Søk i innholdsfortegnelse

Geneve-konvensjonene

Tilleggsprotokoll til Geneve-konvensjonene av 12-08-1949 hva angår beskyttelse av ofre for internasjonale væpnede konflikter (Protokoll I)

Ident	08-06-1977 nr 1 Multilateral
Tittel (norsk)	Tilleggsprotokoll til Geneve-konvensjonene av 12-08-1949 hva angår beskyttelse av ofre for internasjonale væpnede konflikter (Protokoll I)
Korttittel (norsk)	Geneve-konvensjonene
Tittel (originalspråk)	Protocol additional to the Geneva Conventions of 12-08-1949, and relating to the protection of victims of international armed conflicts (Protocol I)
Avtalens undertegningsdato	08-06-1977
Avtalens undertegningssted	Geneve
Avtalens ikrafttredelsesdato	07-12-1978
Undertegningsdato Norge	12-12-1977
Ikrafttredelsesdato Norge	14-06-1982
Depositar	Sveits http://www.eda.admin.ch Swiss Foreign Policy, International Treaties International Committee of the Red Cross http://www.icrc.org
Fullmakt til undertegning	02-12-1977 kgl.res.
Stortinget	St.prp.nr.30 (1981–1982) Innst.S.nr.20 (1981–1982) Stortingsvedtak 23. november 1981
Ratifikasjon, godkjennelse, godtakelse	27-11-1981 kgl.res.
Dato for dep av rat.dok el.likn	14-12-1981
Publisert	NT V s 9, Overenskomster 1982 s 948
Endret/tillegg	Endringsvedlegg av TRA-1993-11-30-2
Merknad	Norsk erklæring av 27-11-1981 i henhold til artikkel 90 i Tilleggsprotokoll I til Geneve-konvensjonene av 1949 om anerkjennelse av kompetansen til en internasjonal granskingskommisjon: "Vi erklærer samtidig at Vi i relasjon til enhver annen kontraherende part som aksepterer den samme forpliktelse, anerkjenner uten videre og uten særskilt avtale, kompetansen til den internasjonale granskingskommisjon som er omtalt i artikkel 90 i Tilleggsprotokoll I." Se også Geneve-konvensjonene av 12-08-1949 nr 1, 12-08-1949 nr 2, 12-08-1949 nr 3 og 12-08-1949 nr 4 samt Tilleggsprotokoll II av 08-06-1977 nr 2. For oppdatert liste over partsforhold se internett-adressene ovenfor.
Parter	Part: Norge Undertegningsdato: 12-12-1977 Ratifisert/tiltrådt/godkjent etc.: 14-12-1981 Ikrafttredelsesdato: 14-06-1982 Fratredelsesdato: Merknad: M/deklarasjon

Kapitteloversikt:

Tilleggsprotokoll til Geneve-konvensjonene av 12. august 1949 hva angår beskyttelse av ofre for internasjonale væpnede konflikter (Protokoll I)

INNLEDNING

DE KONTRAHERENDE PARTER,

SOM STADFESTER sitt oppriktige ønske om at fred skal råde mellom alle folkeslag,

SOM MINNER OM at i samsvar med De Forente Nasjoners Pakt har alle stater plikt til, i sine internasjonale forbindelser, å avholde seg fra trusel om eller bruk av væpnet makt mot noen stats suverenitet, territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med De Forente Nasjoners formål,

SOM TROR at det likevel er nødvendig å stafeste og videreutvikle reglene til beskyttelse av ofrene for væpnede konflikter, samt treffe utfyllende tiltak med sikte på å styrke anvendelsen av disse reglene,

SOM GIR UTTRYKK for sin overbevisning om at intet i denne Protokoll eller i Geneve-konvensjonene av 12. august 1949 kan forstås på en måte som rettferdiggjør eller sanksjonerer noen aggresjonshandling eller noen annen bruk av makt i strid med De Forente Nasjoners Pakt,

SOM VIDERE BEKREFTER at bestemmelsene i Geneve-konvensjonene av 12. august 1949 og i denne Protokoll skal anvendes fullt ut under enhver omstendighet på alle personer som er beskyttet i henhold til disse dokumenter, uten ugunstig forskjellsbehandling basert på typen av eller opprinnelsen til den væpnede konflikt eller på grunn av den sak som partene i konflikten har gått inn for eller som er blitt tillagt dem,

ER BLITT ENIGE OM følgende:

DEL I
ALMINNELIGE BESTEMMELSER

Artikkel 1.Generelle prinsipper og virkeområde

1. De Kontraherende parter forplikter seg til å respektere og sikre respekt for denne Protokoll under alle forhold.

2. I de tilfelle som ikke er dekket av denne Protokoll eller av andre internasjonale avtaler, skal sivile og stridende beskyttes av og stilles under folkerettens prinsipper slik som de utspringer av fastsatte sedvaner, av humanitære prinsipper og av den offentlige samvittighets krav.

3. Denne Protokoll, som utfyller Geneve-konvensjonene av 12. august 1949 til beskyttelse av krigens ofre, skal anvendes i de situasjoner som er nevnt i Artikkel 2 felles for disse Konvensjonene.

4. De situasjoner som er nevnt i den foregående paragraf, omfatter også væpnede konflikter hvor et folk kjemper mot koloniherredømme og fremmed okkupasjon og mot rasistiske regimer under utøvelsen av dets selvbestemmelsesrett slik denne er nedfelt i De Forente Nasjoners Pakt og i Erklæringen om folkerettslige prinsipper vedrørende vennskapelige forbindelser og samarbeid mellom stater i samsvar med De Forente Nasjoners Pakt.

Artikkel 2.Definisjoner

I denne Protokolls forstand skal:

«Første Konvensjon», «Annen Konvensjon», «Tredje Konvensjon» og «Fjerde Konvensjon» bety henholdsvis Geneve-konvensjonen av 12. august 1949 om forbedring av såredes og sykes kår i de væpnede styrker i felten; Geneve-konvensjonen av 12. august 1949 om forbedring av såredes, sykes og skipbrudnes kår i de væpnede styrker til sjøs; Genevekonvensjonen av 12. august 1949 om behandling av krigsfanger; Geneve-konvensjonen av 12. august 1949 om beskyttelse av sivile i krigstid; «Konvensjonene» bety de fire Geneve-konvensjonene av 12. august 1949 til beskyttelse av krigens ofre;

b.	«folkerettslige regler som gjelder under væpnet konflikt» bety de regler som gjelder under væpnet konflikt, slik de er utformet i internasjonale avtaler som partene i konflikten har tiltrådt, samt de alminnelige anerkjente folkerettslige prinsipper og regler som gjelder under væpnet konflikt;

c.	«beskyttelsesmakt» bety en nøytral eller annen stat, som ikke er part i konflikten og som er utpekt av en part i konflikten og godkjent av motparten, og som dessuten har samtykket i å utføre de funksjoner som er tillagt en beskyttelsesmakt i henhold til Konvensjonene og til denne Protokoll;

d.	«stedfortreder» bety en organisasjon som opptrer i stedet for en beskyttelsesmakt i samsvar med Artikkel 5.

Artikkel 3.Begynnelse og opphør av reglenes anvendelse

Uten at dette berører de bestemmelser som til enhver tid kan anvendes, skal:

a.	konvensjonene og denne Protokoll gjelde fra begynnelsen av enhver situasjon som nevnt i Artikkel 1 i denne Protokoll;

anvendelsen av Konvensjonene og denne Protokoll opphøre på territoriet til partene i konflikten når de militære operasjoner i sin alminnelighet avsluttes og, når det gjelder okkuperte områder, ved okkupasjonens opphør, i begge tilfelle med unntak for de personer hvis endelige frigivelse, hjemsendelse eller re-etablering finner sted på et senere tidspunkt. Slike personer skal fortsatt være beskyttet i henhold til de relevante bestemmelser i Konvensjonene og i denne Protokoll inntil deres endelige frigivelse, hjemsendelse eller reetablering.

Artikkel 4.Rettslig status til partene i konflikten

Anvendelsen av Konvensjonene og av denne Protokoll så vel som inngåelse av avtaler slik som forutsatt der, får ingen virkning for den rettslige status til partene i konflikten. Hverken okkupasjon av et territorium eller anvendelsen av Konvensjonene og denne Protokoll skal ha noen virkning for den rettslige status til vedkommende territorium.

Artikkel 5.Oppnevning av beskyttelsesmakter og av deres stedfortredere

1. Fra og med en konflikts begynnelse har partene i konflikten plikt til å sikre overholdelse og gjennomføring av Konvensjonene og denne Protokoll ved anvendelse av systemet med beskyttelsesmakter, herunder bl.a. ved utpeking og godkjennelse av slike makter i samsvar med de etterfølgende paragrafer. Beskyttelsesmaktene skal ha plikt til å sikre interessene til partene i konflikten.

2. Fra og med begynnelsen av en situasjon som nevnt i Artikkel 1, skal enhver part i konflikten uten opphold utpeke en beskyttelsesmakt med sikte på å anvende Konvensjonene og denne Protokoll, og den skal, likeledes uten opphold og med samme mål for øye, tillate en beskyttelsesmakt, som parten har godkjent som sådan etter utpeking fra motparten, å utøve sin virksomhet.

3. Dersom en beskyttelsesmakt ikke er blitt utpekt eller godkjent fra og med begynnelsen av en situasjon som nevnt i Artikkel 1, skal den Internasjonale Røde Kors-komité tilby seg å hjelpe partene i konflikten med sikte på utpeking uten opphold av en beskyttelsesmakt som partene i konflikten gir sitt samtykke til, uten at dette berører adgangen for andre upartiske humanitære organisasjoner til å gjøre det samme. I dette øyemed kan den bl.a. anmode hver av partene om å fremlegge en liste over minst fem stater som vedkommende part anser at den kan godta til å fungere som beskyttelsesmakt på sine vegne i forhold til en motpart, og dernest kan den anmode hver enkelt motpart om å fremlegge en liste over minst fem stater som den er villig til å godkjenne som førstnevnte parts beskyttelsesmakt; disse listene skal meddeles komitéen innen to uker etter at anmodningen er mottatt; komitéen skal så sammenligne listene og søke å oppnå enighet om eventuelle stater som er foreslått og oppført på begge listene.

4. Dersom det, til tross for ovenstående, ikke finnes noen beskyttelsesmakt, skal partene i konflikten uten opphold godta slikt tilbud om å fungere som stedfortreder, som den Internasjonale Røde Kors-komité eller enhver annen organisasjon, som byr full garanti for upartiskhet og effektivitet, måtte fremsette etter samråd med disse partene og under hensyntagen til resultatene av slike rådføringer. En slik stedfortredere virke forutsetter samtykke av partene i konflikten; alt skal gjøres av partene i konflikten for å legge forholdene til rette for stedfortrederens virksomhet under utøvelsen av dennes oppgaver i henhold til Konvensjonene og denne Protokoll.

5. I samsvar med Artikkel 4 skal utpeking og godkjennelse av beskyttelsesmakter med sikte på å anvende Konvensjonene og denne Protokoll ikke få noen virkning for den rettslige status til partene i konflikten eller til noe territorium, herunder okkupert område.

6. Det forhold at de diplomatiske forbindelser mellom partene i konflikten opprettholdes, eller at en part betror beskyttelsen av sine interesser, samt interessene til partens egne borgere, til en tredje stat i samsvar med folkerettens regler om diplomatiske forbindelser, skal ikke være til hinder for at beskyttelsesmakter blir utpekt med sikte på å anvende Konvensjonene og denne Protokoll.

7. Når det senere i denne Protokoll henvises til en beskyttelsesmakt, skal dette også omfatte stedfortreder.

Artikkel 6.Kvalifisert personell

1. De kontraherende parter skal, også i fredstid, og med hjelp av de nasjonale Røde Kors (Røde Halvmåne, Røde Løve og Sol)-organisasjoner ta sikte på å utdanne kvalifisert personell for å lette anvendelsen av Konvensjonene og av denne Protokoll og særlig beskyttelsesmaktenes virksomhet.

2. Rekruttering og opplæring av slikt personell hører inn under nasjonal jurisdiksjon.

3. Den Internasjonale Røde Kors-komité skal oppbevare, til rådighet for de kontraherende parter, lister som de kontraherende parter måtte ha satt opp over personer med slik opplæring, og som de måtte ha oversendt komitéen for dette formål.

4. Ansettelsesvilkårene for slikt personell utenfor nasjonalt område skal i hvert enkelt tilfelle være gjenstand for egen avtale mellom vedkommende parter.

Artikkel 7.Møter

Depositarmakten for denne Protokoll skal sammenkalle de kontraherende parter til et møte for å vurdere generelle problemer vedrørende anvendelsen av Konvensjonene og av denne Protokoll når en eller flere av disse parter ber om det, og når flertallet av disse parter gir sin tilslutning til dette.

DEL II
SÅREDE, SYKE OG SKIPBRUDNE

AVSNITT I. ALMINNELIG BESKYTTELSE

Artikkel 8.Terminologi

I denne Protokoll skal:

«sårede» og «syke» bety personer, så vel militære som sivile som på grunn av trauma, sykdom eller annen fysisk eller psykisk funksjonshemming eller uførhet trenger medisinsk bistand eller pleie, og som avstår fra enhver fiendtlig handling. Betegnelsene omfatter også fødende kvinner, nyfødte barn og andre personer som kan trenge øyeblikkelig medisinsk bistand eller pleie, slik som alderdomssvekkede personer eller gravide kvinner, forutsatt at de avstår fra enhver fiendtlig handling;

«skipbrudne» bety personer, så vel militære som sivile, som er i fare til sjøs eller i andre farvann som følge av et uhell som rammer dem selv eller det fartøy eller luftfartøy som transporterer dem, forutsatt at de avstår fra enhver fiendtlig handling. Forutsatt at de fortsetter å avstå fra enhver fiendtlig handling, skal disse personer fortsatt anses som skipbrudne under bergingsoperasjonen inntil de får en annen status i medhold av Konvensjonene eller denne Protokoll;

«sanitetspersonell» bety de personer som av en part i konflikten utelukkende er tillagt medisinske oppdrag som nevnt under (e), eller forvaltning av sanitetsavdelinger eller operasjon eller administrasjon av sanitetstransportmidler. Slike oppdrag kan enten være permanente eller midlertidige. Betegnelsen omfatter:

i)	sanitetspersonell, så vel militært som sivilt, som tilhører en part i konflikten, herunder sanitetspersonell som er beskrevet i Første og Annen Konvensjon, og sanitetspersonell som er tillagt oppdrag i sivilforsvarsorganisasjoner;

ii)	sanitetspersonell tilhørende nasjonale Røde Kors (Røde Halvmåne, Røde Løve og Sol)-organisasjoner og andre nasjonale frivillige hjelpeorganisasjoner som er formelt anerkjent og godkjent av en part i konflikten;

iii)	sanitetspersonell tilknyttet sanitetsavdelinger eller sanitetstransportmidler nevnt i Artikkel 9, paragraf 2;

d.	«sjelesørgere» bety militære eller sivile personer, slik som feltprester, som utelukkende er engasjert i arbeidsoppdrag for sin menighet og tilknyttet:

i)	de væpnede styrker til en part i konflikten;

ii)	sanitetsavdelinger eller sanitetstransportmidler til en part i konflikten ;

iii)	sanitetsavdelinger eller sanitetstransportmidler nevnt i Artikkel 9, paragraf 2; eller

iv)	sivilforsvarsorganisasjoner til en part i konflikten.

Sjelesørgernes tilknytning kan være enten permanent eller midlertidig, og vedkommende bestemmelser nevnt under (k) gjelder også for dem;

«sanitetsavdelinger» bety permanente anlegg eller andre enheter, så vel militære som sivile, som er organisert for medisinske formål, d.v.s. for å søke etter, hente, transportere, diagonstisere eller behandle – herunder gi førstehjelp – til sårede, syke og skipbrudne, eller for å forebygge sykdom. Betegnelsen omfatter f.eks. sykehus og andre lignende enheter, blodoverføringssentraler, sentra og institutter for forebyggende medisin, sanitetsdepoter og medisinske og farmasøytiske forsyninger som tilhører slike enheter. Sanitetsavdelinger kan være stasjonære eller mobile, permanente eller midlertidige;

f.	«sanitetstransport» bety transport til lands, til vanns og i luften av sårede, syke, skipbrudne, sanitetspersonell, sjelesørgere, sanitetsutstyr eller medisinske forsyninger som er beskyttet i henhold til Konvensjonene og denne Protokoll;

g.	«sanitetstransportmidler» bety ethvert transportmiddel, så vel militært som sivilt, permanent eller midlertidig, som utelukkende er tillagt sanitetstransportoppdrag, og som står under kontroll av en kompetent myndighet til en part i konflikten;

h.	«sanitetskjøretøyer» bety ethvert sanitetstransportmiddel til lands;

i.	«sanitetsskip og -båter» bety ethvert sanitetstransportmiddel til vanns;

j.	«sanitetsluftfartøyer» bety ethvert sanitetstransportmiddel for befordring i luften;

«permanent sanitetspersonell», «permanente sanitetsavdelinger» og «permanente sanitets transportmidler» bety de som på ubestemt tid utelukkende er tillagt sanitetsoppdrag. «Midlertidig sanitetspersonell», «midlertidige sanitetsavdelinger» og «midlertidige sanitets transportmidler» bety de som brukes utelukkende til sanitetsoppdrag i et begrenset tidsrom, men da under hele dette tidsrom. Med mindre annet er bestemt, dekker betegnelsene «sanitetspersonell», «sanitetsavdelinger» og «sanitetstransportmidler» både permanente og midlertidige kategorier;

l.	«kjennetegn» bety kjennetegnet røde kors, røde halvmåne eller røde løve og sol på hvit bunn når det er brukt for å beskytte sanitetsavdelinger og sanitetstransportmidler eller sanitetspersonell eller sjelesørgere, utstyr eller forsyninger.

m.	«kjenningssignal» bety ethvert signal eller enhver melding som nærmere bestemt i Kapittel III i Vedlegg I til denne Protokoll, til identifikasjon utelukkende av sanitetsavdelinger eller sanitetstransportmidler.

