Artikkel 1.

De høye kontraherende parter forplikter seg til å respektere og sikre respekt for denne konvensjon under alle forhold.

Artikkel 2.

Unntatt de bestemmelser som skal settes i verk allerede i fredstid, skal denne konvensjon komme til anvendelse i tilfelle av erklært krig eller enhver annen væpnet konflikt som måtte oppstå mellom to eller flere av de høye kontraherende parter, selv om en av dem ikke erkjenner at det består krigstilstand.

Konvensjonen kommer likeledes til anvendelse i alle tilfelle av okkupasjon av en av de høye kontraherende parters territorium eller en del av det, selv om okkupasjonen ikke møter noen militær motstand.

Såfremt en av de makter som tar del i konflikten ikke er part i denne konvensjon, skal de makter som er parter i konvensjonen likevel være bundet av den i sitt forhold til hverandre. Dessuten skal de være bundet av konvensjonen overfor nevnte makt hvis denne godtar og anvender dens bestemmelser.

Artikkel 3.

I tilfelle av væpnet konflikt uten internasjonal karakter som oppstår på en av de høye kontraherende parters eget territorium, skal hver av partene i konflikten være forpliktet til å anvende i alle fall følgende bestemmelser:

Derfor er det og skal det til enhver tid og hvor som helst være forbudt å foreta følgende overfor nevnte personer:

Et upartisk humanitært organ, som f.eks. den Internasjonale Røde kors-komité, kan tilby sine tjenester til partene i konflikten.

Partene i konflikten skal dessuten gå inn for å sette i verk, gjennom særavtaler, konvensjonens øvrige bestemmelser, enten helt eller delvis. Anvendelsen av de foregående bestemmelser skal ikke ha noen virkning på den juridiske status til partene i konflikten.

Artikkel 4.

De nøytrale makter skal på tilsvarende måte anvende denne konvensjons bestemmelser overfor sårede og syke og overfor sanitetspersonell og geistlige som tilhører de stridende parters væpnete styrker og som blir mottatt eller internert på deres territorium, og likeledes overfor de døde som blir funnet.

Artikkel 5.

Denne konvensjon skal anvendes på de beskyttede personer som faller i motpartens hender, inntil de blir endelig hjemsendt.

Artikkel 6.

I tillegg til de avtaler som er uttrykkelig nevnt i artiklene 10, 15, 23, 28, 31, 36, 37 og 52, kan de høye kontraherende parter slutte andre særavtaler om ethvert spørsmål som de finner det hensikstmessig å løse særskilt. Ingen særavtale skal forringe kårene for sårede og syke, eller for medlemmene av sanitetspersonell eller for geistlige, slik som disse kår er fastlagt ved denne konvensjon, og heller ikke redusere de rettigheter som denne gir dem.

Sårede og syke og medlemmer av sanitetspersonell og geistlige skal nyte godt av disse avtaler så lenge denne konvensjon er anvendelig på dem, såfremt motsatte bestemmelser ikke er blitt uttrykkelig medtatt i nevnte avtaler eller i senere avtaler, eller såfremt en av partene i konflikten ikke har gitt dem gunstigere vilkår.

Artikkel 7.

Sårede og syke og medlemmer av sanitetspersonell eller geistlige kan ikke i noe tilfelle gi helt eller delvis avkall på de rettigheter som er sikret dem ved denne konvensjon eller, eventuelt, ved de særavtaler som det vises til i foregående artikkel.

Artikkel 8.

Denne konvensjon skal bli anvendt i samarbeid med og under kontroll av de beskyttermakter som har i oppdrag å vareta interessene til partene i konflikten. I dette øyemed kan beskyttermaktene, foruten sine regulære diplomatiske og konsulære tjenestemenn, oppnevne utsendinger blant sine egne statsborgere eller blant et annet nøytralt lands statsborgere. Disse utsendinger må godkjennes av den makt hos hvem de skal utføre sine oppdrag.

Partene i konflikten skal i størst mulig utstrekning lette arbeidet for beskyttermaktens representanter eller utsendinger.

Beskyttermaktenes representanter eller utsendinger må ikke i noe tilfelle gå utenfor sitt oppdrag etter denne konvensjon; særlig må de ta hensyn til de tvingende sikkerhetskrav som gjør seg gjeldende i den stat hvor de utfører sine verv. Bare tvingende militære grunner kan unntaksvis og midlertidig berettige en innskrenkning av deres virksomhet.

Artikkel 9.

Bestemmelsene i denne konvensjon skal ikke være til hinder for det humanitære arbeid som den Internasjonale Røde kors-komité eller noe annet upartisk humanitært organ måtte sette i gang for å beskytte sårede og syke eller medlemmer av sanitetspersonell og geistlige, eller for å bringe dem hjelp, såfremt de interesserte parter i konflikten har gitt sitt samtykke hertil.

Artikkel 10.

De høye kontraherende parter kan til enhver tid bli enige om å overlate til et organ som byr full garanti for upartiskhet og effektivitet, de oppgaver som denne konvensjon legger på beskyttermaktene.

Hvis sårede og syke eller medlemmer av sanitetspersonell og geistlige av en eller annen grunn ikke lenger nyter godt av det arbeid som utføres av beskyttermakten eller av et organ utpekt i samsvar med første ledd, må den makt som har dem i sin varetekt, be enten en nøytral stat eller et slikt organ om å påta seg de verv som etter konvensjonen påligger de beskyttermakter som er utpekt av partene i konflikten.

Hvis beskyttelse ikke kan bli sikret på denne måte, må den makt som har fangene i sin varetekt be et humanitært organ som f.eks. den Internasjonale Røde kors-komité om å påta seg de humanitære oppgaver som etter denne konvensjon påligger beskyttermaktene eller 1949 den må, under forbehold av denne artikkels bestemmelser, godta tilbud om tjenester som kommer fra et slikt organ.

