[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Georges Brassens

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Georges Brassens
Georges Brassens
fotografert i 1964 av Erling Mandelmann
FødtGeorges Charles Brassens
22. okt. 1921[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Sète[5]
Død29. okt. 1981[1][3][4][6]Rediger på Wikidata (60 år)
Saint-Gély-du-Fesc[5]
BeskjeftigelseSanger og låtskriver Rediger på Wikidata
NasjonalitetFrankrike
GravlagtCimetière Le Py
UtmerkelserGrand Prix de Poésie (1967)[7]
Vincent Scotto Award (1963)
Premio Tenco
Musikalsk karriere
SjangerViser, visesang
InstrumentSang, akustisk gitar
Aktive år1943–1981
PlateselskapUniversal Music
IMDbIMDb
Signatur
Georges Brassensʼ signatur
Georges Brassens på Commons
Georges Brassens fotografert i 1964 av Erling Mandelmann

Georges Brassens (født 22. oktober 1921, død 29. oktober 1981) var en fransk visedikter og sanger.

Georges Brassens ble født i Sète (da kalt Cette), som er en by i det sydlige Frankrike nær Montpellier. Han er idag blitt en ikonisk figur i Frankrike, og oppnådde sin berømmelse gjennom sine enkle, elegante sanger og velartikulerte, mangfoldige tekster. Han anses som en av Frankrikes mest vellykkede etterkrigsdiktere. Han har også satt musikk til dikt av såvel velkjente som relativt obskure poeter, herunder blant annet Louis Aragon (Il n'y a pas d'amour heureux), Victor Hugo, Jean Richepin, François Villon og Guillaume Apollinaire.

Under den annen verdenskrig ble han tvunget av tyskerne til å arbeide i en arbeidsleir ved en flymotorfabrikk drevet av BMW i Basdorf nær Berlin i Tyskland (mars 1943). Her møtte han noen av sine fremtidige venner, blant annet Pierre Onteniente, som forøvrig fikk klengenavnet Gibraltar fordi han var "fast som en klippe". De kom senere til å bli nære venner.

Etter å ha blitt gitt ti dagers permisjon i Frankrike bestemte han seg for ikke å vende tilbake til arbeidsleiren. Brassens tok tilflukt i en slum ved navn "Impasse Florimont" hvor han i flere år bodde sammen med dens eier, Jeanne Planche, som var en venn av hans tante. Planched bodde med sin mann Marcel i relativ fattigdom: uten gass, rennende vann eller elektrisitet. Han forble i skjul der frem til krigen tok slutt fem måneder senere, men endte opp med å bli boende i tilsammen 22 år. Planche skal ha vært inspirasjonskilden til sangen Jeanne.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Barndom

[rediger | rediger kilde]

Georges Brassens vokste opp i familiens hjem i Sète sammen med moren, Elvira Dragosa, faren Jean-Louis Brassens, halvsøsteren Simone (datter av Elvira og hennes første ektemann, som ble drept under krigen), og den faderlige bestefaren Jules. Moren hans, som kom fra en napolitansk familie, var en hengiven katolikk. Mellom faren, som var en enkel, generøs, åpensinnet, antiklerikal mann og moren, vokste Brassens opp mellom to personligheter med sterke kontraster som på tross av dette delte en kjærlighet til musikk.

Både moren, som Brassens senere kalte en "militant sanger" (militante de la chanson), og de andre familiemedlemmene var svært glade i å synge. Dette miljøet overførte en lidenskap for sang til den unge Georges som skulle komme til å definere hans senere liv. På denne tiden lyttet han konstant til sine tidlige idoler: Charles Trenet, Tino Rossi, og Ray Ventura. Det ble sagt at han elsket musikk over alt annet: den var hans første lidenskap og ble veien som ledet han frem til en karriere. Han fortalte sin venn André Sève, "[det er] en slags indre vibrasjon, noe intenst, en glede som har noe av det sensuelle over seg." Han håpte å bli innskrevet ved et musikk-konservatorium, men moren insisterte på at han kunne bare gjøre dette hvis karakterene ble bedre. Som en følge av dette lærte han seg aldri å lese noter. Han var en dårlig elev og oppnådde bare middelmådige resultater på skolen.

Brassens' lærer i niende klasse, Alphonse Bonnafé, oppmuntret ham sterkt til å gjøre noe med sin åpenbare gave for poesi og kreativitet. Brassens hadde allerede eksperimentert med sangskriving og poesi. Bonnafé hjalp ham i hans forsøk på poesi og tvang ham til å bruke mer tid på skolearbeidet ved å foreslå at han skulle begynne å studere klassisk poesi. Brassens utviklet en interesse for versifisering og rim. Ifølge Brassens selv er Bonnafés innflytelse på hans arbeider enorm: "Vi var banditter, på fjorten, femten, og vi begynte å like poeter. Det er litt av en forvandling. Takket være denne læreren fikk jeg åpnet meg for noe større. Senere, hver eneste gang jeg skrev en sang, måtte jeg spørre meg selv: Ville Bonnafé likt dette?" På dette tidspunktet hadde musikken kommet litt i bakgrunnen for Brassens, som nå drømte om å bli forfatter.

