Shu
| Schu i hieroglyfer | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| oftest |
Schu (šw) | ||||||
| eller med determinativ |
| ||||||
 | |||||||
- Shu kan også sikte til det klassiske kinesiske historieverket Shujing.
Shu (gammelegyptisk: Nḥḥ; «tomhet» og «(han som) står opp») er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en av urgudene, de opphavelige gudene som eksisterte før skapelsen. Shu er en personifisering av luften. I skapelsesmyten var luftguden Shu den som skilte himmel og jord ettersom han, sammen med sin søster Tefnut, var blitt født av urguden Atums munn.[1] Han tilhørte Enneade, «de ni (guder)», i byen Heliopolis. Både mennesker og guder trenger luft, og av den grunn ble lysåpninger i templene ofte kalt for «Shus vinduer».[1]
Familie
[rediger | rediger kilde]I en del myter var Shu sønn av Atum og Iusaaset (eller Jusaas). I andre versjoner av den samme myten ble Shu og hans søster Tefnut skapt av Atum alene via partenogenese (populær kalt for jomfrufødsel, fra ett kjønn alene). Med Tefnut (fukten) ble Shu far til Nut og Geb, og således bestefar til hovedgudene Osiris, Isis, Set, og Nefthys. Hans oldebarn er Horus og Anubis.
Navnet Shu er avledet fra shw shu, roten til ord som «tørr», «tom», «solskinn» og «vissen». I den forstand kan betydningen av navnet være «(han som) står opp».[2]
Vind og luft
[rediger | rediger kilde]Shu var også forstått som guden for atmosfæren og tørre vinder. Han ble betraktet som guden for rommet og lyset mellom himmelen, og hadde også makt over slanger.[3]
Grunnet hans posisjon mellom himmelen og jorden, ble han også kjent som vinden.[4] Som en gud over vinden ble han påkalt av sjøfolk for å gi god vind i seilene. Det var ham som personifiseringen av den kalde nordavinden; han var livets pust, som var det vitale prinsippet for alle levende ting. Hans bein ble antatt å være skyene. Han ble også påkalt for å løfte opp åndene til de døde slik at de kunne komme opp til himmelen, kjent som det «lette land».[2]
Myter
[rediger | rediger kilde]
Som luften ble Shu betraktet som å ha en kjølig, og således en avslappet innflytelse og en fredsstifter. Grunnet assosiasjonen til luft og sinnsro, og således ma’at (sannhet, rettferdighet og orden), ble Shu framstilt i kunsten som å ha strutsefjær som en del av sine hodepynt. Han ble sett med mellom en og fire fjær. Strutsefjærene var symbolsk for letthet og tomhet. Tåke og skyer var også Shus elementer og ble ofte kalt for hans bein (skjelett). Grunnet hans posisjon mellom himmelen og jorden, ble han også kjent som vinden.[4]
I en langt senere myte om en forferdelig værkatastrofe mot slutten av Det gamle rike, ble det sagt at Tefnut og Shu havnet i en krangel, og Tefnut forlot Egypt og reiste til Nubia (som alltid hadde et mer moderat klima). Shu fant snart ut at han savnet henne, men hun forvandlet seg til katt som drepte ethvert menneske eller gud som nærmet seg. Guden Tot i forkledningen klarte til sist å overbevise henne om å komme tilbake.[5][6]
Antikkens grekere likestilte Shu med den greske guden Atlas, den havelige titanen i gresk mytologi, som holdt oppe himmelsfæren da de begge ble avbildet mens de holdt oppe himmelen.[7]
I henhold til kosmologien i Heliopolis («solbyen») var tvillinggudene Shu og Tefnut det første paret bestående kosmiske elementer, født av himmelgudinnen Nut og jordguden Geb. Shu skilte Nut fra Geb da de var kjærlig sammenslynget, og skapte da dualiteten i den manifesterte verden: over og under, lys og mørke, god og ond. Før deres adskilles hadde Nut født gudene Isis, Osiris, Nefthys og Set.[4] Egypterne trodde at om Shu ikke holdt Nut (himmelen) og Geb (jorden) adskilt ville det ikke være noen fysisk manifestert liv som kunne eksistere.
I kunsten
[rediger | rediger kilde]Shue er i kunsten hovedsakelig representert som et menneske. Kun i hans funksjon som en kriger og forsvarer av solguden er han tidvis framstilt som et menneske med løvehode. Han bærer en ankh, symbolet på livet. I framstillingen som et menneske han vist med strusefjær på hodet da han var assosiert med lys og luft. En fjær var også det hieroglyfiske tegnet for hans navn.[8]
Tidvis, når han ble framstilt sammen med sin søster-hustru Tefnut er han vist i sin løveform og de to var kjent som «tvillingløvegudene». Som tvillingløver knyttet gravtekstene Tefnut til kattegudinnen Bast og Shu til en kattegud ved navn Basti. I fleste tilfeller ble han vist med armen hevet, mens han holdt opp gudinnen Nut som himmelen og stående på kroppen til Geb.[2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Schulz, Regine (2007): «Det gamle Egypts guder» i: Schulz, Regine & Seidel, Matthias, red.: Egypt : Faraoenes verden. Oslo: Spektrum, s. 523
- ^ a b c Seawright, Caroline (14. januar 2002): «Shu, Holder of the Sky, God of the Air, Wind, Sunlight and Protection» Arkivert 13. mai 2017 hos Wayback Machine., The Keep
- ^ «Shu» Arkivert 1. april 2017 hos Wayback Machine., Egyptian Gods
- ^ a b c Owusu, Heike (2008): Egyptian Symbols. Sterling Publishing Co. Inc., s. 99.
- ^ Lesko, Barbara S. (1999): The Great Goddesses of Egypt, University of Oklahoma Press, s. 144
- ^ Beyond Babylon: Art, Trade, and Diplomacy in the Second Millennium B.C., Metropolitan Museum of Art (New York, N.Y.), 2008, s. 145
- ^ Remler, Pat (2010): Egyptian Mythology, A to Z, Infobase Publishing, s. 24
- ^ Wilkinson, Richard H. (2003): The complete gods and goddesses of ancient Egypt. London: Thames & Hudson. ISBN 0-500-05120-8.