Enhver nøytral makt eller ethvert organ som er innbudt hertil av den interesserte makt eller som tilbyr sine tjenester for nevnte formål, må i sin virksomhet være seg bevisst sitt ansvar overfor den part i konflikten som de personer som beskyttes av denne konvensjon hører til, og må gi tilstrekkelige garantier for at de evner å påta seg de verv det gjelder, og å utføre dem på upartisk måte.

Det kan ikke gjøres unntak fra de her nevnte bestemmelser ved særavtaler mellom makter hvorav den ene, selv om bare midlertidig, er begrenset i sin handlefrihet overfor den annen makt, eller dens allierte, som følge av militære begivenheter, særlig hvis dens territorium er helt eller i det vesentlige okkupert.

Hver gang det i denne konvensjon er vist til beskyttermakten, menes også de organer som trer i stedet for den i samsvar med denne artikkel.

Artikkel 11.

I alle tilfelle hvor de finner det hensiktsmessig i de beskyttede personers interesse, særlig i tilfelle av uenighet mellom partene i konflikten om anvendelsen eller fortolkningen av bestemmelsene i denne konvensjon, skal beskyttermaktene yte velvillig bistand for å få bilagt tvisten.

I dette øyemed kan enhver av beskyttermaktene, etter oppfordring fra en av partene eller på eget initiativ, foreslå for partene i konflikten et møte, eventuelt på et passende valgt nøytralt område, mellom deres representanter og særlig mellom de myndigheter som har ansvar for sårede og syke og medlemmer av sanitetspersonell og geistlige. Partene i konflikten skal være forpliktet til å følge de forslag herom som blir stilt dem. Beskyttermaktene kan eventuelt foreslå, til godkjenning av partene i konflikten, en person som hører til en nøytral makt eller en person utpekt av den Internasjonale Røde kors-komité, som skal bli innbudt til å delta i møtet.

Artikkel 12.

Medlemmer av de væpnete styrker og andre personer nevnt i neste artikkel, som blir såret eller syk, skal respekteres og beskyttes under alle forhold.

De skal bli behandlet og pleiet humant av den part i konflikten som har dem i sin varetekt uten noen forskjell av ugunstig art på grunn av kjønn, rase, nasjonalitet, religion, politisk oppfatning eller noe annet liknende forhold. Derfor er det strengt forbudt å øve noen vold mot deres liv eller legeme som for eksempel å drepe dem eller utslette dem, la dem gjennomgå tortur, drive biologiske eksperimenter med dem, med overlegg la dem være uten legetilsyn eller pleie, eller utsette dem for smitte eller infeksjonsfare.

Bare tvingende medisinske grunner skal kunne berettige at noen blir behandlet utenfor tur.

Kvinner skal bli behandlet med all den hensynsfullhet som deres kjønn tilsier.

Den part i konflikten som er tvunget til å etterlate sårede eller syke til motparten, skal, i den utstrekning militære hensyn tillater det, etterlate en del av sitt sanitetspersonell og -utstyr for å hjelpe til med å pleie dem.

Artikkel 13.

Denne konvensjon får anvendelse overfor sårede og syke av følgende grupper:

Artikkel 14.

Forutsatt at de kommer inn under bestemmelsene i foregående artikkel, skal en krigførendes sårede og syke som faller i motpartens hender være krigsfanger og folkerettens regler angående krigsfanger får anvendelse på dem.

Artikkel 15.

Til enhver tid og særlig etter en trefning, skal partene i konflikten uten opphold ta alle mulige skritt for å søke etter og samle inn sårede og syke, beskytte dem mot plyndring og mishandling og sikre dem nødvendig pleie, og for å søke etter de døde og forhindre at de blir plyndret. Hver gang forholdene tillater det, skal det avtales våpenhvile, ildopphør eller lokale ordninger for å tillate innsamling, utveksling og transport av sårede som er blitt igjen på slagmarken.

På samme måte kan partene i konflikten treffe lokale ordninger om evakuering eller utveksling av sårede og syke fra et beleiret eller omringet område og om fritt leide for sanitetspersonell og geistlige og for sanitetsmateriell bestemt for dette område.

Artikkel 16.

Partene i konflikten skal snarest mulig tegne ned alle opplysninger som kan bidra til å identifisere sårede, syke og døde fra motparten som er falt i deres hender. Disse opplysninger skal så vidt mulig om fatte følgende:

De nevnte opplysninger skal snarest mulig sendes til det opplysningskontor som omtales i artikkel 122 i Genéve-konvensjon av 12. august 1949 om krigsfangers behandling. Dette skal sende dem videre gjennom beskyttermakten og sentralkontoret for krigsfanger til den makt fangene hører til.

Partene i konflikten skal utferdige og sende hverandre på slik måte som angitt i foregående ledd, behørig bekreftede dødsattester eller dødsfallslister. De skal også samle inn og sende hverandre, gjennom samme kontor, den ene halvdel av den dobbelte identitetsplate eller identitetsplaten selv hvis den er enkel, testamenter og andre dokumenter som kan være av betydning for de dødes pårørende, pengebeløp, og ellers alle gjenstander funnet på de døde som kan ha egenverdi eller affeksjonsverdi. Både disse og de ikke identifiserte gjenstander skal sendes i forseglede pakker vedlagt en erklæring som inneholder alle nødvendige enkeltheter for identifiseringen av den avdøde eier, og en fullstendig liste over pakkens innhold.

Artikkel 17.

Partene i konflikten skal sørge for at begravelsen eller kremeringen av de døde, som i den utstrekning forholdene tillater det skal skje individuelt, først blir foretatt etter en inngående undersøkelse av likene, hvis mulig ved lege, for å konstatere at døden er inntrådt, for å fastslå identiteten og for å kunne gi melding herom. Halvdelen av den dobbelte identitetsplaten, eller hele platen hvis det er en enkelt plate, skal bli på liket.

Likene kan bare kremeres når tvingende hygieniske hensyn krever det eller av grunner som er knyttet til avdødes religion. I tilfelle av kremering skal en utførlig og begrunnet merknad herom bli påført dødsattesten eller den bekreftede dødsfallsliste.

