[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Schutzstaffel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«SS» omdirigeres hit. For annen bruk, se SS (andre betydninger).
Schutzstaffel
TypeParamilitær, Staffel, militær organisasjon
VirkeområdeWeimarrepublikken, Nazi-Tyskland
Etablert4. april 1925
Leder Julius Schreck (4. april 1925; 1926), Joseph Berchtold (1926; 1927), Erhard Heiden (1927; 5. januar 1929), Heinrich Himmler (5. januar 1929; 29. april 1945), Karl Hanke (30. april 1945; 5. mai 1945)
HovedkontorBerlin, München
MottoMeine Ehre heißt Treue
Flagg
Opphørt8. mai 1945
ErstatterBayerischer Heimatschutz, Stoßtrupp Adolf Hitler
Kart
Schutzstaffel
52°30′25″N 13°22′58″Ø
Den tyske diktatoren Adolf Hitler hilser det nasjonalsosialistiske partiets hengivne elitesoldater i Leibstandarte-SS Adolf Hitler, et livvaktregiment i SS, under en parade i Berlin i 1938.
Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1972-061-38 / CC-BY-SA 3.0

Schutzstaffel (tysk for «beskyttelsesavdeling» eller livvakt), forkortet SS (i blant skrevet med doble sieg-runer ), oppsto som en paramilitær organisasjon knyttet til det tyske nasjonalsosialistiske (nazistiske) partiet NSDAP som livvakt for lederen Adolf Hitler i 1920-årene. Organisasjonen utviklet seg etter hvert til en del av det tredje rikes militær- og ordensvesen, og bestod under andre verdenskrig av tre ulike hovedgrupper: Allgemeine-SS (sivile partiavdelinger), Waffen-SS (infanteri-, artilleri- og panserstyrker) og Sicherheitsdienst (SD) (politisk overvåkingsorgan).

SS var organisert i egne hæravdelinger, men var utenfor kontrollen til Wehrmacht. Nasjonalsosialistene så på SS som en eliteorganisasjon, dannet for å beskytte partiet og føreren, gjennom den første avdelingen Leibstandarte-SS Adolf Hitler. Medlemmene ble plukket ut på rasemessige og ideologiske kriterier. SS ble for en stor del rekruttert fra middelklassen, var disiplinerte og lojale mot partiet. Sturmabteilung (SA) ble særlig rekruttert fra arbeidsledige og fra arbeiderklassen.[1] SS gjorde seg skyldig i flere forbrytelser mot menneskeheten, blant annet driften av konsentrasjonsleirene og Einsatzgruppen.

I starten av krigen var de kun på regimentsnivå, underlagt vanlige hærdivisjoner. Men ettersom krigen utviklet seg og den tyske hæren fikk mindre å si, klarte nasjonalsosialistene å utvide SS-styrkene til divisjoner. SS-divisjonene ble som regel benyttet som «brannkorps» ved fronten, høyt mekaniserte avdelinger i reserve som ble satt inn der fronten sviktet. I motsetning til den vanlige oppfatning, hadde SS-divisjonene sjelden bedre våpen og utstyr enn andre enheter; det som gjorde dem til spesielt sterke enheter, var først og fremt fanatisme frembragt gjennom politisk indoktrinering.

De ikke-tyske frontkjemperne (nordmenn, dansker, belgiere, bosniere og så videre) deltok innenfor Waffen-SS. Den norske enheten Germanske-SS Norge var en underavdeling av Germanske-SS, samtidig som organisasjonen formelt var underlagt Nasjonal Samling og Vidkun Quisling.

