[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Bob Dylan

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bob Dylan
FødtRobert Allen Zimmerman
24. mai 1941[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (83 år)
Duluth[5][6][7]
BeskjeftigelseLåtskriver, filmskuespiller, lyriker, gitarist, selvbiograf, kunstmaler, plateprodusent, filmregissør, sangtekstforfatter, komponist, manusforfatter, DJ, skuespiller, sanger, radioprogramleder, designer, skribent, musiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of Minnesota system
Hibbing High School
Sidwell kvekerskole
EktefelleSara Dylan (1965–1977)[6]
Carolyn Dennis (1986–1992)[8]
Partner(e)Suze Rotolo[6]
Joan Baez[9]
FarAbram Zimmerman[10]
MorBeatrice Stone[10]
BarnJakob Dylan[6]
Jesse Dylan[11]
NasjonalitetUSA[12][6][13]
Medlem avAkademie der Künste Berlin[6]
American Academy of Arts and Sciences[6]
American Academy of Arts and Letters[6]
Traveling Wilburys[6]
Utmerkelser
25 oppføringer
National Medal of Arts (2009)[14]
Presidentens frihetsmedalje (2012)[15]
Grammy Lifetime Achievement Award (1991)
Fyrsten av Asturias' pris for kunst (2007) (neste: El Sistema, forrige: Pedro Almodóvar)[16][17]
Rock and Roll Hall of Fame (1988)[18]
Ridder av Æreslegionen
Oscar for beste sang (2001) (for arbeid: Wonder Boys, for verk: Things Have Changed, tema for: Den 73. Oscar-utdelingen)[19][20]
Nobelprisen i litteratur (2016) (neste: Kazuo Ishiguro, taler: Sara Danius, forrige: Svetlana Aleksandrovna Aleksievitsj)[21][22][23]
Kennedy Center Honors (1997)[24]
Æresdoktor ved Universitetet i St. Andrews
Æresdoktor ved Princeton University
Polar Music Prize
Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres
Grammy Award for Album of the Year (1973)[25]
Grammy Award for Best Male Rock Vocal Performance (1980)
Grammy Award for Best Rock Performance by a Duo or Group with Vocal (1990)
Grammy Award for Best Traditional Folk Album (1995)
Grammy Award for Best Contemporary Folk Album (1998)
Grammy Award for Album of the Year (1998)
Grammy Award for Best Male Rock Vocal Performance (1998)[25]
Grammy Award for Best Contemporary Folk Album (2002)[25]
Grammy Award for Best Solo Rock Vocal Performance (2007)[25]
Grammy Award for Best Americana Album (2007)[25]
Terence Donovan Award (2009) (sammen med: Mark Edwards)[26]
Pulitzer-prisens særskilte hederbevisninger og utmerkelser (2008)
Musikalsk karriere
PseudonymBob Dylan
SjangerRock,[27] blues,[27] countrymusikk,[27] folkemusikk i USA,[27] balkanpop,[27] countryrock,[27] folkrock, Kristenrock, gospelmusikk, americana, jazz
InstrumentGitar,[28] munnspill,[28] piano, vokal,[28] Richter-munnspill, nøkkelharpe
StemmetypeBaryton
Aktive år1962–
PlateselskapColumbia Records, Asylum Records
InnflytelseWoody Guthrie, Allen Ginsberg, Bertolt Brecht, Suze Rotolo, Robert Johnson
Nettstedhttps://www.bobdylan.com/
IMDbIMDb
Notable verk
Like a Rolling Stone, Highway 61 Revisited, Bringing It All Back Home, Blonde on Blonde, Blood on the Tracks, Blowin' in the Wind, Subterranean Homesick Blues
Signatur
Bob Dylans signatur
Bob Dylan på Commons
Nobelprisen i litteratur
2016

Robert Dylan[a] (født Robert Allen Zimmerman; 1941) er en amerikansk musiker, sanger, låtskriver, poet og forfatter som har vært en av de mest framtredende og innflytelsesrike personlighetene innen populærmusikken gjennom mer enn 60 år.

I de senere år har Dylan hatt en renessanse gjennom plater, memoarbok, dokumentarfilm av Martin Scorsese og sin kontinuerlige konsertvirksomhet, som har bidratt til å befeste en enestående posisjon innen populærkulturen.

Bob Dylan økte populærmusikkens betydning av sangteksten[29] Han har blitt nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger[30] og mottok den i 2016.

Mange av Dylans mest kjente sanger er fra 1960-tallet, da han ofte ble omtalt som «talsmann for en generasjon», og ble en ledende skikkelse i den voksende amerikanske motkulturen. Sanger som «Blowin' in the Wind» og «The Times They Are A-Changin'» ble viktige for borgerrettsbevegelsen i USA og krigsmotstandere verden over. I 2020 gikk Dylan for første gang til topps på Billboards singelliste med «Murder Most Foul» fra albumet Rough and Rowdy Ways.[31]

Dylan ble først kjent som visesanger. Han opptrådte med gitar, piano og munnspill. Dylan møtte både motstand og begeistring da «protestsangene» begynte å nærme seg popmusikkens og rockens formspråk. Samtidig brakte han, som en av de første artistene, intelligente og engasjerende tekster inn i pop og rock. Med sin sammensmelting av folkemusikk og rock til folkrock ga han viktige impulser til den framvoksende motkulturen. Han har utviklet og personliggjort en rekke sjangre, men han har en særlig nærhet til amerikanske sjangre og tradisjoner. Musikken er inspirert av alt fra folk, country og blues til rock and roll og rockabilly og fra engelsk, irsk og skotsk folkemusikk til jazz, gospel, swing og hardrock.

Med et bredt utvalg av musikere med seg har Dylan turnert jevnt og trutt siden slutten av 1980-tallet. Han har også opptrådt sammen med en rekke kjente artister: The Band, Tom Petty, Joan Baez, George Harrison, Grateful Dead, Johnny Cash, Willie Nelson, Paul Simon, Eric Clapton, Patti Smith, Emmylou Harris, Bruce Springsteen, U2, The Rolling Stones, Joni Mitchell, Jack White, Merle Haggard, Neil Young, Van Morrison, Ringo Starr og Stevie Nicks. Selv om opptredenene har hatt stor betydning for Dylans karriere, regnes først og fremst prestasjonene som låtskriver som hans viktigste.

Gjennom årene har Dylan blitt hedret for sine utgivelser og opptredener mange ganger. Utgivelsene hans har vunnet både Grammy, Golden Globe og Academy Award, og han har blitt tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame, Nashville Songwriters Hall of Fame og Songwriters Hall of Fame. I 1999 ble Dylan regnet blant de 100 mest innflytelsesrike personene fra det 20. århundre av TIME Magazine.[32]

I 2004 ble han listet som nummer to på magasinet Rolling Stone sin kåring «Greatest Artist of All Time», kun slått av The Beatles.[33] I 2015 ble han av Rolling Stone rangert som den beste låtskriveren foran McCartney, Lennon og Chuck Berry.[34]

I april 2008 ble han tildelt en «Special Citation» under utdelingen av Pulitzer-prisen, som første rockemusiker.[35] Dylan ble i 2012 tildelt Presidentens frihetsmedalje.[36]

Albumet Modern Times kom ut den 29. august 2006 og toppet umiddelbart hitlistene i USA. I en alder av 65 ble han den eldste som har toppet disse listene. Magasinet Rolling Stone utropte Modern Times til årets album.[37]

Liv

[rediger | rediger kilde]

Opphav og oppvekst

[rediger | rediger kilde]

Robert Allen Zimmerman (jødisk navn: Shabtai Zisel ben Avraham) ble født den 24. mai 1941 i Duluth, Minnesota i USA, og vokste opp i Hibbing, Minnesota, nordvest for Lake Superior. Hibbing var dominert av gruvedrift. Foreldrene var Abraham Zimmerman (1911-1968) og Beatrice Stone (død 2000).[38][39]

Besteforeldrene hans hadde emigrert fra Øst-Europa ved begynnelsen av det 20. århundre på grunn av pogromer. Bestemoren Florence Edelstein ble født i Kaunas (i dagens Litauen) i 1896. Hun reiste i 1902 til Halifax sammen med foreldrene B'chezer (Benjamin) og Lybba Edelstein, de slo seg deretter ned i Hibbing, Minnesota. Oldefaren B'chezer (Benjamin) døde i 1961. Florence giftet seg med Ben Stone (opprinnelig navn Solemovitz) av litauisk herkomst. Florence og Ben var jiddisch-talende og del av rundt 2 millioner jøder som innvandret til USA fra Øst-Europa rundt år 1900. Deres datter, Beatrice («Betty») giftet seg 19 år gammel med Abraham Zimmerman fra Duluth.[39][38][40] Moren Beatrice var kjent for sitt gode utseende og livlige personlighet i kontrast til Abrahams innadvendte og alvorlige inntrykk. Moren arbeidet på et kjøpesenter til hun ble gravid med Robert. Litauen var kjent som jødiske senter for lærdom innenfor religion og lov. Oldefaren var ortodoks med karakteristisk skjegg og antrekk, og han studerte flittige tora og talmud. Edelstein-familien etablerte kinoer i Hibbing og disse ble fortsatt drevet av slekten da Robert var gutt som fikk fri tilgang til kinofilmer. Faren Abraham og hans brødre drev en butikk for elektrisk utstyr, Zimmermann Furniture and Electric.[41]

Anna og Zigman Zimmermans, Dylans mormor og morfar, hadde utvandret fra Odessa ved Svartehavet i 1905. På den tiden var det mange jøder som utvandret på grunn av pogromer i tsarens Russland. Jødene i Odessa regnet eller omtalte seg selv om russiske, ikke ukrainske, fordi Odessa var del av det russiske imperiet. Mange jøder fra Odessa slo seg ned i Duluth og byen hadde flere synagoger da Anna og Zigman slo seg ned der. Anna og Zigman var ortodokse.[39][38][40]