Partene i konflikten skal videre sørge for at de døde blir begravet på verdig måte, hvis mulig etter ritualet for den religion de bekjente seg til, at gravene blir respektert, hvis mulig samlet etter de dødes nasjonalitet, behørig vedlikeholdt og merket slik at de alltid kan bli funnet igjen. I dette øyemed skal partene ved åpningen av fiendtlighetene organisere en offisiell krigsgravadministrasjon slik at eventuelle gjenoppgravninger kan bli foretatt og likene identifisert hvor som helst gravene befinner seg, og eventuelt sendt tilbake til hjemlandet. Disse bestemmelser gjelder også for asken som skal bli oppbevart av krigsgravadministrasjonen inntil hjemlandet opplyser hva det ønsker gjort med den.

Så snart forholdene tillater det og senest ved fiendtlighetenes opphør, skal krigsgravadministrasjonene gjennom det opplysningskontor som er omtalt i annet ledd i artikkel 16 utveksle lister som nøyaktig gravenes beliggenhet og utseende og gir opplysninger om de døde som er begravet der.

Artikkel 18.

De militære myndigheter kan appellere til befolkningens barmhjertighetsfølelse og henstille til den frivillig å samle inn og pleie under deres kontroll sårede og syke, idet de som etterkommer henstillingen blir gitt den nødvendige beskyttelse og de nødvendige lettelser. Hvis motparten vinner eller gjenvinner kontroll over området, skal de fortsatt nyte godt av samme beskyttelse og samme lettelser.

De militære myndigheter skal gi befolkningen og hjelpeorganisasjonene, selv i erobrede eller okkuperte områder, adgang til på eget initiativ å samle inn og pleie sårede eller syke av hvilken som helst nasjonalitet. Sivilbefolkningen må respektere disse sårede og syke og særlig unnlate å øve noen voldshandling mot dem.

Ingen må noensinne bli forulempet eller dømt fordi han har pleiet sårede eller syke.

Bestemmelsene i denne artikkel fritar ikke okkupasjonsmakten for de plikter som den har overfor sårede og syke når det gjelder deres legemlige og sjelelige pleie.

Artikkel 19.

Sanitetstjenestens faste forlegninger og bevegelige sanitetsavdelinger kan ikke under noen omstendighet bli gjenstand for angrep, men skal til enhver tid respekteres og beskyttes av partene i konflikten. Hvis de faller i motpartens hender kan de fortsette sin virksomhet så lenge den makt som tar dem til fange ikke selv har sørget for nødvendig pleie av sårede og syke som befinner seg i slike forlegninger og avdelinger.

De ansvarlige myndigheter skal påse at nevnte sanitetsforlegninger og -avdelinger så vidt mulig er plasert slik at eventuelle angrep mot militære mål ikke kan utsette nevnte sanitetsforlegninger og -avdelinger for fare.

Artikkel 20.

Hospitalskip som har rett til beskyttelse etter Genéve-konvensjon av 12. august 1949 om forbedring av såredes, sykes og skipbrudnes kår i de væpnete styrker til sjøs, må ikke bli angrepet fra land.

Artikkel 21.

Den beskyttelse som tilkommer sanitetstjenestens faste forlegninger og bevegelige sanitetsavdelinger kan bare opphøre hvis de blir brukt til å foreta, utenom deres humanitære oppgaver, handlinger som er skadelige for fienden. Beskyttelsen skal imidlertid bare opphøre etter at det er gitt en advarsel som så vidt mulig, fastsetter en rimelig frist, og som forblir upåaktet.

Artikkel 22.

Følgende skal ikke bli betraktet som grunn til å ta fra en sanitetsavdeling eller en sanitetsforlegning den beskyttelse som artikkel 19 gir:

Artikkel 23.

De høye kontraherende parter kan allerede i fredstid – og partene i konflikten kan etter fiendtlighetenes åpning – opprette på sitt eget territorium, og, om behovet melder seg, på okkupert område, sanitetssoner og sanitetsområder som er organisert slik at de beskytter mot krigens virkninger sårede og syke og det personell som har til oppgave å organisere og forvalte disse soner og områder og å pleie de personer som er blitt samlet der.

Fra begynnelsen av og under konflikten kan de interesserte parter slutte avtaler med hverandre om anerkjennelse av de sanitetssoner og sanitetsområder de måtte ha opprettet. I dette øyemed kan de sette i verk bestemmelsene i det avtaleutkast som er lagt ved denne konvensjon eventuelt med slike endringer som de måtte finne nødvendige. Beskyttermaktene og den Internasjonale Røde kors-komite anmodes om å yte sin velvillige bistand for å lette opprettelsen og anerkjennelsen av disse sanitetssoner og -områder.

Artikkel 24.

Det sanitetspersonell som utelukkende arbeider med å søke etter, samle inn, transportere eller pleie sårede og syke eller forebygge sykdom, det personell som utelukkende arbeider med forvaltning av sanitetsforlegninger og sanitetsavdelinger, og feltprester knyttet til de væpnete styrker, skal under alle forhold bli respektert og beskyttet.

Artikkel 25.

Militære som er spesialutdannet for i påkommende tilfelle å bli brukt som sykepleiere eller hjelpesykebærere ved ettersøking, innsamling, transport eller pleie av sårede og syke skal på samme måte respekteres og beskyttes hvis de kommer i kontakt med fienden eller faller i hans hender mens de utfører slike oppdrag.

Artikkel 26.

Likestilt med det i artikkel 24 omtalte personell er personell fra de nasjonale Røde kors-organisasjoner og fra andre frivillige hjelpeorganisasjoner som er behørig anerkjent og autorisert av sine regjeringer, når de er benyttet til samme oppdrag som personell omtalt i nevnte artikkel, under forbehold av at disse organisasjoners personell skal være underlagt de militære lover og bestemmelser.

