[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Generalplan Ost

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Skisse over tenkt inndeling av erobrede områder. Grønt angir det tyske riket i 1937, rød linje viser annekterte områder, Reichskommissariat Ostland var sivil administrasjon av Baltikum og Hviterussland, Reichskommissariat Ukraina.

Generalplan Ost (tysk for «Generalplan Øst») var en tysk strengt hemmelig plan[1][2] for å gjennomføre Adolf Hitlers ideer for de områder Tyskland erobret i Øst-Europa under andre verdenskrig. Målet var å kolonisere de østeuropeiske landene og det vestlige Sovjetunionen.[3] Planen ble utarbeidet i 1940 og bekreftet i 1942. Sentralt i Generalplan Ost var omfattende etnisk rensning av de okkuperte områdene. Sentrale deler av planen var tvangsforflytting og folkemord på slavisk befolkning for å gi plass for tysk kolonisering,[4] såkalt Wehrbauer.

Planen ble utarbeidet i regi av Heinrich Himmler og RSHA. Alle originale kopier av planen er trolig ødelagt, men planen ble rekonstruert blant annet ved vitneprov i Nürnbergprosessen.[2][5] Professor Konrad Meyer laget flere versjoner av en slik stor plan. Den første versjonen ble ferdigstilt i januar 1940, senere versjoner kom i juli 1941, sent 1941 og mai 1942. Den overordnete ideen var at den ikke-tyske befolkningen i øst skulle deporteres, underkues, assimileres eller utryddes. Himmler så for seg at Tyskland ble et kontinentalt imperium på linje med USA som baserte sin ekspansjon på slaveri og etnisk rensing. Hitler uttalte at uviklingen i øst ville være som USAs ekspansjon mot vest.[1][3] Befolkningen i Sovjetunionen skulle reduseres blant annet gjennom sult og vanskelige levekår ifølge Generalplan Ost som ble i første versjoner ble lagt før invasjonen i juni 1941.[6]

Planen skisserte at 80 % av den polske befolkningen skulle fordrives langt øst i Russland (Sibir), 75 % av belaruserne og 64 % av vestlige ukrainere[7] samt en del latviere, estere, litauere og tsjekkere.[8] Fordrivelsene ble anslått å omfatte fra 30 til 65 millioner innbyggere. Samtidig skulle 4,5 millioner etnisk tyske bosette områdene i løpet av en periode på 30 år, senere oppjustert til 10 millioner.[1] Etter de sovjetisk byene og bosetningene var jevnet med jorden så Himmler så for seg at de tyske bosetningene skulle danne utopiske jordbrukssamfunn som skulle forsyne Europa med mat fra de rike jordbruksarealene i øst. En versjon av planen innebar at størstedelen av den hovedsakelig slaviske befolkningen i øst skulle tilintetgjøres.[3] Ved utgangen av 1942 tok enkelt i den tyske ledelsen til orde for å fysiske utslette polakker og ukrainere i tillegg til jødene.[9]

Heinrich Himmler, i rollen som Reichskommissar für die Festigung deutschen Volkstums (RKFDV, rikskommissær for styrking av den tyske nasjon), bestilte i juni 1941 en utvidet og fullstendig plan fra professor Konrad Meyer for fjerning og bosetting av den polske befolkningen. Meyer la 3 uker etter bestillingen frem sin første versjon av planen som la opp til germanisering av Polen. På denne tiden pågikk invasjonen av Sovjetunionen der store områder i de baltiske landene, Hviterussland og Ukraina raskt ble erobret og Himmler ba Meyer utvide planen til Sovjetunionen. Planen la opp til at i løpet av de neste 20-30 årene skulle et stort antall etniske tyske bosettes i de erobrede områdene. Dette skulle iverksettes ved at mesteparten av lokalbefolkningen skulle fordrives, mens en del skulle bli værende som en form for slaver ("heloter"). Lengst øst (nær Uralfjellene) skulle byene være befolket av krigere som skulle beskytte imperiet mot asiatiske barbarer øst for grensen.[10][8]

Planen ble delvis iverksatt. Kort etter okkupasjonen av Polen ble Danzig og Poznan-området annektert som Warthegau og fordrivelse av den etnisk polske befolkningen begynte i disse områdene (til Generalguvernementet).[4] Etter okkupasjonen av Polen og invasjonen av Sovjetunionen ble spesielt jøder myrdet og etnisk polske forflyttet, og en del nye bosetninger tiltenkt etnisk tyske i Polen ble reist. Under ledelse av Odilo Globocnik tømte okkupasjonsmakten i 1942-1943 300 landsbyer i Zamość-distriktet og deporterte 100.000 blant annet til Majdanek og Auschwitz; aksjonen skulle gi plass til tyske bosettere som skulle danne en koloni. Den militære situasjonen på østfronten gjorde raskt planen uaktuell i det minste på kort sikt.[11][3] Den tyske ledelsen planla å beholde de sovjetiske kollektivbrukene inntil videre for å sikre mat til tyske sivile og de tyske soldatene i invasjonshæren. Kyiv ble inntatt i september 1941 og Hitler ønsket å jevne byen med jorden i tråd med Generalplan Ost - byen og broene over Dnepr hadde imidlertid militær verdi.[3]