SS før andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Reichsführer-SS Heinrich Himmler og partiledere på inspeksjon i Dachau konsentrasjonsleir i 1936.
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Forløper

[rediger | rediger kilde]

SS hadde opphav i nazistenes tidlige periode omkring 1922. Heinrich Himmler ble riksleder for SS i 1929 og det var under ham at organisasjonen for alvor begynte å vokse. SS vokste til over 50 000 medlemmer i 1932 og til 200 000 i slutten av 1933. På grunnlag av en völkisch-ideologi omskapte Himmler SS til en elitestyrke som skilte seg fra massebevegelsen Sturmabteilung (SA). Rekrutteringen til SS var blant annet basert på forestillinger om arisk utseende. Etter likvideringen av SA-ledelsen 30. juni 1934 fikk SS en særstilling innenfor nazibevegelsen. I 1936 ble Himmler sjef for både SS og det tyske politiet. Reichssicherheitshauptamt (RSHA) ble etablert 27. september 1939 og ble snart den viktigst aktøren i undertrykkelsen av okkuperte områder og etter hvert i gjennomføringen av folkemord. Sicherheitsdienst (etablert av Reinhard Heydrich i 1931) og Gestapo var en del av apparatet under RSHA. SS overtok konsentrasjonsleirene fra SA i 1934. SS påvirket etter hvert alle deler av statsapparatet.[2][3]

Forgjengeren til SS ble etablert i 1923 som en avdeling innen SA. De skulle ha ansvaret for å beskytte framtredende medlemmer av NSDAP på partimøter og under demonstrasjoner. Den øverste avdelingen ble ledet av Adolf Hitlers livvakt Emil Maurice, og bestod av 8 mann.

Etter det mislykkede ølkjellerkuppet i München i 1923 ble denne livvaktavdelingen og (SA) lagt ned for en periode. De ble gjenopprettet i 1925.[3] Livvaktavdelingen fikk navnet Stosstrupp Adolf Hitler, og de hadde som oppgave å beskytte Hitler på partimøter. Samme året ble Stosstrupp Adolf Hitler etablert på nasjonalt nivå i Tyskland. Nå fikk organisasjonen navnet Schutzstaffel. Nå skulle de beskytte framtredende medlemmer av NSDAP over hele Tyskland. Hitler var selv medlem nr. 1, mens Emil Maurice var medlem nr. 2.

Reorganisering under Himmler

[rediger | rediger kilde]

Fra 1925 til 1929 var SS bare en bataljon innen Sturmabteilung. De bestod av ca. 280 mann, men gjorde seg lite bemerket og var mest kjent som annonseselgere for Völkischer Beobachter.[4] Hitler utnevnte 6. januar Heinrich Himmler til leder av SS som ledd i en omfattende omorganisering.[3] Disiplinen og den ideologiske forankringen ble styrket, og militærlignende struktur og eksersis ble viktigere aktiviteter.[3] I 1931 ble den rasemessige forankringen sterkere, da Himmler instruerte staben å vektlegge å ta opp medlemmer med såkalte ariske trekk, eller nordiske som de foretrakk å kalle det.[5] Som et hjelpemiddel til denne utvelgelsen ble det utarbeidet et eget rasegraderingssystem. Dette inneholdt medisinske undersøkelser, detaljerte slektstavler og kriterier som langt hode, smalt ansikt, blå øyne og blondt hår. De som ble tatt ut, ble opplært til å se på seg selv som en elite, lederne på til dels lave nivå fikk biler med sjåfører til disposisjon, og firmaet Hugo Boss designet og leverte elegante uniformer med hovedbestanddeler sort og sølv. Det ble forventet at SS-mennene skaffet mange etterkommere, men dette var det smått med: I 1939 var 61 % av SS-mennene ungkarer, og de gifte medlemmene hadde i snitt bare 1,1 barn.[6]

Innen slutten av 1933 hadde antallet medlemmer innen SS steget til 209 000 mann. Mange var støttemedlemmer ved å donere en pengesum regelmessig.[3]

SS’ motto var «min ære er troskap». Rangeringssystemet i SS var basert på det systemet som SA hadde. Heinrich Himmler og hans nestkommanderende Reinhard Heydrich konsoliderte makten i SS. Heydrich fikk i 1931 i oppgave å bygge ut en etterretningstjeneste innen SS som fikk navnet Sicherheitsdienst.[3] Ved begynnelsen av den andre verdenskrig hadde antallet medlemmer i SS steget til 250 000 mann. SS tok også kommandoen over Gestapo i 1934. Samme året fikk SS ansvaret for å drive alle konsentrasjonsleirene.