Artikkel 9.Virkeområde

1. Denne Del, som inneholder bestemmelser med sikte på å forbedre de såredes, sykes og skipbrudnes kår, skal anvendes på alle som utsettes for en situasjon som nevnt i Artikkel 1, uten ugunstig forskjellsbehandling av noe slag basert på rase, hudfarge, kjønn, språk, religion eller tro, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, formue, fødsel eller status for øvrig eller andre lignende kriterier.

2. Vedkommende bestemmelser i Artiklene 27 og 32 i Første Konvensjon får anvendelse på såvel permanente sanitetsavdelinger og sanitetstransportmidler (utenom hospitalskip, som Artikkel 25 i Annen Konvensjon får anvendelse på,) som deres personell når de er stilt til disposisjon for en part i konflikten for humanitære formål:

a.	av en nøytral eller annen stat som ikke er part i vedkommende konflikt;

b.	av en anerkjent og godkjent hjelpeorganisasjon i en slik stat;

c.	av en upartisk internasjonal humanitær organisasjon.

Artikkel 10.Beskyttelse og omsorg

1. Alle sårede, syke og skipbrudne, uansett hvilken av partene de tilhører, skal respekteres og beskyttes.

2. Under enhver omstendighet skal de behandles humant, og de skal, så langt det overhodet er praktisk mulig og med minst mulig forsinkelse, få slik pleie og slikt tilsyn som deres tilstand krever. De skal ikke bli utsatt for noen form for forskjellsbehandling basert på annet enn medisinske indikasjoner.

Artikkel 11.Beskyttelse av personer

1. Den fysiske og mentale helse og integritet til personer som er i motpartens hender eller som er internert, anholdt eller på annen måte berøvet friheten som resultat av en situasjon nevnt i Artikkel 1, skal ikke utsettes for fare ved noen uberettiget handling eller unnlatelse. Følgelig er det forbudt å utsette personer nevnt i denne Artikkel for enhver form for medisinsk behandling som ikke kan begrunnes ut fra hensynet til vedkommendes helsetilstand, og som ikke er i samsvar med alminnelig aksepterte medisinske standarder som ville blitt anvendt under lignende medisinske forhold på personer som er statsborgere av den part som foretar behandlingen, og som på ingen måte er berøvet sin frihet.

2. Særlig er det forbudt å foreta på slike personer, selv med deres eget samtykke:

a.	fysiske lemlestelser;

b.	medisinske eller vitenskapelige eksperimenter;

c.	fjerning av vev eller organer i transplantasjonsøyemed,

unntatt når slike handlinger er berettiget i samsvar med vilkårene fastsatt i paragraf 1.

3. Unntak fra forbudet i paragraf 2 (c) kan bare gjøres i tilfelle av samtykke til blodoverføring eller hudtransplantasjon, så fremt dette er gitt frivillig og uten noen form for tvang eller overtalelse, og da bare for terapeutiske formål under forhold som er i samsvar med alminnelig aksepterte medisinske standarder og kontrollordninger, utformet til fordel for både giver og mottaker.

4. Enhver forsettlig handling eller unnlatelse som i alvorlig grad truer den fysiske eller mentale helse eller integritet til noen person i hendene på en annen part enn den han tilhører, og som enten krenker noen av forbudene i paragrafene 1 og 2, eller som ikke oppfyller kravene i paragraf 3, skal utgjøre et alvorlig brudd på denne Protokoll.

5. De personer som er beskrevet i paragraf 1, har rett til å nekte ethvert kirurgisk inngrep. I tilfelle slikt inngrep nektes, skal vedkommende sanitetspersonell søke å få skriftlig erklæring om dette, undertegnet eller vedkjent av pasienten.

6. Hver av partene i konflikten skal føre en medisinsk journal over enhver avgivelse av blod for blodoverføring eller av hud for hudtransplantasjon gitt frivillig av personer som er nevnt i paragraf 1, når en slik avgivelse er gjort under vedkommende parts ansvar. I tillegg skal hver av partene i konflikten søke å føre en journal over alle medisinske behandlingsmåter som er benyttet overfor enhver person som er internert, anholdt eller på annen måte berøvet sin frihet som følge av en situasjon nevnt i Artikkel 1. Slike journaler skal til enhver tid være tilgjengelige for inspeksjon av beskyttelsesmakten.

Artikkel 12.Beskyttelse av sanitetsavdelinger

1. Sanitetsavdelinger skal respekteres og beskyttes til enhver tid og skal ikke gjøres til gjenstand for angrep.

2. Paragraf 1 får anvendelse på sivile sanitetsavdelinger, forutsatt at de:

a.	tilhører en av partene i konflikten;

b.	er anerkjent og godkjent av den kompetente myndighet til en av partene i konflikten; eller

c.	er godkjent i samsvar med Artikkel 9, paragraf 2 i denne Protokoll eller Artikkel 27 i Første Konvensjon.

3. Partene i konflikten bes om å gi melding til hverandre om plasseringen av deres stasjonære sanitetsavdelinger. Mangelen på slik melding fritar ikke noen av partene fra plikten til å etterkomme bestemmelsene i paragraf 1.

4. Under ingen omstendigheter skal sanitetsavdelinger brukes i et forsøk på å skjerme militære mål mot angrep. Når det er mulig, skal partene i konflikten sikre at sanitetsavdelinger er slik plassert at angrep mot militære mål ikke setter deres sikkerhet i fare.

Artikkel 13.Opphør av beskyttelse av sivile sanitetsavdelinger

1. Den beskyttelse som sivile sanitetsavdelinger har krav på, skal ikke opphøre med mindre de, utover deres humanitære funksjoner, brukes til å foreta handlinger til skade for fienden. Slik beskyttelse kan imidlertid bare opphøre etter at det er blitt gitt varsel, der en rimelig frist blir fastsatt når dette er hensiktsmessig, og dersom det fortsatt ikke er tatt hensyn til dette varsel.

2. Følgende skal ikke anses som handlinger til skade for fienden:

a.	at avdelingens personell er utstyrt med lette personlige våpen til eget forsvar eller til forsvar av de sårede og syke som de har omsorg for;

b.	at avdelingen er bevoktet av en vaktavdeling eller av skiltvakter eller av en vaktpatrulje;

c.	at håndvåpen og ammunisjon som er tatt fra sårede og syke og ennå ikke overlevert til rette instans, finnes ved avdelingene;

d.	at medlemmer av de væpnede styrker eller andre stridende befinner seg ved avdelingen av medisinske grunner.

Artikkel 14.Begrensninger vedrørende rekvisisjon av sivile avdelinger

1. Okkupasjonsmakten har plikt til å sikre at de medisinske behov til sivilbefolkningen i okkupert område fortsatt tilfredsstilles.

2. Okkupasjonsmakten skal derfor ikke rekvirere sivile sanitetsavdelinger, deres utstyr, materiell eller personellets tjenester så lenge disse ressurser er nødvendige for å gi tilfredsstillende medisinsk behandlingstilbud til sivilbefolkningen og for å kunne fortsette pleien av sårede og syke som allerede er under behandling.

3. Forutsatt at den alminnelige regel i paragraf 2 fortsatt overholdes, kan okkupasjonsmakten rekvirere nevnte ressurser på følgende særlige betingelser:

a.	at ressursene er nødvendige for å gi tilfredsstillende og øyeblikkelig medisinsk behandling av sårede og syke medlemmer av de væpnede styrker tilhørende okkupasjonsmakten, eller av krigsfanger;

b.	at rekvisisjonen ikke skal opprettholdes utover den tid den er nødvendig; og

c.	at det umiddelbart treffes tiltak for å sikre at de medisinske behov til sivilbefolkningen og til alle sårede og syke som er under behandling og berøres av rekvisisjonen, fortsatt tilfredsstilles.

Artikkel 15.Beskyttelse av sivilt sanitetspersonell og sivile sjelesørgere

1. Sivilt sanitetspersonell skal respekteres og beskyttes.

2. Om nødvendig skal all mulig hjelp ytes sivilt sanitetspersonell i områder der den sivile helsetjeneste er brutt sammen på grunn av kamphandlinger.

3. Okkupasjonsmakten skal yte sivilt sanitetspersonell i okkuperte områder all mulig bistand for å sette dem i stand til å utøve sine humanitære funksjoner så langt de makter det. Okkupasjonsmakten kan ikke kreve at slikt personell, når de utøver sine funksjoner, skal prioritere behandlingen av noen person, unntatt når dette grunnes på medisinske indikasjoner. De skal ikke tvinges til å utføre oppgaver som ikke er i samsvar med deres humanitære oppdrag.

4. Sivilt sanitetspersonell skal ha adgang til alle steder der deres tjenester er påkrevet, med forbehold for slike kontroll- og sikkerhetstiltak som vedkommende part i konflikten måtte finne nødvendig.

5. Sivile sjelesørgere skal respekteres og beskyttes. Bestemmelsene i Konvensjonene og i denne Protokoll vedrørende beskyttelse og identifikasjon av sanitetspersonell skal gjelde også slike personer.

Artikkel 16.Alminnelig beskyttelse av sanitetsoppgaver

1. Under ingen omstendigheter skal noen straffes for å ha utført medisinske oppgaver som er i samsvar med medisinsk-etiske normer, uansett hvem som drar fordel av slik virksomhet.

2. Personer som deltar i medisinsk virksomhet, skal ikke tvinges til å utføre handlinger eller arbeid som er i strid med medisinsk-etiske normer eller andre medisinske regler utarbeidet til beste for sårede og syke eller med bestemmelsene i Konvensjonene eller denne Protokoll, og heller ikke til å avstå fra å utføre handlinger eller arbeid som er påbudt i slike regler og bestemmelser.

3. Ingen som deltar i medisinsk virksomhet, skal tvinges til å gi noen som tilhører enten en motpart eller hans egen part, unntatt når krav om dette er hjemlet i sistnevnte parts interne lov, opplysninger vedrørende sårede og syke som er eller har vært under hans pleie, dersom slike opplysninger etter hans oppfatning kunne vise seg å være skadelige for vedkommende pasienter eller for deres pårørende. Forskrifter om tvungen meldeplikt vedrørende smittsomme sykdommer skal imidlertid respekteres.

Artikkel 17.Sivilbefolkningens og hjelpeorganisasjonenes rolle

1. Sivilbefolkningen skal respektere sårede, syke og skipbrudne selv om de tilhører motparten, og de skal ikke begå noen voldshandlinger mot dem. Sivilbefolkningen og hjelpeorganisasjoner som f.eks. nasjonale Røde Kors (Røde Halvmåne, Røde Løve og Sol)-foreninger skal ha adgang, også av eget tiltak, til å hente og pleie sårede, syke og skipbrudne selv i invaderte eller okkuperte områder. Ingen skal lide overlast, straffeforfølges, domfelles eller straffes for slike humanitære handlinger.

2. Partene i konflikten kan be sivilbefolkningen og hjelpeorganisasjonene nevnt i paragraf 1 om å hente og pleie sårede, syke og skipbrudne og om å søke etter døde personer og avgi melding om hvor disse befinner seg; partene skal gi både beskyttelse og nødvendige hjelpemidler til dem som følger en slik appell. Dersom motparten vinner eller gjenvinner kontroll over området, skal også denne part gi samme beskyttelse og samme hjelpemidler så lenge dette er påkrevet.

Artikkel 18.Identifikasjon

1. Hver av partene i konflikten skal søke å sikre at sanitetspersonell og sjelesørgere samt sanitetsavdelinger og sanitetstransportmidler kan identifiseres.

2. Hver av partene i konflikten skal også søke å innføre og iverksette metoder og fremgangsmåter som vil gjøre det mulig å gjenkjenne sanitetsavdelinger og sanitetstransportmidler som bruker kjennetegnet og kjenningssignaler.

3. På okkupert område og i områder hvor kamper pågår eller ventelig vil finne sted, bør sivilt sanitetspersonell og sivile sjelesørgere kunne gjenkjennes ved kjennetegnet og et identitetskort som bekrefter deres status.

4. Med samtykke av den kompetente myndighet skal sanitetsavdelinger og sanitetstransportmidler merkes med kjennetegnet. Skip og båter som nevnt i Artikkel 22 i denne Protokoll, skal merkes i samsvar med bestemmelsene i Annen Konvensjon.

5. I tillegg til kjennetegnet kan en part i konflikten, som forutsatt i Kapittel III i Vedlegg I til denne Protokoll, tillate bruk av kjenningssigaler for å identifisere sanitetsavdelinger og sanitetstransportmidler. I de særtilfeller som er fastsatt i nevnte Kapittel, kan sanitetstransportmidler unntaksvis og uten å være påført kjennetegnet, gjøre bruk av kjenningssignaler.

6. Anvendelsen av bestemmelsene i paragrafene 1–5 i denne Artikkel reguleres av Kapitlene I–III i Vedlegg I til denne Protokoll. Med mindre annet er bestemt der, skal de signaler som er utpekt i Kapittel III i Vedlegget til eksklusiv bruk for sanitetsavdelinger og sanitetstransportmidler, ikke anvendes til annet formål enn å identifisere de sanitetsavdelinger og sanitetstransportmidler som er spesifisert i nevnte Kapittel.

7. Denne Artikkel gir ikke adgang til videre bruk av kjennetegnet i fredstid enn det som er fastsatt i Artikkel 44 i Første Konvensjon.

8. Bestemmelsene i Konvensjonene og i denne Protokoll vedrørende kontroll med bruken av kjennetegnet og når det gjelder å forhindre og motvirke ethvert misbruk av kjennetegnet, skal også få anvendelse på kjenningssignaler.

Artikkel 19.Nøytrale og andre stater som ikke er parter i konflikten

Nøytrale og andre stater som ikke er parter i konflikten, skal anvende vedkommende bestemmelser i denne Protokoll på personer som er beskyttet i henhold til denne Del og måtte være mottatt eller internert innenfor vedkommende stats territorium, og på enhver av konfliktpartenes døde som de måtte finne.

Artikkel 20.Forbud mot represalier

Represalier mot personer og gjenstander som er beskyttet i henhold til denne Del, er forbudt.

AVSNITT II. SYKETRANSPORT

Artikkel 21.Sanitetskjøretøyer

Sanitetskjøretøyer skal respekteres og beskyttes på samme måte som mobile sanitetsavdelinger i medhold av Konvensjonene og denne Protokoll.

Artikkel 22.Hospitalskip og kystredningsbåter

1. Bestemmelsene i Konvensjonene vedrørende:

a.	fartøyer nevnt i Artiklene 22, 24, 25 og 27 i Annen Konvensjon,

b.	deres livbåter og småfartøyer,

c.	deres personell og mannskap, og

d.	sårede, syke og skipbrudne om bord,

skal også komme til anvendelse når disse fartøyer transporterer sivile sårede, syke og skipbrudne som ikke hører inn under noen av de grupper som er nevnt i Artikkel 13 i Annen Konvensjon. Slike sivile skal imidlertid ikke kunne overgis til en part som ikke er deres egen, eller tas til fange til sjøs. Dersom de befinner seg i hendene på en konfliktpart som ikke er deres egen, skal Fjerde Konvensjon og denne Protokoll anvendes på dem.

2. Den beskyttelse som er fastsatt i Konvensjonene når det gjelder fartøyer som nevnt i Artikkel 25 i Annen Konvensjon, skal også få anvendelse på hospitalskip som er stilt til disposisjon for en part i konflikten til humanitære formål:

a.	av en nøytral eller annen stat som ikke er part i vedkommende konflikt; eller

b.	av en upartisk internasjonal humanitær organisasjon, i begge tilfelle forutsatt at de krav som stilles i nevnte Artikkel, er oppfylt.

3. Småfartøyer nevnt i Artikkel 27 i Annen Konvensjon skal beskyttes selv om underretningen forutsatt i Artikkelen ikke er blitt gitt. Imidlertid henstilles det til partene i konflikten å gi hverandre opplysning om eventuelle enkeltheter vedrørende slike fartøyer som vil gjøre det lettere å identifisere og gjenkjenne dem.

