[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Wehrbauer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Schutzstaffel-propagandabilde

Wehrbauer (norsk: «vernebonde» eller «forsvarsbonde») var et konsept brukt av NSDAPs Schutzstaffel for å referere til de soldater som ble designert som bosettere i de landområdene erobret under den tyske invasjonen av Sovjetunionen og Polen.

Ideologi

[rediger | rediger kilde]

Konseptet der en bosetter soldater i de områder de har erobret eksisterte allerede før nazismens fremvekst, med blant annet Artamanene som sendte bybarn til landsbygda, ikke bare for erfaring, men også for å utgjøre en Wehrbauer-kjerne.[1]

Nazistenes mål om å kolonisere den erobrede Østen jamfør Adolf Hitlers Lebensraum-ideologi skulle nås gjennom bruk av disse «soldatbøndene», som skulle både være kolonister samt soldater som forsvarte de tyske koloniene fra den slaviske befolkningen i tilfelle geriljakrig og opprør. De skulle ikke utvide sivilisasjonen, men forhindre at den oppsto utenfor deres bosetninger; enhver sivilisasjon som ikke var tysk ville utfordre Tyskland het det.[2] En historisk parallell kan trekkes med de tyske middelalderordrenes Ordensburger, som ble etablert for å befeste territorier i Baltikum mot de hedenske baltiske innfødte.

Ved begynnelsen av 1938 intensiverte SS den ideologiske indoktrineringen av Hitlerungdommens jordtjeneste (tysk: HJ-Landdienst). Den la fram idealer angående den tyske Wehrbauer. Egne høyskoler ble dannet under SS sin kontroll for å skape en nazistisk jordbrukselite, som skulle være trent etter «blod og jord»-prinsippet.[3]

Schutzstaffels plan for folkemord og kolonisering i det tidligere Sovjet ble døpt «Generalplan Ost» («Generalplan Øst»). Denne planen omhandlet bosettingen av ti millioner raserene germanere (tyskere, nederlendere, flamlendere, skandinaver, og engelskmenn i disse territoriene gjennom en 30-års prosess, mens omtrent 30 millioner slavere og baltere enten ville bli assimilert eller tvangsflyttet til Sibir for å gjøre plass til kolonistene. Volksdeutsche, som volgatyskerne, ville også «transplanteres».[2] Det tyske utenriksministeriet foreslo derimot at «raseuønskede» mennesker skulle flyttes til Madagaskar og Mittelafrika (Sentralafrika) så fort Tyskland hadde gjenvunnet koloniene som ble tapt gjennom Versaillestraktaten.[4]

Det er det største koloniseringsverket verden noensinne vil ha sett, knyttet til en edel og essensiell oppgave, beskyttelse av den vestlige verden mot invasjonene fra Asia. Når han har gjennomført det vil Adolf Hitlers navn være det største i germansk historie – og han har tildelt meg ansvaret med å gjennomføre oppgaven.

Heinrich Himmler[5]

Fra et historisk perspektiv var også SS' Wehrbauer-konsept en bevisst referanse til Militærgrense-modellen brukt av Habsburgriket mot osmantyrkernes invasjoner og angrep.[6] Himmler mente også at under den tidlige folkevandringsperioden, samt den tyske ekspansjonen østover i middelalderen, at de erobrende tyske bøndene, i tillegg til jordbruk, hadde forsvart sitt land med våpen; Wehrbauer-modellen skulle gjenopplive denne skikken.[7]

Bosetningsoppdeling

[rediger | rediger kilde]

I Generalguvernementet (et område som utelukkende utgjorde førkrigsterritoriene til Polen) ville et utvalg bosetningsområder (Siedlungsgebiet) bli opprettet, med seks «Teilräume» («underrom») i sentrum (Cracow, Warsaw, Lublin, Lviv/Lwów (tysk: Lemberg), Białystok, og Litmannstadt (Łódź).[8] Koloniseringen av de tidligere sovjetiske territoriene skulle bli gjennomført gjennom opprettelsen av tre store bosetningsmarker (tysk: Siedlungsmark), også kalt Reichsmarken («riksmarker»). Mindre bosetningsbaser (tysk: Siedlungsstützpunkt).,[4] samt en rekke bosetningsstrenger (tysk: Siedlungsperlen, bokstavelig talt «bosetningsperler») skulle også etableres i den erobrede Øst.[9]