Familien holdt de jødiske skikkene i hevd. Menigheten i Hibbing var så liten at de ikke hadde egen rabbiner. Før sin bar mitzvah skulle 12 år gamle Robert bli opplært i toraen og menigheten innlosjerte rabbineren Ruben Maier fra New York i etasjen over en kafe i sentrum av Hibbing. Hver dag etter skolen hadde han et par timer undervisning hos Maier. De fleste innbyggerne var kristne og av disse var de fleste katolikker. [39][38] Hans bar mitzva ble avholdt 22. mai 1954 med en stor fest på Androy hotel med 400 gjester.[41]

Robert vokste opp i et familienettverk av besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn. Ifølge skolelærerne var han en sjenert og stille elev som forsøkte å unngå oppmerksomhet.[41]

Familien, med foreldrene Abram Zimmerman og Beatrice («Beatty»), bodde i Duluth til Robert var syv år gammel, da de flyttet til Hibbing fordi faren fikk polio og ikke kunne fortsette i sin stilling i Standard Oil.[42]

Tidlig musikkinteresse

[rediger | rediger kilde]

Tidlig i tenårene gikk han ofte ned i kafeen for å høre på Hank Williams, Little Richard og Elvis. Som gutt lyttet Dylan til programmet Grand Ole Opry på lørdagskveldene.[39][38]

Robert brukte mye av tiden på å høre på radio, først blues og country, og etter hvert på tidlig rock and roll. Han dannet flere band i løpet av High School. Det første, kalt The Shadow Blasters, gjorde ingen særlig suksess, men det neste bandet – The Golden Chords – holdt sammen lenger. Da de fremførte låta «Rock and Roll is Here to Stay» (opprinnelig av Danny & the Juniors), i en talentkonkurranse på skolen, var de så støyende at rektor slo av mikrofonen. I skolens årbok fra 1959 skrev den unge Zimmerman at han planla å bli med i Little Richards band. Samme år opptrådte han to ganger sammen med Bobby Vee, der Zimmerman, under navnet Elston Gunn, spilte piano og klappet takten. Han flyttet samme år til Minneapolis for å gå på universitetet i Minnesota. Der ble hans opprinnelige interesse for rock and roll erstattet av interessen for amerikansk folkemusikk. I et intervju med magasinet Playboy fra 1978 fortalte han at det som fikk ham til å bytte inn sin elektriske gitar mot en kassegitar, var da han hørte en plate av Odetta i en butikk.[43]

Snart begynte Zimmerman å opptre på kafeen The Ten O'Clock Scholar som lå like ved campus. Der ble han involvert i folkemusikkmiljøet i Dinkytown (et område i Minneapolis nær universitetet) og «lånte» plater av andre folk-entusiaster.

Det var i Dinkytown at Zimmerman begynte å introdusere seg selv som «Bob Dylan». Da Dylan ble spurt om navnet var inspirert av den walisiske poeten Dylan Thomas, benektet han som regel dette og henviste til ulike onkler med navnet «Dillon». Imidlertid skal Dylan i desember 1959 ha fortalt sin barndomsvenn John Bucklen at navnet var tatt fra Dylan Thomas.[44] «Dylan» kan skrive seg fra figuren Matt Dillon i westernserien Gunsmoke.[38]

Familie

[rediger | rediger kilde]

Dylan giftet seg med Sara Lownds den 22. november 1965; deres første barn, Jesse Byron Dylan, ble født den 6. januar 1966. Bob og Sara Dylan fikk fire barn sammen: Jesse Byron, Anna Lea, Samuel Isaac Abraham, og Jakob Luke (født den 9. desember 1969). Dylan adopterte også Saras datter fra et tidligere ekteskap, Maria Lownds (senere Dylan), (født 21. oktober 1961, nå gift med musiker Peter Himmelman). I løpet av 1990-tallet ble Jakob Dylan kjent som vokalisten i bandet The Wallflowers. Jesse Dylan er filmregissør og suksessfull forretningsmann.

Bob og Sara Dylan ble skilt den 29. juni 1977.[45]

I juni 1986 giftet Dylan seg med Carolyn Dennis (også kjent som Carol Dennis), hun hadde vært bakgrunnsvokalist gjennom mange år.[46]

Deres datter, Desiree Gabrielle Dennis-Dylan, ble født 31. januar 1986. Paret ble skilt i oktober 1992. Deres ekteskap og barn var en hemmelighet helt til publiseringen av Howard Sounes' Dylan-biografi, Down the Highway: The Life Of Bob Dylan i 2001.[47]

Religion

[rediger | rediger kilde]

Ettersom han vokste opp i Hibbing, var Dylan og hans foreldre en del av områdets lille jødiske samfunn, og i mai 1954 hadde Dylan sin Bar mitsva.[48] En periode sent på 70-tallet og tidlig på 80-tallet, er preget av Bob Dylans kristne tro, etter at han i januar 1979 ble en «gjenfødt» kristen. Fra januar og frem til april 1979 deltok Dylan i bibelstudieklasser på Vineyard School of Discipleship i Reseda, Sør-California.

Flere medlemmer av Dylans band (Steven Soles og David Mansfield) hadde på dette tidspunkt allerede blitt kristne eller «født på ny», og sluttet seg til Vineyard-bevegelsen. Én av Dylans tidligere kjærester, Mary Alice Artes, tilhørte også Vineyard-menigheten. På et av menighetens møter tok Artes kontakt med pastor Kenn Gulliksen, fordi hun opplevde at Dylan hadde behov for åndelig veiledning. Pastor Gulliksen gjenforteller det slik: «Larry Myers og Paul Emond dro over til Bobs hus og holdt preken for han. Han svarte ved å si: 'Ja, han ville faktisk ha Kristus inn i livet sitt.' Og han ba den dagen og mottok Herren.».[49][50]

Dylan forteller selv i et intervju i 1980 at han, da han ble oppfordret til å delta på bibelkurset Vineyard School of Discipleship – et kurs som pågikk fire dager i uken over en periode på tre måneder – i første omgang reagerte negativt: «Jeg kan på ingen måte bruke tre måneder på dette. Jeg må snarest mulig gjenoppta turnévirksomheten. Men en dag da jeg våknet og satte meg opp i sengen kl. 07.00 om morgenen, følte jeg meg helt enkelt drevet til å stå opp, for så å sette meg i bilen og kjøre av gårde til bibelskolen.»

Ifølge pastor Gulliksen var det et ganske intenst kurs om Bibelen, med vekt på Jesu liv, Bergprekenen, hva det innebærer å være en Jesu disippel og hvordan dele troen med andre.

Med sin jødiske bakgrunn var Dylan godt kjent med mange av de gammeltestamentlige bibelske fortellingene. I et intervju fra 1985 uttrykte Dylan det slik: «Det jeg lærte på bibelskolen var bare…en forlengelse av hva jeg hadde trodd på hele veien, men som jeg ikke hadde vært i stand til å sette ord på.»[trenger referanse]

Dylans omvendelse skapte stor oppstandelse, samt en god del motvilje, blant hans jødiske venner og slektninger, også hos hans egne barn som var oppdratt i den jødiske tro. Plutselig slo en skokk journalister seg ned utenfor huset deres, og fotfulgte faren når han begav seg til Vineyard-menigheten, i håp om å få bilder av ham på vei inn i en kristen kirke, forteller Howard Sounes i sin Dylan-biografi.[51]

Noen av Dylans artistkolleger reagerte negativt på hans nyvunne tro. Kort tid før John Lennon ble drept i desember 1980 lanserte Lennon sangen «Serve Yourself», som en negativ respons på Dylans «Gotta Serve Somebody».[trenger referanse] Leonard Cohen ble rystet da Dylan i 1979 erklærte at han var omvendt til kristendommen.[52]

Siden Dylans trilogi med kristne album har hans religiøse tro etter hvert blitt et stadig tilbakevendende emne for gransking. I 1997 fortalte han David Gates fra Newsweek:

Her er saken med meg og den religiøse greia. Dette er sannheten: Jeg finner religiøsiteten og filosofien i musikken. Jeg finner den ikke annetsteds. Sanger som «Let Me Rest on a Peaceful Mountain» eller «I Saw the Light» — det er min religion. Jeg er ikke påvirket av rabbinere, forkynnere, evangelister og alt det der. Jeg har lært mer fra sangene enn jeg har lært av den slags ting. Sangene er mitt leksikon. Jeg tror på sangene.

Dylan til David Gates i Newsweek 1997[53]

I et intervju publisert i The New York Times den 28. september 1997, meldte journalist Jon Pareles at «Dylan sier han nå ikke tilhører noen organisert religion.».[54]

Dylan har blitt beskrevet, i de siste 20 årene, som en tilhenger av Chabad-Lubavitch-bevegelsen[55] og har offentlig og privat blitt sett delta i jødiske religiøse arrangementer, inkludert sine sønners bar mitsvaer. Senere har jødiske nyhetstjenester rapportert at Dylan har «dukket opp» et par ganger på jødisk nyttårsfeiring (De Høye Helligdager) i forskjellige Chabad-menigheter.[56] For eksempel deltok han i Menigheten Beth Tefillah, i Atlanta, Georgia den 22. september 2007 (Jom Kippur), og ble kalt opp til Torahen for den sjette aliyah.[57]

Dylan har likevel fortsatt å spille sanger fra sitt gospelalbum under konserter, og av og til coverversjoner av tradisjonelle religiøse sanger. Han har også kommet med tilfeldige referanser til sin religiøse tro – som i et intervju fra 2004 med 60 Minutes, hvor han fortalte Ed Bradley at «den eneste personen du må tenke deg om to ganger om å lyve til er enten deg selv eller Gud». Han forklarte også sin konstante turneplan som en del av et røverkjøp han gjorde for lenge siden med «sjefskommandøren – på denne jorden og i en verden vi ikke kan se».[58]

Det er på det rene at mange av Dylans senere tekster, på samme måte som hans tekster fra 1960- og 1970-årene, inneholder en rekke referanser til bibelske fortellinger, både fra Det gamle og Det nye testamente, uten eksplisitt å gi uttrykk for hans personlige tro. I boka Restless Pilgrim: The Spiritual Journey of Bob Dylan mener forfatterne Scott M. Marshall og Marcia Ford å finne belegg i Dylans tekster for at han som jøde fortsatt tror på Jesus som Messias.