Artikkel 23.Andre sanitetsskip og -båter

1. Sanitetsskip og -båter utenom dem som er nevnt i Artikkel 22 i denne Protokoll og Artikkel 38 i Annen Konvensjon, skal til sjøs eller i andre farvann respekteres og beskyttes på samme måte som mobile sanitetsavdelinger i henhold til Konvensjonene og denne Protokoll. Siden beskyttelsen bare kan bli effektiv dersom fartøyene kan identifiseres og gjenkjennes som sanitetsskip eller -båter, bør de merkes med kjennetegnet og så langt som mulig etterkomme bestemmelsene i annen paragraf til Artikkel 43 i Annen Konvensjon.

2. De skip og båter som er nevnt i paragraf 1, skal fortsatt være underlagt krigens rett. Ethvert overflatekrigsskip som er i stand til øyeblikkelig å sette makt bak sine påbud, kan beordre fartøyene å stoppe, bortvise dem eller tvinge dem til å følge en bestemt kurs, og de skal etterkomme ethvert slikt påbud. Slike skip og båter kan ikke på noen annen måte dirigeres bort fra deres medisinske oppdrag så lenge de trenges for de sårede, syke og skipbrudne om bord.

3. Den beskyttelse som er fastsatt i paragraf 1, skal bare opphøre under de vilkår som er bestemt i Artiklene 34 og 35 i Annen Konvensjon. En klar nektelse av å lystre et påbud som er gitt i samsvar med paragraf 2, skal utgjøre en handling som er til skade for fienden i henhold til Artikkel 34 i Annen Konvensjon.

4. I så god tid som mulig forut for avreisen kan en part i konflikten gi enhver motpart navnet på, beskrivelse av og antatt avreisetidspunkt, kurs og hastighet til slike sanitetsskip og båter, særlig når det gjelder skip over 2000 brutto tonn, og parten kan likeledes gi andre opplysninger som kan gjøre det lettere å identifisere og gjenkjenne dem. Motparten skal erkjenne mottakelse av slike opplysninger.

5. Bestemmelsene i Artikkel 37 i Annen Konvensjon skal få anvendelse for sanitetspersonell og sjelesørgere på slike skip og båter.

6. Bestemmelsene i Annen Konvensjon skal få anvendelse på sårede, syke og skipbrudne som hører inn under gruppene nevnt i Artikkel 13 i Annen Konvensjon og i Artikkel 44 i denne Protokoll, og som måtte befinne seg om bord i slike sanitetsskip og -båter. Sårede, syke og skipbrudne sivile som ikke hører inn under gruppene nevnt i Artikkel 13 i Annen Konvensjon, skal, til sjøs, hverken kunne overgis til en part som ikke er deres egen, eller fjernes fra slike skip eller båter; dersom de befinner seg i hendene på en konfliktpart som ikke er deres egen, skal Fjerde Konvensjon og denne Protokoll anvendes på dem.

Artikkel 24.Beskyttelse av sanitetsluftfartøyer

Sanitetsluftfartøyer skal respekteres og beskyttes i samsvar med bestemmelsene i denne Del.

Artikkel 25.Sanitetsluftfartøyer i områder som ikke er under motpartens kontroll

I og over landområder som står under fysisk kontroll av vennligsinnede styrker, og i og over sjøområder som ikke står under fysisk kontroll av en motpart, er respekt for og beskyttelse av en konfliktparts sanitetsluftfartøyer ikke avhengig av noen avtale med motparten. Med henblikk på større sikkerhet kan imidlertid en konfliktpart som bruker sine sanitetsluftfartøyer i disse områder, underrette motparten slik som bestemt i Artikkel 29, særlig når slike luftfartøyer foretar flygninger som bringer dem innen rekkevidde av bakke-til-luft våpensystemer tilhørende motparten.

Artikkel 26.Sanitetsluftfartøyer i kontakt- eller lignende soner

1. I og over de deler av kontaktsonen som står under den fysiske kontroll av vennligsinnede styrker, og i og over de områder hvor den fysiske kontroll er uklar, kan beskyttelsen for sanitetsluftfartøyer bare bli fullt ut effektiv gjennom en forutgående avtale mellom de kompetente militære myndigheter til partene i konflikten slik som bestemt i Artikkel 29. Selv om sanitetsluftfartøyer uten en slik avtale opererer på egen risiko, skal de ikke desto mindre respekteres når de er blitt gjenkjent som sådanne.

2. «Kontaktsone» betyr ethvert område på land der de fremskutte enheter til partenes væpnede styrker er i kontakt med hverandre, og særlig der hvor de er utsatt for direkte beskytning fra bakken.

Artikkel 27.Sanitetsluftfartøyer i områder kontrollert av en motpart

1. Sanitetsluftfartøyer tilhørende en part i konflikten skal fortsatt beskyttes når de overflyr land- og sjøområder som står under en motparts fysiske kontroll, forutsatt at forutgående tillatelse til slike overflygninger er blitt innhentet fra den kompetente myndighet til vedkommende motpart.

2. Et sanitetsluftfartøy som uten eller i strid med vilkårene for tillatelse som forutsatt i paragraf 1, overflyr et område under en motparts fysiske kontroll, enten på grunn av navigasjonsfeil eller på grunn av en nødssituasjon som påvirker sikkerheten ved flygningen, skal gjøre alt det kan for å gi seg selv til kjenne og for å opplyse motparten om omstendighetene. Så snart et slikt sanitetsluftfartøy er blitt gjenkjent av motparten, skal denne part gjøre alt den rimeligvis kan for å påby det å lande eller gå ned på vann slik som nevnt i Artikkel 30, paragraf 1, eller for å ta andre skritt for å beskytte sine egne interesser, og i begge tilfeller gi luftfartøyet tid til å etterkomme slike påbud før den tyr til et angrep på luftfartøyet.

Artikkel 28.Restriksjoner vedrørende bruken av sanitetsluftfartøyer

1. Det er forbudt for partene i konflikten å bruke sine sanitetsluftfartøyer til å søke å oppnå en eventuell militær fordel i forhold til en motpart. Sanitetsluftfartøyers tilstedeværelse skal ikke utnyttes til et forsøk på å oppnå at militære mål ikke kan være gjenstand for angrep.

2. Sanitetsluftfartøyer skal ikke bli brukt til å samle inn eller videresende etterretningsdata, og de skal heller ikke medbringe utstyr som er bestemt for slike formål. Det er forbudt for dem å transportere noen personer eller last som ikke faller inn under definisjonen i Artikkel 8 f). At de transporterer personlige effekter som tilhører de ombordværende, eller utstyr som utelukkende er bestemt til å lette navigasjon, samband eller identifikasjon, skal ikke anses forbudt.

3. Sanitetsluftfartøyer skal ikke frakte noen våpen med unntak for håndvåpen og ammunisjon som er tatt fra de sårede, syke og skipbrudne om bord og ennå ikke overlevert rette instans, samt slike lette personlige våpen som måtte være nødvendige for å sette sanitetspersonellet om bord i stand til å forsvare seg selv og de sårede, syke og skipbrudne under deres omsorg.

4. Med unntak for forutgående avtale med motparten skal sanitetsluftfartøyer ikke brukes til å søke etter sårede, syke og skipbrudne når flygninger som nevnt i Artiklene 26 og 27 gjennomføres.

Artikkel 29.Underretninger og avtaler vedrørende sanitetsluftfartøyer

1. Underretninger i henhold til Artikkel 25 eller anmodninger om forhåndsavtale i medhold av artiklene 26, 27, 28 (paragraf 4) eller 31, skal angi det forutsatte antall sanitetsluftfartøyer, deres planlagte reiserute og identifikasjonsmidler, og de skal forstås å innebære at enhver flygning vil bli utført i samsvar med Artikkel 28.

2. En part som mottar en underretning gitt i henhold til Artikkel 25, skal straks erkjenne mottakelse av denne underretning.

3. En part som mottar en anmodning om forhåndsavtale i medhold av Artiklene 26, 27, 28 (paragraf 4) eller 31, skal så snart som mulig meddele den anmodende part:

a.	at anmodningen er imøtekommet;

b.	at anmodningen er forkastet; eller

c.	rimelige alternative forslag til anmodningen. Parten kan også foreslå forbud mot eller begrensning av andre flygninger i området i løpet av det tidsrom det gjelder. Dersom den anmodende part godtar de alternative forslag, skal den gi underretning til den annen part om sitt samtykke.

4. Partene skal ta de nødvendige skritt for å sikre at underretninger og avtaler kan gjøres hurtig.

5. Partene skal også ta de nødvendige skritt for å gjøre innholdet i slike underretninger og avtaler raskt kjent for vedkommende militære enheter, og de skal instruere disse enheter vedrørende identifikasjonsmiddel som vil bli brukt av vedkommende sanitetsluftfartøy.

Artikkel 30.Landing og inspeksjon av sanitetsluftfart øyer

1. Sanitetsluftfartøyer som overflyr områder som står under den fysiske kontroll av en motpart, eller områder hvor den fysiske kontroll er uklar, kan henholdvis påbys å lande eller gå ned på vann for å gi adgang til inspeksjon i samsvar med bestemmelsene i de følgende paragrafer. Sanitetsluftfartøyer skal etterkomme enhver slik ordre.

2. Dersom et slikt luftfartøy lander eller går ned på vann, enten det beordres til å gjøre dette eller av andre grunner, kan det bare gjøres til gjenstand for inspeksjon for å fastslå forhold som er nevnt i paragrafene 3 og 4. Enhver slik inspeksjon skal påbegynnes uten opphold og skal gjennomføres hurtig. Den inspiserende part skal ikke kreve at sårede og syke tas ut av luftfartøyet med mindre slik forflytning er absolutt nødvendig av hensyn til inspeksjonen. Vedkommende part skal i alle tilfeller sikre at tilstanden til de sårede og syke ikke blir forverret ved inspeksjonen eller ved forflytningen.

3. Dersom inspeksjonen viser at luftfartøyet:

a.	er et sanitetsluftfartøy som definert i Artikkel 8 j);

b.	ikke er i strid med vilkårene fastsatt i Artikkel 28;

c.	ikke har fløyet uten forhåndsavtale eller i strid med slik avtale når avtale er påkrevet,

skal luftfartøyet og de ombordværende som tilhører motparten eller en nøytral eller annen stat som ikke er part i konflikten, tillates å fortsette flygningen uten opphold.

4. Dersom inspeksjonen viser at luftfartøyet:

a.	ikke er sanitetsluftfartøy som definert i Artikkel 8 j);

b.	er i strid med vilkårene fastsatt i Artikkel 28; eller

c.	har fløyet uten forhåndsavtale eller i strid med slik avtale når slik avtale er påkrevet,

kan luftfartøyet beslaglegges. De ombordværende skal behandles i samsvar med vedkommende bestemmelser i Konvensjonene og i denne Protokoll. I tilfelle et beslaglagt luftfartøy var disponert som et permanent sanitetsluftfartøy, kan det senere bare anvendes som sanitetsluftfartøy.

Artikkel 31.Nøytrale og andre stater som ikke er parter i konflikten

1. Med mindre annet er avtalt på forhånd, skal sanitetsluftfartøyer ikke overfly eller lande på territoriet til en nøytral eller annen stat som ikke er part i konflikten. Dersom en slik avtale foreligger, skal luftfartøyene imidlertid respekteres under hele den tid flygningen og eventuelle mellomlandinger varer. De skal likevel etterkomme enhver ordre om henholdsvis å lande eller gå ned på vann.

2. Dersom et sanitetsluftfartøy på grunn av navigasjonsfeil eller på grunn av en nødssituasjon som påvirker sikkerheten ved flygningen, skulle overfly territoriet til en nøytral eller annen stat som ikke er part i konflikten, uten å ha en avtale eller i strid med vilkårene i en avtale, skal det gjøre alt det kan for å gi underretning om flygningen og for å gi seg selv til kjenne. Så snart et slikt sanitetsluftfartøy er gjenkjent, skal vedkommende stat ta alle rimelige skritt for å påby det å lande eller gå ned på vann slik som nevnt i Artikkel 30, paragraf 1, eller for å treffe andre tiltak for å beskytte sine egne interesser, og i begge tilfeller gi luftfartøyet tid til å etterkomme ordren før den tyr til et angrep på luftfartøyet.

3. Dersom et sanitetsluftfartøy, med hjemmel i en avtale eller under de omstendigheter som er nevnt i paragraf 2, lander eller går ned på vann innenfor territoriet til en nøytral eller annen stat som ikke er part i konflikten, enten det er beordret til å gjøre dette eller av andre grunner, skal vedkommende luftfartøy være gjenstand for inspeksjon i den hensikt å fastslå om det i virkeligheten er et sanitetsluftfartøy. Inspeksjonen skal påbegynnes uten opphold og skal gjennomføres hurtig. Den inspiserende part skal ikke kreve at sårede og syke tilhørende den part som bruker flyet, skal tas ut av dette med mindre slik forflytning er absolutt nødvendig av hensyn til inspeksjonen. Den inspiserende part skal i alle tilfelle sikre at tilstanden til de sårede og syke ikke blir forverret ved inspeksjonen eller forflytningen. Dersom inspeksjonen viser at luftfartøyet virkelig er et sanitetsluftfartøy, skal luftfartøyet med de ombordværende, unntatt de som må anholdes i samsvar med de folkerettslige regler som kommer til anvendelse under væpnet konflikt, tillates å fortsette flygningen, og det skal gis rimelig assistanse for den fortsatte flygning. Dersom inspeksjonen viser at luftfartøyet ikke er et sanitetsluftfartøy, skal det beslaglegges, og de ombordværende skal behandles i samsvar med reglene i paragraf 4.

4. Unntatt de som gjør dette rent midlertidig, skal de sårede, syke og skipbrudne som med samtykke av de lokale myndigheter forlater et sanitetsluftfartøy på territoriet til en nøytral eller annen stat som ikke er part i konflikten, anholdes av vedkommende stat på en slik måte at de ikke igjen kan delta i fiendtlighetene dersom dette er påbudt i de folkerettslige regler som kommer til anvendelse under væpnet konflikt, og annet ikke er avtalt mellom vedkommende stat og partene i konflikten. Omkostninger vedrørende sykehusbehandling og internering skal belastes den stat disse personer tilhører.

5. Nøytrale eller andre stater som ikke er parter i konflikten, skal la eventuelle vilkår for og begrensninger vedrørende sanitetsluftfartøyers overflygning eller sanitetsluftfartøyers landing på deres territorium bli anvendt likt overfor samtlige parter i konflikten.

AVSNITT III. SAVNEDE OG DØDE PERSONER

Artikkel 32.Alminnelig prinsipp

Under gjennomføringen av bestemmelsene i dette avsnitt skal virksomheten til de kontraherende parter, til partene i konflikten og til de internasjonale humanitære organisasjoner nevnt i Konvensjonene og i denne Protokoll, hovedsakelig være motivert ut fra de pårørendes rett til å få kjennskap til sine slektningers skjebne.

Artikkel 33.Savnede personer

1. Så snart omstendighetene tillater det, og senest når kamphandlingene er opphørt, skal hver av partene i konflikten søke etter de personer som er meldt savnet av en motpart. En slik motpart skal oversende alle relevante opplysninger om vedkommende personer for å lette slike ettersøkninger.

2. Med hensyn til personer som ikke vil nyte godt av mer gunstige fremgangsmåter i henhold til Konvensjonene og denne Protokoll, skal hver av partene i konflikten, i den hensikt å lette innsamlingen av opplysninger i henhold til foregående paragraf:

registrere de opplysninger som er nærmere bestemt i Artikkel 138 i Fjerde Konvensjon vedrørende slike personer som er blitt anholdt, fengslet eller på annen måte holdt i forvaring i mer enn to uker som følge av fiendtligheter eller okkupasjon, eller som er avgått ved døden under noe tidsrom hvor de har vært holdt i fengslig forvaring;

b.	så langt det overhodet er mulig, lette og om nødvendig søke etter og registrere opplysninger vedrørende slike personer dersom de er avgått ved døden under andre omstendigheter som følge av fiendtligheter eller okkupasjon.

3. Opplysninger vedrørende personer som er meldt savnet i henhold til paragraf 1, og anmodninger om slike opplysninger skal sendes enten direkte eller gjennom beskyttelsesmakten eller den Internasjonale Røde Kors-komités Ettersøkningskontor eller nasjonale Røde Kors (Røde Halvmåne, Røde Løve og Sol)-foreninger. Når opplysningene ikke er sendt gjennom den Internasjonale Røde Kors-komité og dens Ettersøkningskontor, skal hver av partene i konflikten påse at slike opplysninger også sendes Ettersøkningskontoret.

4. Partene i konflikten skal søke å bli enige om ordninger for mannskapsgrupper som skal søke etter, identifisere og fjerne døde fra slagmarken, herunder, der det er hensiktsmessig, ordninger for at slike mannskaper ledsages av personell fra motparten når de utfører disse oppdrag i områder som er under motpartens kontroll. Personell som tilhører slike grupper, skal respekteres og beskyttes så lenge de utelukkende utfører disse oppgaver.