Enten allerede i fredstid eller ved åpningen av eller under fiendtlighetene, og i hvert fall før organisasjonene på noen måte blir benyttet, skal hver av de høye kontraherende parter gi den annen melding om navnene på de organisasjoner som på dens ansvar har fått adgang til å bistå dens væpnete styrkers offisielle sanitetstjeneste.

Artikkel 27.

En anerkjent organisasjon fra et nøytralt land kan bare la sitt sanitetspersonell og sine sanitetsavdelinger yte bistand til en av partene i konflikten hvis den har oppnådd forhåndssamtykke fra sin egen regjering og tillatelse fra den interesserte part i konflikten. Dette personell og disse avdelinger skal stilles under kontroll av denne part i konflikten.

Den nøytrale regjering skal gi melding om sitt samtykke til motparten til den stat som tar imot slik bistand. Den part i konflikten som har tatt imot slik bistand, er forpliktet til å underrette motparten herom før den gjør bruk av den.

Ikke under noen omstendighet kan slik bistand bli betraktet som innblanding i konflikten.

Det personell som er omtalt i første ledd må være behørig utstyrt med de identitetsbevis som det er gitt bestemmelser om i artikkel 40, før de forlater det nøytrale land hvor de hører hjemme.

Artikkel 28.

Det personell som er nevnt i artiklene 24 og 26 skal, hvis det faller i motpartens hender, bare bli holdt tilbake i den utstrekning sunnhetstilstanden, de sjelelige behov og antallet av krigsfanger krever det.

Personell som på denne måte er blitt holdt tilbake, skal ikke bli betraktet som krigsfanger. De skal dog minst nyte godt av alle bestemmelser i Genéve-konvensjon av 12. august 1949 om behandling av krigsfanger. Innenfor rammen av de militære lover og bestemmelser i det land som har dem i sin varetekt, skal de under overoppsyn av fagmyndighetene i dette land og i samsvar med sin egen yrkessamvittighet, fortsatt utføre sine medisinske oppgaver eller sitt sjelesørger arbeid til beste for krigsfangene, fortrinsvis dem som kommer fra de væpnete styrker som de selv hører til. For at de skal kunne utføre sine medisinske oppdrag eller sitt sjelesørgerarbeid skal de videre nyte godt av følgende lettelser:

Under fiendtlighetene skal partene i konflikten bli enig om en eventuell avløsning av det tilbakeholdte personell og fastsette enkelthetene herfor.

Ingen av de foregående bestemmelser fritar den makt som holder det tilbake fra de plikter den har overfor krigsfangene når det gjelder deres legemlige og sjelelige velferd.

Artikkel 29.

Det personell som er omtalt i artikkel 25 skal, om det faller i fiendens hender, bli å betrakte som krigsfanger, men skal bli benyttet til sanitetsoppdrag i den utstrekning det viser seg nødvendig.

Artikkel 30.

Det personell som det ikke er absolutt nødvendig å holde tilbake i henhold til bestemmelsene i artikkel 28, skal bli sendt tilbake til den part i konflikten som det hører til, så snart det åpner seg mulighet for å sende det hjem og militære hensyn tillater det.

Mens det venter på å bli hjemsendt skal det ikke betraktes som krigsfanger. Det skal dog minst nyte godt av alle bestemmelser i Genéve-konvensjon av 12. august 1949 om behandling av krigsfanger. Det skal fortsatt utføre sine oppdrag under motpartens ledelse og fortrinsvis bli satt til pleie av sårede og syke fra den part i konflikten som det hører til.

Ved avreisen skal det ta med de effekter, personlige eiendeler, verdisaker og instrumenter som tilhører det.

Artikkel 31.

Utvelgelsen av det personell som skal sendes tilbake til den annen part i konflikten i henhold til artikkel 30, skal finne sted uten hensyn til rase, religion eller politisk oppfatning og helst i kronologisk rekkefølge etter dato for tilfangetakelse og etter helbredstilstand.

Fra fiendtlighetenes åpning kan partene i konflikten gjennom særavtaler fastsette den prosentvise del av personell som blir å holde tilbake i forhold til antallet av fanger og dets fordeling på leirene.

Artikkel 32.

De personer som er omtalt i artikkel 27 kan, om de faller i motpartens hender, ikke bli holdt tilbake.

Såfremt annet ikke er avtalt skal de, så snart det åpner seg en mulighet for å sende dem hjem og militære hensyn tillater det, bli gitt adgang til å reise tilbake til sitt hjemland eller, hvis dette ikke er mulig, til territoriet til den part i konflikten i hvis tjeneste de var.

I påvente av sin hjemsendelse skal de fortsatt utføre sine oppdrag under motpartens ledelse; de skal fortrinsvis bli satt til pleie av sårede og syke fra den part i konflikten i hvis tjeneste de var.

Ved avreisen skal de ta med de effekter, personlige eiendeler og verdisaker, instrumenter, våpen og, hvis mulig, transportmidler, som tilhører dem.

Partene i konflikten skal sikre dette personell, så lenge det befinner seg i deres hender, samme underhold, samme innkvartering, samme godtgjørelser og samme lønn som tilkommer tilsvarende personell i deres egne væpnete styrker. Ernæringen skal i alle tilfelle med hensyn til både mengde, kvalitet og avveksling strekke til for å sikre det en normal helbredstilstand.

Artikkel 33.

Materiell fra de væpnete styrkers bevegelige sanitetsavdelinger som faller i motpartens hender, skal fortsatt bli brukt til beste for sårede og syke.

Bygninger, materiell og lager tilhørende de væpnete styrkers faste sanitetsforlegninger skal fortsatt være underlagt krigens lover, men kan ikke bli brukt til noe annet formål så lenge de er nødvendige for sårede og syke. Imidlertid kan sjefene for væpnete styrker i felten gjøre bruk av dem når tvingende militære hensyn gjør det nødvendig under forutsetning av at de på forhånd har tatt de nødvendige skritt til beste for de sårede og syke som pleies der.

Materiell og lager som omhandles i denne artikkel må ikke med hensikt ødelegges.

