[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Cornelis Vreeswijk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Cornelis Vreeswijk
Cornelis Vreeswijk i 1973.
Født8. aug. 1937[1][2]Rediger på Wikidata
IJmuiden
Død12. nov. 1987[1][2]Rediger på Wikidata (50 år)
Stockholm
BeskjeftigelseSanger og låtskriver, skuespiller, komponist, skribent, lyriker, gitarist Rediger på Wikidata
EktefelleIngalill Rehnberg (1962–1968)
Bim Warne (1970–1977)
Anita Strandell (1979–1987)
BarnJack Vreeswijk
NasjonalitetKongeriket Nederlandene[3]
GravlagtKatarina kyrkogård[4][5]
Utmerkelser
11 oppføringer
Evert Taube-stipendet (1969)
Grammis (1969)
Spelmannen (1970)
Grammis (1970)
Grammis (1971)
Grammis (1972)
Nils Ferlin-Sällskapet (1987)
Svenska grammofonpriset (1987)
Grammis (1987)
Grammis (1993) (betydningsfullt verk: Mäster Cees memoarer)
Swedish Music Hall of Fame (2014)
Musikalsk karriere
SjangerFolkemusikk, blues
Aktive år1964–
PlateselskapMetronome, Philips
Nettstedhttp://www.cornelis.se
IMDbIMDb
Signatur
Cornelis Vreeswijks signatur
Cornelis Vreeswijk på Commons

Cornelis Vreeswijk (født 8. august 1937 i IJmuiden, Velsen, Nederland, død 12. november 1987 i Katarina sogn i Stockholm) var en nederlandsk trubadur, komponist og poet som skrev og sang på svensk og nederlandsk. Etter sin død er han blitt ansett som en av Sveriges største trubadurer, sammen med Carl Michael Bellman og Evert Taube, og en fornyer av svenske visetradisjon etter Bellman og Taube.[6]

Vreeswijk var født i Nederland, og bodde der frem til familien flyttet til Sverige da han var tolv år gammel i 1949. Han ble aldri svensk statsborger.[7][8][9] Han begynte å skrive viser på slutten av 1950-tallet[10] og slo gjennom på 1960-tallet.[11] Vreeswijks første tekster var ofte samfunnskritisk, hadde munter stil og svart humor; senere arbeider har mer lyrisk preg med myke kjærlighetsviser.[12] Da han slo gjennom på 1960-tallet passet hans perspektiv godt med den radikale bevegelsen på den tiden.[11]

I 1960-årene slo han igjennom i Sverige som visesanger, låtskriver og skuespiller. Vreeswijk var produktiv helt frem til sin død, og i tillegg til å fremføre sangene han selv skrev, tolket han blant andre Carl Michael Bellman, Victor Jara, Povel Ramel, Evert Taube og Lars Forssell. Vreeswijks egne tekster handlet ofte om sosial urett og medfølelse med samfunnets tapere. Han var inspirert av amerikansk blues som Leadbelly og Josh White og den franske visesangeren Georges Brassens.[9][13] Han spilte mange konserter og var på mange turneer. Han var svært populær i Sverige, og populariteten hans strakte seg til Norge. Jan Erik Vold har sammenlignet Vreeswijk med Bob Dylan i USA og Wolf Biermann i Tyskland. Vreeswijks turbulente privatliv var offentlig kjent, blant annet sonet han 3 fengselsstraffer.[14][15][13] Vold har redigert utgivelser av Vreeswijks samlede tekster.[15]

Bakgrunn og familie

[rediger | rediger kilde]
Diktet Preliminärt utkast till evt. funderingar kring mitt framtida testamente
Har visor något värde? Nu när man är död?
Så länge jag sjöng dem, fick jag dagligt bröd.
Nu ger jag dom till alla och envar.
Och jag menar att: visor tillhör alleman.
Den som ej kan sjunga lyssnar på dem som kan.
Och ingen vet vem visan skrivit har.
Visst får du ärva visorna, jag lämnade dem ju kvar.

Cornelis Vreeswijk ble født 8. august 1937[10] i havnebyen IJmuiden i Nederland.[16] Hans far, Jacob Vreeswijk, eide flere drosjer og lastebiler. Hans mor het Jeanne, og han hadde tre yngre søstre, Marianne (født 1939), Ida (født 1943) og Tonny (født i Sverige i 1952). Vreeswijk har beskrevet sin barndom som ganske idyllisk, helt til andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Nederland i 1940. Familien hadde før den tid sittet ganske godt i det, men dette endret seg under krigen. Da ble alle bilene til Jacob Vreeswijk beslaglagt, og dermed stoppet lastebilvirksomheten hans.

I 1949 besøkte faren Sverige, og han bestemte seg for å flytte dit med familien. I november 1950 flyttet familien Vreeswijk til Ekerö utenfor Stockholm.[17] Jacob Vreeswijk fikk jobb som mekaniker i Stockholm, mens Cornelis og søsknene begynte på Träkvista folkeskole. Selv om han i utgangspunktet ikke kunne et eneste ord svensk, klarte Cornelis seg svært godt på skolen. Han gikk hardt inn for å lære seg svensk på egen hånd, og senere fortalte han blant annet at tegneserien Fantomet var en av hans viktigste kilder til å lære språket. Samtidig vet man at han også leste svensk poesi og annen litteratur.