I juni 1934 drepte SS Ernst Röhm og 100 av hans menn under påskudd av at SA truet Hitlers autoritet. Etter dette vokste SS’ makt i nazistaten.[3]

Himmlers apparat vokste betraktelig da det tyske politiet ble en del av SS i 1936 og da Waffen-SS ble etablert i 1939–1940. En militær gren av SS, SS-Verfügungstruppe, ble bygget opp fra 1934 til 1938, og ble innlemmet i Waffen-SS i forbindelse med invasjonen av Polen i 1939. Himmler forsøkte å skape en korpsånd i SS og ta til seg jødehatet han formidlet. Ideologisk opplæring og indoktrinering var sentralt i SS fra midten av 1930-årene. Offiserene i SS og politi begynte å se seg selv som Staatsschutzkorps med ansvar for å beskytte riket mot indre fiender.[7][3]

Grader og hierarki

[rediger | rediger kilde]

Mannskapene på laveste nivå hadde betegnelsene SS-Mann, Sturmmann (tilsvarende visekorporal i militæret) og Rottenführer (tilsvarende korporal). Underoffiserene var rangert fra Underscharführer til Sturmscharführer (sersjant eller oversersjant i hæren). Offiserene var rangert fra Untersturmführer (fenrik) til Oberstgruppenführer samt den ene Reichsführer SS (Himmler selv fra 1929)-[8]

Lønn og goder

[rediger | rediger kilde]

Vanlige medlemmer av SS hadde relativt lav lønn og tilgang til forskjellige privilegier og andre goder var derfor viktig for at medlemmene skulle stimuleres. I 1936 innrettet Himmler et opplegg for dekning av utgifter og til å dekke medlemmenes gjeld. Dette ble til dels finansiert ved private donasjoner fra Freundeskreis der Wirtschaft som var et nettverk av tyske kapitalister etablert i 1932. Donasjonene ble gitt i håp om kontrakter med staten og for å unngå bråk med SS. Konsentrasjonsleirpersonell fikk to-tre ganger så høy lønn som andre. Lederne sikret seg til dels verdier fra internerte og drepte, og ledere i leirene brukte tjenere og slavearbeidere fra leirene til egen bekvemmelighet. Toppene i nazihierarkiet levde i luksus og en del hadde dyre biler med sjåfør og tilgang til egne fly. Himmler utnevnte i oktober 1942 Erich von dem Bach-Zelewski til fullmektig for bekjempelse av partisaner, et oppdrag Bach-Zelewski hadde bedt om i over ett år. Bach-Zelewski hadde storslått hovedkvarter i Mahiljow og et palass i Minsk, limousin med sjåfør og Göring ga ham et Junker 52 (et påfallende statussymbol i Det tredje riket og symbol på at Bach-Zelewski var nær toppen av hierarkiet).[9]

Under krigen

[rediger | rediger kilde]
«Nasjonalsosialistisk barnedåp» 1936 i regi av den SS-styrte Lebensborn-organisasjonen som blant annet drev mødrehjem for ugifte og sørget for «raseren» adopsjon.
Foto: Deutsches Bundesarchiv

I 1944 hadde SS utviklet seg til en stor organisasjon som hadde blitt en stat innen staten.

De mektigste mennene innen SS var SS- og politilederne. De ble delt inn i tre nivå – vanlig, høyere og overordnet. De overordnede fikk tittelen SS Obergruppenführer. De var direkte underlagt Heinrich Himmler når det gjaldt ansvar.

Heydrich var sjef for RSHA og samtidig stedfortredende riksprotektor for Böhmen-Mähren. Ernst Kaltenbrunner overtok RSHA da Heydrich ble drept av tsjekkiske partisaner i 1942. Fra 1939 var Adolf Eichmann leder for Gestapos kontor for jødesaker. RSHAs ansvar for jødespørsmålets endelige løsning fremgår av et brev fra Hermann Göring til Heydrich 31. juli 1941.[10]

RSHA og WVHA var etter Himmler og hans stab de mektigste delene av SS.[3]