Siedlungsmarken

[rediger | rediger kilde]

Bosetningsmarkene skulle være separert fra riksministeriet for de besatte østområdene og Reichskommissariatene, men heller være underlagt Reichsführer-SS, som skulle utnevne en SS- og politileder (tysk: SS- und Polizeiführer) for regionen, og også dele ut midlertidige og arvelige len, samt permanent landeierskap for bosetterne.[4]

I løpet av 25 år skulle Ingermanlands befolkning, Memel-Narew-regionen (det vil si Bezirk Białystok og Vest-Litauen), samt Sør-Ukraina og Krimhalvøya (som skulle omdøpes «Gotengau» etter den tidligere germanske stammen) bli minst 50 % tysk.[4]

Siedlungsstützpunkte

[rediger | rediger kilde]

I tillegg til bosetningsmarkene var 36 «bosetningsbaser» planlagt å etableres.[4] Befolkningen i disse «basene» skulle være cirka 20-30% tyske.[4] I midten av hver base skulle en tysk by med omtrent 20 000 innbyggere ligge, og som skulle være omringet tett av tyske landsbyer i en fem-til-ti kilometers sirkumferens.[4] Landsbyene skulle sikre tysk kontroll over alle store vei- og jernbanepunkter.[4]

Siedlungsperlen

[rediger | rediger kilde]
Det planlagte «Breitspurbahn»-jernbanenettverket med tre store jernbaneruter inn i russisk territorium.

«Bosetningsstrengene» skulle være plassert langs de planlagte jernbanerutene Cracow-Lviv-Zhitomir-Kiev, Leningrad-Mogilev-Kiev, og Zhitomir-Vinnitsa-Odessa (merk at Odessa ble tildelt Romania i løpet av Operasjon Barbarossa)[9][10] Disse skulle knyttes til et massivt autobahn-system, og langs veilegemene ville tyske byer opprettes omtrent hver 100 kilometer. Videre utvidelser skulle strekke seg mot elvene Don og Volga, og til slutt Uralfjellene.[9] Planer om et ekstremt bredsporet Breitspurbahn-jernbanenettverk lagt frem av nazistene så for seg at disse jernbanesporene ville strekke seg så langt som til Kasan, Stalingrad og Baku – mulige endepunkt – og ville være en annen gruppe strekker som det kunne plasseres bosetningsstrenger langs.

Bondesoldatsamfunnet

[rediger | rediger kilde]

Soldatbøndene ville hovedsakelig være SS-frontveteraner, samt medlemmer av Allgemeine SS, som ville få forsyninger av våpen for å kunne forsvare sine respektive samfunn.[4] I oktober 1939 kunngjorde Himmler at de tyske bosetningene i Polen ville bli delt inn i forskjellige tyske kulturelle og språklige grupper som schwabere, frankere, westfalere, og nedersachsere.[11]

Grunnlaget for bosetningene skulle finansieres gjennom de obligatoriske oppsparingene til individuelle SS-menn.[12] Hver bosetting skulle være nøye planlagt (sovjetbygder som ble tømt for deres tidligere innbyggere skulle jevnes med jorden[13]) og utgjøre: 30-40 gårder (hver med 121,5 hektar); et NSDAP-partihovedkvarter; en villa for SS-/partilederen; et instruksjonssenter for jordbruk, et hus for en samfunnssykepleier; samt en kino.[14] Husene ville bli bygget som «i gamle dager», med to-til-tre stener tykke vegger.[12] Bad og dusjer skulle være i hvert hus.[12]

Det eksakte antall våpen som skulle leveres til hver soldatbonde ble også regnet ut.[14] Herregården ville være bebodd av en SS- eller NSDAP-leder av rang, valgt grunnet sine kvaliteter som mann og soldat: denne personen ville være bosetningslederen (tysk: «leiter»), og ville være involvert i administrasjon som en Burgomeister, og som en lokal politisk leder for partiet – dermed sammenslå stats- og partijurisdiksjoner.[15] Lederen ville også være militærleder over en kompanistyrke bestående av samfunnets bønder, deres sønner, og arbeidere.[15]

Til motsetning fra middelalderjordbruksbygder ville Wehrbauer-samfunnene ikke inneholde noen kirker.[16] Himmler kunngjorde at hvis prestestanden samlet penger til å bygge kirker i deres bosetninger, ville SS senere ta over disse og omgjøre dem til hedenske hov (tysk: Hedenhof), en form for germansk helligsted.[16]