Etter å ha tatt eksamen ved Sankt Görans samrealskola i Stockholm, dro Vreeswijk til sjøs som maskinoffiserselev, men mønstret av etter fire måneder. Deretter arbeidet han som kontorhjelp, fabrikkarbeider og landmålerassistent på Lidingö, hvor familien flyttet. På denne tiden lærte han også å spille gitar og begynte å skrive sanger selv, hovedsakelig for å underholde vennene sine. Han ville bli journalist, men hadde ikke gode nok karakterer til å komme inn på Journalistinstitutet. På den tiden var en alternativ inngang til journalistyrket å utdanne seg til sosionom, og Vreeswijk begynte derfor på Socialinstitutet. Han fikk en midlertidig jobb som pleier («mentalskötare») ved Beckombergasykehuset, og der møtte han Inga Rehnberg. De giftet seg i 1962, og to år senere fødte hun deres sønn Jack.[18] Hun skilte seg fra Cornelis (som hun i likhet med resten av familien kalte «Kees») i 1968. Cornelis Vreeswijk var gift ytterligere to ganger, med Bim Warne fra 1970 til 1977, og med sangeren Anita Strandell fra 1979.

Vreeswijks foreldre og søstrene Marianne og Tonny flyttet tilbake til Nederland i 1961, mens Cornelis og søsteren Ida ble boende i Sverige.

Vreeswijk døde av kreft 12. november 1987.[15][19]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Gjennombruddet i 1960-årene

[rediger | rediger kilde]

I 1960 stod Vreeswijk på scenen for første gang, etter at hans gode venn Leif Samuelsson hadde fått overtalt sine foreldre til å la Vreeswijk få opptre i Frelsesarmeens lokaler på Östgötagatan i Södermalm. I 1962 ble Vreeswijks dikt «Den förtrollade telefonen» publisert i Dagens Nyheter, på samme tid som han begynte å opptre på studentarrangementer med sine egne sanger. Han ble kjent med andre visesangere, som Torgny Björk og Fred Åkerström og begynte å opptre på Vispråmen Storken i Stockholm.

I desember 1963 ba Fred Åkerström Anders Burman, som var hadde startet plateselskapet Metronome og arbeidet som produsent der, om å få synge inn noen av Vreeswijks låter. Burman hørte dermed Vreeswijks låter og ble imponert. Resultatet var at Vreeswijk selv fikk synge inn sangene sine på plate, og på forsommeren 1964 kom hans første LP ut på Metronome, Ballader och oförskämdheter.[10] De første 500 eksemplarene av platen ble raskt utsolgt, og året etter hadde albumet solgt til gullplate. På høsten 1964 gjorde Vreeswijk, Fred Åkerström og Ann-Louise Hanson sammen med gitaristen Nils Hellmark, en omfattende turné i Sverige. En av konsertene i Stockholm (4. desember 1964) ble spilt inn og utgitt på albumet Visor och oförskämdheter.

Fra venstre: Cornelis Vreeswijk, Fred Åkerström (midten) og Gösta ”Skepparen” Cervin på Vietnamdemonstrasjon på Hötorget i Stockholm den 28. august 1965.

I 1965 fortsatte Vreeswijk med revyspillet sitt i Göteborg og Stockholm. Han skrev populærmusikk for andre artister, blant andre Per Myrberg, Siw Malmkvist og Anna-Lena Löfgren. Han skrev også sanger som ble sunget av blant annet Monica Zetterlund. Dette året ble også hans andre LP gitt ut, Ballader och grimascher. Han holdt flere konserter og hadde en mindre rolle i filmen Salt gutta og sekstantar (senere omdøpt Hei du glad sommer!).

Samme år ble Vreeswijk etablert i underholdningsindustrien, inkludert to sanger på de svenske hitlistene («I natt jag drömde» og «Brev från kolonien»). I 1966 kom hans tredje LP, Grimascher och telegram, der han samarbeidet med jazz-pianisten Jan Johansson. I løpet av sommeren 1967 sank husbåten som Vreeswijk brukte som bolig ved Årstaviken, og på grunn av denne ulykken forsvant mye av hans arbeid, blant annet mange visetekster og et manus. Samme året hadde han en stor rolle som kokken i filmen Svarta palmkronor, regissert av Lars-Magnus Lindgren. Filmen ble filmet i over fire måneder i Rio de Janeiro, Brasil. Her fant han sin kjærlighet til samba, som sterkt kom til å påvirke hans kreativitet.

I 1968 skilte Cornelis og Inga seg. Samme år sang han for første gang ved Visfestivalen i Västervik, der han også spilte mange ganger senere. Dette året ga han også ut sin LP, Tio vackra visor och Personliga Person, som bærer tydelige spor av hans opphold i Brasil, spesielt sambaen.

I årene 1968–69 spilte Cornelis teater i Helsingborg og Malmö, samtidig som har var på turne med Östen Warnerbring. Høsten 1969 ga han ut LP-en Cornelis sjunger Taube, noe han fikk mye oppmerksomhet for på grunn av hans ukonvensjonelle måter å tolke sangene til Evert Taube. Albumet ble en stor suksess blant kritikere og platekjøperne, og noe av musikken ble senere brukt som soundtrack i filmen Ni ljuger!.

1970-årene

[rediger | rediger kilde]
En skulptur som forestiller Cornelis Vreeswijk i Cornelisparken i Stockholm.