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Til New York og platekontrakt

[rediger | rediger kilde]

Dylan sluttet på universitetet etter et knapt år. I januar 1961 flyttet han til New York, for å opptre og for å besøke sitt idol Woody Guthrie, som lå på dødsleiet på et sykehus i New Jersey. Guthrie var for Dylan en åpenbaring, og den største påvirkningen på hans tidlige opptredener. Hos Guthrie møtte Dylan også Guthries venn, musikeren Ramblin' Jack Elliott. De to ble venner, og Dylan lærte mange av Guthries sanger av Elliott.[trenger referanse] I New York ble han kjent med den irske gruppen Clancy Brothers som påvirket den unge Dylan. Dylan uttalte at Liam Clancy var den best balladesangeren han hadde hørt.[59][60] I New York gikk han søndagene for å høre gospel i Madison Square Garden med tidens ledende gospelsangere. Debutplaten fra 1962 har musikk som stammer fra sørstatenes tradisjon som spirituals og blues. Fra og med debuten i 1962 (innspilt i 1961) til 1964 er motiver og symboler fra bibelen viktige ingredienser i Dylans tekster.[38]

Fra april til september 1961 spilte Dylan på forskjellige klubber rundt i bydelen Greenwich Village. Han fikk noe oppmerksomhet etter positiv omtale i The New York Times etter en opptreden på Gerde's Folk City. Da han ble bedt om å spille munnspill for Carolyn Hester, fanget han oppmerksomheten til John Hammond, som produserte Hesters album. Hammond ga Dylan en kontrakt med Columbia Records i oktober 1961 og spiller inn sin første plate i november.[61] Debutalbumet Bob Dylan inneholdt blues, folk og gospel, og kun to sanger han hadde skrevet selv. Albumet solgte kun 5000 eksemplarer det første året, og Dylan møtte mye motvilje hos plateselskapet. Hammond forsvarte ham ivrig. Johnny Cash jobbet for det samme selskapet og forsvarte også Dylan. Mens han hadde kontrakt med Columbia spilte Dylan inn mer enn et dusin sanger for plateselskapet og magasinet Broadside Magazine under pseudonymet Blind Boy Grunt. I august 1962 fikk han formelt endret navnet sitt til Robert Dylan.

Da det andre albumet, The Freewheelin' Bob Dylan ble utgitt i mai 1963, var Dylan allerede et kjent navn i folk-miljøet som låtskriver og sanger, og kun uker etterpå var navnet hans kjent langt utover dette miljøet, takket være Peter, Paul and Marys innspilling av åpningssangen på «Freewheelin»: «Blowin' in the Wind». At Peter, Paul and Marys versjon av «Blowin'» ble en stor hit, etablerte Dylan som låtskriver, og bidro også til å gi ham stempelet "protestsanger". Dylan skrev «Blowin' in the Wind» i april 1962 og spilte den inn i juli. Når det gikk nesten ett år før Dylans andre album ble utgitt, skyldtes det at Dylan stadig skrev nye sanger, og flere ganger omredigerte albumet for å få med nye, og fjerne «utdaterte» sanger (en skjebne som nesten rammet «Blowin'» også[62]). Albumet inneholder da også mange sterke sanger, inkludert nyskapende sanger (som A Hard Rain's A-gonna Fall) som peker framover mot helt originale måter å uttrykke seg på i sangtekster.

Etter Freewheelin ble Dylan en av de ledende skikkelsene i den såkalte nye «folk movement» som vokste ut av Greenwich Village. Etter hvert møtte han Joan Baez. De to innledet et forhold, og hun ga Dylans karriere fart ved at hun spilte inn flere av hans tidlige sanger, og dessuten inviterte ham opp på scenen under sine egne konserter. Mange artister spilte inn Dylans låter og forsøkte å spille dem mer i retning av popmusikk, mens Dylan ennå spilte sangene med enkle folk-arrangementer.

Protestbevegelsen og Another Side

[rediger | rediger kilde]

I 1963 var både Baez og Dylan viktige skikkelser i borgerrettsbevegelsen i USA, og spilte sammen på møter og demonstrasjoner, blant annet i Washington, D.C. da Martin Luther King holdt sin berømte tale «I Have a Dream». I januar 1963 var Dylan å se på britisk tv, da han spilte rollen som omvandrende gitarist i fjernsynsteateret Madhouse on Castle Street på BBC. Hans neste album The Times They Are a-Changin' viste en mer sofistikert, politisk og kynisk Bob Dylan. Ved sidene av «protestsangene» «Ballad of Hollis Brown» og «North Country Blues», finnes to kjærlighetssanger – «One Too Many Mornings» og «Boots of Spanish Leather» – og den Brechtske «The Lonesome Death of Hattie Carroll», der Dylan raser over en ung overklassemann, navngitt som William Zantzinger, som drepte hushjelpen Hattie Carroll.

Mot slutten av 1963 følte Dylan seg både manipulert og hindret av protestbevegelsen. Da han mottok Thomas Paine-prisen fra National Emergency Civil Liberties Committee kort tid etter drapet på John F. Kennedy, gikk Dylan full på talerstolen og stilte spørsmål ved komiteens rolle, anklaget dem for å være «gamle og skallede menn» og hevdet at han så noe av seg selv – og alle andre – i morderen Lee Harvey Oswald.

Det neste albumet ble spilt inn på en eneste natt i juni 1964. Another Side of Bob Dylan var muntrere enn det forrige albumet. Innslag av surrealisme dukket opp i sanger som «I Shall Be Free # 10» og «Motorpsycho Nitemare». Tilsynelatende stikk i strid med Dylans syn på verden på den tiden var de to ikke ironiske kjærlighetssangene «To Ramona» og «Spanish Harlem Incident». «I Don't Believe You» gir hint om rock and roll, en sjanger som snart etter skulle gripe Dylan. Det er ikke vanskelig å se på «It Ain't Me, Babe» som en fullstendig avvisning av alle forventninger til ham. «Chimes of Freedom» blandet «protest» med impresjonisme, og «My Back Pages» forutser kanskje angrepene han snart skulle bli utsatt for.

I løpet av kort tid i 1964 og 1965 endret Dylans fremtoning seg kraftig, parallelt med hans overgang fra folk-helt til rock and roll-stjerne. Enkel, slitt arbeiderlook med jeans og skjorte ble byttet ut med moteklær. Han begynte også å leke med intetanende intervjuere og reportere på stadig mer surrealistiske og tilsynelatende ondsinnede måter. Da han ble spurt på Les Cranes TV-program om en film han etter planen skulle spille i, svarte han at det var en «cowboy horror movie». Intervjueren spurte om Dylan skulle spille cowboy, hvorpå Dylan svarte: «Nei. Jeg spiller min mor».

«Going electric»

[rediger | rediger kilde]

Albumet Bringing It All Back Home kom i mars 1965 og var et nytt stilsprang. Dette albumet inneholdt hans første innspillinger med elektriske instrumenter. Den første singelen, «Subterranean Homesick Blues» hadde til og med en musikkvideo, fra D. A. Pennebakers cinéma vérité-dokumentasjon av turneen i England i 1965, Dont Look Back. Albumets tekster pekte både tilbake til beatpoetenes maniske diktning og frem til senere rap og hiphop. B-siden av albumet inneholdt sanger som bar preg av den mystiske billedbruken som siden har kjennetegnet Dylan, blant dem noen av hans mest kjente: «Mr. Tambourine Man» og «It's All Over Now, Baby Blue».

Sommeren 1965 gjorde Dylan sin historiske første opptreden med elektriske instrumenter på Newport Folk Festival. Bandet besto av Mike Bloomfield på gitar, Sam Lay på trommer, Jerome Arnold på bass, Al Kooper på elektrisk orgel og Barry Goldberg på piano; de fleste av disse var hentet inn fra Paul Butterfield Blues Band. Dylan hadde opptrådt to ganger på Newport før, i 1963 og 1964; denne tredje gangen ble Dylan møtt med en blanding av jubel og buing, og forlot scenen etter tre sanger. En forklaring på buingen er at den kom fra rasende folk-fans som Dylan nå tok avstand fra med sin elektriske gitar; en annen forklaring er at publikum reagerte på den svært dårlige lydkvaliteten og det korte settet. Uansett årsak til misnøyen kom Dylan snart etter på scenen igjen, denne gangen alene med kassegitar og munnspill, og spilte to sanger: «It's All Over Now, Baby Blue» og «Mr. Tambourine Man»; valget av den første av disse, er ikke vanskelig å se som et endelig farvel til folk-bevegelsen og dens krav om «protestsanger». Uavhengig av hva publikumet på Newport kan ha ment, fulgte skarp kritikk fra folk-miljøet. Ewan MacColl skrev like etterpå i magasinet Sing Out!: «Our traditional songs and ballads are the creations of extraordinarily talented artists working inside traditions formulated over time... But what of Bobby Dylan?... Only a non-critical audience, nourished on the watery pap of pop music could have fallen for such tenth-rate drivel.» Den 19. juli, kun fire dager etter opptredenen på Newport, gikk Dylan igjen i studio i New York og spilte inn sangen «Positively 4th Street». Til tross for at Dylan senere har uttalt at han «ikke skriver sanger for kritikere», kan sangen betraktes som en endelig avvisning av folk-miljøet Dylan hadde møtt i klubbene nettopp på West 4th Street i New York.