Under en av Hitlers mange private middagssamtaler la Hitler fram hans tanker rundt soldatbøndene.[17] Etter tolv år militærtjeneste ville soldatene fra bondefamiliene gis fullt utstyrte gårder i den erobrede Østen.[17] De siste to årene av militærtjeneste ville fokusere på jordbruksutdanning.[17] Soldatene skulle ikke giftes med en bygdedame, men heller en bondedame som, hvis mulig, ikke hadde begynte å bo i byen med ham.[17] Dette ville la innbyggere få leve på Nazi-Tysklands «blod og jord»-prinsipp.[18] Det ville også medføre store familier.[19] Dermed sa ofte Hitler at «vi igjen vil finne mange familiers velsignelse på landsbygda. Der dagens dagens odels- og arveretter gjør at de yngste sønnene sitter uten eiendom, vil i fremtiden alle bøndenes sønner være sikret sin egen lapp med jord.»[17] Hitler mente også at tidligere underoffiserer ville være ideelle lærere på barneskolenivå i disse utopiske samfunnene.[17] Selv om Himmler ville at disse bosetningene skulle være utelukkende jordbruksbaserte, planla Hitler å introdusere visse typer industri på en liten skala.[16]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Heather Pringle, The Master Plan: Himmler's Scholars and the Holocaust, s. 39 ISBN 0-7868-6886-4
  2. ^ a b Robert Cecil, The Myth of the Master Race: Alfred Rosenberg and Nazi Ideology s. 190 ISBN 0-396-06577-5
  3. ^ Peter R. Hartmann, «Faschistische Agrarideologie und Kriegsvorbereitung», Wissenschaftliche Zeitschrift der Universität Rostock: Gesellschafts- und Sprachwissenschaftliche Reihe (1972) Vol. 21 Issue 1, s. 143-147.
  4. ^ a b c d e f g h i Hitlerin Saksa ja sen vapaaehtoisliikkeet, s. 35, Mauno Jokipii, 2002, Suomalaisen Kirjallisuuden Seura ISBN 951-746-335-9 [1] (finsk)
  5. ^ Kersten, Felix (1957). The Kersten Memoirs, 1940-1945. Hutchinson. s. 133. LCCN 56058163. 
  6. ^ Kersten (1957), s. 258
  7. ^ Gathercole, P. W.; Lowenthal, David (1990). The Politics of the past. Routledge. s. 84. ISBN 0-04-445018-4. 
  8. ^ Rössler, Mechtild; Schleiermacher, Sabine; Tollmien, Cordula (1993). Der "Generalplan Ost": Hauptlinien der nationalsozialistischen Planungs- und Vernichtungspolitik. Akademie Verlag. [2] (tysk)
  9. ^ a b c Heineman, Isabel (2003). «Rasse, Siedlung, deutsches Blut»: Das Rasse- & Siedlungshauptamt der SS und die rassenpolitische Neuordnung Europas. Wallstein, s. 418. [3] (tysk)
  10. ^ Rich, Norman (1974). Hitler's War Aims: the Establishment of the New Order. W. W. Norton & Company Inc., s. 356.
  11. ^ Longerich 2008, s. 439
  12. ^ a b c Longerich, P. (2008), Heinrich Himmler, s. 443-445, ISBN 0-19-161989-2
  13. ^ Hitler, Adolf (2000). Hitler's Table Talk 1941-1944. trans. Cameron, Norman; Stevens, R.H. (3rd utg.). Enigma Books. s. 68–69. ISBN 1-929631-05-7. 
  14. ^ a b Phillips, Walter Alfred Peter (1969). The tragedy of Nazi Germany. Taylor & Francis. s. 133. ISBN 0-7100-6496-9. 
  15. ^ a b Kersten (1957), s. 134-135
  16. ^ a b c Kersten (1957), s. 136
  17. ^ a b c d e f Hitler (2000), s. 16
  18. ^ Aycoberry, Pierre: The Nazi Question, s. 8 Pantheon Books New York 1981
  19. ^ Gerhard L. Weinberg, Visions of Victory: The Hopes of Eight World War II Leaders s. 23 ISBN 0-521-85254-4
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Wehrbauer&oldid=22942794»