Artikkel 34.

Rørlig og fast eiendom som hører til hjelpeorganisasjoner som nyter godt av konvensjonen, skal bli betraktet som privat eiendom.

Den rekvisisjonsrett som de krigførende ifølge krigens lover og sedvaner har, skal bare bli tatt i bruk når det er tvingende nødvendig, og etter at det er blitt sørget for sårede og syke.

Artikkel 35.

Transporter av sårede og syke eller av sanitetsmateriell skal respekteres og beskyttes på samme måte som de bevegelige sanitetsavdelinger.

Når disse transporter eller kjøretøyer faller i motpartens hender skal de være underlagt krigens lover på betingelse av at den part i konflikten, som har tatt dem, i alle tilfelle sørger for de sårede og syke som er med transportene eller kjøretøyene.

Det sivile personell og alle transportmidler som blir rekvirert er undergitt de alminnelige regler i folkeretten.

Artikkel 36.

Sanitetsluftfartøyer, dvs. luftfartøyer som utelukkende blir benyttet til evakuering av sårede og syke og til transport av sanitetspersonell og sanitetsmateriell skal ikke være gjenstand for angrep, men skal bli respektert av de krigførende under flyvning i slike høyder, til slike tider og etter slike ruter som alle de interesserte krigførende uttrykkelig er blitt enig om.

På undersiden, oversiden og på sideflatene skal de bære, lett synlig, ved siden av sine nasjonalfarger det kjennetegn som er foreskrevet i artikkel 38. De skal være utstyrt med ethvert annet merke eller kjennetegn som måtte være fastsatt ved avtale mellom de krigførende enten ved åpningen av eller under fiendtlighetene.

Så fremt annet ikke er bestemt, skal det være forbudt å fly over fiendtlig område eller område okkupert av fienden.

Sanitetsluftfartøyene må etterkomme ethvert pålegg om å lande. I tilfelle av en slik tvungen landing skal luftfartøyet og de som er ombord kunne fortsette flyvningen etter at kontroll i tilfelle er foretatt.

I tilfelle av nødlanding på fiendtlig område eller område okkupert av fienden skal sårede og syke og luftfartøyets besetning være krigsfanger. Sanitetspersonellet skal bli behandlet i samsvar med artikkel 24 og etterfølgende artikler.

Artikkel 37.

Med det forbehold som er tatt i annet ledd, kan Sanitetsluftfartøyer som hører til partene i konflikten fly over nøytrale makters territorium og foreta nødlanding eller mellomlanding der. De må gi de nøytrale makter forhåndsunderretning om overflyvningen av deres territorium og må etterkomme ethvert pålegg om å lande eller gå ned på sjøen. De skal kun være sikret mot angrep når de flyr i slike høyder, til slike tider og etter slike ruter som partene i konflikten og de interesserte nøytrale makter er blitt uttrykkelig enig om.

De nøytrale makter kan imidlertid fastsette betingelser eller begrensninger for så vidt angår sanitetsluftfartøyers adgang til å fly over deres territorium eller lande der. Slike eventuelle betingelser eller begrensninger skal anvendes på ensartet måte overfor alle parter i konflikten.

De sårede og syke som med samtykke fra de stedlige myndigheter blir satt i land fra et sanitetsluftfartøy på nøytralt territorium skal, så fremt det ikke foreligger noen annen avtale mellom den nøytrale stat og partene i konflikten, bli holdt tilbake av den nøytrale stat når folkeretten krever det, slik at de ikke på ny kan ta del i krigsoperasjonene. Utgiftene ved sykehusopphold og internering skal bli båret av den makt som de sårede og syke hører til.

Artikkel 38.

Til ære for Sveits er det heraldiske tegn, det røde kors på hvit bunn, dannet ved ombytning av Forbundets farger, beholdt som merke og kjenntegn for de væpnete styrkers sanitetstjeneste.

De land som allerede, i stedet for det røde kors, benytter den røde halvmåne eller den røde løve og røde sol på hvit bunn som kjennetegn, skal imidlertid også kunne benytte disse merker i samsvar med bestemmelsene i denne konvensjon.

Artikkel 39.

Under vedkommende militære myndigheters kontroll skal dette merke finnes på alle flagg, armbind og alt materiell som blir brukt i sanitetstjenesten.

Artikkel 40.

Det personell som er nevnt i artikkel 24 og i artiklene 26 og 27 skal bære, festet til venstre arm, et armbind, utlevert og stemplet av de militære myndigheter, som tåler væte og som er forsynt med kjenne tegnet.

Foruten identitetsplaten nevnt i artikkel 16 skal dette personell også ha et særskilt identitetskort som bærer kjennetegnet. Dette kort må tåle væte og være av slikt format at det kan legges i lommen. Det skal være utstedt på det nasjonale språk og minst angi vedkommendes navn og fornavn, fødselsdato, grad og matrikkelnummer. Det skal vise i hvilken egenskap han har rett til beskyttelse etter denne konvensjon. Kortet skal være forsynt med innehaverens fotografi og videre enten hans underskrift eller hans fingeravtrykk eller begge deler. Det skal bære de militære myndigheters stempel.

Identitetskortet skal være ensartet i hver stats væpnete styrker og så vidt mulig av samme modell i alle de høye kontraherende parters væpnete styrker. Partene i konflikten kan legge til grunn den modell som er lagt ved denne konvensjon som prøve. Ved fiendtlighetenes åpning skal de underrette hverandre om hvilken modell de benytter. Hvert identitetskort skal om mulig utstedes i minst to eksemplarer, hvorav det ene skal oppbevares av utstedermakten.

Ikke i noe tilfelle kan nevnte personell bli fratatt sine tegn, sine identitetskort eller retten til å bære sine armbind. I tapstilfelle skal de ha rett til å få duplikat av kortet og å få kjennetegnene erstattet.

Artikkel 41.