I 1970 kom Cornelis første diktsamling, En handfull gräs, som ble godt mottatt av kritikerne. Det samme året gjorde han en omvisning på folkeparkene i Stockholm sammen med pop-gruppen Made in Sweden, der Georg Wadenius, Bosse Häggström og Tommy Borgudd var med. Sammen med Made in Sweden og Björn J:son Lindh ble det til et dobbelt-album, Poem, ballader och lite blues. Cornelis gjorde også et show på Hamburger Börs i Stockholm sammen med Ernst-Hugo Järegård og Östen Warnerbring – «Lyckohjulet eller Var ska jag hänga min hatt i natt». Dette showet resulterte også i en LP. Samme år giftet Cornelis seg med Bim Warne.

Året etter flyttet kona og Cornelis til en villa i Skåne. Han byttet også plateselskap, etter å ha hatt samme selskap helt siden det første albumet kom ut, men inngikk nå en avtale med det nederlandske selskapet Philips Records. Etter at han signerte en kontrakt med Philips i Amsterdam, kom han tilbake med en plastpose full av nederlandske gylden. Hans første LP for Philips ble Spring mot Ulla, spring!, med tretten av Carl Michael Bellman sine brev i unike og personlige tolkninger. Dette albumet solgte svært godt, og samme år kom Cornelis på førsteplass i de svenske hitlistene med låten «En fattig trubadur» (med tekst av Arne Pärson, tonsatt av Alvar Kraft).

Under en opptreden i Söderhamn i 1971, fortalte Cornelis om den da helt uetablerte Monica Törnells sang i farens kro. Cornelis verdsatte henne mye, og sørget for at hun fikk en platekontrakt med Philips. Han begynte også å turnere med henne og Björn J:son Lindh samme år. I 1972 ga Cornelis ut platen Visor, svarta och röda, der han tolket musikeren Lars Forssell. I perioden 1972–1974 bodde Cornelis og kona delvis i Nederland og delvis i Frankrike, og Cornelis dukket bare sporadisk opp i Sverige. Han gjorde turneer i Danmark, Norge, Nederland, Belgia, Luxembourg og Frankrike, der planen var å få et gjennombrudd i utlandet hvor han ble promotert som en nystartet artist. Han oversatte noen av sine sanger til nederlandsk og hadde suksess med sanger som «De nozem en de non» («Rockeren og nonnen») og «Veronica». I 1973 kom LP-en, Istället för vykort, publisert på Yrkestrubadurernas plateselskap.

I løpet av sommeren 1974 ble filmen Rännstensungar, der Cornelis hadde en av de ledende rollene, spilt inn i Stockholm, og der han også skrev noen av filmens sanger. Samme år kom LP-en Getinghonung, og han gjorde også flere en-manns-show i Stockholm på puben Stockholms Börsen. Han hadde også en populær opptreden i Västervik, der festivalen ikke hadde hørt ham siden 1971.

I løpet av 1975 og 1976 ble han separert og skilt, og begynte på to plater, Narrgnistor och transkriptioner og Vildhallon, som først ble gitt ut senere.

I 1977 publiserte han enda en ny plate med Bellmans tekster, Movitz! Movitz!. Sammenlignet med den forrige; Spring mot Ulla, spring! var tolkningene denne gang mer tro mot perioden. Cornelis ble på denne platen akkompagnert av musikklæreren og gitaristen Ulf G. Åhslund. Begge var veldig fornøyd med albumet som riktignok var en kritisk suksess, men solgte dårlig. Det samme året gjorde Cornelis et album med tolkninger av den chilenske visedikteren Victor Jara, Cornelis sjunger Victor Jara. Rätten till ett eget liv, med sine egne oversettelser. På høsten ble et show spilt på Bacchi Wapen i Stockholm, der Cornelis opptrådte sammen med Diana Nuñez, Inger Öst og Anita Strandell. Showet turnerte i Sverige og gikk på TV i 1978.

De siste årene

[rediger | rediger kilde]

Cornelis Vreeswijk giftet seg for tredje gang i begynnelsen av 1979, med Anita Strandell. Bryllupsreisen gikk til Brasil, og dens kunstneriske resultat var platen Om Deirdre, der Anita Strandell synger Cornelis Vreeswijks ballader og samba-oversettelser, og Vreeswijk selv er samlende forteller. Fra samme periode kom også LP-en Bananer – bland anna. I 1980 kom platen En spjutkastares visor, med Vreeswijks bearbeiding av materialer fra den finske pop- og visesangeren Tapio Rautavaara. Platens tittel kom av at Rautavaara vant OL-gull i spyd under Sommer-OL 1948 i London. I samme periode kom også to plater med tolkninger av Povel Ramels sanger. I 1981 turnerte Cornelis mye i Sverige, og derfor kom det kun en plate; Hommager och pamfletter, som kun var med eget materiale.

Nå innledes en ytterligere vanskelig periode i livet til Cornelis Vreeswijk. Han turnerte utenfor Sverige, og i 1983 foretok han en sultestreik for å få orden på skatteproblemene sine. Først etter mekling av statsminister Olof Palme ble et forlik inngått med skattemyndighetene. Han levde et omflakkende turnéliv og utførte de fleste konserter og turneer alene mens han bodde alene i København. I løpet av høsten og vinteren 1984 spilte han inn en ny LP i Tromsø i Norge, Mannen som älskade träd, med nyskrevet materiale. I 1985 ble han diagnostisert med diabetes, og han ble anbefalt å gå ned i vekt og slutte å drikke alkohol. Dette året opptrådte han på blant annet visefestivalene i Vaxholm og Västervik og hadde rollen som Pontius Pilatus i en produksjon av Jesus Christ Superstar i Stockholm.