Highway 61 Revisited og Blonde On Blonde

[rediger | rediger kilde]

Singelen Like a Rolling Stone ble utgitt den 20. juli 1965 og nådde helt til nummer to på hitlista i USA. Denne sangen brakte flere til da uhørte elementer inn på hitlistene: varighet over seks minutter, det tekstmessige innholdet og Dylans særegne stemmebruk. Rolling Stone utropte i 2004 sangen til den fremste av «the 500 Greatest Songs of All Time».[63]

Albumet som fulgte, Highway 61 Revisited, er oppkalt etter veien som gikk fra Dylans opphav i Minnesota til New Orleans, og dermed gjennom områder av USA som hadde vært sentrale inspirasjonskilder for ham. Nytolkningen og revurderingen som tittelen innvarsler synes det å være dekning for: Mange mener at dette albumet, inkludert singelen, var et tidsskille i popmusikken.[64]

Planen var at albumet skulle følges opp med to konserter i USA, så Dylan samlet et band bestående av Al Kooper og Harvey Brooks fra studiobandet, supplert av Robbie Robertson og Levon Helm (de to spilte på den tiden med Ronnie Hawkins). På den første konserten, på Forest Hills Tennis Stadium møtte de buing, mens den neste konserten, 3. september i Hollywood Bowl, fikk en udelt positiv mottagelse. Verken Kooper eller Brooks kunne tenke seg å turnere videre med Dylan, så Dylan leide inn hele bandet til Hawkins, hvor Robertson og Helm også spilte: The Hawks. Samtidig som de forberedte en turné, gikk de også i studio for å spille inn en oppfølger til Highway 61 Revisited. Turneen fikk god mottagelse, men anstrengelsene i studio kastet ikke av seg. Produsent Bob Johnston hadde lenge forsøkt å overtale Dylan til å gjøre innspillinger i Nashville. I februar 1966 gikk Dylan med på dette. Johnston skaffet noen av de beste studiomusikerne som var å få, og Robertson og Kooper kom fra New York for å bidra. Resultatet ble albumet Blonde on Blonde, som stadig nevnes som et av de beste albumene som er utgitt i USA. Ifølge Al Kooper var albumet et mesterverk fordi det «tok to kulturer og slo dem sammen med en voldsom eksplosjon»: musikktradisjonene fra Nashville møtte den «ultimate New York-hipsteren» Bob Dylan.

For mange kritikere står Dylans «elektriske trilogi» fra midten av 60-tallet – Bringing It All Back Home, Highway 61 Revisited og Blonde on Blonde – som et høydepunkt i kulturen fra det 20. århundre. I Mike Marqusees ord: «Between late 1964 and the summer of 1966, Dylan created a body of work that remains unique. Drawing on folk, blues, country, R&B, rock'n'roll, gospel, British beat, symbolist, modernist and beat poetry, surrealism and Dada, advertising jargon and social commentary, Fellini and Mad magazine, he forged a coherent and original artistic voice and vision. The beauty of these albums retains the power to shock and console.»[65]

Dylan la ut på en «verdensturné» til Australia og Europa. Hvert show var delt i to: I den første delen opptrådte han alene, med munnspill og kassegitar. I den andre delen spilte Dylan elektrisk musikk med høyt volum med The Hawks i ryggen. Mange fans likte ikke dette, og de møtte stadig buing og demonstrativ klapping. Publikumsmisnøyen kulminerte i en konfrontasjon mellom Dylan og hans publikum i Free Trade Hall i Manchester, England (konserten er utgitt som The Bootleg Series Vol. 4: Bob Dylan Live 1966, The "Royal Albert Hall" Concert). Da konserten var ved et høydepunkt, skrek en fan «Judas!» til Dylan, som kort svarte «Jeg tror deg ikke... Du er en løgner!» før han snudde seg mot bandet og ba dem «Play it fucking loud!» før han satte i gang kveldens siste nummer: «Like a Rolling Stone».

Motorsykkelulykke og slutten av 60-tallet

[rediger | rediger kilde]

Etter europaturnéen dro Dylan tilbake til New York. Presset og forventningene økte stadig. Forleggeren forlangte en ferdig utgave av diktet/romanen Tarantula. Manageren, Albert Grossman, hadde alt planlagt en omfattende turné for sommeren og høsten. 29. juli 1966 ble Dylan kastet av sin Triumph 500-motorsykkel like ved Woodstock, New York. Skadenes nøyaktige omfang har aldri blitt kjent, men det har blitt bekreftet at han fikk brudd i nakken. Ulykken ga Dylan sjansen til å slippe unna forventningene til «stjerna Bob Dylan». Så snart han var frisk nok til det, begynte han å redigere råmaterialet til filmen Eat the Document, en oppfølger til Dont Look Back, som aldri har blitt offisielt utgitt. I 1967 begynte han å spille inn musikk sammen med The Hawks i sitt hjem, og i kjelleren i bandets nærliggende hus, kalt «Big Pink». Her spilte de inn folkesanger, gamle Dylan-sanger, andres sanger; noen av innspillingene ble gitt ut i 1975 under tittelen The Basement Tapes. Senere samme år spilte The Hawks, som snart skulle omdøpes til The Band, et album på egen hånd: Music From Big Pink i kjelleren i Big Pink. I desember 1967 kom Dylans første album siden ulykken: John Wesley Harding. Dette var et album med korte, roligere sanger som i stor grad henviste til Bibelen og det ville vesten. Både musikalsk og litterært hadde Dylan gått bort fra både sitt tidligere arbeid og fra psykedeliaen som herjet 60-tallet. På albumet finner man «All Along the Watchtower», en av hans mest kjente sanger, like etter innspilt av Jimi Hendrix (siden 1974 har Dylan selv fremført sangen nærmere Hendrix' versjon enn den opprinnelige). Teksten bygger på Jesajaboken (21:5-9).

Den 3. oktober 1967 døde Woody Guthrie. Dylan gjorde sin første offentlige opptreden på mer enn halvannet år på en minnekonsert i januar 1968.

Dylans neste utgivelse var nærmest et country-album, spilt inn med musikere fra Nashville. På Nashville Skyline fra 1969 kunne man høre en helt annerledes stemme, en duett med Johnny Cash og hitsingelen «Lay Lady Lay». I august reiste Dylan til England for å opptre på Isle of Wight-festivalen, etter å ha takket nei til å opptre på Woodstockfestivalen.

1970-tallet

[rediger | rediger kilde]

Dylans arbeider fra det tidlige 70-tallet fikk blandede mottagelser. Den ellers lojale Greil Marcus innledet sin anmeldelse av albumet Self Portrait fra 1970 med å spørre «What is this shit?». Han var dog ikke den eneste som ga Self Portrait en lunken mottagelse. Albumet inneholder stort sett cover-versjoner av poplåter, og Dylan selv har senere kalt albumet en spøk. Samme år kom New Morning, som av mange ble sett på som et skritt i riktig retning. Det viste seg å ikke være noe hold i ryktene om nok et album, tv-sendinger og turneer. Dylan gikk i studio i Greenwich Village i mars 1971 og spilte inn tre låter («Watching The River Flow», «When I Paint My Masterpiece» og «George Jackson»), men ikke noe album. Den eneste større utgivelsen fra Dylans side i 1971 og 1972 var samleplata Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II. I november 1971 hadde han flere sessions sammen med beat-poeten Allen Ginsberg, med tanke på Ginsbergs album Holy Soul Jelly Roll. De to skrev sanger sammen og spilte inn dikt av Ginsberg og av William Blake, men ingenting av dette er ennå utgitt.

I 1973 kom Dylan med albumet Pat Garrett & Billy the Kid, som var lydsporet til Sam Peckinpahs film med samme navn, og spilte i tillegg en mindre rolle i filmen, som «Alias», et medlem av Billys gjeng. Filmen ble ingen suksess, men sangen Knockin' on Heaven's Door var en uforglemmelig klassiker, som er blitt spilt inn av mer enn 150 artister.

I 1973 gikk Dylans kontrakt med Columbia Records ut. Han tegnet ny kontrakt med plateselskapet Asylum Records. Samme år spilte han inn albumet Planet Waves med The Band, mens de forberedte seg på en ny turné. Der kunne man høre sangen Forever Young, som siden har vært en av hans mest spilte sanger. Samtidig utga Dylans gamle selskap, Columbia, albumet Dylan. Mange har ment det var gjort som hevn for at Dylan gikk over til en av konkurrentene, for albumet inneholder stort sett bare halvhjertede coverversjoner av poplåter.

I januar 1974 la Dylan og The Band ut på en stor turné i Nord-Amerika. Opptak fra konsertene ble senere utgitt som Before the Flood. Etter denne turneen ble Dylan separert, og skrev en rekke sanger om bruddet. I november samme år spilte han inn flere av de nye låtene. Ryktene spredde seg om at et nytt album var på trappene, og forventningene steg, men Dylan utsatte utgivelsen og trakk seg tilbake til Minneapolis. Her spilte han inn albumet på nytt, med hjelp fra sin bror David. Underveis skiftet han også tilbake til Columbia Records. I 1975 kom Blood on the Tracks endelig ut, og oppnådde noe blandede kritikker. Med tiden har likevel albumet i mange kritikeres øyne blitt stående som et av Dylans aller beste album.