Planer for de erobrede områdene begynte høsten 1939 etter okkupasjonen av det vestlige Polen.[4] En tidlig versjon av Generalplan Ost ble skissert av Wetzel og Hecht i november 1939 for det de annekterte delene av Polen.[12] I forbindelse med angrepet på Sovjetunionen ble ideene revidert og utvidet og nedfelt i Generplan Ost. En kleine Planung dekket kort sikt og grosse Planung dekket tiden etter at krigen var vunnet. Den langsiktige planen la til grunn at det store området mellom Ladogasjøen i nord og Svartehavet i sør (de baltiske landene, Polen, Hviterussland, Tsjekkoslovakia, mesteparten av Ukraina, Krim og det vestlige Russland) ble skissert som tysk Lebensraum.[4]

Timothy Snyder fremholder at i krigens gang snudde Stalin planen på hodet: Tyskland ble redusert til et kompakt område i Sentral-Europa og etniske tyske ble drevet vestover samtidig som Stalins herredømme ble utvidet vestover.[3]

Herman Göring fortalte at farens erfaringer fra Tysk Vest-Afrika var viktig inspirasjon for ham selv. Tore Linne Eriksen fremholder likhetstrekkene med tyske kolonipolitikk i Namibia og tyske planer for erobrede områder i øst. For den tyske ledelsen var det ikke aktuelt å kolonisere de erobrede områdene i Vest- og Nord-Europa: Kolonisering av Øst-Europa og Russland var ifølge Odd-Bjørn Fure basert på rasistiske ideer om hierarkisk ordning av folkeslagene der den slaviske befolkningen ble plassert langt nede som undermennesker. I årene før andre verdenskrig hadde tyske spesialister utredet situasjonen i Sentral- og Øst-Europa og en sentral ide blant geografer og økomoner var at befolkningstetthet og feil folkeslag var årsak til at Øst-Europa var økonomisk lite utviklet. Planleggerne i RSHA var høyt utdannede intellektuelle som betraktet "løsningen av problemene" i øst fra et kjølig vitenskapelig eller teknisk perspektiv. Den tyske historikeren Christian Gerlach fremholder at massemordet i de erobrede områdene tjente konkrete politiske mål og var, med unntak av utryddelsen av jødene, ikke primært ideologisk eller rasistisk motivert ifølge Gerlach. Rasismen og antisemittismen bidro til å legitimere massedrapene og bryte hemningene mot drap på uskyldige sivile.[13][6] Didrik Søderlind fremholder at jo mer det forskes på den tyske krigføringen og okkupasjonspolitikken i øst desto styggere blir bildet, motsatt av revisjonisters og holocaustfornekteres påstand.[14]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Barnes, Trevor J.; Minca, Claudio (2013). «Nazi Spatial Theory: The Dark Geographies of Carl Schmitt and Walter Christaller». Annals of the Association of American Geographers. 3. 103: 669–687. ISSN 0004-5608. Besøkt 20. august 2024. 
  2. ^ a b Sørensen, Øystein (2011). Drømmen om det fullkomne samfunn. Oslo: Aschehoug. ISBN 9788203293221. 
  3. ^ a b c d e f Snyder, Timothy (2022). Dødsmarkene. Oslo: Forlaget Press. ISBN 9788232805105. 
  4. ^ a b c d Emberland, Terje (2013). Himmlers Norge. Oslo: Aschehoug. ISBN 9788203293832. 
  5. ^ Davies, Norman (2005). Warszawa '44. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205330875. 
  6. ^ a b Solheim, Mariann (2018). Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945. Oslo: Scandinavian Academic Press. ISBN 9788230402337. 
  7. ^ Connelly, John (1999). «Nazis and Slavs: From Racial Theory to Racist Practice». Central European History. 1. 32: 1–33. ISSN 0008-9389. Besøkt 20. august 2024. 
  8. ^ a b Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105238. 
  9. ^ Lowe, Keith (2013). Råskapens Europa. Lysaker: Dinamo. ISBN 9788280713063. 
  10. ^ Gerwarth, Robert (2011). Hitler's Hangman: The Life of Heydrich. Yale University Press. ISBN 978-0-300-11575-8. 
  11. ^ Bernhard, Patrick (2016). «Hitler's Africa in the East: Italian Colonialism as a Model for German Planning in Eastern Europe». Journal of Contemporary History. 1. 51: 61–90. ISSN 0022-0094. Besøkt 21. august 2024. 
  12. ^ Giordano, Ralph (1991). Hvis Hitler hadde vunnet krigen. Namsos: Speilet. ISBN 8291134014. 
  13. ^ Hagtvet, Bernt (2008). Folkemordenes svarte bok. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215013084. 
  14. ^ Åpent sinn eller høl i hue?. Oslo: Humanist forl. 2006. ISBN 8292622160. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Eichholtz, Dietrich "Der `Generalplan Ost' Über eine Ausgeburt imperialistischer Denkart und Politik from Jahrbuch für Geschichte, Volume 26, 1982.
  • Heiber, Helmut "Der Generalplan Ost" from Vierteljahreshefte für Zeitgeschichte, Volume 6, 1958.
  • Madajczyk, Czesław Die Okkupationspolitik Nazideutschlands in Polen 1939-1945, Köln, 1988.
  • Rössler, M. & Scheiermacher, S. (editors) Der `Generalplan Ost' Hauptlinien der nationalsozialistischen Plaungs-und Vernichtungspolitik, Berlin, 1993.
  • Roth, Karl-Heinz "Erster `Generalplan Ost' (April/May 1940) von Konrad Meyer from Dokumentationsstelle zur NS-Sozialpolitik, Mittelungen, Volume 1, 1985.
  • «Den uuttalte sannheten om Holocaust», Av Timothy Snyder, august 2009, Le Monde Diplomatique

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Generalplan_Ost&oldid=24688021»