Artikkel 34.Avdødes jordiske levninger

1. Dersom deres jordiske levninger eller gravsteder ikke kommer inn under mer gunstige ordninger i henhold til Konvensjonene og denne Protokoll, skal de jordiske levninger etter personer som er avgått ved døden av grunner knyttet til okkupasjon eller under internering som følge av okkupasjon eller fiendtligheter, samt de jordiske levninger etter personer som ikke var statsborgere av det land der de er avgått ved døden som følge av fiendtligheter, respekteres, og gravstedene til alle slike personer skal respekteres, holdes ved like og merkes slik som bestemt i Artikkel 130 i Fjerde Konvensjon.

2. Så snart forholdene og forbindelsene mellom motpartene tillater det, skal de kontraherende parter, som på sine territorier har gravsteder og eventuelt andre steder der de jordiske levninger etter personer som er avgått ved døden som følge av fiendtligheter eller under okkupasjon eller internering, er plassert, inngå avtaler med henblikk på:

a.	å lette adgang for avdødes pårørende og representanter for offisiell krigsgravadministrasjon til gravstedene, samt å regulere de praktiske ordninger for slik adgang;

b.	å beskytte og vedlikeholde slike gravsteder på permanent basis;

c.	å lette hjemsendelse av avdødes jordiske levninger og hans personlige effekter til hjemlandet når dette krever det, eller etter krav fra pårørende såfremt hjemlandet ikke gjør innsigelser.

3. I mangel av avtaler som forutsatt i paragraf 2b) eller c) og dersom avdødes hjemland ikke er villig til å treffe tiltak for egen regning med henblikk på vedlikehold av slike gravsteder, kan den kontraherende part, som har gravstedene liggende på sitt territorium, tilby seg å legge forholdene til rette for hjemsendelse av avdødes jordiske levninger til hjemlandet. Dersom et slikt tilbud ikke blir godtatt, kan den kontraherende part, etter utløpet av 5 år fra tilbudets dato og etter å ha underrettet hjemlandet, treffe tiltak som bestemt i dens egne lover vedrørende kirkegårder og gravsteder.

4. Den kontraherende part som har gravstedene nevnt i denne Artikkel liggende på sitt territorium, skal kun ha adgang til å grave opp de jordiske levninger:

a.	i samsvar med paragrafene 2 c) og 3, eller

når oppgraving er begrunnet med sterke almene hensyn, herunder tilfeller av medisinsk eller etterforskningsmessig nødvendighet, da den kontraherende part i så fall til enhver tid skal respektere de jordiske levninger og gi underretning til hjemlandet om at den har til hensikt å grave opp de jordiske levninger, samt gi nærmere opplysninger om stedet for ny gravlegging.

DEL III
METODER OG VIRKEMIDLER UNDER KRIGFØRINGEN.
STATUS SOM STRIDENDE OG SOM KRIGSFANGE

AVSNITT I. METODER OG VIRKEMIDLER UNDER KRIGFØRINGEN

Artikkel 35.Grunnleggende regler

1. Under enhver væpnet konflikt er retten for konfliktens parter til å velge krigføringsmetoder og -virkemidler ikke ubegrenset.

2. Det er forbudt å bruke våpen, prosjektiler og materiell og krigføringsmetoder som etter sin art vil forårsake unødige skader eller unødvendige lidelser.

3. Det er forbudt å bruke krigføringsmetoder eller -virkemidler som er tilsiktet eller må forventes å forårsake omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet.

Artikkel 36.Nye våpen

Ved studier, utvikling, anskaffelse eller godkjenning av et nytt våpen eller nye krigføringsmetoder eller -virkemidler, skal en kontraherende part være forpliktet til å avgjøre om bruken i sin alminnelighet eller i enkelte tilfeller, ville være forbudt i henhold til denne Protokoll eller til eventuelle andre folkerettsregler som gjelder for vedkommende kontraherende part.

Artikkel 37.Forbud mot svik

1. Det er forbudt å drepe, skade eller ta til fange en motstander ved svikaktig opptreden. Som svik skal anses handlinger som har til hensikt å svikte en motstanders tillit etter å ha forledet ham til å tro at han har rett til beskyttelse eller plikt til å yte beskyttelse i henhold til de folkerettslige regler som gjelder under væpnet konflikt. Følgende handlinger er eksempler på svik:

a.	å late som man vil forhandle under parlamentærflagg eller a simulere overgivelse;

b.	å simulere stridsudyktighet på grunn av sår eller sykdom;

c.	å fingere sivil, ikke-krigførende status; og

d.	å foregi beskyttet status ved hjelp av tegn, emblemer eller uniformer tilhørende De Forente Nasjoner eller nøytrale eller andre stater som ikke er parter i konflikten.

2. Krigslist er ikke forbudt. Som krigslist anses handlinger som tar sikte på å forlede en motstander eller få ham til å opptre overilet, men som ikke overtrer noen folkerettsregel som gjelder under væpnet konflikt, og som ikke er svikaktige da de ikke tilsikter å vinne motstanderens tillit med hensyn til beskyttelse i henhold til ovennevnte folkerett. Følgende er eksempler på krigslist: Bruk av kamuflasje, lokkefeller, skinnmanøvrer og misvisende opplysninger.

Artikkel 38.Anerkjente emblemer

1. Det er forbudt å misbruke kjennetegnet røde kors, røde halvmåne eller røde løve og sol eller andre emblemer, tegn eller signaler fastsatt i Konvensjonene eller i denne Protokoll. Under en væpnet konflikt er det også forbudt å misbruke med vilje andre internasjonalt anerkjente beskyttelsesemblemer, tegn eller signaler, herunder parlamentærflagget og beskyttelsesemblemet for kulturverdier.

2. Det er forbudt å bruke emblemet til De Forente Nasjoner unntatt når dette er godkjent av Organisasjonen.

Artikkel 39.Nasjonalitetsemblemer

1. Under væpnet konflikt er det forbudt å bruke flagg eller militære emblemer, insignier eller uniformer til nøytrale eller andre stater som ikke er parter i konflikten.

2. Bruk av flagg eller militære emblemer, insignier eller uniformer til motpartene er forbudt under angrep eller når hensikten er å skjerme, begunstige, beskytte eller hindre militære operasjoner.

3. Intet i denne Artikkel eller i Artikkel 37, paragraf 1 d) skal ha noen virkning for de eksisterende, alminnelig anerkjente folkerettsregler som gjelder for spionasje eller for bruk av flagg under krigføring til sjøs.

Artikkel 40.Nådesbevisning

Det er forbudt å bestemme at det ikke skal være overlevende, å true en motstander med dette eller å føre kamper på slikt grunnlag.

Artikkel 41.Beskyttelse av en fiende som er kampudyktig

1. En person som er anerkjent eller etter omstendighetene burde anerkjennes som kampudyktig, skal ikke gjøres til gjenstand for angrep.

2. En person er kampudyktig dersom:

a.	han befinner seg i en motparts hender;

b.	han klart tilkjennegir ønske om å overgi seg; eller

c.	han er bevisstløs eller på annen måte gjort kampudyktig på grunn av sår eller sykdom og derfor ikke er i stand til å forsvare seg;

forutsatt at han i ethvert slikt tilfelle avstår fra enhver fiendtlig handling og ikke gjør forsøk på å flykte.

3. Når personer som er berettiget til beskyttelse som krigsfanger, er falt i motpartens hender under uvanlige kampforhold som hindrer deres evakuering slik som bestemt i Del III, avsnitt I i Tredje Konvensjon, skal de løslates, og det skal treffes alle mulige forholdsregler for å trygge deres sikkerhet.

Artikkel 42.Ombordværende i luftfartøyer

1. Ingen person som hopper ut i fallskjerm fra et luftfartøy i nød, skal gjøres til gjenstand for angrep under fallet.

2. Når han når bakken innenfor et territorium som er kontrollert av en motpart, skal den person som har hoppet ut i fallskjerm fra et luftfartøy i nød, gis mulighet til å overgi seg før han gjøres til gjenstand for angrep, med mindre det er åpenbart at han engasjerer seg i en fiendtlig handling.

3. Fallskjermtropper er ikke beskyttet i henhold til denne Artikkel.

AVSNITT II. STATUS SOM STRIDENDE OG SOM KRIGSFANGE

Artikkel 43.Væpnede styrker

1. De væpnede styrker til en part i konflikten består av alle organiserte væpnede styrker, grupper og enheter som står under en kommandostruktur med ansvar overfor vedkommende part når det gjelder de underordnedes opptreden, selv om vedkommende part er representert ved en regjering eller en myndighet som ikke er anerkjent av motparten. Slike væpnede styrker skal være underlagt et internt disiplinærsystem som bl.a. skal sikre etterlevelse av de folkerettsregler som gjelder under væpnet konflikt.

2. Medlemmer av de væpnede styrker til en part i konflikten (utenom sanitetspersonell og feltprester som er dekket av Artikkel 33 i Tredje Konvensjon) er stridende, d.v.s. de har rett til å delta direkte i fiendtligheter.

3. En part i konflikten som innlemmer i sine væpnede styrker et paramilitært eller væpnet rettshåndhevelsesorgan, skal alltid underrette de andre partene i konflikten om dette.

Artikkel 44.Stridende og krigsfanger

1. Enhver stridende, som definert i Artikkel 43, som faller i hendene på en motpart, skal være en krigsfange.

2. Selv om alle stridende har plikt til å overholde de folkerettslige regler som gjelder under væpnet konflikt, skal overtredelser av disse regler ikke berøve en stridende hans rett til status som stridende eller, dersom han faller i hendene på en motpart, hans rett til krigsfangestatus, med mindre annet er bestemt i paragrafene 3 og 4.

3. For å styrke beskyttelsen for sivilbefolkningen mot virkningene av fiendtligheter er de stridende forpliktet til å skille seg ut fra sivilbefolkningen når de deltar i angrep eller i en militær operasjon til forberedelse av et angrep. Da det imidlertid forekommer situasjoner i væpnede konflikter hvor en væpnet stridende på grunn av fiendtlighetenes art ikke kan skille seg ut fra sivilbefolkningen, skal han beholde sin status som stridende, forutsatt at han i slike situasjoner bærer sine våpen åpent:

a.	under hver militær trefning, og

b.	under den tid han er synlig for motparten mens han deltar i en militær deployering forut for et angrep som han skal ta del i.

Handlinger som oppfyller de krav som stilles i denne paragraf, skal ikke anses som svikaktige slik som definert i Artikkel 37, paragraf 1 c).

4. En stridende som faller i hendene på en motpart mens han unnlater å overholde de krav som er fastsatt i annet punktum i paragraf 3, taper sin rett til krigsfangestatus, dog skal han bli gitt beskyttelse som i enhver henseende tilsvarer beskyttelse som er gitt krigsfanger ifølge Tredje Konvensjon og denne Protokoll. Denne beskyttelse omfatter beskyttelse tilsvarende hva som er tilstått krigsfanger ved Tredje Konvensjon i de tilfeller der en slik person er dømt og straffet for straffbare handlinger som han har begått.

5. En stridende som faller i hendene på en motpart på et tidspunkt da han ikke deltar i et angrep eller i en militær operasjon til forberedelsene av et angrep, skal ikke på grunn av tidligere virksomhet tape sin rett til status som stridende og som krigsfange.

6. Denne Artikkel berører ikke en persons rett til å bli ansett som krigsfange i medhold av Artikkel 4 i Tredje Konvensjon.

7. Denne Artikkel tar ikke sikte på å endre den alminnelig anerkjente statspraksis når det gjelder bruk av uniform for stridende som er tilknyttet de regulære, uniformerte væpnede styrker til en part i konflikten.

8. I tillegg til de grupper av personer som er nevnt i Artikkel 13 i Første og Annen Konvensjon, skal alle medlemmer av de væpnede styrker til en part i konflikten, slik som definert i Artikkel 43 i denne Protokoll, ha rett til beskyttelse i henhold til nevnte Konvensjoner dersom de er sårede eller syke eller – når det gjelder Annen Konvensjon – skipbrudne til sjøs eller i andre farvann.

Artikkel 45.Beskyttelse av personer som har deltatt i fiendtligheter

1. En person som deltar i fiendtligheter og faller i hendene på en motpart, skal antas å være en krigsfange og skal derfor være beskyttet i henhold til bestemmelsene i Tredje Konvensjon dersom han krever krigsfangestatus, dersom det synes som om han har krav på slik status, eller dersom den part han tilhører krever slik status på hans vegne ved underretning til den makt som har ham i sin varetekt, eller til beskyttelsesmakten. Skulle det oppstå noen tvil hvorvidt noen slik person har rett til krigsfangestatus, skal han fortsatt ha en slik status og derfor være beskyttet i henhold til Tredje Konvensjon og denne Protokoll inntil hans status er blitt avgjort av et kompetent rettslig organ.

2. Dersom en person som er falt i hendene på en motpart, ikke holdes som krigsfange, og dersom han skal dømmes av vedkommende part for en straffbar handling som skriver seg fra fiendtlighetene, skal han ha rett til å nedlegge påstand med krav på krigsfangestatus overfor et rettslig organ og til å få spørsmålet rettslig avgjort. Når det er mulig i henhold til gjeldende rettergangsmåte, skal denne avgjørelse treffes før selve straffesaken tas opp til domstolsbehandling. Representanter for beskyttelsesmakten skal ha rett til å være til stede under forhandlingene der spørsmålet om krigsfangestatus blir avgjort, med mindre forhandlingene unntaksvis føres for lukkede dører av hensyn til statens sikkerhet. I et slikt tilfelle skal den makt som har ham i sin varetekt, underrette beskyttelsesmakten om dette.

3. Enhver person som har deltatt i fiendtligheter, og som ikke har rett til krigsfangestatus og ikke nyter godt av mer gunstig behandling i samsvar med Fjerde Konvensjon, skal til enhver tid ha rett til beskyttelse i henhold til Artikkel 75 i denne Protokoll. Uansett Artikkel 5 i Fjerde Konvensjon skal enhver slik person på okkupert område også være berettiget til å ha forbindelse med omverdenen i medhold av nevnte Konvensjon, med mindre han er anholdt som spion.

Artikkel 46.Spioner

1. Uansett andre bestemmelser i Konvensjonene eller i denne Protokoll skal enhver som er medlem av de væpnede styrker til en part i konflikten, og som faller i hendene på en motpart mens han er engasjert i spionvirksomhet, ikke ha rett til krigsfangestatus, og han kan behandles som spion.

2. Et medlem av de væpnede styrker til en part i konflikten som, på vegne av vedkommende part og på territorium som kontrolleres av en motpart, samler eller forsøker å samle opplysninger, skal ikke anses for å utføre spionasje dersom han under slik virksomhet bærer sine egne væpnede styrkers uniform.

3. Et medlem av de væpnede styrker til en part i konflikten, bosatt på et territorium okkupert av motparten, som på vegne av den part han tilhører, samler eller forsøker å samle opplysninger av militær verdi innenfor vedkommende territorium, skal ikke anses for å utføre spionasje med mindre han opptrer under falske foregivender eller forsettlig i dølgsmål. Videre skal en slik fastboende ikke tape sin rett til krigsfangestatus, og han kan ikke behandles som spion med mindre han er tatt til fange mens han er engasjert i spionasje.

4. Et medlem av de væpnede styrker til en part i konflikten som ikke er bosatt på territorium okkupert av en motpart, og som er engasjert i spionasje på vedkommende territorium, skal ikke tape sin rett til krigsfangestatus og kan ikke behandles som spion med mindre han er tatt til fange før han på nytt har sluttet seg til de væpnede styrker han tilhører.

Artikkel 47.Leiesoldater

1. En leiesoldat skal ikke ha rett til status som stridende eller som krigsfange.

2. En leiesoldat er enhver person som:

a.	er spesielt rekruttert lokalt eller i utlandet for å kjempe i en væpnet konflikt;

b.	faktisk deltar direkte i fiendtlighetene;

hovedsakelig er motivert til å delta i fiendtlighetene ut fra egen vinnings hensikt, og som av en part i konflikten eller på dennes vegne vitterlig er blitt lovet materiell kompensasjon som er vesentlig høyere enn hva som er lovet eller utbetalt til stridende med tilsvarende grad og funksjoner i de væpnede styrker til vedkommende Part;

d.	ikke er statsborger av en part i konflikten og heller ikke bosatt på territorium kontrollert av en part i konflikten;

e.	ikke er medlem av de væpnede styrker til en part i konflikten; og

f.	ikke er blitt sendt av en stat som ikke er en part i konflikten, i offisielt oppdrag som et medlem av denne stats væpnede styrker.

DEL IV
SIVILBEFOLKNINGEN

AVSNITT I. ALMINNELIG BESKYTTELSE MOT VIRKNINGENE AV FIENDTLIGHETER

Kapittel I. GRUNNREGEL OG VIRKEOMRÅDE

Artikkel 48.Grunnregel

For å sikre respekt for og beskyttelse av sivilbefolkningen og sivile gjenstander, skal partene i konflikten til enhver tid skille mellom sivilbefolkningen og de stridende og mellom sivile gjenstander og militære mål og skal således bare rette sine operasjoner mot militære mål.