Den sommeren skrev Dylan sin første vellykkede «protestsang» på tolv år, til støtte for bokseren Rubin «Hurricane» Carter, som var dømt for trippeldrap. Det var etter å ha besøkt Carter i fengselet at han skrev sangen Hurricane, som ble spilt hver kveld på hans neste turné, Rolling Thunder Revue. Med på turneen var et bredt utvalg artister, de fleste hentet fra det tidligere folk-miljøet i Greenwich Village i New York. T-Bone Burnett, Allen Ginsberg, Ramblin' Jack Elliott, Steven Soles, David Mansfield, tidligere frontfigur i The Byrds Roger McGuinn, gitaristen Mick Ronson, Scarlet Rivera, en fiolinist Dylan oppdaget da hun gikk på gaten med fiolinkassen på ryggen, og Joan Baez. Det var første gang på mer enn ti år at Baez og Dylan opptrådte sammen. Joni Mitchell slo følge med dem i november. Mens Allen Ginsberg tok del i turneen skrev han scener til en film som Dylan filmet underveis. Sam Shepard var opprinnelig tiltenkt rollen som den som skulle skrive denne filmen, men han gikk etter hvert over til å dokumentere turné-livet isteden. Turneen strakk seg over siste halvdel av 1975 og første halvdel av 1976. Underveis ga Dylan ut albumet Desire, der samarbeidet med dramatikeren Jacques Levy viste seg i tekster som bar preg av reiseberetninger og lange narrativer.

Siste halvdel av turneen var bakteppe for filmen Renaldo & Clara. Den fire timer lange filmen nådde ikke ut til et stort publikum, selv ikke i en versjon som ble kuttet til to timer, og ga mer plass til konsertopptak.

I 1976 spilte Dylan på avskjedskonserten til The Band. Deler av opptredenen til Dylan og mange av de andre gjestene, Joni Mitchell, Muddy Waters, Van Morrison og Neil Young, er å se i Martin Scorseses mye roste film The Last Waltz fra 1978.

I 1978 kom albumet Street Legal; de komplekse tekstene kom ikke helt til sin rett, grunnet Dylans noe gammeldagse metoder i studio[trenger referanse].

Født på ny

[rediger | rediger kilde]

Bob Dylan har gjennom sine over femti år som artist gjennomgått mange epoker og stilbrudd, men sjelden har han vært så i utakt med hovedtyngden av gamle fans som i «den kristne epoken» i overgangen til 1980-tallet. Tiden som «gjenfødt kristen» ble innledet med albumet Slow Train Coming (1979), videreført med Saved (1980) og av mange ansett for å avsluttes med Shot of Love (1981).

Musikalsk og produksjonsmessig anses Slow Train Coming for å være et sterkt album, men flere av tekstene med eksplisitt kristent innhold var vanskelig å svelge for mange. Flere av studiomusikerne på plata var like nyfrelste som Dylan, mens andre var hentet inn på grunn av sin gospelbakgrunn. Den som likevel satte sterkest preg på Slow Train Coming var gitaristen Mark Knopfler (fra den da ganske nye britiske gruppa Dire Straits). For sangen «Gotta Serve Somebody» fra Slow Train mottok Bob Dylan en Grammy Award i klassen «mannlig vokalist».

Senere vurderinger av denne perioden har vært mildere stemt, og mange har ment å finne store kunstneriske verdier også her. Journalist Marius Lien, er blant dem som mener å se unike kvaliteter i nettopp denne perioden, og han har etterlyst – i rettferdighetens navn: «... hvor er bøkene om korfraseringene på «Pressing On» eller om rhodeslyden på «When You Gonna Wake Up»? Hvor er analysene av synene Dylan snakker om perioden igjennom, hvor er hyllestdiktene til Mark Knopflers guddommelig inspirerte gitarspill på Slow Train Coming? Hvor er essayene om Dylans ubesværede veksling mellom modernismekritisk gammeltestamentlig dommedagsprofet («When You Gonna Wake Up?», «Are You Ready»), nådesøkende synder («Saving Grace», «Ain’t No Man Righteous») og forundret evangelist («In the Garden»)?»[66]

Bakgrunnen for Bob Dylans vekkelse skal ha vært at en publikummer i november 1978 kastet et sølvkors opp på scenen under en opptreden. Bob Dylan tok det som et tegn og hengte korset rundt halsen. I januar 1979 inviterte Dylan to fundamentalistiske pastorer fra menigheten The Vineyard Fellowship, som sto for en bokstavtro bibeltolkning. (De påkaller og føler tilstedeværelsen av den hellige ånd under gudstjenestene, fordømmer abort og homofili og oppfatter Satan som en aktiv kraft i verden.) Dylan gjennomførte dernest en tre måneders bibelskole og startet samtidig å skrive religiøse sanger.

Bob Dylan i Oslo Spektrum 30. mars 2007.

Da Dylan gjenopptok konsertvirksomheten i november 1979 spilte han ingen av sangene fra før Slow Train Coming – det skulle gå et helt år før han tok opp sine gamle sanger igjen. Konsertene begynte gjerne med en seksjon ren gospel før Bob Dylan selv entret podiet. Under hver konsert holdt han gjerne flere små prekener akkompagnert av gitartoner, rytmeseksjon og tilrop fra koret. Håvard Rem skildrer i sin monografi Bob Dylan (1999) konfrontasjonene som oppsto mellom scene og sal: Mens publikum ber om «Like a Rolling Stone» ønsker artisten bare å snakke om Jesus. Konsertene fikk svært dårlige kritikker i pressen, og Dylan opplevde en reprise fra 13 år tidligere: publikummere som demonstrativt forlot salen og tilløp til buing.[67]

Musikkjournalisten Paul Williams var av en annen mening. Han har i trebindsverket Bob Dylan: Performing Artist (1992) fremholdt at det i denne perioden var umulig ikke å bli smittet av trosaspektet og den urolige kombinasjonen av energi, glede, smerte og jubel under konsertene. Ifølge Williams var dessuten konserten i Drammenshallen 10. juli 1981 den beste dette året. Begge konsertene i Drammen ble grundig slaktet i norsk presse (Dagbladet, Aftenposten og Arbeiderbladet).

1980-tallet

[rediger | rediger kilde]

På Saved nådde Dylan sitt mest frenetisk frelste høydepunkt, og selv om Shot of Love regnes som den siste av de religiøse LP-ene, inneholder den også Dylans første sekulære tekster på to år. Side om side med disse er imidlertid sanger med tydelig kristent budskap. Et eksempel er «Every Grain of Sand», som for øvrig til en viss grad kan minne om noe av William Blakes diktning.

Mens Dylan i årene før omvendelsen vanligvis dro rundt 15 000 publikummere til konsertene sine, sank antallet til 2–3 000. Høsten 1980 begynte han imidlertid å spille flere av sine tidligere hits fra 60-tallet igjen, og fansen vendte på nytt tilbake.

Kvaliteten på Dylans utgivelser på 80-tallet varierer, fra det godt mottatte albumet Infidels fra 1983, til Down in the Groove, som fikk en kjøligere mottagelse da det kom i 1988. Dylan produserte en rekke gode sanger under innspillingen av Infidels, hvorav ikke alle fikk plass på albumet. En som ikke kom med er en hyllest til blues-musikeren Blind Willie McTell; den ble ikke utgitt før i 1991, på The Bootleg Series, Vols. 1-3: Rare And Unreleased, 1961-1991.

Dylan har siden 80-tallet vært på turne med sin «Never Ending Tour». I 1981 opptrådte Dylan for første gang i Norge, i Drammenshallen.

Bob Dylan, konsert i Stockholm 1996.

1990-tallet

[rediger | rediger kilde]

For Dylan begynte 1990-tallet med Under the Red Sky (1990), en helomvending fra den alvorlige Oh Mercy. Albumet var dedisert til «Gabby Goo Goo» og inneholdt flere tilsynelatende enkle sanger inkludert «Under the Red Sky» og «Wiggle Wiggle». Dedikasjonen har blitt forklart med at det var et kallenavn på Dylans fire år gamle datter.[68]

Musikere han jobbet med på albumet var blant annet George Harrison, Slash fra Guns N' Roses, David Crosby, Bruce Hornsby, Stevie Ray Vaughan og Elton John. Til tross for stjernespekkete opptredener mottok platen dårlige omtaler, og solgte dårlig. Dylan spilte ikke inn flere plater med nye sanger på hele syv år.[69]

I 1991 ble Bob Dylan opptatt i Minnesota Music Hall of Fame, og i 1992 gjennomførte han en kort turné med Santana.[70]

De neste årene kunne man se Dylan gå tilbake til røttene sine med to album med gamle folkemusikk- og bluesnumre med Good as I Been to You (1992) og World Gone Wrong (1993). Disse inneholdt musikalske tolkninger og akustisk gitar. Mange kritikere og fans har kommentert den stille skjønnheten i sangen «Lone Pilgrim»[71] som ble skrevet av en lærer på 1800-tallet, og sunget av Dylan med en hjemsøkende ærbødighet. Et unntak fra denne opphavlige inspirasjonen kan høres i Dylans samarbeid med Michael Bolton, der felles sangskriving i 1991 resulterte i «Steel Bars», som ble utgitt på Boltons album Time, Love & Tenderness. Tjuefem år etter at han vakte oppsikt ved å unnlate å opptre ved Woodstockfestivalen deltok Dylan ved minnesmarkeringen kalt Woodstock '94.[72]

I 1995 spilte Dylan inn et live show for MTV Unplugged. Han hevdet at hans ønske om å framføre en rekke tradisjonelle sanger ved den anledningen ble kansellert av Sony, som insisterte på en opptreden med hans største hits.[73]

Opptredenen resulterte i et album (MTV Unplugged) som blant annet inneholdt John Brown; en tidligere ikke utgitt sang fra 1963 som skildrer ødeleggelsen forårsaket både av krig og av jingoisme.