På nyttårsaften 1985 var Cornelis Vreeswijk hemmelig gjest på en nyttårsgalla ledet av Ulf Lundell på Johanneshovs Isstadion i Stockholm, som ble sendt direkte på fjernsyn. Hans mektige bluestolkning av Bellmans «Fredmans epistel nummer 81», «Märk hur vår skugga» fikk stor applaus. Dette var en vekker for Vreeswijk, og han skjønte han fremdeles hadde et ungt publikum.

Den 12. desember 1986 hadde Agneta Brunius TV-film Balladen om den flygande holländaren, en film om Cornelis Vreeswijks liv og kunstnerskap, premiere. I 1986 kom også platen med den nesten profetiske tittelen I elfte timmen, en plate som inneholdt Vreeswijks klassiske visemateriale i ny rockestil. Platen var et forsøk fra Vreeswijks venn og produsent Silas Bäckström, om å finne et nytt publikum til Cornelis, og albumet, som ble utgitt som både som LP og CD – var en suksess. Etter denne ble han tildelt Nils Ferlin-Sällskapets trubadurpris i 1987.

Vreeswijks grav på Katarina kyrka.

Sommeren 1987 opptrådte han på Roskildefestivalen og visfestivalen i Västervik. Året etter uttalte musikkjournalisten Oscar Hedlund: «Aldrig har jag hört Cornelis bättre, än i Västervik sommaren 1987, ruinen skalv av hans kraft och vemod. Han var sjuk, urgröpt, men blicken var märgens stadig. Det fanns ett slags stilla högtidlighet över honom.»[20]

Foruten den tidligere nevnte diabetesen led han også av leverkreft, men til tross for dette gjorde han nye opptredener rundt om i Sverige. I september og oktober 1987 spilte han inn sitt siste album Till Fatumeh – rapport från de osaligas ängder. Tekstene fra platen ble også utgitt som en diktsamling med samme tittel. Bare få dager før sin død fikk han se denne boken på trykk, men den ble utgitt posthumt. Cornelis døde 12. november 1987 på Södersjukhuset av leverkreft.[21] Han er gravlagt på Katarina kyrkogård, ved siden av 1600-talls-poeten Lars Wivallius.

Vreeswijks karriere i Nederland

[rediger | rediger kilde]
Cornelis Vreeswijk i 1967.

I 1966 ble Cornelis Vreeswijk invitert til Nederland av tv-stasjonen Vara. Vreeswijk hadde oversatt noen av sine svenske sanger[22], og skrev også nye sanger på nederlandsk. Visen «De nozem en de non» ble gitt ut som singel, men fikk ingen suksess. Da han få år senere byttet plateselskap og gikk over til Philips, håpet han at Philips kunne gjøre et nytt forsøk på å bygge opp en karriere for ham i Nederland. I 1972 kom hans første nederlandske album, Cornelis Vreeswijk, som ble en stor suksess og solgte over 100 000 eksemplarer. Samme sommer havnet han på topplisten da den reklamefinansierte radiostasjonen Veronica begynte å spille låtene hans, og høsten 1972 reiste han på en vellykket turné i Nederland.

Hans andre album i Nederland, Leven en laten leven, ble derimot ingen stor suksess, og heller ikke det tredje albumet, Liedjes voor de Pijpendraaier en mijn Zoetelief, solgte spesielt bra. Årsaken til det sviktende salget kan ha vært at han ikke behersket nederlandsk godt nok, men minst like viktig kan det ha vært at Nederland ikke har den samme sangtradisjonen som svenskene.

Etter et noe mislykket forsøk på en ny start i Nederland, med oversettelser av Jim Croce og Victor Jara, gikk Vreeswijk og Philips hver til sitt, og hans karriere i Nederland så ut til å være over. Men i 1982 prøvde en gruppe venner og kolleger å overtale ham til å gjøre et nytt forsøk. Resultatet ble albumet Ballades van de gewapende bedelaar, som noen har klassifisert som hans beste noensinne. Til tross for dette kan albumet betraktes som en delvis fiasko, med flere låter som er mer som fyllmasse enn uttrykk for talent. Det nok er hans mest «Corneliske» album på nederlandsk, uten Philips og deres popstil. Selv om hans suksess i Nederland ikke kan sammenlignes med den svenske, har det siden 2000 eksistert et nederlandsk Cornelis Vreeswijk-selskap, og de gir ofte ut samleplater med nederlandskspråklige låter.[23]

Vreeswijk som person

[rediger | rediger kilde]
Portrett av Cornelis Vreeswijk malt av den svenske kunstneren Tommy Tallstig

Cornelis Vreeswijks første kone, Ingalill Rehnberg, har uttalt at Vreeswijk var ekstremt skjør. Når han sto på scenen eller i studio hadde han full kontroll, men i resten av livet hadde han en veldig lav selvfølelse. Han var noen ganger sjenert, og hvis det var konflikt, kunne han ofte gå bort fra situasjonen for å unngå en konfrontasjon. Men selv om han for det meste hadde kontroll, kunne det like godt komme et raserianfall. I 1966 nektet han den svenske radioen å spille sangene hans fordi radioledelsen hadde bestemt at noen av sangene hans fra hans andre album, Ballader og grimascher, bare skulle spilles med forsiktighet. Cornelis sendte da et klagetelegram til daværende samferdselsminister Olof Palme og radiosjef Olof Rydbeck.