Artikkel 49.Definisjon av angrep og virkeområde

1. «Angrep» betyr voldshandlinger rettet mot motstanderen, enten offensivt eller defensivt.

2. Bestemmelsene i denne Protokoll med hensyn til angrep får anvendelse på ethvert angrep uansett på hvilket territorium de blir foretatt, innbefattet nasjonalt territorium tilhørende en part i konflikten, men som er under kontroll av en motpart.

3. Bestemmelsene i dette Avsnitt får anvendelse på enhver krigføring på land, i luften eller til sjøs som kan få virkning for sivilbefolkningen, sivile enkeltpersoner eller sivile gjenstander på land. Videre gjelder de alle angrep fra sjøen eller fra luften rettet mot mål på land, men får for øvrig ingen virkning for de folkerettslige regler som gjelder under væpnet konflikt til sjøs eller i luften.

4. Bestemmelsene i dette Avsnitt kommer som tillegg til reglene vedrørende humanitær beskyttelse i Fjerde Konvensjon, særlig i dennes Del II, og i andre internasjonale avtaler som er bindende for de kontraherende parter, og kommer dessuten som tillegg til andre folkerettslige regler vedrørende beskyttelse av sivilpersoner og sivile gjenstander på land, til sjøs eller i luften mot virkningene av fiendtligheter.

Kapittel II. SIVILPERSONER OG SIVILBEFOLKNINGEN

Artikkel 50.Definisjon av sivilpersoner og sivilbefolkningen

1. En sivilperson er enhver som ikke hører til noen av de persongrupper som det vises til i Artikkel 4 A 1), 2), 3) og 6) i Tredje Konvensjon og i Artikkel 43 i denne Protokoll. I tilfelle tvil hvorvidt en person er sivil, skal vedkommende anses som en sivilperson.

2. Sivilbefolkningen omfatter alle som er sivile.

3. Tilstedeværelsen blant sivilbefolkningen av personer som ikke faller inn under definisjonen av sivilpersoner, skal ikke frata befolkningen dens sivile karakter.

Artikkel 51.Beskyttelse av sivilbefolkningen

1. Sivilbefolkningen og de enkelte sivilpersoner skal ha alminnelig beskyttelse mot farer som oppstår av militære operasjoner. For å virkeliggjøre denne beskyttelse skal følgende regler, som kommer i tillegg til andre gjeldende folkerettslige regler, overholdes under enhver omstendighet.

2. Sivilbefolkningen som sådan og de enkelte sivilpersoner skal ikke være gjenstand for angrep. Voldshandlinger eller trusler om vold som har som hovedhensikt å spre terror blant sivilbefolkningen, er forbudt.

3. Sivilpersoner skal nyte godt av den beskyttelse som reglene i dette Avsnitt gir dem, med mindre, og så lenge, de deltar direkte i fiendtligheter.

4. Vilkårlige angrep er forbudt. Vilkårlige angrep er:

a.	angrep som ikke er rettet mot et spesifikt militært mål;

b.	angrep som tar i bruk en kampmetode eller et kampmiddel som ikke kan rettes mot et spesifikt militært mål; eller

c.	angrep som tar i bruk en kampmetode eller et kampmiddel som har virkninger som ikke kan begrenses slik denne Protokoll krever;

og som derfor i hvert slikt tilfelle er av den art at det rammer militære mål og sivilpersoner eller sivile gjenstander på tilfeldig måte.

5. Blant andre skal følgende angrepsformer ansees som vilkårlige:

a.	et angrep ved bombardement ved hjelp av metoder eller midler som behandler som et enkelt militært mål en rekke klart avgrensede og tydelige militære mål plassert i en by, landsby eller annet område som inneholder en lignende konsentrasjon av sivilpersoner eller sivile gjenstander; og

b.	et angrep som må antas å forårsake tilfeldige tap av sivilpersoners liv, skade på sivilperson, skade på sivile gjenstander, eller en kombinasjon av slike følger som ville være for omfattende i relasjon til den forventede konkrete og direkte militære fordel.

6. Angrep mot sivilbefolkningen eller sivilpersoner gjennom represalier er forbudt.

7. Tilstedeværelsen eller forflytningen av sivilbefolkningen eller enkelte sivilpersoner skal ikke utnyttes til å oppnå at visse steder eller områder ikke kan være gjenstand for militære operasjoner, og spesielt ikke til forsøk på å skjerme militære mål mot angrep eller på å skjerme, fremme eller hindre militære operasjoner. Partene i konflikten skal ikke lede forflytninger av sivilbefolkningen eller enkelte sivilpersoner med henblikk på å forsøke å skjerme militære mål mot angrep eller skjerme militære operasjoner.

8. Eventuell overtredelse av disse forbud skal ikke frita partene i konflikten for deres rettslige forpliktelser med hensyn til sivilbefolkningen og sivilpersoner, herunder forpliktelsen til å treffe de nødvendige forholdsregler som fastsatt i Artikkel 57.

Kapittel III. SIVILE GJENSTANDER

Artikkel 52.Alminnelig beskyttelse av sivile gjenstander

1. Sivile gjenstander skal ikke være gjenstand for angrep eller represalier. Sivile gjenstander er enhver gjenstand som ikke er militært mål, slik som definert i paragraf 2.

2. Angrep skal være strengt begrenset til militære mål. Når det gjelder gjenstander, er militære mål begrenset til de gjenstander som ut fra art, plassering, formål eller bruk gir et effektivt bidrag til militære aksjoner, og som total eller delvis ødeleggelse, erobring eller nøytralisering av, etter de da rådende omstendigheter byr på en avgjort militær fordel.

3. I tilfelle av tvil hvorvidt en gjenstand som normalt brukes til sivile formål, som f.eks. et sted for gudsdyrkelse, et hus eller annen bopel eller en skole, blir anvendt til å gi et effektivt bidrag til militære aksjoner, skal den ansees for ikke å bli brukt på en slik måte.

Artikkel 53.Beskyttelse av kulturgjenstander og av steder for gudsdyrkelse

Uten at dette berører bestemmelsene i Haag-konvensjonen av 14. mai 1954 om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt og andre relevante internasjonale aktstykker, er det forbudt:

a.	å begå noen fiendtlige handlinger rettet mot historiske monumenter, kunstverk eller steder for gudsdyrkelse som utgjør folkenes kulturelle eller åndelige arv;

b.	å bruke slike gjenstander til støtte for militære tiltak;

c.	å gjøre slike gjenstander til gjenstand for represalier.

Artikkel 54.Beskyttelse av gjenstander som er uunnværlige for at sivilbefolkningen kan overleve

1. Utsulting av sivilpersoner som krigføringsmetode er forbudt.

2. Uansett motivet, enten det er for å utsulte sivilpersoner, få dem til å flytte bort eller av noe annet motiv, er det forbudt å angripe, ødelegge, fjerne eller gjøre ubrukelige gjenstander som er uunnværlige for at sivilbefolkningen kan overleve, slik som matvarer, jordbruksområder for produksjon av matvarer, avlinger, buskap, drikkevannsinstallasjoner og -forsyninger, samt overrislingsanlegg i den bestemte hensikt å berøve sivilbefolkningen eller motparten disse goder på grunn av den betydning de har for deres evne til å overleve.

3. Forbudene i paragraf 2 gjelder ikke for slike gjenstander nevnt i paragrafen og brukt av motparten:

a.	utelukkende til underhold av medlemmer av vedkommende parts væpnede styrker; eller

om ikke til underhold, så til direkte støtte for militære aksjoner, dog forutsatt at mot disse gjenstander skal det under ingen omstendigheter rettes aksjoner som kan forventes å levne sivilbefolkningen så lite mat eller vann at dette vil forårsake hungersnød blant sivilbefolkningen eller tvinge den til fraflytting.

4. Disse gjenstander skal ikke være gjenstand for represalier.

5. I erkjennelse av de livsviktige krav som påhviler en part i konflikten i forsvaret av dens nasjonale territorium mot invasjon, tillates en part i konflikten å gjøre unntak fra forbudene i paragraf 2 innenfor slikt territorium under dens egen kontroll der dette er nødvendig av tvingende militære grunner.

Artikkel 55.Beskyttelse av naturmiljøet

1. Under krigføring skal det tas omsorg for å beskytte naturmiljøet mot omfattende, langvarige og alvorlige skader. Denne beskyttelse omfatter et forbud mot å bruke krigføringsmetoder eller -midler som er tiltenkt eller som må forventes å forårsake slike skader på naturmiljøet og dermed true befolkningens helse eller muligheter til å overleve.

2. Angrep på naturmiljøet i form av represalier er forbudt.

Artikkel 56.Beskyttelse av anlegg og installasjoner som innebærer katastrofefare

1. Selv når disse gjenstander utgjør militære mål, skal ikke anlegg eller installasjoner som innebærer katastrofefare, nemlig demninger, diker og kjernekraftanlegg, gjøres til gjenstand for angrep, dersom et slikt angrep kan forårsake at kreftene som innebærer katastrofefare, frigjøres med etterfølgende alvorlige tap blant sivilbefolkningen. Andre militære mål som befinner seg ved eller i nærheten av slike anlegg eller installasjoner, skal ikke gjøres til gjenstand for angrep dersom et slikt angrep kan forårsake at kreftene som innebærer katastrofefare, frigjøres fra anleggene eller installasjonene med etterfølgende alvorlige tap blant sivilbefolkningen.

2. Den særlige beskyttelse mot angrep som bestemt i paragraf 1, skal opphøre:

a.	når det gjelder en demning eller et dike, bare dersom de brukes til annet enn sine normale funksjoner og på regelmessig og avgjørende måte til direkte støtte for militære operasjoner, og dersom et slikt angrep er den eneste praktisk mulige måte å bringe en slik støtte til opphør;

b.	når det gjelder et kjemekraftanlegg, bare dersom det leverer elektrisk kraft på regelmessig og avgjørende måte til direkte støtte for militære operasjoner, og dersom et slikt angrep er den eneste praktisk mulige måte å bringe slik støtte til opphør;

når det gjelder andre militære mål som befinner seg på eller i nærheten av disse anlegg eller installasjoner, bare dersom de brukes på regelmessig og avgjørende måte til direkte støtte for militære operasjoner, og dersom et slikt angrep er den eneste praktisk mulige måte å bringe slik støtte til opphør.

3. I alle tilfeller skal sivilbefolkningen og de enkelte sivilpersoner fortsatt ha rett til all den beskyttelse som gis dem av folkeretten, herunder beskyttelsen gjennom forholdsregler som bestemt i Artikkel 57. Dersom beskyttelsen opphører og noen av de anlegg, installasjoner eller militære mål som er nevnt i paragraf 1, blir angrepet, skal alle praktisk mulige forholdsregler tas for å unngå frigjøring av de krefter som innebærer katastrofefare.

4. Det er forbudt å gjøre noen av de anlegg, installasjoner eller militære mål som er nevnt i paragraf 1, til gjenstand for represalier.

5. Partene i konflikten skal søke å unngå at eventuelle militære mål blir plassert i nærheten av de anlegg eller installasjoner som er nevnt i paragraf 1. Likevel skal installasjoner som er oppført utelukkende til forsvar av de beskyttede anlegg eller installasjoner mot angrep, være tillatt, og skal ikke gjøres til gjenstand for angrep forutsatt at de under fiendtligheten bare brukes i forsvarsaksjoner som er nødvendige som reaksjon mot angrep rettet mot de beskyttede anlegg eller installasjoner, og at bevæpningen er begrenset til våpen som bare er i stand til å slå tilbake en fiendtlig aksjon rettet mot de beskyttede anlegg eller installasjoner.

6. Det henstilles til de kontraherende parter og til partene i konflikten å inngå nærmere avtaler seg imellom med sikte på å gi ytterligere beskyttelse for gjenstander som inneholder krefter som innebærer katastrofefare.

7. For å lette identifisering av de gjenstander som er beskyttet i henhold til denne Artikkel, kan partene i konflikten merke dem med et spesielt merke bestående av tre skarpt orangefargede sirkler i en gruppe og plassert på samme akse, slik som nærmere bestemt i Artikkel 16 i Vedlegg I til denne Protokoll. Mangel på slik merking fritar ikke på noen måte noen part i konflikten fra forpliktelsene i henhold til denne Artikkel.

Kapittel IV. FORHOLDSREGLER

Artikkel 57.Forholdsregler under angrep

1. Under utføringen av militære operasjoner skal det tas kontinuerlig omsorg for å skåne sivilbefolkningen, sivilpersoner og sivile gjenstander.

2. Når det gjelder angrep, skal følgende forholdsregler tas:

a.	de som planlegger eller treffer beslutning om angrep, skal:

gjøre alt som er praktisk mulig for å forvisse seg om at angrepsmålene hverken er sivilpersoner eller sivile gjenstander, og at de ikke er gjenstand for spesiell beskyttelse, men er militære mål som definert i Artikkel 52, paragraf 2, og at det ikke er forbudt i henhold til reglene i denne Protokoll å angripe dem.

ii)	ta alle praktisk mulige forholdsregler ved valg av angrepsmidler og -metoder med sikte på å unngå eller i hvert fall å minske tilfeldig tap av sivilpersoners liv, skade på sivilperson og skade på sivile gjenstander;

iii)	avstå fra å beslutte iverksatt noe angrep som kan forventes å forårsake tilfeldig tap av sivilpersoners liv, skade på sivilperson, skade på sivile gjenstander eller en kombinasjon av slike følger som ville være for omfattende i relasjon til den forventede konkrete og direkte militære fordel;

et angrep skal avlyses eller stilles i bero dersom det blir åpenbart at målet ikke er et militært mål, eller at det er gjenstand for spesiell beskyttelse, eller at angrepet kan forventes å forårsake tilfeldig tap av sivilpersoners liv, skade på sivilperson, skade på sivile gjenstander eller en kombinasjon av slike følger som ville være for omfattende i relasjon til den forventede konkrete og direkte militære fordel;

c.	effektiv forhåndsvarsling skal gis om angrep som kan berøre sivilbefolkningen, med mindre omstendighetene ikke tillater dette.

3. Når det er mulig å velge mellom flere militære mål for å oppnå en tilsvarende militær fordel, skal det mål velges som et angrep på kan forventes å utsette sivilpersoners liv og sivile gjenstander for minst fare.

4. Under utøvelsen av militære operasjoner til sjøs eller i luften skal hver av partene i konflikten, i samsvar med sine rettigheter og plikter i henhold til de folkerettslige regler som gjelder under væpnet konflikt, treffe alle rimelige forholdsregler for å unngå tap av sivilpersoners liv og skade på sivile gjenstander.

5. Ingen bestemmelse i denne Artikkel kan forstås slik at den tillater noe angrep på sivilbefolkningen, sivilpersoner eller sivile gjenstander.

Artikkel 58.Forholdsregler mot virkningene av angrep

Partene i konflikten skal, så langt det er mulig:

a.	uten at dette berører Artikkel 49 i Fjerde Konvensjon, søke å flytte sivilbefolkningen, enkelte sivilpersoner og sivile gjenstander under deres kontroll bort fra den umiddelbare nærhet av militære mål;

b.	unngå å plassere militære mål innenfor eller i nærheten av tett befolkede områder;

c.	ta de øvrige nødvendige forholdsregler for å beskytte sivilbefolkningen, de enkelte sivilpersoner og sivile gjenstander under deres kontroll mot de farer som følger av militære operasjoner.

Kapittel V. OMRÅDER OG SONER UNDER SPESIELL BESKYTTELSE

Artikkel 59.Ikke-forsvarte områder

1. Det er forbudt for partene i konflikten å angripe på noen som helst måte ikke-forsvarte områder.

2. Vedkommende myndigheter til en part i konflikten kan erklære som ikke-forsvart område ethvert bebodd strøk nær eller i en sone som ligger åpen for en motparts okkupasjon, og der væpnede styrker er i kontakt. Et slikt område skal oppfylle følgende vilkår:

a.	alle stridende samt mobile våpen og mobilt militærutstyr må være blitt evakuert;

b.	ingen bruk i fiendtlig øyemed skal gjøres av faste militære anlegg eller forlegninger;

c.	ingen fiendtlig handling skal begås av myndighetene eller av befolkningen; og

d.	ingen virksomhet til støtte for militære operasjoner skal foretas.

3. Tilstedeværelsen i et slikt område av personer som er spesielt beskyttet i henhold til Konvensjonene og denne Protokoll, samt av politistyrker som er holdt tilbake utelukkende med det formål å opprettholde ro og orden, er ikke i strid med vilkårene fastsatt i paragraf 2.