Hovedkvarterer

[rediger | rediger kilde]
Stormende SS-menn i Sicherheitsdienst under en razzia i Polen 1939.
Foto: Deutsches Bundesarchiv

I ettertiden, særlig basert på konsentrasjonsleirene og Waffen SS, har hovedinntrykket vært at SS-tjenestemenn var primitive og mislykkede personer. Den sentrale ledelsen som sto for planlegging var godt utdannet og besto av en stor andel jurister. De 200–300 unge menn (født 1900–1914) som utgjorde toppsjiktet i RSHA var generelt godt utdannet og 20–30 % hadde doktorgrad. Dette var den sentrale gruppen ansvarlig for utforming og gjennomføring av nazistenes forfølgelser og folkemord. Den tyske historikeren Michael Wildt (født 1954) konkluderte med at RSHA for en stor del besto av unge sosiale klatrere som ikke hadde blitt rekruttere fra samfunnets marginer men fra en ny, velutdannet borgerlig elite.[11][12]

SS’ hovedkontor lå i Prinz-Albrecht-Straße i Berlin. I 1944 bestod SS av 12 hovedkontorer.

  • Hauptamt Personlicher Stab Reichsführer-SS – Himmlers personlig stab.
  • SS-Hauptamt – hovedkontoret til SS.
  • SS Führungshauptamt – administrasjon og forsyningsavdelingen for Waffen SS.
  • Hauptamt SS Gericht – kontoret for juridiske saker.
  • Rasse und Siedlungshauptamt (RuSHA) – kontoret for rasesaker.
  • SS Personalhauptamt – personellkontoret.
  • Reichssicherheitshauptamt (RSHA) –sikkerhetspolitiets hovedkontor. Gestapo, Sicherheitsdienst, Kriminalpolizei, og Einsatzgruppen lå under dette kontoret (etablert høsten 1939).
  • Hauptamt Ordnungspolizei – hovedkontoret for ordenspolitiet.
  • Wirtschafts und Verwaltungshauptamt (WVHA) – administrasjons og økonomiavdelingen.
  • Hauptamt Dienststelle Heissmeyer – opplæringsavdelingen.
  • Hauptamt Volksdeutsche Mittelstelle (VOMI) – hovedkontoret for etniske tyskere.
  • Reichskommissariat für die Festigung des deutschen Volksturms – rikskommissæren for tyske nybyggere.

Grener

[rediger | rediger kilde]

På slutten av andre verdenskrig bestod SS av følgende grener:

Det ordinære SS

[rediger | rediger kilde]

Med det ordinære SS menes den organisasjonen som ble drevet i 1920- og 1930-årene.

Allgemeine SS

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Allgemeine-SS

Allgemeine-SS («det allmenne SS» eller «det vanlige SS») utgjorde hovedtyngden av SS’ medlemsmasse. Dette var deltidsmedlemmer av SS som dannet avdelinger over hele Tyskland. Disse avdelingene var delt inn i Standarten, som igjen var delt inn i Abschnitt og Uberabscnitt. Det vanlige SS ble sett på som reservestyrker, og mange av medlemmene tjenestegjorde i andre våpengrener. Mange gjorde også tjeneste som vakter i konsentrasjonsleire.

Soldater i Waffen-SS ble ofte plassert i Allgemeine SS etter å ha gjort fronttjeneste i en periode, slik at de kunne gjenvinne kreftene.

SS-kavaleriet

[rediger | rediger kilde]

SS kavalerikorpset bestod av Reiterstandarter og Reiterabschnitt. Rytterkorpset ble dannet for å trekke til seg medlemmer av den tyske overklassen. I 1930-årene ble dette rytterkorpset starten på en militær organisasjon innen SS. Rytterkorpset var forgjengeren til Waffen-SS. I 1941 var rytterkorpset bare en liten sosial klubb innen SS. De aller fleste medlemmene hadde søkt seg over til Waffen-SS.