Hans andre kone, Bim Warne, har beskrevet ham som en svært sjenerøs person. Bim og Cornelis bodde i et hus i Vismarlöv i nærheten av Klågerup i Skåne, og der trivdes han i starten. Men familielivet inspirerte ham ikke rent kunstnerisk, og det kan virke som om han trengte motgang og problemer for å kunne utfolde seg som kunstner. Både Rehnberg og Warne har fortalt at Vreeswijks enorme sjalusi kunne føre til psykotiske episoder, og han kunne bli veldig sint hvis han trodde noen viste mer enn en høflig interesse for hans kone.[24]

Økonomi

[rediger | rediger kilde]

Cornelis Vreeswijk manglet fullstendig evnen til å håndtere penger på en fornuftig måte, og brukte dem opp så fort de kom inn.[trenger referanse] Han brydde seg ikke om kvitteringer, bokføringer og selvangivelse,[trenger referanse] men han kunne være svært sjenerøs overfor venner og bekjente.

Høsten 1969 skyldte han hele 125 000 svenske kroner i skatt, og han risikerte å gå personlig konkurs. Han gikk da med på en avtale med skattemyndighetene som omfattet en nedbetalingsplan, men i desember 1972 var gjelden hans økt til 425 000 kroner.

Under valgkampen i 1982 opptrådte Vreeswijk på Socialdemokraternas valgmøter. Honoraret kom på 190 000 pluss omkostninger, men det viste seg at hele beløpet ble inndratt av kronofogden. Vreeswijk innledet derfor en sultestreik. Den andre dagen av denne streiken sørget statsminister Olof Palme for å få i stand et møte med skattemyndighetene, der Cornelis Vreeswijk, som nå skyldte nesten 1,5 millioner, lovet å betale 10 000 kroner per måned.[25] Etter bare noen få måneder brøt imidlertid Vreeswijk denne avtalen fordi han mente at skattemyndighetenes skjønnsligning var for høy. Høsten 1983 flyttet han til København, fordi han hevdet å ha yrkesforbud i Sverige. Skattemyndighetene omgjorde sitt tidligere vedtak, og senket skattegjelden med en halv million. Dermed returnerte han til Sverige sommeren 1984 for å dra på turné.

I de påfølgende årene nedbetalte Cornelis Vreeswijk tilbake mindre deler av gjelden, i tilstrekkelig omfang til at han ble ansett for å ha utvist betalingsvilje. Da han døde i 1987 hadde han 700 000 i gjeld, og først i 1990 var alle fordringene mot dødsboet innfridd.

Fengsel

[rediger | rediger kilde]

Cornelis Vreeswijk ble straffedømt flere ganger:

  • I mai 1967 ble han dømt til to måneders fengsel for fyllekjøring og kjøring uten gyldig førerkort. Han sonet dommen ved Bogesund fengselsanstalt, men ved en anledning rømte han derfra.[26]
  • I mai 1975 ble han dømt til en måned i fengsel for overfall og trusler. Bakgrunnen var at han hadde plukket opp to prostituerte ved navn Berit og Eva og brakt dem med seg til leiligheten sin. Utover kvelden innså han at damene var transpersoner og Vreeswijk ble så opprørt at han truet dem med en kniv og kastet dem ut. En av dem fikk lettere skader av knivbruken.[27] I sangen Ballad om hurusom Don Quijote gick på en blåsning har Vreeswijk skildret en tilsvarende hendelse.[28]
  • I november 1975 ble han dømt til to måneders fengsel etter et slagsmål med forfatteren Arvid Rundberg.[29]
  • I desember 1985 ble han dømt til betinget fengsel og medisinsk behandling, etter å ha blitt funnet skyldig i å ha kjørt uten gyldig førerkort og i påvirket tilstand.

Vreeswijk som artist

[rediger | rediger kilde]

Fred Åkerström hadde kontrakt med plateselskapet Metronome, som også ga ut hans debutalbum, Fred Åkerström sjunger Ruben Nilson i 1963.[30] Da tiden kom for å spille inn en oppfølger, foreslo Åkerström en plate med tekster av Cornelis Vreeswijk. Siden det ikke fantes demolåter av Cornelis, tok Åkerström Cornelis med til Metronomes platestudio i Karlbergsvägen i Stockholm. Metronomeeier Anders Burman hørte Cornelis låter, og bestemte at de skulle gis ut på LP, men sunget av Cornelis selv, og i 1964 ga Cornelis ut sin første LP, Ballader och oförskämdheter. I 1966 ga Metronome ut Grimascher och telegram, hvor Cornelis spilte sammen med jazzpianisten Jan Johanssons trio. Albumet inneholdt sanger som «Ångbåtsblues», «Jag hade en gång en båt», «Telegram för fullmånen», samt «Balladen om herr Fredrik Åkare och den söta fröken Cecilia Lind».

I 1968 kom sambaplaten Tio vackra visor och Personliga Person ut, en plate som er blitt kalt «juvelen i hans krone».[31] På platen blir han akkompagnert av gitaristen Rune Gustafsson, bassisten Sture Nordin og congaspilleren Sabu Martinez.

Produsent Anders Burman har fortalt at Vreeswijk ikke ønsket å bli styrt av noen. Ved innspillinger visste han hva han ville, men tok også imot kommentarer fra studioet. Vanligvis blomstret han i studio, men noen ganger ble han distrahert og uinteressert om innspillingen tok tid.