Med en samling av sanger, etter sigende skrevet mens han var innesnødd på ranchen sin i Minnesota[74], returnerte Dylan til innspillingsstudioet med Lanois i januar 1997. Seinere den våren, før albumet ble sluppet, ble han lagt inn på sykehus med den livstruende hjerteinfeksjonen perikarditt, også kalt hjerteposebetennelse, forårsaket av soppinfeksjonen histoplasmose. Den planlagte Europa-turneen ble avlyst, men Dylan ble snart frisk og forlot sykehuset med: «Jeg trodde virkelig jeg snart kom til å treffe Elvis.»[75] Midt på sommeren var han tilbake, og tidlig på høsten opptrådte han for Pave Johannes Paul II ved World Eucharistic Conference i Bologna, Italia. Paven holdt en preken for 200 000 mennesker basert på Dylans tekst Blowin' in the Wind.[76]

I september kom utgivelsen av det nye Lanois-produserte albumet Time Out of Mind. Med dets bitre syn på kjærlighet og morbide filosoferinger ble Dylans første samling av originale sanger på syv år høyt ansett. Det oppnådde også en uventet popularitet blant yngre lyttere, da spesielt åpningssangen «Love Sick».[77] Denne samlingen av komplekse sanger vant ham hans første egne "Album of the Year" Grammy Award (han var en av mange som opptrådte på The Concert for Bangladesh, vinneren fra 1972). Kjærlighetssangen «Make You Feel My Love» ble covret av Garth Brooks, Billy Joel og Adele Adkins.

I desember 1997 overrakte president Bill Clinton Dylan en Kennedy Center Honor i East Room i Det hvite hus med hedersomtalen: «Han hadde sannsynligvis større påvirkning på min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karriere har Bob Dylan aldri jobbet for å behage andre. Han har forstyrret freden og gjort de mektige ukomfortable.»[78]

I 1998 opptrådte Dylan på Ralph Stanleys album Clinch Mountain Country i en duett med bluegrass-legenden på «The Lonesome River». Mellom juni og september 1999 turnerte Dylan med Paul Simon. De framførte en del sanger sammen på hverandres show, inkludert I Walk the Line og Blue Moon of Kentucky. (Simon & Garfunkel hadde spilt inn «The Times They Are a-Changin'» på deres debutalbum Wednesday Morning, 3AM og Dylan hadde covret «The Boxer» på sitt album Self Portrait.) Dylan avsluttet 90-tallet med en ny filmrolle, etter en pause på ti år, i rollen som sjåføren Alfred ved siden av Ben Gazzara og Karen Black i Robert Clapsaddles Paradise Cove.[79]

Det 21. århundre

[rediger | rediger kilde]

I 2000 fikk Dylan en Oscar for beste sang for låta «Things Have Changed» som han skrev til filmen Wonder Boys. Den 11. september 2001 ga han ut albumet "Love and Theft" (sic), som fikk svært gode kritikker. Han hadde selv produsert albumet. I bandet var Tony Garnier, som hadde spilt bass for Dylan i tolv år, lenger enn noen annen har spilt med ham. Albumet fikk ytterligere oppmerksomhet da det ble påvist en del likheter mellom Dylans tekster og den japanske forfatteren Junichi Sagas bok Confessions of a Yakuza; saken har ikke blitt kommentert fra Dylans side.

I de fem årene som skulle gå før neste albumutgivelse spilte Dylan inn musikk til en rekke prosjekter og bidro til flere filmprosjekter. Han bidro med sanger til hyllestalbum både til Hank Williams og Johnny Cash. Dylan var med å skrive filmen Masked And Anonymous 2003.

I 2004 ble han utnevnt til «Doctor of Music» ved University of St Andrews, Dylans andre æresdoktorat. Det første var et æresdoktorat i musikk ved Princeton University på 1970-tallet.

I 2015 ble han tildelt MusiCares person of the year og sa i takketale blant annet:[80]

Some of the music critics say I can’t sing. I croak. Sound like a frog. Why don’t these same critics say similar things about Tom Waits? They say my voice is shot. That I have no voice. Why don’t they say those things about Leonard Cohen? Why do I get special treatment? Critics say I can’t carry a tune and I talk my way through a song. Really? I’ve never heard that said about Lou Reed. Why does he get to go scot-free? What have I done to deserve this special treatment? Why me, Lord?

Bob Dylan (2015)[81]

Den biografiske filmen No Direction Home (Martin Scorsese, 2005) fikk god mottagelse. Den tar for seg tiden fra Dylan kom til New York i 1961 til motorsykkelulykken i 1966.

Modern Times, utgitt 29. august 2005, fikk en kritiker til å omtale stemmen hans som «dødsralling». Til tross for en viss endring i Dylans vokal fikk albumet gode omtaler, og ble regnet som en del av en vellykket trilogi: Time Ouf of Mind, Love and Theft og Modern Times. Det har blitt trukket paralleller mellom tekstene på Modern Times og både Henry Timrod og Ovid. Det utløste en omfattende debatt i The New York Times og andre publikasjoner om «lån» i litterære prosesser. [82] [83] [84] [85]

Fra mai 2006 har Dylan ukentlig ledet radioprogrammet Theme Time Radio Hour på satellittradioen XM Satellite Radio. Hvert program kretser rundt et bestemt tema, for eksempel blomster, California eller «Hallo». Dylan spiller musikk fra sin egen platesamling, som inneholder mange nokså obskure innspillinger fra 1930–1950-årene, men og nyere musikk. Dylans noe eksentriske humor og store kunnskaper setter sitt preg på programmet. Fra 2007 har BBC sendt programmet i Storbritannia.

Filmen I'm Not There, skrevet og regissert av Todd Haynes, ble sluppet i 2007. Seks skuespillere spiller syv ulike skikkelser som gjenspeiler Dylans liv. Cate Blanchetts rolle inspirert av Dylan anno 1965/1966 fikk mye oppmerksomhet.

Samme år kom en CD-boks med tittelen Dylan som spenner over hele hans karriere. I forbindelse med denne antologien fikk for første gang noen lage en remix av Dylans musikk: Den britiske produsenten Mark Ronson ble bedt om å remixe «Most Likely You'll Go Your Way (And I'll Go Mine)» fra Blonde on Blonde.

En utstilling av Dylans tegninger og malerier åpnet i Tyskland i oktober 2007.

Gjennom hele 1990- og 2000-tallet har Dylan spilt nærmere 100 konserter i året i sin «Never Ending Tour». Han omarbeider stadig arrangementet av sangene og eksperimenterer både med vokal og akkompagnement, til det uforutsigbare.

Den 11. september 2012 gav Dylan ut sitt 35. studioalbum, Tempest. Tittelen er hentet fra Shakespeares Stormen og har en 14 minutter lang tittelmelodi som omhandler Titanics forlis. Albumet inneholder også en hyllest til John Lennon, «Roll On John».

I 2016 ble Dylan tildelt nobelprisen i litteratur, som den første sangskriver noensinne. Dylan hadde flere ganger blitt nominert.

I 2015, 2016 og 2017 gav Dylan ut de tre albumene «Shadows in the Night», «Fallen Angels» og «Triplicate» som alle inneholder sanger fra Den store amerikanske sangboka.

Den 27. mars 2020, under koronaviruspandemien gav 78 år gamle Dylan ut sin lengste sang noensinne, den nesten 17 minutter lange «Murder Most Foul». Også denne tittelen er hentet fra Shakespeare, fra første akt av Hamlet. Dylan resiterer, akkompagnert av piano, fiolin og perkusjon om attentatet mot John F. Kennedy, og sangen inneholder en mengde kulturelle referanser til USA, både før og etter mordet på Kennedy. Sangen var innspilt «for noen år siden» og kom overraskende på Dylans store tilhengerskare.

På Rolling Stones liste The 500 Greatest Songs of All Time er det syv sanger av Bob Dylan. «Like a Rolling Stone» er nummer 4, «Tangled Up in Blue» 67, «Desolation Row» 83, «Blowin’ in the Wind» 100, «Mr. Tambourine Man» 164, «Subterranean Homesick Blues» 187 og «Visions of Johanna» er nummer 317.

Turnévirksomhet

[rediger | rediger kilde]
Bob Dylan (til høyre på keyboard) på Roskildefestivalen, 2006.

Dylan har spilt ca. 100 konserter i året på hele 1990-tallet og 2000-tallet, en litt tyngre turnéplan enn de fleste utøvere som startet på 60-tallet.[86]

The «Never Ending Tour» fortsetter med blant annet Dylans bassist gjennom mange år, Tony Garnier. Til noen kritikeres misnøye[87] er Dylans opptredener hele tiden uforutsigbare. Han forandrer stadig arrangementer på sangene, og endrer sin vokal kveld etter kveld.[88]

Noen fans[hvem?] har klaget på at etter hvert som kvaliteten på Dylans stemme har blitt dårligere, har han begynt med en teknikk kalt «upsinging», et begrep «dylanologer» benytter til å betegne hans måte å «demontere» melodier ved å avlevere fraser i en enstonig dur, ofte rundt en eneste tone og avslutte dem en oktav høyere.[89]

Litterært og musikalsk virke

[rediger | rediger kilde]

Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter. Hans musikk medførte at sangenes tekster fikk økt betydning, og gjorde det klart at sangstemmen ikke nødvendigvis var det viktigste. Bob Dylan er ikke akkurat kjent for sin vakre stemme, noe tidligere president Bill Clinton kom inn på i en tale,

«Han hadde sannsynligvis større påvirkning på min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karriere har Bob Dylan aldri jobbet for å behage andre».

Of their generation, they have the mountaintop all to themselves. (...) Through all their vicissitudes, they remain as far apart as ever in tone, topic, voice, and spirit. The differences that were there from the beginning remain differences. Dylan, the trickster, cultivates weirdness, and his talent lies in making the weird sound commonplace. Cohen, the defrocked rabbi, makes the commonplace sound weird.

