennesker eller dyr.

5. Gelformig formulering som inneholder en forbindelse med generell formel (I) i følge krav 1, og fysiologisk kompatible hjelpesubstanser, derforbindelsen(e) med generell formel (I) er til stede i konsentrasjoner fra 0,005 mg/l til 200 mg/ml.

6. Gelformig formulering i følge krav 5, karakterisert vedat den inneholder som fysiologisk kompatible hjelpestoffer, oppløsningsmidler, geldanningsmidler, overflateaktive forbindelser, tykningsmidler eller blandinger av minst to av disse hjelpesubstansene.

7. Gelformig formulering i følge krav 6, karakterisert vedat den inneholder modifiserte celluloser, polyalkylen glykoler og vann, fortrinnsvis hydroksyetyl cellulose, propylen glykol og vann, og eventuelt minst et polysorbat.

8. Gelformig formulering i følge krav 7, karakterisert vedat den inneholder, som polysorbat, minst en mono-, di- eller triester oleinsyre, laurinsyre, palmitinsyre eller stearinsyre og sorbitol og/eller dets anhydrid med opp til 20 mol etylenoksid enheter per mol sorbitol eller anhydrid, fortrinnsvis polyetoksisorbitan monolaurat med 20 etylenoksid enheter.

9. Gelformig formulering i følge krav 5, karakterisert vedat den har blitt påført på en inert bærer eller et inert bærermateriale eller har blitt inkorporert deri.

10. Gelformig formulering i følge krav 9, karakterisert vedat de inerte bærerne er strimmel innsatser, gjengede innsatser, brikker, brett, kollagen svamper, tamponger, bomullsplugger eller skumpelleter.

11. Gelformig formulering i følge krav 5, karakterisert vedat forbindelsen med generell formel (I) blir anvendt i konsentrasjoner fra 0,5 mg/ml til 200 mg/ml.

12. Gelformig formulering i følge krav 11, karakterisert vedat forbindelsen med generell formel (I) blir anvendt i konsentrasjoner fra 0,5 mg/ml til 150 mg/ml.

13. Anvendelse i følge krav 1, der medikamentet er i form av en oppløsning, en suspensjon, en emulsjon, i form av liposomer eller i form av miceller og har eventuelt blitt påført på eller inkorporert i et bærermateriale eller en inert bærer i følge krav 10.

14. Anvendelse i følge krav 13, idet medikamentet er i form av en vandig oppløsning.

15. Anvendelse i følge kravene 13, idet medikamentet inneholder, som andre fysiologisk kompatible hjelpesubstanser, oppløsningsmidler, oppløsliggjørere, tykningsmidler, preservativer, emulgeringsmidler, muciner, osmolalitets regulatorer, antioksidanter, chelateringsmidler, desinfeksjonsmidler, dispergeringsmidler, emulsjonsstabilisatorer, hydrokolloider, fuktningsmidler, eller en blanding av minst to av de ovenfor-nevnte hjelpesubstansene.