Vreeswijk ble i Metronome frem til 1971, men forlot selskapet da de trakk penger fra inntekten hans for å betale foreløpig skatteberegning. Vreeswijk hadde også inntekter fra STIM og SAMI, og pengene ble utbetalt uten skattetrekk. Resultatet var at inntektene fra Metronome gikk direkte til resterende skatt og Cornelis Vreeswijk følte seg derfor lurt av selskapet. Når Metronome ikke ønsket å gi ham 50 000 kroner som han trengte for forskuddsbetaling for et hus i Skåne, avsluttet han kontrakten. Vreeswijk kontaktet så Boo Kintorp, leder av plateselskapet Philips Records i Nederland, og snart skrev Vreeswijk platekontrakt med plateselskapet med et forskudd på 50 000 kroner i kontanter.

Den første platen med Philips var Spring mot Ulla, spring!, der Vreeswijk synger Bellman med arrangement av Björn J:son Lindh, og platen solgte raskt over 50 000 eksemplarer. Philips hadde også muligheten til å lansere ham i Nederland, og Cornelis Vreeswijk oversatte sine tekster til nederlandsk, og hadde suksess der også. I løpet av fire Grammisgalan tok han hjem hele fem priser: årets visesanger i 1969, årets komponist – musikk og tekster i 1969, årets produksjon vise eller folkemusikk i 1970, årets populærproduksjon av mannlig artist i 1971 og årets mest populære artist 1972. I 1974 kom albumet Linnéas fina visor, der Linnéa var andre fornavnet til han andre kone Bim Warne.

For Philips laget Cornelis Vreeswijk én plate i året frem til 1978, inkludert en plate der han tolket Lars Forssell (Visor, svarta och röda).

Selv om han hadde kontrakt med Philips ga han ut i 1973, et album for Yrkestrubadurernas; I stället för vykort. Dette var faktisk et brudd på kontrakten, men Philips lot det passere fordi tekstene var litt for politiske for selskapets smak, men Philips interesse for Cornelis dalte litt på grunn av hans upålitelighet og synkende salg. Vreeswijks anstrengte økonomi gjorde at han valgte små plateselskap som kunne gi ham kontanter på forskudd i stedet for skattetrekk. Det siste tiåret av sitt liv spilte han totalt inn sytten LP-plater på fjorten selskaper i fem land.[32]

Året 1986 var en kunstnerisk oppvåkning for Cornelis Vreeswijk. Hans venn Silas Backstrom ga ut platen I elfte timmen på sitt eget selskap fordi andre plateselskap var uinteressert. Vreeswijk fikk diabetes, noe som gjorde han syk, og den siste platen Till Fatumeh ble til da han var innlagt på Södersjukhuset. Han var så syk at han bare orket å jobbe to timer om dagen, og innspillingen ble avsluttet 28. oktober 1987, to uker før hans død. Vreeswijk visste at hans helse var dårlig og han ville at albumet skulle komme ut for å advare unge mennesker mot å bruke narkotika. Samtidig var han overbevist om at albumet ville selge bra. Ti dager før han døde fikk han et forskudd på 200 000 svenske kroner, noe Vreeswijk brukte til forskuddsbetaling for en ny båt. Till Fatumeh ble utgitt to uker etter hans død.

Musikken og tekstene

[rediger | rediger kilde]

Cornelis Vreeswijk var sterkt påvirket av franske chansons, amerikansk blues og nederlandske lyttesanger, som var lengre sanger fremført i en folkelig tradisjon med en fortellende tekst. Han ble inspirert av musikere som Josh White, Leadbelly og Georges Brassens. Etter å ha etterlignet bluesmusikere en stund, innså han etter å ha hørt Brassens at han kunne skrive sine egne sanger.[33] Han smeltet sammen sine utenlandske forbilder med svensk visetradisjon og litterære impulser fra forfattere som Gunnar Ekelöf og Aksel Sandemose i en stor og unik produksjon av sanger. Senere i hans karriere spilte også latinamerikansk samba en stor innflytelse på musikken hans. For det brede publikum ble han først kjent for tolkninger av de amerikanske sangene «I natt jag drömde något som» og «Brev från kolonien» (org: «Hello Muddah, Hello Fadduh»), så vel som hans egen småfrekke sang «Hönan Agda».

I Sverige var han en svært populær balladesanger og ble noen ganger ansett – sammen med Carl Michael Bellman og Evert Taube – som svensk nasjonalpoet, selv om han aldri ble svensk statsborger. I 1968 søkte han riktignok om svensk statsborgerskap, men søknaden ble avvist – ironisk nok med den begrunnelse at han ikke kunne språket godt nok.

I likhet med Bellman og Taube hadde Vreeswijk et tilbakevendende persongalleri (Ann-Katrin/Ann-Katarin, Fredrik Åkare, Polaren Pär, Hönan Agda, med flere), og tekstene hans uttrykte ofte sympati for folk som falt utenfor i samfunnet. Ofte brukte han også sangene sine for å gi uttrykk for sin pasifistiske livsanskuelse, og rent språklig blandet han ofte slang og svært formelle ord og uttrykk.