Todd Gitlin (om Dylan og Leonard Cohen)[90]

Ved siden av musikken har også tekstene hans vunnet anerkjennelse for sin litterære egenverdi. Dylan har vært nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger og ble tildelt prisen i 2016. Likheter mellom Dylan og Leonard Cohen har vært gjenstand for flere analyser. Den jødiske slektsbakgrunnen fra Litauen er et fellestrekk. Dylan og Cohen hadde parallelle og til dels sammenvevde karrierer;[91] de var både venner og rivaler med respekt for hverandres arbeid.[92] I New York vanket de de til dels i samme miljø blant annet med utgangspunkt i Chelsea Hotel.[93] Begge hadde John H. Hammond som sin første produsent, og begges musikk ble kjent for et større publikum gjennom ledende kvinnelige sangere på den tiden.[94][95] Begrensede sangstemmer og «snakkesyngingen» der frasering av enkelstavelser og avslutning av verselinjer er like viktig som melodilinjen er et annet fellestrekk.[96]

Forholdet mellom Dylan og Cohen er studert blant annet av David Boucher i Dylan and Cohen: Poets of Rock and Roll (2004).[97] New York Times (1968) drøftet med utgangspunkt i Cohen og Dylan om poptekster kunne betraktes som poesi.[98] Cohen nevnes som en av de få popmusikere med lyrikk på bortimot Dylans nivå.[99][100][101][102][103] Todd Gitlin mener begges lyrikk kommer til kort uten musikk og at de to først og fremst er melodimakere.[90] Mens Dylans lyrikk beskrives som surrealistisk og preget av frie assosiasjoner, beskrives Cohens lyrikk som mer formell, skolert, klar og «liturgiske» - eller som bønner ifølge Dylan.[104][105][106] Dersom Dylan er Shakespeare, så er Cohen John Donne skrev The Guardians kommentator: «Dylan’s lyrical gift is wild, copious, and immoderate, Cohen’s is precise, supplicatory and cloistral.»[107] Cohen bemerket at nobelprisen til Dylan «is like pinning a medal on Mount Everest for being the highest mountain».[92] Dylan var i 1988 den første som covret Cohens senere så kjente Hallelujah.[108]

Plateutgivelser

[rediger | rediger kilde]
Hovedartikkel: Bob Dylans diskografi

Bob Dylans diskografi besto ved årsskiftet 2018/2019 av 36 studioalbum, 91 singler, 13 konsertalbum, fjorten album i The Bootleg Series og 19 samlealbum.

Med Traveling Wilburys

[rediger | rediger kilde]

Album utgitt med bandet Traveling Wilburys.

Bokutgivelser

[rediger | rediger kilde]

Priser og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

We live in a time of great lyricist-songwriters — Leonard Cohen, Paul Simon, Joni Mitchell, Tom Waits — but Dylan towers over everyone. His words have been an inspiration to me ever since I first heard a Dylan album at school, and I am delighted by his Nobel win. The frontiers of literature keep widening, and it's exciting that the Nobel prize recognises that.

Salman Rushdie[109]
  • 2016: Nobelprisen i litteratur. Han møtte ikke selv opp til utdelingen i Stockholm i desember 2016.[110] Dylan ble overrakt medalje og diplom da han besøkte Stockholm våren 2017. Han holdt også foredraget som er en forutsetning for å få prispengene.[111] Dylans tale under middagen i desember 2016 ble fremført av Azita Raji, USAs ambassadør til Sverige.[112] Patti Smith fremførte Dylans «A Hard Rains A-Gone Fall» under seremonien i 2016.[113]

Musikktidsskriftet Rolling Stone rangerer Dylan som tidenes beste låtskriver.[114]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ IPA: dɪln