Germanske-SS

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Germanske-SS

Germanske-SS drev virksomhet i erobrede land og territorier, og var en organisasjon som besto av ikke-tyske medlemmer som drev virksomheten på deltid. De drev med lokal sikkerhet og nasjonalsosialistisk indoktrinering. Danmark og Belgia var de største medlemslandene innen Germanske-SS, men det fantes også avdeling i Norge (Germanske-SS Norge). Medlemmer av Germanske-SS hadde egne modifiserte SS-titler og symboler. Alle avdelingene i Germanske-SS ble administrert fra hovedkontoret til SS i Tyskland.

Waffen-SS

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Waffen-SS

Waffen-SS var en SS’ stridende avdeling og bestod av infanteri-, artilleri- og panserstyrker. Bildet viser en radioreporter i «propagandakompaniet» under et lydopptak i Russland 1942. Soldaten har SS-runer på stålhjelmen og kamuflasjeuniform.
Foto: Deutsches Bundesarchiv
Fra oppstanden i den jødiske ghettoen i Warszawa i Polen i mai 1943. Bildet viser tyske Waffen-SS-soldater, deriblant SS-rottenführer Josef Blösche (med MP18 bak til høyre), som jager ut jødiske barn og kvinner fra tilfluktsrommene. Hitler ville utrydde «den jødiske rasen» under dekke av kvalitativ befolkningspolitikk. Bildet, som er fra SS-Brigadeführer Stroops rapport til SS-sjefen Himmler, er blant de mest kjente fra andre verdenskrig.

Waffen-SS var den stridende delen av SS. Avdelingen ble betraktet som en del av Wehrmacht og var operativt men ikke juridisk underlagt Wehrmacht (SS etablerte en egen jurisdiksjon for SS-soldater uavhengige av de militære domstolene).[3] Waffen-SS hadde også mange avdelinger som bestod av utlendinger. I utgangspunktet var det kun germanere (herunder skandinaver og nederlendere) som ble akseptert, men etter hvert begynte man også å opprette avdelinger bestående av ikke-germanere.

Konsentrasjonsleirtjenesten

[rediger | rediger kilde]
Se også: SS-Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt

Fra 1934 var det SS som fikk i oppdrag å drive de tyske konsentrasjonsleirene. Denne delen av SS ble kalt Totenkopfverbände. Det var Theodor Eicke som startet denne organisasjonen. Totenkopfverbände var delt inn i flere regimenter. Hvert regiment tjenestegjorde ved hver sin konsentrasjonsleir. Den største leiren var Dachau. I 1938 ble også Totenkopfverbande en stridende enhet innen Waffen-SS.

I 1939 vokste Totenkopfverbände sterkt. De utviklet organisasjonen i tre ulike grener for å betjene de ulike typene konsentrasjonsleire. I 1944 eksisterte det tre divisjoner i Totenkopfverbände. Dette var den delen som drev konsentrasjonsleirene i Tyskland, arbeidsleirene i okkuperte land og utryddelsesleirene i Polen.

I 1942 ble det av administrative grunner slik at medlemmer av Totenkopfverbande også ble medlemmer av Waffen-SS. I tillegg ble konsentrasjonsleirene plassert administrativt under Avdelingen for forvaltning og økonomi (WVHA).

I 1944 ble konsentrasjonsleirene en integrert del av Waffen SS og administrert av WVHA. Dette ble gjort for å kunne rullere på mannskapene pga. mannskapsmangel. Sårede SS-soldater kunne tjenestegjøre i konsentrasjonsleirene i en periode før de kom til hektene igjen. Denne ordningen førte til at mange innen SS fikk kjennskap til og deltok i grusomhetene i leirene.

Einsatzgruppen

[rediger | rediger kilde]

Einsatzgruppen ble dannet på initiativ av Sicherheitsdienst og RSHA. De første gruppene ble satt inn under erobringen av Østerrike og Tsjekkoslovakia. Hensikten med Einsatzgruppen var at de skulle ta seg inn i okkuperte områder, sikre viktige dokumenter og eliminere eventuelle problematiske personer. I disse to landene var oppgavene til Einsatzgruppen å bemanne administrasjonen med nasjonalsosialister og etablere lokale konsentrasjonsleire.

I 1939 ble Einsatzgruppen omorganisert. Under angrepet på Polen i 1939 var Einsatzgruppens oppgave å drepe medlemmer av den polske overklassen, slik at de ikke kunne danne en motstandsbevegelse mot tyskerne.