Cornelis Vreeswijks persongalleri var en blanding av eksisterende og fiktive personer. Ann-Katrin/Ann-Katarin er hans muse, slik Bellman hadde sin Ulla. Fredrik Åkare var opprinnelig en nabo av familien Vreeswijk på Lidingö, og etter hvert fikk denne figuren flere trekk som var lånt fra Vreeswijks gode venn Nisse Gustafson.[34]

Vreeswijk kan sies å ha levd opp til bildet av geniet som brente sitt lys i begge ender. Privatlivet var i høy grad preget av de mørke sidene i Vreeswijks sinn, som førte til skatteproblemer, slåsskamper og narkotikabruk, men som trubadur var og er han er en av Sveriges aller største.

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Etter hans død har han blitt stadig mer elsket og sunget, og anerkjent som visesanger. Hans royalties samles i et fond som forvaltes av Stiftelsen Cornelis Vreeswijks minne, som hvert år deler ut Cornelis Vreeswijk-stipendet. Flere bøker har blitt skrevet om Cornelis Vreeswijk; den mest omfattende er biografien Ett bluesliv. Berättelsen om Cornelis Vreeswijk (2006) av Klas Gustafson. Allerede i 1996 ga Ulf Carlsson ut boken Cornelis Vreeswijk – artist – vispoet – lyriker», som er en bearbeidet utgave av Carlssons doktorgradsavhandling i litteraturvitenskap. I 2000 ga Oscar Hedlund ut biografien Cornelis: scener ur en äventyrares liv. I 2000 ble også alle Vreeswijks visetekster, dikt og prosa samlet i tre bind. I boken Psalmer i 2000-talet er Cornelis Vreeswijk representert med sangen «Vägen till regnbågen» («Jag har rest genom världen och ej haft ett mål»), som han opprinnelig skrev for Tony Granqvist, frontfiguren i trioen Jailbird Singers.

Den 12. november 2010 hadde filmen Cornelis premiere. Filmen omhandler Vreeswijks liv og var regissert av Amir Chamdin. Under innspillingen ble det funnet originalmusikk av Vreeswijk som ikke hadde blitt publisert tidligere, og som ble inkludert i filmens soundtrack.

Diskografi

[rediger | rediger kilde]
Se Cornelis Vreeswijks diskografi

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Vreeswijk, Cornelis (1970). En handfull gräs. (på svensk). Stockholm: Norstedt. 
  • Vreeswijk, Cornelis (1974). I stället för vykort. (på svensk). Stockholm: Norstedt. ISBN 91-1-731331-7. 
  • Vreeswijk, Cornelis og Anderson, Rune Johan (1978). Felicias svenska suite (på svensk). Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-09752-9. 
  • Vreeswijk, Cornelis (1987). Till Fatumeh visor: sjungna och osjungna (på svensk). Stockholm: Bromberg. ISBN 91-7608-384-5. 
  • Vreeswijk, Cornelis og Vold, Jan Erik (1988). Sånger (på svensk). Stockholm: Bromberg. ISBN 91-7608-399-3. 
  • Vreeswijk, Cornelis og Vold, Jan Erik (1989). Dikter (på svensk). Stockholm: Bromberg. ISBN 91-7608-439-6. 
  • Vreeswijk, Cornelis (1990). Osjungna sånger (på svensk). [Stockholm]: [Bromberg]. ISBN 91-7608-488-4. 
  • Vreeswijk, Cornelis og Vold, Jan Erik (2000). Skrifter (på svensk). Stockholm: Ordfront. ISBN 91-7324-710-3. 
    • Vreeswijk, Cornelis og Vold, Jan Erik (2000). Skrifter. 1, Samlade sånger (på svensk). Stockholm: Ordfront. ISBN 91-7324-769-3. 
    • Vreeswijk, Cornelis og Vold, Jan Erik (2000). Skrifter. 2, Enskilda sånger (på svensk). Stockholm: Ordfront. ISBN 91-7324-770-7. 
    • Vreeswijk, Cornelis og Vold, Jan Erik (2000). Skrifter. 3, Dikter, prosa, tolkningar (på svensk). Stockholm: Ordfront. ISBN 91-7324-771-5. 