4. Erklæringen gjort i henhold til paragraf 2 skal stiles til motparten og skal definere og beskrive så nøyaktig som mulig grensene for det ikke-forsvarte område. Den part i konflikten som er adressat for erklæringen, skal erkjenne mottakelse av erklæringen og skal behandle vedkommende område som et ikke-forsvart område, med mindre vilkårene fastsatt i paragraf 2 i virkeligheten ikke er oppfylt, da den mottakende part i så fall straks skal opplyse den erklærende part om dette. Selv om vilkårene fastsatt i paragraf 2 ikke er oppfylt, skal området fortsatt nyte godt av den beskyttelse som er fastsatt ved de øvrige bestemmelser i denne Protokoll og ved de øvrige folkerettslige regler som gjelder under væpnet konflikt.

5. Partene i konflikten kan avtale å opprette ikke-forsvarte områder, selv om slike områder ikke oppfyller vilkårene fastsatt i paragraf 2. Avtalen bør definere og beskrive så nøyaktig som mulig grensene for det ikke-forsvarte område; om nødvendig kan avtalen fastsette kontrollmetoder.

6. Den part som har kontroll over et område som en slik avtale gjelder for, skal merke området, så langt dette er mulig, ved hjelp av slike tegn som måtte være avtalt med den annen part, og som skal oppsettes der de er klart synlige, spesielt på vedkommende områders perimeter og grenser, samt på hovedveier.

7. Et område taper sin status som ikke-forsvart område når det opphører å oppfylle vilkårene fastsatt i paragraf 2 eller i avtalen nevnt i paragraf 5. I et slikt tilfelle skal området fortsatt nyte godt av den beskyttelse som er fastsatt ved de øvrige bestemmelser i denne Protokoll og ved de øvrige folkerettslige regler som gjelder under væpnet konflikt.

Artikkel 60.Demilitariserte soner

1. Det er forbudt for partene i konflikten å utvide sine militære operasjoner til soner som de ved avtale har tillagt demilitarisert status, dersom en slik utvidelse er i strid med betingelsene i denne avtale.

2. Avtalen skal være en uttrykkelig avtale, den kan inngås muntlig eller skriftlig, enten direkte eller gjennom en beskyttelsesmakt eller en upartisk humanitær organisasjon, og den kan inneholde gjensidige og samstemmende erklæringer. Avtalen kan inngås så vel i fredstid som etter utbruddet av fiendtligheter, og den bør definere og beskrive så nøyaktig som mulig grensene for den demilitariserte sone og om nødvendig fastsette kontrollmetoder.

3. Gjenstanden for en slik avtale skal normalt være en sone som oppfyller følgende vilkår:

a.	alle stridende samt mobile våpen og mobilt militærutstyr må være blitt evakuert;

b.	ingen bruk i fiendtlig øyemed skal gjøres av faste militære anlegg eller forlegninger;

c.	ingen fiendtlig handling skal begås av myndighetene eller av befolkningen; og

d.	enhver virksomhet knyttet til miltære operasjoner må ha opphørt.

Partene i konflikten skal bli enige om den fortolkning vilkåret fastsatt i bokstav (d) skal ha, og om de personer som skal ha adgang til den demilitariserte sone utenom dem som er nevnt i paragraf 4.

4. Tilstedeværelsen i en slik sone av personer som er spesielt beskyttet i henhold til Konvensjonene og denne Protokoll, samt av politistyrker som er holdt tilbake utelukkende med det formål å opprettholde ro og orden, er ikke i strid med vilkårene fastsatt i paragraf 3.

5. Den part som har kontroll over en slik sone, skal merke den, så langt dette er mulig, ved hjelp av slike tegn som måtte være avtalt med den annen part, og som skal oppsettes der de er klart synlige, spesielt på vedkommende sones perimeter og grenser, samt på hovedveier.

6. Dersom kamphandlingene nærmer seg den demilitariserte sone, og dersom partene i konflikten er blitt enige om dette, kan ingen av dem bruke sonen til formål som er knyttet til utføringen av militære operasjoner, eller ensidig oppheve dens status.

7. Dersom en av partene i konflikten begår et vesentlig brudd på bestemmelsene i paragrafene 3 eller 6, skal den annen part være løst fra sine forpliktelser i henhold til avtalen som tillegger sonen demilitarisert status. Under en slik eventualitet taper sonen sin status, men den skal fortsatt nytte godt av beskyttelsen som er fastsatt ved de øvrige bestemmelser i denne Protokoll og ved de øvrige folkerettslige regler som gjelder under væpnet konflikt.

Kapittel VI. SIVILFORSVAR

Artikkel 61.Definisjoner og virkeområde

I denne Protokoll skal:

«Sivilforsvar» bety utøvelsen av noen eller samtlige av de humanitære oppgaver som er nevnt nedenfor, og som tar sikte på å beskytte sivilbefolkningen mot farer fra, og å hjelpe den til å overvinne de umidelbare virkningene av, fiendtligheter eller katastrofer, og dessuten å legge forholdene til rette for at den kan overleve. Disse oppgaver er:

varsling;

ii)	evakuering;

iii)	administrasjon av tilfluktsrom;

iv)	administrasjon av mørkleggingstiltak;

v)	redningsaksjoner;

vi)	sanitetstjenester, herunder førstehjelp og religiøs bistand;

vii)	bekjempelse av brann;

viii)

rekognosering og merking av farlige områder;

ix)	dekontaminering og lignende vernetiltak;

x)	nødsinnkvartering og nødsforsyninger;

xi)	bistand i nødssituasjoner til å gjenopprette og opprettholde orden i skaderammede områder;

xii)	reparasjon i krisetilfelle av uunnværlige offentlige innretninger;

xiii)

nødstiltak for å ta hånd om de døde;

xiv)	bistand til å bevare gjenstander som er av vesentlig betydning for å overleve;

xv)	supplerende virksomhet som er nødvendig for å gjennomføre noen av oppgavene nevnt ovenfor, herunder, men ikke begrenset til, planlegging og organisering;

b.	«Sivilforsvarsorganisasjoner» bety de institusjoner og andre enheter som er organisert eller godkjent av de kompetente myndigheter til en part i konflikten til å utføre noen av de oppgaver som er nevnt under (a), og som er tillagt og beskjeftiget utelukkende med slike oppgaver;

c.	«Personell» tilhørende sivilforsvarsorganisasjoner bety de personer som en part i konflikten har tillagt utelukkende å utføre de oppgaver som er nevnt under (a), herunder personell som vedkommende parts kompetente myndigheter har tillagt utelukkende å administrere slike organisasjoner;

d.	«Materiell» tilhørende sivilforsvarsorganisasjoner bety utstyr, forsyninger og transportmidler som brukes av disse organisasjoner for å utføre de oppgaver som er nevnt under (a).

Artikkel 62.Alminnelig beskyttelse

1. Sivile sivilforsvarsorganisasjoner og deres personell skal respekteres og beskyttes i medhold av bestemmelsene i denne Protokoll, særlig bestemmelsene i dette Avsnitt. De skal ha rett til å utføre sine sivilforsvarsoppgaver, unntatt i tilfeller av tvingende militær nødvendighet.

2. Bestemmelsene i paragraf 1 skal også få anvendelse på sivilpersoner som uten å være medlemmer av sivile sivilforsvarsorganisasjoner, følger en appell fra de kompetente myndigheter, og som utfører sivilforsvarsoppgaver under deres kontroll.

3. Bygninger og materiell som brukes til sivilforsvarsformål, samt tilfluktsrom for sivilbefolkningen, er dekket av reglene i Artikkel 52. Gjenstander som brukes til sivilforsvarsformål, må ikke ødelegges eller brukes til annet enn til deres egentlige formål, unntatt av den part de tilhører.

Artikkel 63.Sivilforsvar på okkupert område

1. På okkuperte områder skal sivile sivilforsvarsorganisasjoner motta fra myndighetene de hjelpemidler som er nødvendige for utføringen av oppgavene. Under ingen omstendigheter skal deres personell tvinges til å utøve virksomheter som vil komme i veien for den behørige utførelse av disse oppgaver. Okkupasjonsmakten skal ikke foreta endringer i strukturen eller vedrørende personellet til slike organisasjoner på noen måte som kan sette den effektive utøvelse av deres oppdrag på spill. Det skal ikke kreves av disse organisasjoner at de skal prioritere okkupasjonsmaktens statsborgere eller interesser.

2. Okkupasjonsmakten skal ikke pålegge, tvinge eller bevege sivile sivilforsvarsorganisasjoner til å utføre sine oppgaver på noen måte som er til skade for sivilbefolkningens interesser.

3. Okkupasjonsmakten kan avvæpne sivilforsvarspersonell av sikkerhetsgrunner.

4. Okkupasjonsmakten skal hverken foreta omdisponeringer i den vanlige bruk av eller rekvirere bygninger og materiell som tilhører eller brukes av sivilforsvarsorganisasjoner, dersom slik omdisponering eller rekvisisjon vil være til skade for sivilbefolkningen.

5. Forutsatt at den alminnelige regel i paragraf 4 fortsatt overholdes kan okkupasjonsmakten rekvirere eller omdisponere disse ressurser på følgende særlige vilkår:

a.	at bygningene eller materiellet er nødvendig for å tilfredsstille andre av sivilbefolkningens behov, og

b.	at rekvisisjonen eller omdisponeringen ikke skal opprettholdes utover den tid det er nødvendig.

6. Okkupasjonsmakten skal hverken omdisponere eller rekivrere tilfluktsrom som er stilt til rådighet for sivilbefolkningen, eller som denne befolkning har behov for.

Artikkel 64.Sivile sivilforsvarsorganisasjoner tilhørende nøytrale eller andre stater som ikke er parter i konflikten, og internasjonale samordningsorganisasjoner

1. Artiklene 62, 63, 65 og 66 skal også anvendes på personell og materiell tilhørende sivile sivilforsvarsorganisasjoner til nøytrale eller andre stater som ikke er parter i konflikten, og som utfører sivilforsvarsoppgaver som nevnt i Artikkel 61 på territoriet til en part i konflikten og med vedkommende parts samtykke og under dennes kontroll. Underretning om slik assistanse skal gis så snart som mulig til enhver berørt motpart. Under ingen omstendigheter skal denne virksomhet anses som innblanding i konflikten. Dog bør slik virksomhet utføres under tilbørlig hensynstaken til sikkerhetsinteressene til de berørte parter i konflikten.

2. De parter i konflikten som mottar slik assistanse som nevnt i paragraf 1, og de kontraherende parter som yter slik assistanse, bør legge forholdene til rette for en internasjonal samordning av slike sivilforsvarsaksjoner når dette er hensiktsmessig. I slike tilfelle er vedkommende internasjonale organisasjoner dekket av bestemmelsene i dette Kapittel.

3. På okkuperte områder kan okkupasjonsmakten bare utelukke eller begrense virksomheten til sivile sivilforsvarsorganisasjoner tilhørende nøytrale eller andre stater som ikke er parter i konflikten, og til internasjonale samordningsorganisasjoner dersom den kan sikre en tilfredsstillende gjennomføring av sivilforsvarsoppgavene ved hjelp av sine egne ressurser eller det okkuperte områdes ressurser.

Artikkel 65.Opphør av beskyttelse

1. Den beskyttelse som sivile sivilforsvarsorganisasjoner, deres personell, bygninger, tilfluktsrom og materiell har krav på, skal ikke opphøre med mindre de begår eller brukes til å begå handlinger som faller utenom deres egentlige oppgaver, og er til skade for fienden. Beskyttelsen kan imidlertid bare opphøre etter at det er blitt gitt varsel, der en rimelig frist blir fastsatt i alle tilfelle hvor dette er hensiktsmessig, og dersom det fortsatt ikke er tatt hensyn til dette varsel.

2. Følgende skal ikke anses som handlinger til skade for fienden:

a.	at sivilforsvarsoppgaver utføres under ledelse eller kontroll av militære myndigheter;

b.	at sivilt slvilforsvarspersonell samarbeider med militært personell under utførelsen av sivilforsvarsoppgaver, eller at en del militært personell er knyttet til sivile sivilforsvarsorganisasjoner;

c.	at utførelsen av sivilforsvarsoppgaver tilfeldigvis kan være til fordel for militære ofre, særlig dem som er kampudyktige.

3. Det skal heller ikke anses som en handling til skade for fienden at sivilt slvilforsvarspersonell bærer lette personlige våpen for å opprettholde orden eller til selvforsvar. I områder hvor kamphandlinger på land pågår eller ventelig vil finne sted, skal partene i konflikten imidlertid treffe de nødvendige tiltak for å begrense slike våpen til håndvåpen, slik som pistoler og revolvere, og dermed gjøre det lettere å skille mellom slvilforsvarspersonell og stridende. Selv om slvilforsvarspersonell bærer andre lette personlige våpen i slike områder, skal de likevel respekteres og beskyttes så snart de er blitt gjenkjent som sivilforsvarspersonell.

4. Heller ikke skal oppsetning av sivile sivilforsvarsorganisasjoner etter militære linjer samt tvungen tjeneste i dem berøve sivile sivilforsvarsorganisasjoner den beskyttelse som tilkommer dem etter dette Kapittel.

Artikkel 66.Identifikasjon

1. Hver av partene i konflikten skal søke å sikre at dens sivilforsvarsorganisasjoner, deres personell, bygninger og materiell kan identifiseres mens de utelukkende brukes til å utføre sivilforsvarsoppgaver. Tilfluktsrom stilt til rådighet for sivilbefolkningen bør på tilsvarende måte kunne identifiseres.

2. Hver av partene i konflikten skal også søke å innføre og iverksette metoder og fremgangsmåter som vil gjøre det mulig å gjenkjenne sivile tilfluktsrom samt sivilforsvarspersonell, bygninger og materiell som er påført sivilforsvarets internasjonale kjennemerke.

3. På okkuperte områder og i områder hvor kamper pågår eller sannsynligvis vil finne sted, bør sivilt sivilforsvarspersonell kunne gjenkjennes ved hjelp av sivilforsvarets internasjonale kjennemerke og ved et identitetskort som bekrefter deres status.

4. Sivilforsvarets internasjonale kjennemerke er en likesidet blå trekant på orange bunn når det anvendes for beskyttelsen av sivilforsvarsorganisasjoner, deres personell, bygninger og materiell og for sivile tilfluktsrom.

5. I tillegg til kjennemerket kan partene i konflikten gjøre avtale om bruk av kjenningssignaler i identifikasjonsøyemed for sivilforsvaret.

6. Anvendelsen av bestemmelsene i paragrafene 1–4 er regulert i Kapittel V i Vedlegg I til denne Protokoll.

7. Med samtykke av de kompetente nasjonale myndigheter kan merket nevnt i paragraf 4 brukes i identifikasjonsøyemed for sivilforsvaret i fredstid.

8. De kontraherende parter og partene i konflikten skal treffe de nødvendige tiltak for å føre tilsyn med bruken av sivilforsvarets internasjonale kjennemerke og forhindre eller motvirke ethvert misbruk.

9. Identifikasjonen av sivilforsvarets sanitetspersonell og sjelesørgere, sanitetsavdelinger og sanitetstransporter er også regulert i Artikkel 18.

Artikkel 67.Medlemmer av de væpnede styrker og militære avdelinger som er beordret til tjeneste ved sivilforsvarsorganisasjoner

1. Medlemmer av de væpnede styrker og militære avdelinger som er beordret til tjeneste ved sivilforsvarsorganisasjoner, skal respekteres og beskyttes forutsatt:

a.	at slikt personell og slike avdelinger på permanent basis er beordret til tjeneste ved og utelukkende brukes til å utføre noen av de oppgaver som er nevnt i Artikkel 61;

b.	dersom således beordret, at slikt personell ikke utfører andre militære oppgaver i løpet av konflikten;

at slikt personell klart skiller seg ut fra de øvrige medlemmer av de væpnede styrker ved å bære på en iøynefallende måte sivilforsvarets internasjonale kjennemerke, som skal være så stort som forholdene tilsier, og forutsatt at slikt personell er forsynt med identitetskortet som er nevnt i Kapittel V i Vedlegg I til denne Protokoll, og som bekrefter deres status;

d.	at slikt personell og slike avdelinger bare er utstyrt med lette personlige våpen for å opprettholde orden eller til selvforsvar. Bestemmelsene i Artikkel 65, paragraf 3, skal også anvendes i dette tilfelle;

e.	at slikt personell ikke deltar direkte i fiendtligheter og heller ikke begår eller brukes til å begå handlinger som faller utenom deres sivilforsvarsoppgaver, og er til skade for motparten;

f.	at slikt personell og slike avdelinger bare utfører sine sivilforsvarsoppgaver innenfor det nasjonale territorium til den part de tilhører.

Overtredelse av de vilkår som er fastsatt under (e) ovenfor, av noe medlem av de væpnede styrker som er bundet av vilkårene fastsatt under l (a) og 1 (b) ovenfor, er forbudt.

2. Militært personell som tjenestegjør i sivilforsvarsorganisasjoner, skal være krigsfanger dersom de faller i hendene på en motpart. På okkupert område kan de tillegges sivilforsvarsoppgaver så langt det oppstår behov for det, men bare til beste for sivilbefolkningen i vedkommende område og, dersom slikt arbeid er farlig, under forutsetning av at de melder seg frivillig til slike oppgaver.

