Jean Heiberg spilte en sentral rolle for modernismens gjennombrudd i Norge. Som professor ved Statens Kunstakademi gjennom 20 år ble hans formgrep og fargelære normgivende for en generasjon norske malere, og man kan følge hans innflytelse i norsk kunst helt frem til utviklingen av det abstrakte maleri i 1950-årene.
Heiberg var den yngste av fem søsken i en familie der både far og farfar var professorer i medisin. Moren døde av barselfeber en uke etter at sønnen ble født, og faren døde da Jean var 13 år gammel. Søskenflokken ble spredt, og Jean bodde hos venner av familien, først i Kristiania og deretter på Hamar, hvor han tok examen artium 1903. Sammen med søsknene var han arving til Tomb herregård i Østfold, men Jean, som var eslet til å drive gården, hadde lyst til å bli kunstner. Gården ble solgt, og hans andel av salgssummen gjorde ham økonomisk uavhengig.
1903–04 var Jean Heiberg en stillferdig og flittig student på Den kgl. Tegneskole i Kristiania. Han fikk ikke særlig kontakt med de samtidige kunstbohemer og drog derfor ikke som de andre norske malerne til København eller Paris, men til München, hvor han 1904–05 var elev ved Heinrich Knirrs tegneskole. 1905 kom han til Paris som elev på Académie Colarossi, hvor man dette året ventet forgjeves på Christian Krohgs ankomst. Heiberg ble godt kjent med de norske kunstnerne, og vennskapet med Henrik Sørensen ble kjernen i en kunstnerkrets som fikk stor innflytelse i norsk kunstliv.
Året etter delte Heiberg og vennene atelier og aktmodell i Kristiania. De raderte hos Johan Nordhagen om aftenen og fikk noe korreksjon hos Harriet Backer, som holdt til i samme gård. 1907 debuterte Heiberg på Høstutstillingen med sitt første og eneste naturalistiske maleri, portrettet av maleren Sigurd Eriksen.
Januar 1908 drog Heiberg igjen til Paris. Stavangermannen Fredrik W. Jacobsen skaffet ham adgang til Sarah og Michael Steins store malerisamling av radikal fransk kunst, hvor Heiberg så Henri Matisses bilder for første gang. “Jeg fik høre, at Matisse var begynt å korrigere noen få beundrende malere, gratis og nærmest som et eksperiment.” I februar samme år ble han en av de første elevene hos Matisse.
Sommeren 1908 fortalte han malervenner på Lillehammer om sin nye lærer, og samme høst kom flere av dem til Paris og Matisses skole, bl.a. Axel Revold og Henrik Sørensen. Matisse var en fremragende pedagog, som hadde som hovedmål å stimulere elevenes personlighet og egenart; dette var grunnprinsipper som Heiberg senere anvendte i egen undervisning.
1910 erklærte Matisse at Heiberg var moden til å begynne å arbeide selvstendig. Heiberg fortsatte imidlertid å modellere i skulpturklassen. Han ble boende i Paris i ytterligere to år og studerte bl.a. Paul Cézannes komposisjonsprinsipper og form- og fargelære. De fire maleriene Nordlandsgutt, Akt, Nature morte og Maleren Rudolph Thygesen fra årene 1910–13 hører alle til Heibergs Matisse-inspirerte bilder, men Heiberg ble aldri noen ortodoks “matissist”. Bildene er i like stor grad inspirert av Cézanne. Ansiktene med skråstilte øyne og maskelignenede ansiktstrekk og de sorte konturene er imidlertid rene Matisse-sitater.
1913 giftet Heiberg seg med billedhuggeren Sigri Welhaven, og de nygifte oppholdt seg i Roma og Firenze vinteren 1913–14, før den politiske uro tvang dem hjem. Ved den store jubileumsutstillingen i Kristiania sommeren 1914 dannet 14 norske malere, med Henrik Sørensen og Jean Heiberg i spissen, sin egen paviljong på utstillingsområdet på Frogner. Utstillingen “De 14” ble en stor publikumssuksess. Den friske og radikale holdning i deres maleri ble fremhevet; de ble hyllet som fargens menn i norsk kunst, men det kom også utbrudd som “at en gyseligere Samling av Styggedom og Unatur kan vanskelig tænkes paa en Gang”. Heiberg stilte ut seks bilder, bl.a. Boksekamp; han var selv ivrig utøver av denne sporten.
Krigsårene 1914–18 ble en blomstringstid for Heiberg, bl.a. med strand- og fjordmotiver fra Tjøme og Hvasser. I motiver med nakne eller badende figurer er skikkelsene klassisk velproposjonerte og paletten bleknet under det nordiske sommerlys. Sommeren 1914 gjenopptok han også portrettmaleriet. Portrettet av malervennen og kunsthandleren Walther Halvorsens hustru, den polsk-franske skuespilleren Greta Prozor, er en personlighetsskildring nær den visuelle virkelighet, og har samtidig forenklinger og forsøk på friheter med sentralperspektivet. Disse trekk utvikles videre i flere figurbilder fra krigsårene, som Enken, Mor og barn og Eftasvæl.
1919 var Heiberg tilbake i Paris. Innflytelsen fra bl.a. André Derain sees i den svale og lysfylte palett han brukte i sitt dristige og selvransakende Selvportrett ved staffeliet. Bildet viser hans store interesse for den konstruktive komposisjon, noe som ble ytterligere forsterket gjennom vennskapet med den danske maler og teoretiker Georg Jacobsen. 1920 ble ekteskapet med Sigri oppløst, og to år senere giftet han seg på ny, nå med den svenskfødte Sørensen-eleven Agnes Mannheimer. 1923 fikk de en psykisk utviklingshemmet datter, og de ble boende i Paris (med kortere opphold i Norge) frem til 1929.
