Sigri Welhaven var en livsbejaende og frodig kunstner. Hun laget portretthoder, byster og torsoer, helfigurer og hage- og fonteskulpturer, samt en rekke skulpturer av ville dyr. I flere år modellerte hun også arbeider i fajanse.
Den unge, talentfulle Sigri Welhaven hadde allerede modellert sine første arbeider da hun 1910 som 17-åring ble elev av Lars Utne på Den kgl. Tegneskole. Hun debuterte på Høstutstillingen 1911, samme høst som hun begynte på Kunstakademiet under Gunnar Utsond og var elev der til 1913. Hun giftet seg med maleren Jean Heiberg, og de nygifte hadde et studieopphold i Italia 1913–14, men returnerte til Norge da den første verdenskrig brøt ut.
Inspirert av italieneren Giovanni Bernini laget Sigri Welhaven sitt første større arbeid, en fontenegruppe med tre sjøløver som løfter en kvinne opp på et skjell. Hun hadde noen måneders studier hos Kai Nielsen i København 1916, og etter 1919 var hun bosatt i Paris til 1939. Etter skilsmissen fra Jean Heiberg giftet hun seg med den norske generalkonsul i Paris, Peter Krag, og foretok sammen med ham flere reiser til Egypt og Nord-Afrika. I Egypt var de bl.a. de første som 1922 fikk se Tut-Ankh-Amons grav i Luxor, og i Nord-Afrika fant Welhaven modeller til en lange rekke senere dyreskulpturer av godmodige elefanter, vennlige løver, krokodiller, marabouer og bavianer, alle skildret med varme og humor.
Ved siden av en jevn produksjon av portretthoder og byster, bl.a. en rekke barneportretter, stort sett etter private oppdrag, laget Welhaven i Paris-årene også den store gruppen Mor og barn, som fikk rosende omtale på Salonen 1922, og den Rodin-inspirerte knelende mannsskikkelsen Angeren (Le Regret) til utstillingen Salon des Artistes 1927. Hun representerte Norge på verdensutstillingen 1937 med en stor Kristusfigur. I Paris modellerte hun også fonteneskulpturene Gutten på delfinen, som nå står på Amaldus Nielsens plass i Oslo, og Gutten og skilpadden i Torshovparken, begge med fint modellerte nakne gutteskikkelser.
Hun begynte dessuten tidlig å arbeide med fajanse etter en eldre fransk metode og modellerte i flere år barnehoder, afrikanere, dyrefigurer, figurgrupper, døpefonter og kirkeskulpturer, de tidligste stort sett holdt i blått og hvitt, mens en del like frodige arbeider fra 1940- og 1950-årene i Norge er mer fargerike.
Av Welhavens rekke av byster kan nevnes portrettene av Halvdan Koht, Hauk Aabel, Kaja Eide Norena og Thorvald Lammers, samt et stort antall uttrykksfulle portretthoder av barn. Welhaven laget enkelte nonfigurative eksperimenter i betong, men hennes øvrige arbeider er naturalistiske, med små forenklinger som mer fremhever enn tilslører det karakteristiske ved modellen.
En større grad av stilisering preger dyreskulpturenes klare, samlede former. Nasjonalgalleriet eier Elefantgruppe, en flokk voksne og unge dyr, som står i tett klynge under et stilisert afrikansk tre. Den siste av dyreskulpturene, den store bronsegruppen Morskjærlighet, med løvinnen som ammer sine unger, er datert 1984 og ble vist samme år på hennes siste separatutstilling i Kunstnerforbundet
Sigri Welhaven deltok i flere konkurranser og vant bl.a. 2. premie i konkurransen om Henrik Wergeland-monumentet 1958. Hun stilte ut separat bare to ganger, men deltok fra 1911 til 1985 i en rekke utstillinger i inn- og utland, bl.a. på Salon d'Automne i Paris 1920–39, hvor hun også var medlem av juryen 1922.
Gjennom et langt og aktiv liv opplevde Sigri Welhaven mye, og hun kjente en rekke av mellomkrigstidens store kunstnere, bl.a. malerne Henri Matisse, Pablo Picasso, Georges Braque og Othon Friesz. Hennes hjem og atelier i den store hagen på Slemdal var fylt med egne og andres kunstverk, og hun hadde et utømmelig oppkomme av gode historier. Det var aldri kjedelig å sitte modell for Sigri Welhaven.