3. Bygninger og større utstyrsenheter og transportmidler tilhørende militære avdelinger som er beordret til tjeneste ved sivilforsvarsorganisasjoner, skal være klart merket med sivilforsvarets internasjonale kjennemerke. Dette kjennemerke skal være så stort som forholdene tilsier.

4. Materiellet og bygningene tilhørende miltære avdelinger som på permanent basis er beordet til tjeneste ved sivilforsvarsorganisasjoner og utelukkende beskjeftiget med å utføre sivilforsvarsoppgaver, skal, dersom de faller i en motparts hender, fortsatt være underlagt krigens rett. De kan ikke omdisponeres i strid med sine sivilforsvarsformål så lenge de er påkrevet for å gjennomføre sivilforsvarsoppgaver, unntatt i tilfelle av tvingende militær nødvendighet, med mindre det tidligere er blitt truffet tiltak for å tilfredsstille sivilbefolkningens behov.

AVSNITT II. HJELP TIL SIVILBEFOLKNINGEN

Artikkel 68.Virkeområde

Bestemmelsene i dette Avsnitt skal anvendes på sivilbefolkningen slik den er definert i denne Protokoll, og kommer som tillegg til Artiklene 23, 55, 59, 60, 61 og 62 samt andre relevante bestemmelser i Fjerde Konvensjon.

Artikkel 69.Grunnleggende behov i okkuperte områder

1. I tillegg til de plikter som er oppregnet i Artikkel 55 i Fjerde Konvensjon vedrørende forsyninger av matvarer og legemidler, skal okkupasjonsmakten, så langt dens disponible ressurser overhodet tillater det og uten ugunstig forskjellsbehandling av noen art, også sørge for forsyning av klær, sengetøy, husly og andre forsyninger som er påkrevet for at sivilbefolkningen i det okkuperte område kan overleve, samt de gjenstander som er nødvendige til gudsdyrkelse.

2. Hjelpeaksjoner til beste for sivilbefolkningen i okkuperte områder er regulert ved Artiklene 59, 60, 61, 62, 108, 109, 110 og 111 i Fjerde Konvensjon og ved Artikkel 71 i denne Protokoll, og de skal gjennomføres uten opphold.

Artikkel 70.Hjelpeaksjoner

1. Dersom sivilbefolkningen på et territorium som er under kontroll av en part i konflikten, okkupert område unntatt, ikke mottar tilstrekkelige tilførsler av forsyninger som nevnt i Artikkel 69, skal det iverksettes hjelpeaksjoner som er av humanitær og upartisk karakter og utført uten ugunstig forskjellsbehandling av noen art, forutsatt samtykke fra de parter som berøres av slike hjelpeaksjoner, Tilbud om slik hjelp skal ikke betraktes som innblanding i den væpnede konflikt eller som uvennlige handlinger. Ved utdeling av hjelpesendinger skal det gis prioritet til de personer som i henhold til Fjerde Konvensjon og denne Protokoll skal tilstås fortrinnsberettiget behandling eller særbeskyttelse, så som barn, kvinner som er gravide eller i barselseng og ammende mødre.

2. Partene i konflikten og enhver kontraherende part skal tillate og legge forholdene til rette for raskt og uhindret leide for alle hjelpesendinger, utstyr og personell som ytes i samsvar med dette Avsnitt, selv om slik hjelp er bestemt for motpartens sivilbefolkning.

3. Partene i konflikten og hver kontraherende part som gir tillatelse til fritt leide for hjelpesendinger, utstyr og personell i samsvar med paragraf 2:

a.	skal ha rett til å foreskrive de tekniske ordninger, herunder undersøkelser, som slikt leide er underlagt;

b.	kan sette som vilkår for slik tillatelse at utdelingen av denne hjelp utføres under en beskyttelsesmakts lokale tilsyn;

c.	skal ikke på noen som helst måte omdisponere hjelpesendinger i strid med deres tilsiktede formål og heller ikke forsinke fremsendelsen av slike sendinger, unntatt i de tilfelle da det er absolutt nødvendig av hensyn til vedkommende sivilbefolkning.

4. Partene i konflikten skal beskytte hjelpesendinger og legge forholdene til rette for en rask utdeling av slike sendinger.

5. Partene i konflikten og hver kontraherende part det gjelder, skal oppmuntre og legge forholdene til rette for effektiv internasjonal samordning av de hjelpeaksjoner som er nevnt i paragraf 1.

Artikkel 71.Personell som deltar i hjelpeaksjoner

1. Når nødvendig kan hjelpepersonell utgjøre en del av den assistanse som ytes gjennom en hjelpeaksjon, spesielt med henblikk på transporten og utdelingen av hjelpesendinger; deltakelsen av slikt personell skal være avhengig av samtykke fra parten for det territorium der de skal utføre sine oppdrag.

2. Slikt personell skal respekteres og beskyttes.

3. Hver part som mottar hjelpesendinger skal, så langt det overhodet er mulig, bistå hjelpepersonellet nevnt i paragraf 1, til å gjennomføre sine hjelpeoppdrag. Det er bare i tilfelle av tvingende militær nødvendighet at hjelpepersonellets virksomhet kan begrenses og bevegelsesfriheten for personellet bli midlertidig innskrenket.

4. Under ingen omstendigheter kan hjelpepersonell sette seg ut over betingelsene vedrørende deres oppdrag i henhold til denne Protokoll. Særlig skal de ta hensyn til sikkerhetskravene fra parten for det territorium der de skal utføre sine oppdrag. Oppdraget til enhver av personellet som ikke respekterer disse betingelser, kan bringes til opphør.

AVSNITT III. BEHANDLING AV PERSONER SOM ER I EN KONFLIKTPARTS VARETEKT

Kapittel I. VIRKEOMRÅDE, SAMT BESKYTTELSE AV PERSONER OG GJENSTANDER

Artikkel 72.Virkeområde

Bestemmelsene i dette Avsnitt kommer i tillegg til reglene vedrørende humanitær beskyttelse av sivilpersoner og sivile gjenstander i en konfliktparts varetekt som fastsatt i Fjerde Konvensjon, særlig i dens Del I og III, og dessuten i tillegg til andre gjeldende folkerettslige regler vedrørende beskyttelsen av grunnleggende menneskerettigheter under internasjonal væpnet konflikt.

Artikkel 73.Flyktninger og statsløse personer

De personer som før utbruddet av fiendtligheter ble ansett som statsløse personer eller flyktninger i henhold til gjeldende internasjonale aktstykker godtatt av vedkommende parter, eller i henhold til nasjonal lovgivning i det land der vedkommende oppholder seg, skal, under enhver omstendighet og uten ugunstig forskjellsbehandling av noen art, være beskyttede personer slik dette forstås i Del I og III i Fjerde Konvensjon.

Artikkel 74.Gjenforening av adskilte familier

De kontraherende parter og partene i konflikten skal på alle mulige måter legge forholdene til rette for gjenforening av familier som er blitt adskilt som følge av væpnede konflikter, og skal særlig tilskynde arbeidet til de humanitære organisasjoner som er engasjert i slike oppdrag i samsvar med bestemmelsene i Konvensjonene og denne Protokoll og i overensstemmelse med partenes respektive sikkerhetsregler.

Artikkel 75.Grunnleggende garantier

1. I den utstrekning de er berørt av en situasjon som nevnt i Artikkel 1 i denne Protokoll, skal de personer, som er i en konfliktparts varetekt og som ikke nyter godt av mer gunstig behandling i henhold til Konvensjonene eller i henhold til denne Protokoll, under enhver omstendighet behandles på en human måte, og de skal i det minste ha rett til den beskyttelse som tilstås dem i medhold av denne Artikkel, uten ugunstig forskjellsbehandling av noen art basert på rase, hudfarge, kjønn, språk, religion eller tro, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, formue, fødsel eller status for øvrig, eller på andre lignende kriterier. Hver part skal respektere enhver slik person, hans ære, overbevisning og religionsutøvelse.

2. Følgende handlinger er og skal fortsatt være forbudt til enhver tid og på ethvert sted, enten de er begått av sivile eller militære representanter:

a.	vold mot personers liv, helse, eller fysiske eller psykiske velvære, særlig:

mord;

ii)	tortur av enhver art, enten fysisk eller psykisk;

iii)	korporlig avstraffelse; og

iv)	lemlestelse;

b.	angrep mot noens menneskeverd og i særdeleshet ydmykende og vanærende behandling, tvungen prostitusjon og enhver form for utuktig overgrep;

c.	å ta gisler;

d.	kollektive avstraffelser; og

e.	trusler om å begå noen handling nevnt ovenfor.

3. Enhver person som er arrestert, anholdt eller internert for handlinger i samband med den væpnede konflikt, skal straks opplyses på et språk han forstår, om grunnene til at disse tiltak er blitt truffet. Unntatt i tilfeller av arrest eller anholdelse for straffbare handlinger, skal slike personer løslates med minst mulig forsinkelse og i alle tilfeller så snart de forhold som berettiget arresten, anholdelsen eller interneringen, er opphørt.

4. Ingen straff kan bli ilagt eller fullbyrdet overfor en person som er funnet skyldig i en straffbar handling som står i samband med den væpnede konflikt, unntatt på grunnlag av en fellende dom avsagt av en upartisk og regulært opprettet domstol som respekterer de alminnelig anerkjente prinsipper for forsvarlig rettergang, herunder følgende:

a.	rettergangsreglene skal gi den siktende adgang til straks å bli opplyst om de nærmere enkeltheter vedrørende den straffbare handling han er siktet for, og de skal tilstå siktede både forut for og under straffesaken alle nødvendige rettigheter og midler til sitt forsvar;

b.	ingen skal domfelles for en straffbar handling, unntatt på grunnlag av individuelt straffeansvar;

ingen må siktes eller domfelles for en straffbar handling på grunnlag av en handling eller unnlatelse som på den tid den ble begått ikke var straffbar etter den nasjonale eller internasjonale rett som vedkommende hørte under; heller ikke må det idømmes en strengere straff enn den som var anvendelig på den tid da den straffbare handlingen ble begått; dersom det er innført mildere straffebestemmelser etter at lovovertredelsen ble begått, skal lovovertrederen nyte godt av dem;

d.	enhver som er siktet for en straffbar handling, formodes å være uskyldig inntil hans skyld er bevist i henhold til lov;

e.	enhver som er siktet for en straffbar handling, skal ha rett til å være til stede i retten under straffesaken mot ham;

f.	ingen skal tvinges til å vitne mot seg selv eller til å erkjenne seg skyldig;

g.	enhver som er siktet for en straffbar handling, skal ha rett til å avhøre eller få avhørt vitner som føres mot ham, og til å oppnå fremmøte og avhør av egne vitner på de samme betingelser som for vitner som føres mot ham;

h.	ingen skal tiltales eller straffes av den samme part for en straffbar handling som han allerede ved en endelig dom er blitt dømt eller frifunnet for i henhold til den samme lov og rettergangsordning;

i.	enhver som er tiltalt for en straffbar handling, skal ha rett til å få dommen avsagt offentlig; og

j.	på tidspunktet for domfellelsen skal en domfelt opplyses om de rettsmidler og andre klagemidler som står til hans rådighet, samt om de tidsfrister som gjelder i den forbindelse.

5. Kvinner som har fått sin frihet innskrenket av grunner i samband med den væpnede konflikt, skal innkvarteres i forlegninger adskilt fra mannlige forlegninger. De skal stå under umiddelbart tilsyn av kvinner. I tilfeller hvor familier er anholdt eller internert, skal imidlertid disse om mulig holdes i forvaring på samme sted og innkvarteres som familieenheter.

6. Personer som er arrestert, anholdt eller internert av grunner i samband med den væpnede konflikt, skal nyte godt av beskyttelsen fastsatt ved denne Artikkel inntil de endelig løslates, hjemsendes eller re-etableres, selv etter at den væpnede konflikt er opphørt.

7. For å unngå enhver tvil vedrørende straffeforfølging og rettergang mot personer siktet for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, skal følgende prinsipper gjelde:

a.	personer siktet for slike forbrytelser skal, med hensyn til tiltale og rettergang, behandles i samsvar med gjeldende folkerettslige regler; og

b.	alle slike personer som ikke er berettiget til en mer gunstig behandling i henhold til Konvensjonene eller denne Protokoll, skal tilstås den behandling som er fastsatt ved denne Artikkel, uansett om de forbrytelser de er siktet for, utgjør alvorlige brudd på Konvensjonene eller denne Protokoll.

8. Ingen bestemmelse i denne Artikkel kan forstås slik at den begrenser eller er i strid med noen annen og mer gunstig bestemmelse som i henhold til gjeldende folkerettslige regler gir større beskyttelse for personer som dekkes av paragraf 1.

Kapittel II. TILTAK TIL GUNST FOR KVINNER OG BARN

Artikkel 76.Beskyttelse av kvinner

1. Kvinner skal være gjenstand for spesiell respekt og skal særlig vernes mot voldtekt, tvungen prostitusjon og enhver annen form for utuktig overgrep.

2. Mødre til små barn som er avhengig av dem, og gravide kvinner som er arrestert, anholdt eller internert av grunner i samband med den væpnede konflikt, skal få sin sak behandlet med høyeste prioritet.

3. Så langt det overhodet er mulig, skal partene i konflikten søke å unngå å avsi dødsdom over gravide kvinner eller mødre til små barn som er avhengige av dem, for straffbare handlinger i samband med den væpnede konflikt. Dødsstraff for slike handlinger skal ikke fullbyrdes mot slike kvinner.

Artikkel 77.Beskyttelse av barn

1. Barn skal være gjenstand for spesiell respekt og skal vernes mot enhver form for utuktig overgrep. Partene i konflikten skal yte dem slik omsorg og hjelp som de har behov for, enten på grunn av deres alder eller av noen annen grunn.

2. Partene i konflikten skal treffe ethvert mulig tiltak for å hindre at barn som ikke har fylt 15 år, deltar direkte i fiendligheter, og særlig skal de avstå fra å rekruttere slike barn til sine væpnede styrker. Ved rekruttering blant personer som har fylt 15 år, men ikke har fylt 18 år, skal partene i konflikten søke å gi prioritet til dem som er eldst.

3. Dersom barn som ikke har fylt 15 år, i ekstraordinære tilfeller og til tross for bestemmelsene i paragraf 2, deltar direkte i fiendtlighetene og faller i hendene på motparten, skal de fortsatt nyte godt av den særbeskyttelse som er gitt dem ved denne Artikkel, enten de er krigsfanger eller ikke.

4. Dersom de arresteres, anholdes eller interneres av grunner i samband med den væpnede konflikt, skal barn holdes i forlegninger adskilt fra de voksnes forlegninger, unntatt der hvor familier er innkvartert som familieenheter som bestemt i Artikkel 75, paragraf 5.

5. Dødsstraff for en straffbar handling i samband med den væpnede konflikt skal ikke fullbyrdes mot personer som ikke var 18 år på det tidspunkt den straffbare handling ble begått.

Artikkel 78.Evakuering av barn

1. Ingen part i konflikten skal ordne med evakuering til et fremmed land av barn som ikke er egne statsborgere, med unntak for en rent midlertidig evakuering når den er absolutt påkrevet av hensyn til barnas helsetilstand eller til legebehandling for barna eller, bortsett fra i okkupert område, av hensyn til deres sikkerhet. Når foreldre eller lovlige verger er å finne, er deres skriftlige samtykke til slik evakuering nødvendig. Dersom disse personer ikke er å finne, kreves det skriftlig samtykke til slik evakuering fra personer som ifølge lov eller sedvane har hovedansvaret for barnas omsorg. I forståelse med de parter det gjelder, d.v.s. den part som ordner med evakueringen, den part som mottar barna, og enhver part hvis statsborgere blir evakuert, skal beskyttelsesmakten føre tilsyn med enhver slik evakuering. I hvert tilfelle skal partene i konflikten treffe alle nødvendige forholdsregler for å unngå at evakueringen kommer i fare.

2. Når evakuering skjev i henhold til paragraf 1, skal det sørges for at hvert barns undervisning, herunder dets religiøse og moralske oppdragelse slik foreldrene ønsker, foregår mest mulig kontinuerlig under dets fravær.

3. Med sikte på å legge forholdene til rette for at barn som er blitt evakuert i medhold av denne Artikkel, vender tilbake til sine familier, skal myndighetene i det land som ordner med evakueringen, og om nødvendig myndighetene i mottakerlandet, utferdige for hvert barn et kort med fotografier, som de skal oversende til den Internasjonale Røde Kors-komités Ettersøkningskontor. Kortene skal, når dette er mulig og det ikke medfører noen risiko til skade for barnet, inneholde følgende opplysninger:

a.	barnets etternavn;

b.	barnets fornavn;

c.	barnets kjønn;

d.	fødested og -dato (eller, hvis denne dato ikke er kjent, omtrentlig alder);

e.	farens fulle navn;

f.	morens fulle navn og hennes pikenavn;

g.	barnets pårørende;

h.	barnets nasjonalitet;

i.	barnets morsmål, og eventuelt andre språk som det snakker;

j.	adressen til barnets familie;

k.	eventuelt identifikasjonsnummer for barnet;

l.	barnets helsetilstand;

m.	barnets blodtype;

n.	eventuelle kjennetegn;

o.	datoen når og stedet hvor barnet ble funnet;

p.	datoen når og stedet hvor barnet forlot landet;

q.	barnets eventuelle religion;

r.	barnets nåværende adresse i mottakerlandet;

s.	dersom barnet skulle dø før tilbakereisen, dato, sted, og dødsårsak, samt hvor gravlagt.