Etter hjemkomsten til Norge tok Heiberg igjen fargen i bruk, bl.a. i en rekke landskap fra Kragerø-skjærgården, hvor påvirkningen fra Cézanne blir tydelig. Heiberg hadde sitt sommerparadis på Kjellsøy ved Skåtøy, sammen med Thorvald Erichsen fra omkring 1920 til dennes død 1939, senere alene. Her tilbrakte han måneder i strengt, men lystbetont arbeid med hage, steinlegging, frukttrær og maling – når sollyset over sund og sjø ble for fristende.
1935 ble Heiberg professor ved Statens Kunstakademi, og under den annen verdenskrig kom han til å gjøre en stor innsats for Det illegale akademi. Ved nyordningen av Kunstakademiet høsten 1941 ble både Heiberg og den andre professoren, Axel Revold, avskjediget. Samtidig forlot alle elevene akademiet. Samme høst ble Det illegale akademi startet, det første året med lokaler i korsettfabrikken Norena i Pilestredet 15 (derav dekknavnet “Fabrikken”), senere privat hos Lauritz Falk på Frogner, hos Johannes Sejersted Bødtker på Holmenkollen og høsten 1944 i et lagerlokale i Thereses gate. Revold og Heiberg gav korreksjon under hele krigen og støttet virksomheten med økonomisk og praktisk hjelp.
Heibergs elever satte ham meget høyt, både som menneske, kunstner og pedagog. Hans fåmælte korreksjon var legendarisk; det hendte at han bare stod og så uten å si noe. Da oppdaget ofte elevene selv feilene de hadde gjort, men en gang skal en elev ha besvimt av bevegelse over at professoren ikke sa et ord. Hun måtte hjelpes bort, mens den sjenerte Heiberg rødmende gikk videre til neste elev.
Heiberg kalte seg figurmaler. Det er de mange portrettene og figur- og gruppebildene som er høydepunktene i hans produksjon. Motiver som portrettene av vennene Henrik Sørensen og Thorvald Erichsen, dobbeltportrettet To malerinner av hans annen kone Agnes og hennes søster, og gruppeportrettet Familien er alle metodisk og klart bygd opp, men har i tillegg en uttrykksinderlighet og en bunden varme som er typisk for Heibergs portretter. Maleriet av hans to barn, Søsken, med den trygge kvinneskikkelse bak barna, er en av de fineste barneskildringer i norsk kunst. Man aner at den lille piken er et “annerledes” barn. Heiberg ble enkemann 1934, og han var en storartet far med særlig omsorg for datteren, som han tok med på utstillinger og sørget for å aktivisere, bl.a. med veving.
Tegningen var alltid et vesentlig forarbeid for Heibergs figurbilder og viser hvordan han analyserte seg frem til oppbyggingen av det endelige verk. Med årene malte han færre portretter og flere friluftsbilder. Han gikk raskere over til pensel og ble mer frigjort i komposisjon og farge, de siste tiår bl.a. med et stort antall akvareller. Sommerlandskapene har en stillferdig skjønnhet i gjengivelse av sommerlig lys over trærne i hagen og over det norske fjordlandskap. Akvareller fra de siste år var også reisenotater fra Hellas 1958, Sicilia 1962 og Nord-Italia 1965.
Heiberg viste seg for øvrig som en fin billedhugger, bl.a. i barnehodene av sønnen Helge og datteren Liv (Liven). Mindre kjent er hans korte karriere som møbeldesigner omkring 1920 da han tegnet møbler til en serie “Norske kunstner-møbler” for Einar Lunde på Lillehammer. 1932 hadde han også et oppdrag som formgiver, da han for A/S Elektrisk Bureau og L. M. Ericsson utformet telefonapparatet i svart bakelitt (verdens første gaffelløse telefon) som ble brukt i Norge og Sverige (og en rekke andre land) frem til 1950-årene.
Heiberg var 1910 med på å stifte Kunstnerforbundet, som var den dominerende utstillingsarrangør i hovedstaden frem til 1930. Da overtok Kunstnernes Hus, med Heiberg som formann i direksjonen, og gjorde Oslo til et av de fineste utstillingssteder i Europa. Heiberg satt også i Nasjonalgalleriets råd og innkjøpskomité. I alle år var han den våkne samvittighet i en vennekrets av temperamentsfulle eller stridbare kolleger. “Han er en av de få norske kunstnere i avantgarden som er aktet og æret av alle,” sa Henrik Sørensen 1933. Den retrospektive utstillingen over Heibergs arbeider i Kunstnernes Hus 1947 var institusjonens honnør “til den mann, som med sin stillferdige autoritet, sin aldri sviktende takt, sitt uavhengige frisinn mer enn noen annen enkelt mann har bidratt til å skape respekten for Kunstnernes Hus i de grunnleggende år,” skrev Alf Rolfsen i katalogen. Heiberg ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1956, og han mottok Statens kunstnerlønn fra 1959.
I norsk kunst er Jean Heiberg blitt stående som en fornyer og samtidig en formidler av kontinuitet og tradisjon. Han deltok i utstillinger i hele Europa, samt i New York og Rio de Janeiro, og hans malerier henger i offentlige kunstsamlinger i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Ved en testamentarisk gave 1997 tilfalt en rekke av hans etterlatte kunstverk Nasjonalgalleriet og Nordnorsk Kunstmuseum.