Ikke desto mindre, personlige vennskap og ungdom definerte fremdeles Brassens i tenårene. I syttenårsalderen ble han innblandet i en forbrytelse som skulle vise seg å bli et vendepunkt i hans liv. For å tjene noen penger bestemte Georges og gjengen seg for å begå småtyverier hvor ofrene hovedsakelig var deres respektive familier. Georges stjal en ring og et armbånd fra søsteren. Politiet fant ham og pågrep ham, noe som forårsaket en liten skandale. De unge mennene ble offentlig karakterisert som "gymnasgangstere" eller "avskum". Noen av forbyterne fikk ikke heller støtte fra sine familier og tilbragte en tid i fengsel. Mens Brassens' far var av den mer tilgivende sorten og umiddelbart hentet sin sønn, ble han utvist fra skolen og bestemte seg for å flytte til Paris i februar 1940, etter et kort forsøk som murerlærling i farens bedrift like etter at annen verdenskrig hadde brutt ut.

Krigstid

[rediger | rediger kilde]

Lærlingetid

[rediger | rediger kilde]

Brassens bodde sammen med sin tante Antoinette i Paris' 14. arondissement, hvor han lærte seg å spille piano. Han begynte å arbeide ved en bilfabrikk drevet av Renault. I mai 1940 ble fabrikken bombet og Frankrike invadert av Tyskland. Brassens returnerte til familiens hjem i Sète. Han tilbragte sommeren i hjembyen, men returnerte snart til Paris hvor han følte at fremtiden lå. Han arbeidet ikke, siden dette bare ville tjene fienden som nå okkuperte landet. Nedtrykt av mangelen på poetisk kultur tilbragte Brassens det meste av sine dager på biblioteket. Det var på denne tiden han laget seg et mønster med å stå opp klokken fem om morgenen og gå tilsengs ved solnedgang, et mønster som han opprettholdt størstedelen av livet. Han studerte de store mestrene inngående: Villon, Baudelaire, Verlaine og Hugo. Han tilnærming til poesien var nesten vitenskapelig. Men han leste et dikt av for eksempel Verlaine, dissekerte han det bilde for bilde, oppmerksom på selv den minste forandring i rytmen, og analyserte hvordan rimene alternerte. Han trakk på denne enorme litterære kulturen da han skrev sin første diktsamling, Des coups d'épée dans l'eau, hvis konklusjon bebuder anarkismen i hans fremtidige sanger:

Le siècle ou nous vivons est un siècle pourri.
Tout n'est que lâcheté, bassesse,
Les plus grands assassins vont aux plus grandes messes
Et sont des plus grands rois les plus grands favoris.
Hommage de l'auteur à ceux qui l'ont compris,
Et merde aux autres.
(Århundret vi lever i er et råttent århundre.
Ingenting annet enn feighet og nedrighet.
De største morderne går til de største messene
Og er de største favorittene for de største kongene.
Hyllest fra forfatteren til de som forstod ham,
Og dritt til de andre.)

Brassens gav også ut À la venvole takket være penger fra familie og venner, og med overraskende hjelp fra en kvinne ved navn Jeanne Planche, en nabo av Antoinette og antagelig den første Brassens-tilhenger. Brassens kommenterte senere sine tidlige verk: "På den tiden gulpet jeg bare opp det jeg hadde lært ved å lese mesterne. Jeg hadde ikke forvandlet det til honning enda."

Eksil

[rediger | rediger kilde]

I mars 1943 ble Brassens innkalt til arbeidstjeneste for okkupantene og ble ført til Basdorf i Tyskland. Han fikk tid til å skrive, men endte opp med lediggang og anså denne perioden senere som bortkastet tid. På tross av dette var det i Tyskland at han skrev Bonhomme og Pauvre Martin, sammen med et hundretall sanger som senere enten ble brent eller forandret et utall ganger før de nådde sin endelige form (Le mauvais sujet repenti). Han skrev også begynnelsen til sin første roman, Lalie Kakamou. I Tyskland møtte han noen av sine beste venner, slik som Pierre Onténiente, som han gav klengenavnet "Gibraltar" fordi han var "fast som en klippe". Onténiente ble senere hand høyre hånd og privatsekretær.