I 1941 ble Einsatzgruppen sendt til Russland for å utrydde jøder, sigøynere og kommunistledere.

Einsatzgruppen fikk sine ordrer fra SS’ øverste ledelse og ble ledet av folk fra Sicherheitsdienst og Gestapo. SS bemannet Einsatzgruppen med medlemmer fra Sicherheitsdienst, Gestapo, Waffen-SS, ordenspolitiet, fra politibataljoner og enheter innen den tyske hær. Einsatzgruppen rekrutterte også folk fra lokalbefolkningen når det trengtes.

Det var SS og politiledere som hadde det øverste ansvaret for Einsatzgruppen i de områdene de opererte i. De fleste ble etter krigen dømt for krigsforbrytelser, eller begikk selvmord.

Ordenspolitiet

[rediger | rediger kilde]

I 1936 absorberte SS det vanlige tyske politiet inn i sine rekker og dannet Ordnungspolizei. SS-Oberstgruppenführer Kurt Daluege ble leder for ordenspolitiet, mens Heinrich Himmler ble øverste leder for hele det tyske politiet. Ordenspolitiet hadde egne grader og titler. Ordenspoltiet hadde også en avdeling som var stridende og som var en egen avdeling innen Waffen-SS. Det fantes også egne politiregimenter som utførte sikkerhetsoppdrag under ledelse av RSHA.

Domstol

[rediger | rediger kilde]

SS opprettet et internt rettssystem 17. oktober 1939 (SS- und Polizeigerichtsbarkeit) med rettslig suverenitet for tjenestemenn i Waffen SS, Einsatzgruppen og politiavdelinger som tjenestegjorde bak fronten. Det ble opprettet lokale SS-domstoler knyttet til HSSPF-kontorene. Høyeste SS-domstol var Hauptamt SS-Gericht i München. Hitler var øverste myndighet og nominerte dommere (som skulle være jurister av utdanning), mens Himmler for det meste utøvde Hitlers myndighet. Dommernes autonomi ble anerkjent, men Himmler kunne benåde, kreve ny behandling og avvise dommer. SS hadde ikke en straffelov og basert seg på den tyske straffeloven av 1871.[13] Max Täubner ble dømt ved den øverste SS-domstolen. Taübner var den eneste SS-tjenestemann som ble straffet av naziregimet for drap på jøder under holocaust.[14]

Uniformer og flagg

[rediger | rediger kilde]
«Bærere av Jernkorsets Ridderkors fra Leibstandarte-SS Adolf Hitler») er et nasjonalsosialistisk maleri i «heroisk realisme» malt av Ernst Krause 1942. Det viser Waffen-SS' elitesoldater i «Adolf Hitlers livvaktregiment» iført ulike typer feltuniformer, blant annet i kamuflasjemønster. SS-uniformene var særlig kjennetegnet av SS-runer på kragespeilene, hodeskallesymbol på luene og en variant av tysk ørn på venstre erme. Den svarte uniformen med beret (til høyre) var karakteristisk for tyske soldater i stridsvogner.
Grå SS-uniform modell 1937.

Før 1932 hadde SS-mennene samme uniform som Sturmabteilung (SA). Senere ble den beryktede svarte uniformen innført. De hadde SS-symbolet på jakkeslaget, og i tillegg ble dødninghodet brukt som kjennetegn. Videre gjenkjennes SS på sin «Ermvogel» («ermefugl»); I Wehrmacht bar en den tyske ørn over høyre brystlomme, SS hadde den på venstre overarm. SS-symbolet som enkelte bar på høyre kragespeil, var en gammel germansk sieg-rune, som stod for seier. Like før andre verdenskrig ble uniformen duegrå. Medlemmer av Waffen-SS bar en grå uniform ute i felten. På slutten av krigen hadde mange SS-soldater på seg en kamuflasjefarget uniform.

SS-uniformene ble designet og produsert av blant andre Hugo Boss, som i 1932 også leverte uniformer til Hitler-Jugend og Sturmabteilung (SA).