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, «Bob Dylan», GND-ID 118528408, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ RKDartists, «Bob Dylan», RKD kunstner-ID 25259[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000017836, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 11982[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f g h i www.biography.com, besøkt 11. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.rollingstone.com, besøkt 11. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.dailymail.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b Geni.com[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ SU Cas : an overtone pulsator[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 46488, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ National Medal of Arts winner ID bob-dylan[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.rollingstone.com[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.fpa.es[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ elpais.com[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID bob-dylan[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ «2001 | Oscars.org | Academy of Motion Picture Arts and Sciences», verkets språk engelsk, besøkt 16. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ www.rollingstone.com[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ masterdataapi.nobelprize.org, besøkt 12. oktober 2019[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ borntolisten.com[Hentet fra Wikidata]
  25. ^ a b c d e Grammy Award, Grammy Awards artist-ID bob-dylan/3014[Hentet fra Wikidata]
  26. ^ University of the West of England, «Honorary Degree awarded to Environmental photographer Mark Edwards - UWE Bristol: News Releases», verkets språk engelsk, utgitt 14. juli 2017, besøkt 4. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  27. ^ a b c d e f https://www.biography.com/people/bob-dylan-9283052; besøksdato: 11. desember 2018.
  28. ^ a b c Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 3877, Wikidata Q99181182 
  29. ^ Allen Ginsberg: "...Dylan being the first to bring poetry to the jukebox." Sam Shepard: Rolling Thunder Logbook.(1977)
  30. ^ «Bob Dylan - finally and formally launched as a candidate for the Nobel prize for Literature». Expecting Rain. 1. oktober 1996. Besøkt 17. november 2007. 
  31. ^ Dagens Næringsliv, 20. juni 2020, s. 56
  32. ^ «The Time 100: Artists and Entertainers». TIME Magazine. 14. juni 1999. Arkivert fra originalen 18. august 2000. Besøkt 30. september 2007.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. august 2000. Besøkt 30. september 2007. 
  33. ^ «Bob Dylan». Rolling Stone. 24. mars 2004. Arkivert fra originalen 12. september 2007. Besøkt 30. september 2007. 
  34. ^ «100 Greatest Songwriters of All Time». Rolling Stone. Besøkt 25. mars 2017. 
  35. ^ 2008 Pulitzer Prizes for Letters, Drama and Music, New York Times
  36. ^ «Obama honours 13 with Medal of Freedom at White House», BBC News, 30. mai 2012.
  37. ^ «The Top 50 Albums of The Year». Rolling Stone. 11. desember 2006. Arkivert fra originalen 17. mars 2010. Besøkt 13. september 2007. 
  38. ^ a b c d e f g Kvalvaag, Robert W. (2007). «Før det harde regnet faller – Den unge Bob Dylans bruk av tema og tekster fra Bibelen». Kirke og Kultur. 04 (på norsk). 112: 305–321. ISSN 1504-3002. doi:10.18261/ISSN1504-3002-2007-04-02. Besøkt 11. september 2021. 
  39. ^ a b c d e Rem, Håvard (1999). Bob Dylan. [Oslo]: Gyldendal. s. 128. ISBN 8205267553. 
  40. ^ a b «From Odessa to Duluth: The journey of Bob Dylan's grandparents». Duluth News Tribune (på engelsk). 28. mars 2022. Besøkt 12. oktober 2023. 
  41. ^ a b c Rogovoy, S. (2009). Bob Dylan: Prophet, Mystic, Poet. Simon and Schuster.
  42. ^ Heylin, C. 2001. Bob Dylan behind the shades. The biography – take two. Penguin, London. side 7.
  43. ^ Playboy interview with Bob Dylan, March 1978
  44. ^ Heylin, C. 2001. Bob Dylan behind the shades. The biography – take two. Penguin, London. side 33.
  45. ^ Gray, The Bob Dylan Encyclopedia, pp. 198–200.
  46. ^ Sounes, Down The Highway: The Life Of Bob Dylan, pp. 372–373.
  47. ^ «Dylan's Secret Marriage Uncovered». BBC News. 12. april 2001. Besøkt 7. september 2008. 
  48. ^ Ifølge Robert Shelton, var Dylans lærer Rabbi Reuben Maier fra den eneste synagogen i området, Hibbing's Agudath Achim Synagogue". Se Shelton, No Direction Home, sidene 35–36.
  49. ^ Heylin, Bob Dylan: Behind the Shades Revisited, p. 494.
  50. ^ Gray, The Bob Dylan Encyclopedia, pp. 76–80.
  51. ^ Howard Sounes, Fortellingen om Dylan, s 324, N.W. Damm & Søn A.S., 2001, ISBN 82496-0077-0
  52. ^ Simmons, Sylvie (2013). I'm your man : Leonard Cohens liv. Oversatt av Håvard Rem. Oslo: Cappelen Damm. s. 334. ISBN 9788202410476. 
  53. ^ Gates, David (6. oktober 1997). «Dylan Revisited». Newsweek. Besøkt 21. januar 2010. 
  54. ^ Dylan Interview with Jon Pareles, The New York Times, 28.september 1997; også utgitt i J. Cott, Dylan on Dylan: The Essential Interviews, pp. 391–396.
  55. ^ Fishkoff, The Rebbe's Army: Inside the World of Chabad-Lubavitch, s. 167.
  56. ^ Shmais, News Service (13. oktober 2005). «Bob Dylan @ Yom Kippur davening with Chabad in Long Island». Shmais News Service. Arkivert fra originalen . Besøkt 11. september 2008.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. april 2008. Besøkt 6. mars 2009. 
  57. ^ Sheva, Arutz (24. september 2007). «Day of Atonement Draws Dylan to the Torah». Arutz Sheva—Israel National News. Besøkt 11. september 2008. 
  58. ^ Leung, Rebecca (12. juni 2005). " «Dylan Looks Back». CBS News. Besøkt 25. februar 2009. 
  59. ^ Schofield, Derek (4. desember 2009). «Liam Clancy obituary». the Guardian (på engelsk). Besøkt 18. mai 2018. 
  60. ^ Weber, Bruce (5. desember 2009). «Liam Clancy, Last of Singing Brothers, Dies at 74». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 18. mai 2018. 
  61. ^ Rem, Håvard (1999). Bob Dylan. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205267553. 
  62. ^ John Hammond, Sr. sitert i Heylin, C. 2001. Bob Dylan behind the shades. The biography – take two. Penguin, London. side 94.
  63. ^ «Like a Rolling Stone». Rolling Stone. Arkivert fra originalen 17. april 2010. Besøkt 4. august 2006. 
  64. ^ Marcus, G. 2006. Like a Rolling Stone: Bob Dylan at the Crossroads. New York: PublicAffairs.
  65. ^ Marqusee, Wicked Messenger, 139
  66. ^ Marius Lien: «Krass kristenrocker». Morgenbladet 31. juli 2009. [En lengre utgave av artikkelen, kalt «Født på ny», ble publisert i tidsskriftet Vinduet nr. 2 – 2009.]
  67. ^ Heylin, C. 2001. Bob Dylan behind the shades. The biography – take two. Penguin, London. side 512.
  68. ^ «Biography of Carolyn Dennis». IMDb.com. Besøkt 6. september 2006. 
  69. ^ Sounes, Down The Highway: The Life Of Bob Dylan, 391
  70. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. november 2007. Besøkt 19. april 2015. 
  71. ^ Gray, The Bob Dylan Encyclopedia, 423
  72. ^ «Dylan performance, Woodstock '94, August 14, 1994». Bjorner's Still on the Road. 14. august 1994. 
  73. ^ Sounes, Down The Highway: The Life Of Bob Dylan, 408–9
  74. ^ Heylin, Bob Dylan: Behind the Shades Revisited, 693
  75. ^ Sounes, Down The Highway: The Life Of Bob Dylan, 420
  76. ^ Sounes, Down The Highway: The Life Of Bob Dylan, 426
  77. ^ Sounes, Down The Highway: The Life Of Bob Dylan, 426–9
  78. ^ «Remarks by the President at Kennedy Center Honors Reception». Clinton White House. 7. desember 1997. Arkivert fra originalen . Besøkt 23. august 2006.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 25. april 2015. Besøkt 29. oktober 2007. 
  79. ^ «Paradise Cove (1999)». IMDb. Besøkt 25. juni 2007. 
  80. ^ Appleford, Steve; Appleford, Steve (7. februar 2015). «Bob Dylan Honored at Incredible, All-Star MusicCares Tribute». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 29. mai 2021. 
  81. ^ Stone, Rolling; Stone, Rolling (9. februar 2015). «Read Bob Dylan's Complete, Riveting MusiCares Speech». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 29. mai 2021. 
  82. ^ «"Who’s This Guy Dylan Who’s Borrowing Lines From Henry Timrod?"». The New York Times. 14. september 2006. Besøkt 19. september 2006. 
  83. ^ «"The Ballad of Henry Timrod». The New York Times. 17. september 2006. Besøkt 20. september 2006. 
  84. ^ «"The Answer, My Friend, Is Borrowin’ ... (3 Letters)». The New York Times. 20. september 2006. Besøkt 20. september 2006. 
  85. ^ «Bob Dylan: Henry Timrod Revisited». The Poetry Foundation. 10. oktober 2006. Besøkt 11. oktober 2006. 
  86. ^ Muir, Razor's Edge, pp. 7–10.
  87. ^ BBC Radio Four, 5. desember 2005, diskusjon mellom Mark Ellen og Andy Kershaw om verdien av Dylans konserter fra midten av 2000-tallet. (Senere gjengitt på trykk i musikktidsskriftet The Word, That Dylan Argument In Full.)
  88. ^ Muir, Razor's Edge, pp. 187–197.
  89. ^ Doherty, Mike (8. november 2006). «Dylan and fans ageing gracefully». National Post. Besøkt 5. september 2007. [død lenke]
  90. ^ a b Gitlin, Todd. «Grizzled Minstrels of Angst». The American Scholar (Vol. 71, Issue 2). 
  91. ^ Wolff, Fabian (11. november 2016). «Leonard Cohen: Im Kampf um Worte, Liebe, Gott». Die Zeit. ISSN 0044-2070. Besøkt 27. november 2016. 
  92. ^ a b «Leonard Cohen: giving Nobel to Bob Dylan like 'pinning medal on Everest'». The Guardian (på engelsk). 14. oktober 2016. ISSN 0261-3077. Besøkt 18. november 2016. 
  93. ^ Simmons (2013) s. 168, s. 194, s. 260
  94. ^ Burger, J. (2014). Leonard Cohen on Leonard Cohen: Interviews and Encounters. Chicago Review Press.
  95. ^ Simmons (2013) s.155-157
  96. ^ Rem, Håvard (1988). Leonard Cohen. Liv og karriere. Küenholdt forlag. s. 48. ISBN 9788299977616. 
  97. ^ Rem (2015) s. 24
  98. ^ Simmons (2013) s.220.
  99. ^ Østbø, Stein: So long, Leonard. VG, 12. november 2016
  100. ^ Miers, Jeff (1. november 2016). «Bob Dylan and Leonard Cohen: bookends in 'new poetic expression'». The Buffalo News. Besøkt 11. mars 2017. 
  101. ^ Carlstedt, Anna (12. oktober 2013). «Visionär poesi hos Dylan och Cohen». Svenska Dagbladet (på svensk). Besøkt 11. mars 2017. 
  102. ^ «Bob Dylan er tildelt Nobels litteraturpris». Vårt Land (på norsk). 14. oktober 2016. Besøkt 18. mars 2017. 
  103. ^ «Dylan vs Cohen». Sydsvenskan (på svensk). 9. desember 2016. Besøkt 18. mars 2017. 
  104. ^ David Remnick (17. oktober 2016). «Leonard Cohen Makes It Darker». The New Yorker. Besøkt 18. november 2016. 
  105. ^ Simmons (2013) s.207
  106. ^ Reents, Edo (11. november 2016). «Nachruf auf Leonard Cohen: Tod eines Ladies-Mannes». Frankfurter Allgemeine Zeitung. ISSN 0174-4909. Besøkt 29. november 2016. 
  107. ^ «Leonard Cohen is John Donne to Bob Dylan's Shakespeare». The Guardian (på engelsk). 19. november 2016. ISSN 0261-3077. Besøkt 11. mars 2017. 
  108. ^ «Flashback: Bob Dylan Covers Leonard Cohen's 'Hallelujah'». Rolling Stone. 13. oktober 2016. Besøkt 11. mars 2017. 
  109. ^ «'Dylan towers over everyone' – Salman Rushdie, Kate Tempest and more pay tribute to Bob Dylan». The Guardian (på engelsk). 13. oktober 2016. ISSN 0261-3077. Besøkt 29. november 2016. 
  110. ^ «Bob Dylan kommer ikke til Stockholm for å motta Nobelprisen». Aftenposten. 16. november 2016. Besøkt 13. oktober 2017. 
  111. ^ «Bob Dylan får Nobelprisen til helgen». Aftenposten. 29. mars 2017. Besøkt 13. oktober 2017. 
  112. ^ «Bob Dylan - Banquet Speech». www.nobelprize.org. Besøkt 13. oktober 2017. 
  113. ^ Thorpe, Vanessa; Connett, David (11. desember 2016). «Bob Dylan Nobel prize speech: this is 'truly beyond words'». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 13. oktober 2017. 
  114. ^ «100 Greatest Songwriters of All Time». Rolling Stone. Besøkt 13. februar 2021. «Dylan's vision of American popular music was transformative. No one set the bar higher, or had greater impact.» 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Botvar, Pål Ketil, Kvalvaag, Robert W., Aasgaard, Reidar, red. (2011): Bob Dylan : mannen, myten og musikken, ISBN 978-82-8265-019-9
  • Cott, Jonathan, red. (2006): Bob Dylan – The Essential Interviews, New York: Wenner Books
  • Dylan, Bob (2016): The Lyrics: 1961-2012, kommentert utgave, Simon & Schuster
  • Gray, Michael (2001): Song & Dance Man III: the Art of Bob Dylan, 3. utgave, Continuum International Publishing Group
  • Heylin, Clinton (2001): Bob Dylan: Behind the Shades Revisited, HarperEntertainment
  • Horgar, Fartein; Myhr, Petter Fiskum; Olafsen, Steinar Gismerøy (2012): Bob Dylan leksikon, Historie & kultur, ISBN 9788292870679
  • Jørgensen, Karsten (2000): Bob Dylan-leksikon, København, ISBN-13 9788721012212
  • Marqusee, Mike (2005): Wicked Messenger: Bob Dylan And the 1960s, Seven Stories Press
  • Myhr, Petter Fiskum (2001): Bob Dylan – jeg er en annen, Nidrosia forlag, ISBN 9788292010020; nyutgivelse 2011 forlaget Historie & Kultur, se omtale
  • Rem, Håvard (1999): Bob Dylan, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
  • Ricks, Christopher (2005): Dylan's Visions of Sin, Harper Perennial
  • Red, et al (2007): «Bob Dylan», temanummer i tidsskriftet Agora 01-02/2007. Se Innholdsfortegnelse for de enkelte essayer og skribenter
  • Shelton, Robert ([1986] 1997): No Direction Home: the Life and Music of Bob Dylan, Da Capo Press
  • Sounes, Howard (2001): Fortellingen om Bob Dylan (originaltittel: Down the Highway: The Life of Bob Dylan, 2001), oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke, Eva Storsveen og Tormod Ropeid, Oslo: N.W.Damm & Søn. ISBN 82-496-0077-0.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Bob Dylan – sitater


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bob_Dylan&oldid=24785531»