Ett år etter at han kom til Basdorf fikk han tildelt ti dagers permisjon. Det var åpenbart for ham og hans nye venner at han ikke ville komme tilbake. I Paris var han nødt til å finne et skjulested, men kjente ikke mange. Han hadde virkelig levd et ensomt liv i Paris hvor han bare traff en venn fra Sète og jentene som han levde sin første romanse med. Tilsist kom Jeanne Planche ham till unnsetning og tilbød ham å bli så lenge han hadde behov for. Jeanne bodde sammen med sin ektemann Marcel i en rønne i 9 Impasse Florimont uten gass, vann og uten elektrisitet. Brassens aksepterte tilbudet... og forble boende der i toogtyve år. Ha sa en gang i et radiointervju: "Jeg hadde det bra der, og jeg har etterpå fått ganske fantastisk følelse av å være ukomfortabel." Ifølge Pierre Onténiente: "Jeanne hadde et øye til Georges og Marcel ante ingenting siden han startet med å drikke seg full klokken åtte om morgenen."

Anarkistiske innflytelser

[rediger | rediger kilde]

Da han hadde installert seg hos Jeanne Planche, var Georges nødt til å forbli skjult i fem måneder, mens han ventet på at krigen skulle få en slutt. Han fortsatte med å skrive dikt og sanger. Han komponerte ved hjelp av det eneste instrumentet han hadde; et lite trestykke som han kalte "trommen min", hvorpå han slo takten. Han tok opp igjen romanen han hadde begynt på i Basdorf, fordi han på denne tiden bare kunne se for seg en karriere som berømt forfatter. Slutten på annen verdenskrig og friheten han plutselig hadde fått tilbake fikk ikke noen stor innvirkning på vanene hans, bortsett fra at han fikk lånekortet tilbake og tok opp igjen sine studier av poesi.

Slutten på krigen betød at vennene fra Basdorf kom hjem igjen, og Brassens planla sammen med disse å starte opp en anarkistorientert avis, Le Cri des Gueux" (Forbryternes rop), som det aldri ble noe av på grunn av økonomiske problemer. På den samme tiden satte han opp "Det Forhistoriske Parti" sammen med Émile Miramont (en venn fra Sète med klengenavnet "Corne d'Aurochs" – enhjørningens horn??) og André Larue (som han møtte i Basdorf). Stykket slo et slag for en tilbakevending til et mer nøkternt liv, men hovedsiktemålet med stykket var å gjøre narr av de andre politiske partiene. Etter fiaskoen med Le Cri des Gueux kom Brassens nær den franske anarkistføderasjonen, og skrev noen ondartede artikler med en brodd av svart humor for Le Libertaire, føderasjonens avis. Den fremtidige sangtekstforfatterens ekstravaganse falt ikke i alles gode smak og han ble snart nødt til å forlate føderasjonen, vel å merke uten noen storm eller følelse av nederlag.

Brassens sa engang i et intervju: «Jeg er anarkist, så mye at jeg alltid går over fotgjengerfeltet for å unngå å krangle med politiet.» Han sa også: «Jeg er ikke veldig glad i loven. Som Léautaud ville sagt det, jeg kunne klare meg uten lover [...] jeg tror de fleste mennesker ikke kunne gjøre det».[8]

Begynnelsen av karrieren

[rediger | rediger kilde]

Vennene hans, som hørte og likte sangene hans, oppfordret ham til å prøve dem ut på en kabaret, café eller et konsertlokale. Han var tilbakeholden og sjenert, og hadde vanskeligheter med å opptre foran en folkemengde. Eieren av én kafé fortalte ham at sangene hans ikke var det han var på utkikk etter. Men på ett tidspunkt møtte han sangeren Patachou på en velkjent kafé, Les Trois Baudets, og hun fikk ham inn i musikkbransjen. Flere berømte sangere kom inn i musikkindustrien på denne måten, blant annet Jacques Brel og Léo Ferré.

Sanger

[rediger | rediger kilde]

Han opptrådte sjelden utenfor hjemlandet, og tekstene hans er vanskelige å oversette, skjønt forsøk har blitt gjort. Han begynte sin karriere på 1950-tallet. Han opptrådte med en akustisk gitar; det meste av tiden var hans eneste akkompagnerende musiker vennen Pierre Nicolas med en dobbelbass, og noen ganger en gitar til (Barthélémy Rosso, Joël Favreau).
Noen av hans mest berømte sanger:

  • Les copains d'abord, om en båt ved det navnet og om vennskap, skrevet for filmen Les copains (1964) regissert av Yves Robert;
  • Chanson pour l'Auvergnat, hyller de som tar seg av de undertrykte mot småligheten til borgerskapet og voldsomheten i utøvelsen av loven;
  • La canne de Jeanne til Marcel og Jeanne Planche, som gav han husly og ble hans venner; og andre
  • La mauvaise réputation "det dårlige ryktet" – halvveis selvbiografisk;
  • Les amoreux des bancs publics – om unge elskende som kysser hverandre offentlig og sjokkerer selvhøytidelige mennesker;
  • Le gorille – forteller, på en humoristisk måte, om en gorilla med en stor penis (og som beundres for dette av damene) som flykter, og etter å ha forvekslet en kappekledd dommer med en kvinne brutalt sodomiserer ham; sangen kontrasterer dommerens likegyldige holdning når han dømmer en kvinne til giljotinen med hans rop om nåde mens han blir angrepet av gorillaen; sangen som ble ansett som pornografisk ble forbudt en periode.
  • Supplique pour être enterré à la plage de Sète beskriver hans øsnke om å bli begravet ved Golfe du Lyon i hjembyen.
  • Mourir pour des idées beskriver den gjentatte vold på grunn av ideer og et ønske om å være i fred

Brassens døde av kreft den 29. oktober 1981 i Saint-Gély-du-Fesc etter å ha hatt helseproblemer i mange år, og hviler på Cimetière le Py i Sète.

Arv

[rediger | rediger kilde]

Han mistenkte aldri at han én dag skulle ha et internasjonalt omdømme. Han idol, Paul Misraki, en sanger som sang overalt, ble aldri berømt blant det store publikum. Nå har mer enn femti doktoravhandlinger blitt skrevet om Georges Brassens, og mange artister fra japan, Russland, USA (hvor det fins en Georges Brassens-fanklubb), Italia og Spania gjør coverversjoner av sangene hans. Sangene er blitt oversatt til omkring tyve språk, inkludert Esperanto.

Mange sangere har gjort sine versjoner eller oversatt Georges Brassens' tekster på andre språk, for eksempel Fabrizio De André (på italiensk), Graeme Allwright og Jake Thackray (på engelsk), Sam Alpha (på kreolsk), Yossi Banai (på hebraisk), Jiří Dědeček ( tsjekkisk), Mark Freidkin ( russisk), Paco Ibáñez og Javier Krahe (på spansk), Jacques Ivart (på esperanto), Franz Josef Degenhardt og Ralf Tauchmann (på tysk) og Zespół Reprezentacyjny og Piotr Machalica (på polsk), Cornelis Vreeswijk (på svensk) og Tuula Amberla (på finsk). Dieter Kaiser, en belgisk-tysk sanger som opptrer på konserter med den fransk-tyske gitaristen Stéphane Bazire under navnet Stéphane & Didier har oversatt og samlet 19 Brassens-sanger til tysk. Han oversatte også blant andre diktet "Il n'y a pas d'amour heureux" av den franske samtidspoeten Louis Aragon. Den fransk-kamerunske sangeren Kristo Numpuby gav også ut et cover-album med de originale franske tekstene, men tilpasset sangene til forskjellige afrikanske rytmer. Georges Moustaki ble så inspirert av Brassens at han endret fornavn etter ham.

I våre dager fins det en internasjonal forening av Georges Brassens-tilhengere. Det fins også en fanklubb i Berlin-Basdorf som arrangerer en Brassens-festival hvert år i september.

Brassens komponerte omkring 250 sanger, men bare 200 er spilt inn. 50 regnes som ufullstendige.

Renée Claude, en viktig sanger fra Québec, dedikerte et tribute-album til ham: J'ai rendez-vous avec vous (1993).

Sangene hans har stor innflytelse på yngre franske sangere som Maxime Le Forestier, Renaud Séchan, Bénabar og flere.

Steder tilknyttet Brassens

[rediger | rediger kilde]

En rekke skoler, teatre, parker, offentlige hager og offentlige steder er dedikert til Georges Brassens og hans verk, og er oppkalt etter ham, som for eksempel:

  • En park bygget på stedet hvor de tidligere Vaugirard-slakterhusene lå, er døpt parc Georges Brassens. Brassens levde store deler av sitt liv omkring hundre meter fra slakterhusene, først i 9 Impasse Florimont og deretter i 42 Rue Santos Dumont.
  • Place du Marché i Brive-la-Gaillarde ble døpt om til Place Georges Brassens som en hyllest til kvinner som hadde hatt sammenstøt med det fransk gendarmerie, et sammenstøt han udødeliggjorde i en av sine sanger, Hécatombe.
  • På Paris-metroens stasjon Porte des Lilas fins det et veggmaleri som er et portrett av Brassens sammen med et sitat fra sangen "La Porte des Lilas", skrevet for filmen "Porte des Lilas" av René Clair (1957). Brassens hadde en støtterolle i denne filmen, hvor han praktisk talt spilte seg selv.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118514520, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000016522, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 28. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b fichier des personnes décédées, Fichier des personnes décédées ID (matchID) g47wPZsgCQ4d, besøkt 28. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 20010[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.academie-francaise.fr[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ See the website "Espace Georges Brassens" Arkivert 20. juni 2008 hos Wayback Machine., section 5 of the visiting tour.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Georges_Brassens&oldid=23043681»