Det personell som er nevnt i artikkel 25 skal bære, men utelukkende når det utfører sanitetsoppdrag, et hvitt armbind som i midten er forsynt med kjennetegnet, men i mindre format, utstedt og stemplet av de militære myndigheter.

De militære identitetsbevis som dette personell bærer skal gi nøyaktige opplysninger om innehaverens sanitetsutdannelse, hans oppdrags midlertidige karakter og den rett han har til å bære arm bindet.

Artikkel 42.

Konvensjonens kjenningsflagg kan bare bli heist over de sanitetsavdelinger og -forlegninger som konvensjonen krever respektert og bare med de militære myndigheters samtykke.

I de bevegelige avdelinger, såvel som i de faste forlegninger, kan det bli heist sammen med nasjonalflagget til den part i konflikten som avdelingen eller forlegningen hører til.

Sanitetsavdelinger som er falt i fiendens hender, kan imidlertid bare bruke konvensjonens flagg.

I den utstrekning militære hensyn tillater det, skal partene i konflikten treffe de nødvendige tiltak for å gjøre klart synlige for fiendtlige land-, luft- og sjøstyrker de kjennetegn som varsler om Sanitetsavdelinger og -forlegninger slik at enhver angrepshandling kan bli unngått.

Artikkel 43.

Nøytrale lands Sanitetsavdelinger som på de vilkår som er fastsatt i artikkel 24, har fått samtykke til å yte hjelp til en krigførende, må, sammen med konvensjonens flagg, heise denne krigførendes nasjonalflagg hvis den krigførende selv benytter seg av den adgang artikkel 42 gir ham.

Såfremt vedkommende militære myndighet ikke har gitt noen annen ordre, kan de i alle tilfelle heise sitt eget nasjonalflagg, selv om de faller i motpartens hender.

Artikkel 44.

Unntatt de tilfelle som er nevnt i denne artikkels øvrige ledd, kan ikke Røde kors-merket på hvit bunn og ordene «røde kors» eller «Genéve-kors», hverken i fredstid eller i krigstid, bli brukt til annet enn å betegne eller å beskytte sanitetsavdelinger eller sanitetsforlegninger, personell og materiell som er beskyttet av denne konvensjon og av de andre internasjonale konvensjoner om tilsvarende emner. Det samme gjelder de merker som er omtalt i artikkel 38, annet ledd, for de land som bruker disse. De nasjonale Røde kors-organisasjoner og andre organisasjoner, nevnt i artikkel 26, skal bare ha rett til bruk av kjennetegn som gir konvensjonsbeskyttelse, innenfor rammen av bestemmelsene i dette ledd.

Videre kan de nasjonale Røde kors-organisasjoner (Røde Halvmåne-, Røde Løve- og Røde Sol-organisasjoner), i samsvar med den nasjonale lovgivning, i fredstid bruke Røde Kors' navn og merke for andre grener av sin virksomhet som er i samsvar med de grunnsetninger som de internasjonale Røde kors-konferanser har slått fast. Når en slik virksomhet fortsetter i krigstid, må vilkårene for bruk av merket være slik at det ikke kan se ut som om det søker å gi konvensjonsbeskyttelse; merket må være av forholdsvis lite format og må ikke bli satt på armbind eller tak.

Røde Kors internasjonale organer og dets behørig legitimerte personell skal til enhver tid ha adgang til å bruke Røde kors-tegnet på hvit bunn.

Unntaksvis kan det bli gjort bruk av konvensjonsmerket i fredstid i samsvar med den nasjonale lovgivning og med uttrykkelig samtykke fra en av de nasjonale Røde kors-organisasjoner (Røde Halvmåne, Røde Løve og Røde Sol), for å merke kjøretøyer som blir brukt som ambulanser, og sted hvor der er hjelpestasjoner når disse utelukkende gir gratis pleie til sårede og syke.

Artikkel 45.

Hver av partene i konflikten skal ved sin øverstkommanderende sørge for at de foregående artikler blir gjennomført og at uforutsette tilfelle blir behandlet i samsvar med denne konvensjons alminnelige grunnsetninger.

Artikkel 46.

Represalier mot sårede og syke, personell, bygninger eller materiell som er beskyttet ved denne konvensjon, er forbudt.

Artikkel 47.

De høye kontraherende parter forplikter seg til å spre denne konvensjons tekst i sine respektive land videst mulig både i fredstid og i krigstid, og særlig å ta studiet av konvensjonen med i undervisningsprogrammet for militære og, hvis mulig, for sivile, slik at dens grunnsetninger kan bli kjent av hele befolkningen og særlig av de kjempende væpnete styrker, av sanitetspersonellet og av felt prestene.

Artikkel 48.

De høye kontraherende parter skal ved den sveitsiske forbundsregjerings formidling og, under fiendtlighetene, gjennom beskyttermaktene, utveksle offisielle oversettelser av denne konvensjon og av lover og reglementer som de måtte ha vedtatt for sikre dens gjennomføring.

Artikkel 49.

De høye kontraherende parter forplikter seg til å vedta de nødvendige lovbestemmelser for å fastsette passende straffebestemmelser til anvendelse overfor personer som har begått, eller gitt ordre til å begå et eller annet av de alvorlige brudd på denne konvensjon som er oppregnet i neste artikkel.

Hver av de kontraherende parter skal ha plikt til å ettersøke de personer som er anklaget for å ha begått eller å ha gitt ordre til å begå et eller annet av disse alvorlige brudd, og den må stille dem for sine egne domstoler, uansett de anklagedes nasjonalitet. Den kan også, hvis den foretrekker det, i samsvar med de vilkår som dens egen lovgivning stiller overlate dem til domfellelse av en annen kontraherende part som er interessert i rettsforfølgningen, forutsatt et denne kontraherende part har tilstrekkelig grunnlag for å reise sak mot vedkommende personer.

Hver av de kontraherende parter skal treffe de nødvendige tiltak for å bringe til opphør andre handlinger som strir mot denne konvensjons bestemmelser enn de alvorlige brudd som er omtalt i neste artikkel.