Filmografi

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 7914147, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Internet Movie Database, IMDb-ID nm0904061, besøkt 18. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ det svenske Nasjonalmuséets kunstnerliste, kulturnav.org, utgitt 12. februar 2016, besøkt 25. februar 2016[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ kulturgravar.se, «Katarina kyrkogård Stockholm - Cornelis Vreeswijk», YouTube-videoidentifikator RS7EQjFHbvc, besøkt 17. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Find a Grave, besøkt 14. november 2024[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Verdens litteraturhistorie. Oslo: Gyldendal. 1994. ISBN 8205219486. 
  7. ^ SKOGRAND, MERETE (11. november 2010). «Brukte sine egne amfetaminpsykoser i rollen». Dagbladet.no (på norsk). Besøkt 22. februar 2020. 
  8. ^ AS, TV 2 (11. november 2010). «– Ingen kunne gjort det bedre enn han». TV 2. Besøkt 22. februar 2020. «Den nederlandske trubaduren lagde hele 38 plater, et knippe poesibøker og en filmrolle, til tross for at han bare ble 50 år gammel. Han kom til Sverige da han var 12 år gammel, men fikk aldri svensk statsborgerskap. Likevel står han igjen som en av Nordens aller største visesangere.» 
  9. ^ a b Damms store leksikon. Oslo: Damm. 1990. ISBN 8251773091. 
  10. ^ a b c Cappelens musikkleksikon. Bind 6. Oslo: Cappelen. 1980. ISBN 8202036895. 
  11. ^ a b Gustafson, Klas (2010). Cornelis Vreeswijk. Et bluesliv. Oslo: Schibsted. ISBN 9788251655538. 
  12. ^ Musikken og vi. Bind 2. [Oslo]: Cappelen. 1983. ISBN 8202090016. 
  13. ^ a b Vold, Jan Erik (1999). Tydelig, 33. Essays 1965-1998. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205264945. 
  14. ^ Paus, Ole (1994). "Kjære Cornelis". Mo i Rana: Nordland teater. 
  15. ^ a b c Jan Erik Vold og Jan Erik Vold. Oslo: Cappelen akademisk forl. 2000. ISBN 8202196663. 
  16. ^ «Om Cornelis - på cornelisvreeswijk.se». Arkivert fra originalen 11. august 2010. 
  17. ^ Gustafson (2006) s 23 ff
  18. ^ «Biography for Cornelis Vreeswijk». 
  19. ^ Århundrets krønike. [Oslo]: Cappelen. 1988. ISBN 8202091683. 
  20. ^ På ruinens brant. 30 år med Visfestivalen i Västervik (1995), s. 51
  21. ^ «Cornelis Vreeswijk». IMDb. Besøkt 9. november 2021. 
  22. ^ «Tabell med holländska och svenska låttitlar». Arkivert fra originalen 16. juli 2011. 
  23. ^ «Cornelis Vreeswijk genootschap». 
  24. ^ Hedlund (2000)
  25. ^ Gustafson (2006) s 352
  26. ^ SVT Dokumentären: Cornelis (1997)
  27. ^ Karle Hillgren (1975). «"Cornelis Vreeswijk: De transsexuella kvinnorna talar ut" i Fib aktuellt nr 11 1975 gjengitt på bloggen herrtidning.wordpress.com». Besøkt 11.11.2019. 
  28. ^ Intervju med Jan Guillou Arkivert 9. februar 2005 hos Wayback Machine.
  29. ^ Jan Guillou intervjuar Cornelis Arkivert 9. februar 2005 hos Wayback Machine.
  30. ^ «Metronome – Sveriges viktigaste och bästa skivbolag firar 60 år». Arkivert fra originalen 15. august 2012. Besøkt 4. juni 2011. 
  31. ^ Hedlund (2000), s. 261
  32. ^ Gustafson (2006) s 308
  33. ^ Widén (1991)
  34. ^ Gustafson (2006) s 171 f

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Carlsson, Ulf (1996). Cornelis Vreeswijk: artist - vispoet - lyriker (på svensk). Malmö: Corona. ISBN 91-564-1025-5. Libris: 7428330. 
  • Fridholm , Rolf (1996). Medborgare!: vänbok om Cornelis Vreeswijk (på svensk) (Omarb. och utök. uppl. utg.). Göteborg: Lindelöw. ISBN 91-88144-25-9. Libris: 7769280. 
  • Fridholm, Rolf (1989). Polarn Cornelis (på svensk). Göteborg: Tre böcker. ISBN 91-7029-016-4. 
  • Fridholm, Rolf (2005). Polarn Cornelis (på svensk) (Omarb. och utök. uppl. utg.). Göteborg: Lindelöw. ISBN 91-88144-79-8. 
  • Guillou, Jan og Dahlström, Jan Håkan (1979). Artister: intervjuer och porträtt (på svensk). Stockholm: Norstedt. ISBN 91-1-791652-6. 
  • Klas Gustafson (2006). Ett bluesliv. Berättelsen om Cornelis Vreeswijk. Stockholm: Leopard förlag. ISBN 91-7343-076-5. 
    • Gustafson, Klas (2007). Ett bluesliv: berättelsen om Cornelis Vreeswijk. En pocket från Leopard (på svensk) ([Ny.] utg.). Stockholm: Leopard. ISBN 978-91-7343-199-6. 
  • Oscar Hedlund (2000). Cornelis – scener ur en äventyrares liv. Stockholm: Albert Bonniers förlag. ISBN 91-34-51809-6. 
  • Lindström, Eivor (2006). Saudade och melankoli: en studie av portugisisk fado och svensk vistradition särskilt belyst genom exemplet Cornelis Vreeswijk (på svensk). Stockholm: Stockholms universitet, Institutionen för musik- och teatervetenskap. 
  • På ruinens brant. 30 år med VisFestivalen i Västervik, Hansi Schwarz (red.) m.fl., Värnamo, 1995, ISBN 91-630-3345-3
  • Rhedin, Marita (2003). Sjuttonde balladen av Evert Taube: en studie kring olika tolkningar av en visa (på svensk). Göteborg: Univ., Insitutionen för musik- och filmvetenskap. 
  • Sparrdal, Christina (1977). Cornelis Vreeswijk: biografi, diskografi, bibliografi. Specialarbete / Bibliotekshögskolan, 0347-1128 ; 1977:182 (på svensk). Borås. 
  • Sändh, Bengt (2007). Cornelis i mitt minne: [8/8 1937 - 12/11 1987] (på svensk). Stockholm: Big bok. ISBN 978-91-85499-32-8. 
  • Widén, Klas (1991). Cornelis Vreeswijk: en förteckning över hans produktion med kort biografi (på svensk). Stockholm: Cornelis Vreeswijksällskapet. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forrige mottaker:
Harry Martinson 		Mottaker av Evert Taube-stipendet
 Neste mottaker:
Evert Taube
Forrige mottaker:
Ove Engström 		Mottaker av Trubadurprisen
 Neste mottaker:
Alf Hambe
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Cornelis_Vreeswijk&oldid=24682504»