De militære gradene i SS skilte seg fra gradene i Wehrmacht. Disse ble angitt på kragespeil og skulderklaffer.

Hodeskallesymbolet

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Totenkopf (symbol)

Dødningehodet var et symbol SS overtok etter husarene til Fredrik II av Preussen, som hadde båret merket på uniformsluene, liksom soldatene fra første gardereservepionérregiment under første verdenskrig. Sistnevnte var de som introduserte flammekasteren som våpen. Den tyske kronprinsen tildelte 28. juni 1916 regimentet enerett på å bære dødningehodet på ermet med ordene: «Jeg er overbevist om at dette ytre tegnet alltid vil anspore den unge troppen til å fortsette sin videreutvikling i den dødsforaktende kampgledens ånd!»[15]

Symbolsk betydning

[rediger | rediger kilde]

De svarte SS-uniformene med hodeskalleluer, hakekorsbind og høye skaftestøvler er blant de mest kjente uniformene i historien. Dette skyldes blant annet den massive nasjonalsosialistiske propagandaen før og under krigen, der uniformer, flagg og visuelle symboler preget all virksomhet og massekommunikasjon. Det henger også sammen med SS’ avskyvekkende aktiviteter og rolle hos motstanderne. Uniformene har siden blitt brukt mye i vestlig populærkultur, både som symbol på Nazi-Tyskland og brutal og effektiv statskontroll, men også på sadisme og karikert «ekstremnazisme».

Flagg og standarter

[rediger | rediger kilde]
Se også flagg og standarter for Waffen-SS
  • SS-Hausflagge (SS’ hovedflagg).
    SS-Hausflagge (SS’ hovedflagg).
  • Allgemeiner Fahrzeugwimpel der SS (bilvimpel for SS).
    Allgemeiner Fahrzeugwimpel der SS (bilvimpel for SS).
  • Fahrzeugwimpel für «Fördernde Mitglieder der SS» (bilvimpel for støttekjøretøyer for SS).
    Fahrzeugwimpel für «Fördernde Mitglieder der SS» (bilvimpel for støttekjøretøyer for SS).
  • SS-Sturmbannfahne des III. Bataillons, 1. Standarte (fane for en SS-stormenhet).
    SS-Sturmbannfahne des III. Bataillons, 1. Standarte (fane for en SS-stormenhet).
  • 1. SS-Standarte «Julius Schreck» – Vorder und Rückseite – (standart for en SS-enhet, for- og bakside).
    1. SS-Standarte «Julius Schreck» – Vorder und Rückseite – (standart for en SS-enhet, for- og bakside).
  • 15. SS-Reiterstandarte – linke Seite – (standart for en SS-kavalerienhet – venstre side).
    15. SS-Reiterstandarte – linke Seite – (standart for en SS-kavalerienhet – venstre side).
  • 15. SS-Reiterstandarte – rechte Seite – (standart for en SS-kavalerienhet – høyre side).
    15. SS-Reiterstandarte – rechte Seite – (standart for en SS-kavalerienhet – høyre side).

Kommandoflagg til kjøretøyer

[rediger | rediger kilde]
  • Reichsführer SS.
    Reichsführer SS.
  • SS-Hauptamt.
    SS-Hauptamt.
  • SS-Amt.
    SS-Amt.
  • SS-Oberabschnitt.
    SS-Oberabschnitt.
  • SS-Abschnitt.
    SS-Abschnitt.
  • SS-Standarte.
    SS-Standarte.
  • SS-Sturmbann.
    SS-Sturmbann.

Etter krigen

[rediger | rediger kilde]
Skutt Waffen-SS-soldat i Normandie i Nord-Frankrike juni 1944.

Like etter at Adolf Hitler begikk selvmord og Karl Dönitz overgav det tredje riket til de allierte, ble SS nedlagt. Like før Hitlers død hadde SS ingen ledere. Hitler hadde beskyldt Himmler og hans menn for å være forrædere fordi han trodde de førte forhandlinger med de allierte. I de siste månedene av 1945 opplevde SS store massedeserteringer fra folkene som bemannet konsentrasjonsleirene og etterretningsorganisasjonene. De så at nederlaget var nær og tok ikke sjansen på å bli stilt for retten som krigsforbrytere.