Under alle omstendigheter skal de tiltalte nyte godt av garantier med hensyn til rettergang og fritt forsvar som ikke skal være mindre enn de som er fastsatt i artikkel 105 og etterfølgende artikler i Genéve-konvensjon av 12. august 1949 om behandling av krigsfanger.

Artikkel 50.

De alvorlige brudd som det siktes til i foregående artikkel er de som omfatter en eller annen av følgende handlinger, hvis de er begått mot personer eller eiendom beskyttet ved konvensjonen: Overlagt drap, tortur eller umenneskelig behandling, herunder biologiske eksperimenter, med overlegg å forårsake store lidelser eller å gjøre alvorlig skade på legeme eller helbred, å ødelegge eller å tilegne seg eiendom i stor målestokk på ulovlig og vilkårlig måte og uten at det er berettiget av militær nødvendighet.

Artikkel 51.

Ingen kontraherende part kan frita seg selv eller frita en annen kontraherende part for det ansvar som den eller en annen kontraherende part har pådratt seg som følge av slike brudd som er nevnt i forrige artikkel.

Artikkel 52.

På anmodning av en av partene i konflikten skal det settes i gang etterforskning angående enhver påstått krenkelse av konvensjonen på den måte som de interesserte parter måtte bli enig om.

Hvis de ikke kommer til enighet om fremgangsmåten for etterforskingen skal partene enes om å velge en voldgiftsmann som avgjør hvilken fremgangsmåte som skal bli fulgt.

Så snart krenkelsen er konstatert, skal partene i konflikten snarest mulig bringe den til opphør og treffe tiltak mot den.

Artikkel 53.

For privatpersoner, for offentlige eller private organisasjoner eller forretningsforetagender, unntatt de som i kraft av denne konvensjon har rett hertil, skal det til enhver tid være forbudt å bruke tegnet eller navnet «røde kors» eller «Genéve-kors» og ethvert tegn eller navn som er en etterligning herav, uansett hensikten med bruken og uansett på hvilket tidligere tidspunkt bruken tok til.

På grunn av den ære som er vist Sveits ved å anta de ombyttede forbundsfarger, og på grunn av den forveksling som kan oppstå mellom Sveits' våpen og konvensjonens kjennetegn, skal det til enhver tid være forbudt for privatpersoner, organisasjoner eller forretningsforetagender å bruke Sveits våpen eller ethvert merke som er en etterligning herav, enten som fabrikk- eller varemerke eller som en del av slike merker, eller med formål som strir mot hederlig handelspraksis eller på en måte som kan være egnet til å såre den sveitsiske nasjonalfølelse.

De høye kontraherende parter som ikke var part i Genéve-konvensjon av 27. juli 1929, kan imidlertid innrømme de tidligere brukere av merker, navn eller varemerker nevnt i første ledd, en maksimalfrist på 3 år, å regne fra den dag denne konvensjon trer i kraft, til å opphøre med bruken herav under forutsetning av at bruken innenfor denne frist i krigstid ikke skal kunne gi utseende av at den tar sikte på å gi konvensjonsbeskyttelse.

Det forbud som første ledd i denne artikkel setter, gjelder også de merker og navn som er nevnt i annet ledd av artikkel 38, dog uten virkning for tidligere brukeres ervervede rettigheter.

Artikkel 54.

De høye kontraherende parter, hvis lovgivning ikke allerede nå er tilstrekkelig, skal treffe de nødvendige tiltak for til enhver tid å hindre og straffe de misbruk som er omtalt i artikkel 53.

Artikkel 55.

Denne konvensjon er avfattet på fransk og engelsk. De to tekster har samme gyldighet.

Den sveitsiske forbundsregjering skal utarbeide offisielle over settelser av konvensjonen til russisk og spansk.

Artikkel 56.

Denne konvensjon, som skal bære denne dags dato, kan inntil den 12. februar 1950 undertegnes på vegne av de makter som var representert ved den konferanse som ble åpnet i Genéve den 21. april 1949, og av makter som ikke var representert ved denne konferanse, men som er part i Genéve-konvensjonene av 1864, 1906 eller 1929 om forbedring av såredes og sykes kår i de væpnete styrker i felten.

Artikkel 57.

Denne konvensjon skal ratifiseres så snart som mulig, og ratifikasjonsdokumentene skal deponeres i Bern.

Om deponeringen av hvert ratifikasjonsdokument skal det settes opp en protokoll hvorav en bekreftet gjenpart av den sveitsiske forbundsregjering skal sendes til alle de makter som har undertegnet konvensjonen eller meddelt at de tiltrer den.

Artikkel 58.

Denne konvensjon skal tre i kraft seks måneder etter at minst to ratifikasjonsdokumenter er blitt deponert.

Deretter skal den tre i kraft for hver enkelt av de høye kontraherende parter seks måneder etter at dens ratifikasjonsdokument er blitt deponert.

Artikkel 59.

Denne konvensjon trer i stedet for konvensjonene av 22. august 1864, av 6. juli 1906 og av 27. juli 1929 i forholdet mellem de høye kontraherende parter.

Artikkel 60.

Fra den dag den trer i kraft, skal denne konvensjon være åpen for tiltredelse av enhver makt som ikke har undertegnet den.

Artikkel 61.

Tiltredelsene skal skriftlig meddeles den sveitsiske forbunds regjering og får virkning fra 6 måneder etter den dag da de ble mottatt.

Den sveitsiske forbundsregjering skal sende melding om tiltredelsene til alle de makter som har undertegnet konvensjonen eller meddelt at de tiltrer den.

Artikkel 62.

De situasjoner som er omtalt i artiklene 2 og 3 skal gi øyeblikkelig virkning til ratifikasjoner som er deponert og tiltredelser som er meddelt av partene i konflikten før eller etter at fiendtlighetene eller okkupasjonen er begynt. Melding om ratifikasjoner og tiltredelser mottatt fra partene i konflikten skal gis av den sveitsiske forbundsregjering på hurtigst mulig måte.

Artikkel 63.

Hver av de høye kontraherende parter skal ha adgang til å si opp denne konvensjon.

Oppsigelsen skal skriftlig meddeles den sveitsiske forbundsregjering. Denne skal underrette alle de høye kontraherende parters regjeringer om oppsigelsen.

Oppsigelsen skal tre i kraft ett år etter at meldingen om den er blitt mottatt av den sveitsiske forbundsregjering. En oppsigelse som er blitt gitt mens den makt som sier opp er innblandet i en konflikt, skal imidlertid ikke ha noen virkning så lenge det ikke er sluttet fred og, i ethvert fall, ikke så lenge arbeidet med frigiving og hjemsending av de personer som er beskyttet av denne konvensjon, ikke er avsluttet.

Oppsigelsen har bare virkning for den makt som sier opp. Den skal ikke ha noen virkning på de forpliktelser som partene i konflikten fortsatt må oppfylle i henhold til folkerettens grunnsetninger, slik disse fremtrer på grunnlag av vedtatte sedvaner mellom siviliserte nasjoner, av humanitetens lover og den offentlige samvittighets krav.

Artikkel 64.

Den sveitsiske forbundsregjering skal registrere denne konvensjon i de Forente Nasjoners Sekretariat. Den sveitsiske forbundsregjering skal også underrette de Forente Nasjoners Sekretariat om alle ratifikasjoner, tiltredelser og oppsigelser som den måtte motta vedrørende denne konvensjon.

Til bekreftelse herav har undertegnede, som har deponert sine respektive fullmakter, undertegnet denne konvensjon.

Utarbeidet i Genéve den 12. august 1949 på fransk og engelsk. Originaldokumentet skal deponeres i det Sveitsiske Forbunds arkiv. Den sveitsiske forbundsregjering skal sende en bekreftet gjenpart av konvensjonen til hver av de stater som undertegner konvensjonen og til de stater som tiltrer den.

Artikkel 1.

Sanitetssonene skal være strengt forbeholdt de personer som er nevnt i artikkel 23 i Genéve-konvensjon av 12. august 1949 om forbedring av såredes og sykes kår i de væpnete styrker i felten, og personell som har i oppdrag å organisere og forvalte disse soner og områder og gi pleie til de personer som er samlet der. De personer som har sin faste bopel innenfor disse soner skal imidlertid ha rett til å oppholde seg der.

Artikkel 2.

De personer som, i hvilken egenskap det enn måtte være, befinner seg i en sanitetssone skal ikke utføre noe arbeid, hverken innenfor eller utenfor denne sone, som er direkte knyttet til militære operasjoner eller til fremstilling av krigsmateriell.

Artikkel 3.

Den makt som oppretter en sanitetssone skal treffe de nødvendige tiltak for å forby adgang til sonen for alle personer som ikke har rett til å komme inn der eller til å oppholde seg der.

Artikkel 4.

Sanitetssonene skal oppfylle følgende vilkår:

Artikkel 5.

Sanitetssonene skal være undergitt følgende forpliktelser:

Artikkel 6.

Sanitetssonene skal være merket med røde kors (røde halvmåner, røde løver og røde soler) på hvit bunn, plasert i utkantene og på bygningene. Om natten kan de merkes på liknende måte ved passende belysningsmidler.

Artikkel 7.

I fredstid eller ved fiendtlighetenes åpning skal hver makt sende alle de høye kontraherende parter en liste over de sanitetssoner som er opprettet på det territorium som den kontrollerer. Den skal gi dem melding om enhver ny sone som måtte bli opprettet under konflikten.

Så snart motparten har mottatt nevnte melding skal sonen betraktes som behørig opprettet.

Hvis motparten imidlertid mener at en av de betingelser som denne avtale setter, opplagt ikke er oppfylt, kan den nekte å anerkjenne sonen ved straks å gi den part som sonen hører inn under, melding om sitt avslag, eller gjøre sin anerkjennelse avhengig av opprettelsen av slik kontroll som omtalt i artikkel 8.

Artikkel 8.

Enhver makt som har anerkjent en eller flere sanitetssoner opprettet av motparten skal ha rett til å kreve at en eller flere sær kommisjoner kontrollerer hvorvidt disse soner oppfyller de betingelser og forpliktelser som er fastsatt i denne avtale.

I dette øyemed skal medlemmene av sær kommisjonene til enhver tid ha fri adgang til de forskjellige soner og skal også kunne ta fast opphold der. De skal bli gitt alle lettelser slik at de kan utføre sine kontrolloppdrag.

Artikkel 9.

Hvis sær kommisjonene konstaterer forhold som de mener står i strid med denne avtales bestemmelser, skal de øyeblikkelig gi den makt som sonen hører inn under melding herom og sette en maksimumsfrist på 5 dager til å rette på forholdet; de skal underrette den makt som har anerkjent sonen om dette.

Hvis den makt som sonen hører til ved fristens utløp ikke har etterkommet den advarsel som er blitt gitt den, kan motparten erklære at den ikke lenger er bundet av denne avtale for så vidt angår nevnte sone.

Artikkel 10.

Den makt som har opprettet en eller flere sanitetssoner eller -områder og de motparter som er blitt underrettet om at disse eksisterer, skal oppnevne, eller søke utpekt av nøytrale makter, de personer som kan delta i de særkommisjoner som er omtalt i artiklene 8 og 9.

Artikkel 11.

Sanitetssonene kan ikke under noen omstendighet bli angrepet, men skal til enhver tid bli beskyttet og respektert av partene i konflikten.

Artikkel 12.

I tilfelle av okkupasjon av et territorium, skal de sanitetssoner som befinner seg der, fortsatt bli respektert og benyttet som slike.

Okkupasjonsmakten kan imidlertid, etter å ha sørget for de personer som var samlet der, endre formålet for sonenes bruk.

Artikkel 13.

Denne avtale får tilsvarende anvendelse på de områder som maktene benytter i samme øyemed som sanitetssonene.