En del prominente SS-medlemmer reiste til Argentina i Sør-Amerika. Der etablerte de ODESSA, en organisasjon som skulle hjelpe tidligere medlemmer av SS og NSDAP med å flykte til utlandet. Organisasjonen hadde hovedkvarter i Buenos Aires med forbindelseslinjer til Tyskland, Sveits og Italia. De hjalp Adolf Eichmann, Josef Mengele, Erich Priebke og mange andre krigsforbrytere med å flykte til Sør-Amerika.

30. september 1946 ble hele SS erklært som en kriminell krigsforbryterorganisasjon under krigsforbryterdomstolen i Nürnberg. Denne påstanden ble underbygget med SS’ systematiske drap av jøder, brutal administrasjon av okkuperte områder, ledelse av slavearbeidsprogrammet, og mishandling og drap på krigsfanger.

Alle medlemmer av SS ble mistenkt for å være krigsforbrytere og skulle dermed anklages og rettsforfølges. 50 000 av i alt 1 million SS-medlemmer ble dømt for krigsforbrytelser.

Se også

[rediger | rediger kilde]

SS i Norge

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Irvin-Erickson, Douglas (2017). Raphael Lemkin and the Concept of Genocide. University of Pennsylvania Press. ISBN 978-0-8122-4864-7. 
  2. ^ Rozett & Spector (2013) s. 42–43
  3. ^ a b c d e f g h i j Pauer-Studer, Herlinde, red. (2020). «The SS Jurisdiction». Justifying Injustice: Legal Theory in Nazi Germany. Cambridge University Press. s. 178–202. ISBN 978-1-107-15930-3. doi:10.1017/9781316671412.007. Besøkt 10. februar 2022. 
  4. ^ Heinz Höhne: Order of the Death's Head, side 52, New York 1970
  5. ^ Terje Emberland og Jorunn Sem Fure (red): Jakten på Germania, s. 114–115, Humanist forlag 2009 ISBN 978-82-92-62254-4
  6. ^ Mark Mazower: Dark Continent (s. 87), Penguin books, ISBN 0-14-024159-0
  7. ^ Matthäus, J. (2007). Controlled escalation: Himmler's men in the summer of 1941 and the Holocaust in the occupied Soviet Territories. Holocaust and Genocide Studies, 21(2), 218–242.
  8. ^ Norsk krigsleksikon 1940–45. Oslo: Cappelen. 1995. s. 393. ISBN 8202141389. 
  9. ^ Mixon 2019, s. 73.
  10. ^ Rozett & Spector (2013) s. 48–49
  11. ^ Tighe, Carl (2007). «Six, Franz Alfred». Journal of European Studies. 1. 37: 5–50. ISSN 0047-2441. doi:10.1177/0047244107067481. Besøkt 4. februar 2022. 
  12. ^ Wildt, Michael (1. desember 2005). «The Spirit of the Reich Security Main Office (RSHA)». Totalitarian Movements and Political Religions. 3. 6: 333–349. ISSN 1469-0764. doi:10.1080/14690760500317685. Besøkt 6. februar 2022. 
  13. ^ Pauer-Studer, Herlinde, red. (2020). «The SS Jurisdiction». Justifying Injustice: Legal Theory in Nazi Germany. Cambridge University Press. s. 178–202. ISBN 978-1-107-15930-3. doi:10.1017/9781316671412.007. Besøkt 12. februar 2022. 
  14. ^ Büchler, Yehoshua R. (2003). «“Unworthy Behavior”: The Case of SS Officer Max Täubner». Holocaust and Genocide Studies. doi:10.1093/hgs/dcg021. Besøkt 12. februar 2022. 
  15. ^ Guido Knopp: SS, forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-02-0

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Mixon, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency. Entrepreneurial Bureaucrats and the Nazi Holocaust. Cham: Springer/Palgrave Pivot. ISBN 978-3-030-25766-8. 
  • Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani og David Silberklang]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Schutzstaffel&oldid=24592516»