Kapittel III. JOURNALISTER.

Artikkel 79.Beskyttelsestiltak for journalister

1. Journalister som tar del i farlige yrkesoppdrag i områder med væpnet konflikt, skal anses som sivilpersoner som definert i Artikkel 50, paragraf 1.

2. Forutsatt at de ikke foretar seg noe som på ugunstig måte påvirker deres status som sivilpersoner, skal de beskyttes som sådanne i henhold til Konvensjonene og denne Protokoll, og uten at dette berører retten for krigskorrespondenter som er akkreditert hos de væpnede styrker, til den status som er fastsatt i Artikkel 4 A. (4) i Tredje Konvensjon.

3. De kan skaffe seg et identitetskort likt modellen i Vedlegg II til denne Protokoll. Dette kort skal godtgjøre vedkommendes status som journalist og skal utstedes av regjeringen for den stat der journalisten er statsborger, eller for det territorium der han har sin faste bopel, eller der nyhetsmediet han arbeider for, er beliggende.

DEL V
GJENNOMFØRING AV KONVENSJONENE OG AV DENNE PROTOKOLL

AVSNITT I. ALMINNELIGE BESTEMMELSER

Artikkel 80.Gjennomføringstiltak

1. De kontraherende parter og partene i konflikten skal uten opphold treffe alle nødvendige tiltak til gjennomføring av sine forpliktelser i henhold til Konvensjonene og denne Protokoll.

2. De kontraherende Parter og partene i konflikten skal gi ordre og instrukser for å sikre at Konvensjonene og denne Protokoll blir overholdt, og skal påse at de blir gjennomført.

Artikkel 81.Virksomheten til Røde Kors og andre humanitære organisasjoner

1. Partene i konflikten skal innrømme den Internasjonale Røde Kors-komité alle lettelser innen rammen av det som er mulig for dem, slik at den settes i stand til å utføre de humanitære funksjoner den er blitt tillagt ved Konvensjonene og denne Protokoll for å sikre beskyttelse og hjelp til ofre for konflikter; den Internasjonale Røde Kors-komité kan også drive annen humanitær virksomhet til beste for disse ofre, forutsatt at partene i vedkommende konflikt gir sitt samtykke.

2. Partene i konflikten skal innrømme sine respektive Røde Kors (Røde Halvmåne, Røde Løve og Sol)-organisasjoner de lettelser som er nødvendige for gjennomføringen av deres humanitære virksomhet til beste for konfliktens ofre, i samsvar med bestemmelsene i Konvensjonene og denne Protokoll og med de grunnleggende prinsipper for Røde Kors, slik de er formulert av de Internasjonale Røde Kors-konferanser.

3. De kontraherende parter og partene i konflikten skal på enhver mulig måte legge forholdene til rette for den bistand som Røde Kors (Røde Halvmåne, Røde Løve og Sol)-organisasjoner og Ligaen av Røde Kors-foreninger gir til ofrene for konflikter og i samsvar med bestemmelsene i Konvensjonene og denne Protokoll og med de grunnleggende prinsipper for Røde Kors, slik de er formulert av de Internasjonale Røde Kors-konferanser.

4. De kontraherende parter og partene i konflikten skal, så vidt mulig, gi tilsvarende lettelser som dem nevnt i paragrafene 2 og 3, til de andre humanitære organisasjoner som er omtalt i Konvensjonene og denne Protokoll, og som er behørig godkjent av de respektive parter i konflikten og driver sine humanitære virksomheter i overensstemmelse med bestemmelsene i Konvensjonene og denne Protokoll.

Artikkel 82.Juridiske rådgivere ved de væpnede styrker

De kontraherende parter skal til enhver tid, og partene i konflikten skal i den tid væpnet konflikt finner sted, påse at juridiske rådgivere, når nødvendig, er disponible for å gi råd til militære sjefer på det rette kommandotrinn om anvendelsen av Konvensjonene og denne Protokoll og om de passende instrukser som skal gis de væpnede styrker i disse spørsmål.

Artikkel 83.Utbredelse av kunnskap

1. De kontraherende parter påtar seg, så vel i fredstid som når væpnet konflikt pågår, å utbre kunnskap om Konvensjonene og denne Protokoll videst mulig i deres respektive land og i særdeleshet til å ta studiet av dem med i de militære instruksjonsprogrammer, og til å oppmuntre sivilbefolkningen til å studere dem, slik at disse aktstykker kan bli kjent for de væpnede styrker og for sivilbefolkningen.

2. Alle militære og sivile myndigheter som under en væpnet konflikt overtar ansvar når det gjelder anvendelsen av Konvensjonene og denne Protokoll, skal være fullt ut kjent med deres bestemmelser.

Artikkel 84.Anvendelsesregler

De kontraherende parter skal så snart som mulig oversende til hverandre, gjennom depositaren og eventuelt gjennom beskyttelsesmaktene, sine offisielle oversettelser av denne Protokoll, samt de lover og forskrifter som de måtte vedta for å sikre at den anvendes.

AVSNITT II. BEKJEMPELSE AV BRUDD PÅ KONVENSJONENE OG DENNE PROTOKOLL

Artikkel 85.Bekjempelse av brudd på denne Protokoll

1. Konvensjonenes bestemmelser vedrørende bekjempelsen av brudd og alvorlige brudd, supplert med dette avsnitt, skal komme til anvendelse ved bekjempelsen av brudd og alvorlige brudd på denne Protokoll.

2. Handlinger som beskrives som alvorlige brudd i Konvensjonene, er alvorlige brudd på denne Protokoll hvis de er begått mot personer som er i en motparts varetekt, og som er beskyttet av Artiklene 44, 45 og 73 i denne Protokoll, eller mot motpartens sårede, syke og skipbrudne som er beskyttet ved denne Protokoll, eller mot det sanitetspersonell eller de sjelesørgere, sanitetsavdelinger eller -transportmidler som er under motpartens kontroll og er beskyttet av denne Protokoll.

3. I tillegg til de alvorlige brudd som er definert i Artikkel 11, skal følgende handlinger anses som alvorlige brudd på denne Protokoll når de begås forsettlig og i strid med de relevante bestemmelser i denne Protokoll og medfører død eller alvorlig skade på legeme eller helbred:

a.	å gjøre sivilbefolkningen eller de enkelte sivilpersoner til gjenstand for angrep;

b.	å iverksette et vilkårlig angrep, som berører sivilbefolkningen eller sivile gjenstander, med kunnskap om at et slikt angrep vil resultere i for omfattende tap av menneskeliv, skade på sivilpersoner eller skade på sivile gjenstander, slik som definert i Artikkel 57, paragraf 2 a) iii);

c.	å iverksette et angrep mot anlegg eller installasjoner som innebærer katastrofefare, med kunnskap om at et slikt angrep vil resultere i for omfattende tap av menneskeliv, skade på sivilperson eller skade på sivile gjenstander, slik som definert i Artikkel 57, paragraf 2 a) iii);

d.	å gjøre ikke-forsvarte områder og demilitariserte soner til gjenstand for angrep;

e.	å gjøre en person til gjenstand for angrep når man vet at vedkommende er kampudyktig;

f.	å gjøre svikaktig bruk, i strid med Artikkel 37, av kjennetegnene røde kors, røde halvmåne, eller røde løve og sol eller andre beskyttelsesmerker som anerkjennes av Konvensjonene eller av denne Protokoll.

4. I tillegg til de alvorlige brudd som er definert i de foregående paragrafer og i Konvensjonene, skal etterfølgende anses som alvorlige brudd på denne Protokoll når begått forsettlig og i strid med Konvensjonene eller Protokollen:

a.	Okkupasjonsmaktens overføring av deler av sin egen sivilbefolkning til det territorium den okkuperer, eller deportering eller overføring innenfor eller utenfor det okkuperte territorium av hele eller deler av befolkningen i dette territorium, i strid med Artikkel 49 i Fjerde Konvensjon;

b.	urimelig utsettelse med hjemsendelsen av krigsfanger eller sivilpersoner;

c.	praktisering av apartheid og annen umenneskelig og nedverdigende praksis som innebærer angrep på en persons verdighet, basert på rasediskriminering;

å gjøre klart gjenkjennelige historiske monumenter, kunstverker eller steder for gudsdyrkelse som utgjør menneskehetens kulturelle eller åndelige arv, og som er gitt særskilt beskyttelse gjennom spesielle ordninger – f.eks. innenfor rammen av en kompetent internasjonal organisasjon – til gjenstand for angrep som forårsaker omfattende ødeleggelse av dem, når det ikke foreligger noe bevis for at motparten har krenket Artikkel 53 b), og når slike historiske monumenter, kunstverker og steder for gudsdyrkelse ikke ligger i umiddelbar nærhet av militære mål;

e.	å berøve en person som er beskyttet av Konvensjonene eller er omtalt i denne Artikkels paragraf 2, hans krav på en rettferdig og lovmessig rettergang.

5. Uten at dette berører anvendelsen av Konvensjonene og denne Protokoll, skal alvorlige brudd på disse aktstykker anses som krigsforbrytelser.

Artikkel 86.Unnlatelse

1. De kontraherende parter og partene i konflikten skal bekjempe alvorlige brudd og treffe nødvendige tiltak for å stanse alle andre brudd, på Konvensjonene eller denne Protokoll, som skyldes en unnlatelse når det forelå plikt til å handle.

2. Det faktum at et brudd på Konvensjonene eller Protokollen er blitt begått av en underordnet, fritar ikke vedkommendes overordnede for henholdsvis straff- eller disiplinæransvar, dersom de visste eller hadde informasjoner som under daværende forhold burde ha satt dem i stand til å slutte, at vedkommende var i ferd med å begå eller kom til å begå et slikt brudd, og dersom de ikke traff alle praktiske tiltak innen rammen av det som var mulig for dem, for å forhindre eller bekjempe bruddet.

Artikkel 87.Militære sjefers plikter

1. De kontraherende parter og partene i konflikten skal pålegge militære sjefer, hva angår medlemmer av de væpnede styrker under deres kommando og andre personer under deres kontroll, å hindre og om nødvendig å bekjempe og melde fra til kompetente myndigheter om brudd på Konvensjonene og denne Protokoll.

2. Med sikte på å hindre og bekjempe brudd skal kontraherende parter og parter i konflikten kreve av militære sjefer at de, så langt det samsvarer med deres ansvarsnivå, påser at medlemmer av de væpnede styrker under deres kommando er klar over sine forpliktelser i henhold til Konvensjonene og denne Protokoll.

3. De kontraherende parter og partene i konflikten skal kreve at enhver militær sjef, som er klar over at underordnede eller andre personer under hans kontroll er i ferd med å begå eller har begått et brudd på Konvensjonene eller på denne Protokoll, iverksetter slike tiltak som er nødvendige for å hindre slike krenkelser av Konvensjonene eller Protokollen, og eventuelt iverksetter disiplinære eller strafferettslige tiltak mot dem som har forbrudt seg.

Artikkel 88.Gjensidig bistand i straffesaker

1. De kontraherende parter skal gi hverandre størst mulig bistand i forbindelse med straffesaker som reises på grunn av alvorlige brudd på Konvensjonene eller på denne Protokoll.

2. Med forbehold for de rettigheter og plikter som er fastsatt i Konvensjonene og i denne Protokolls Artikkel 85, paragraf 1, og når forholdene tillater det, skal de kontraherende parter samarbeide i utleveringsspørsmål. De skal ta behørig hensyn til en anmodning fra den stat på hvis territorium det angivelige lovbrudd har funnet sted.

3. Den anmodede kontraherende parts lov skal komme til anvendelse i alle tilfeller. Heller ikke skal bestemmelsene i de foregående paragrafer få virkning for de forpliktelser som har sitt utspring i bestemmelsene i noen annen overenskomst av bilateral eller multilateral karakter som regulerer eller som kommer til å regulere hele eller en del av spørsmålet om gjensidig bistand i straffesaker.

Artikkel 89.Samarbeid

I situasjoner hvor det har funnet sted grove krenkelser av Konvensjonene eller denne Protokoll, påtar de kontraherende parter seg å handle, i fellesskap eller hver for seg, i samarbeid med De Forente Nasjoner og i samsvar med De Forente Nasjoners Pakt.

Artikkel 90.Internasjonal kommisjon for gransking av fakta

a.	Det skal opprettes en internasjonal kommisjon for gransking av fakta (heretter kalt «Kommisjonen») bestående av femten medlemmer med høy etisk standard og anerkjent upartiskhet.

Når minst tyve kontraherende parter har samtykket i å godta Kommisjonens kompetanse i henhold til paragraf 2, skal så depositaren, og senere med fem års mellomrom, sammenkalle et møte av representanter for disse kontraherende parter for å velge Kommisjonens medlemmer. På møtet skal representantene velge medlemmene til Kommisjonen ved hemmelig valg fra en navneliste som hver av de nevnte kontraherende parter kan nominere en person til.

c.	Medlemmene av Kommisjonen skal tjenestgjøre i sin personlige egenskap og skal sitte i stillingen inntil valget av nye medlemmer på det etterfølgende møte.

d.	Under valget skal de kontraherende parter påse at de personer som skal velges til Kommisjonen, hver for seg er i besittelse av de egenskaper som kreves, og at det i Kommisjonen som helhet er sikret en balansert geografisk representasjon.

e.	Ved tilfeldig ledighet skal Kommisjonen selv besette den ledige plass og herunder ta tilbørlig hensyn til bestemmelsene i de foregående punkter.

f.	Depositaren skal stille til rådighet for Kommisjonen de nødvendige administrative tjenester til gjennomføring av dennes arbeidsoppgaver.

De kontraherende parter kan på tidspunktet for undertegning eller ratifikasjon av eller tiltredelse til Protokollen eller på et ethvert senere tidspunkt erklære at de, i relasjon til en annen kontraherende part som godtar den samme forpliktelse, uten videre og uten særskilt avtale, anerkjenner Kommisjonens kompetanse til å undersøke beskyldninger fra en slik annen part, slik som hjemlet i denne Artikkel.

b.	De erklæringer som omtales ovenfor, skal deponeres hos depositaren, som skal oversende kopier av dem til de kontraherende parter.

c.	Kommisjonen skal ha kompetanse til:

i)	å undersøke ethvert faktisk forhold som påstås å representere et alvorlig brudd slik som definert i Konvensjonene og denne Protokoll, eller en annen grov krenkelse av Konvensjonene eller av denne Protokoll;

ii)	ved sin mellomkomst, å legge forholdene til rette for gjenoppbyggingen av en respektfull holdning til Konvensjonene og denne Protokoll.

d.	I andre situasjoner skal Kommisjonen bare etterkomme anmodning om undersøkelse fra en part i konflikten såfremt vedkommende annen part eller andre parter samtykker.

Med forbehold for de foranstående bestemmelser i denne paragraf skal bestemmelsene i Artikkel 52 i Første Konvensjon, Artikkel 53 i Annen Konvensjon, Artikkel 132 i Tredje Konvensjon og Artikkel 149 i Fjerde Konvensjon fortsatt få anvendelse på enhver påstått krenkelse av Konvensjonene og skal også utvides til å omfatte enhver påstått krenkelse av denne Protokoll.

a.	Med mindre annet er avtalt av vedkommende parter, skal alle undersøkelser foretas av et Kammer bestående av syv medlemmer, oppnevnt som følger:

i)	fem av Kommisjonens medlemmer som ikke er statsborgere av noen part i konflikten, oppnevnes av Kommisjonens president på basis av en balansert representasjon av de geografiske områder, etter samråd med partene i konflikten;

ii)	to ad hoc-medlemmer som ikke er statsborgere av noen part i konflikten, herav skal hver side oppnevne ett medlem.

Ved mottakelse av anmodningen om en undersøkelse skal Kommisjonens president fastsette en passende tidsfrist for etablering av et Kammer. Hvis det innen tidsfristen ikke er blitt oppnevnt noe ad hoc-medlem, skal presidenten øyeblikkelig oppnevne det ekstra kommisjonsmedlem eller de ekstra Kommisjonsmedlemmer som må til for at Kammeret skal være fulltallig.

Det Kammer som opprettes i henhold til paragraf 3 for å gjennomføre en undersøkelse, skal oppfordre partene i konflikten til å gi det bistand og til å fremlegge bevismateriale. Kammeret kan også ettersøke slikt annet bevismateriale som det finner hensiktsmessig, og kan foreta en nærmere undersøkelse av situasjonen på stedet.

b.	Alt bevismateriale skal forelegges i sin helhet for partene, som skal ha rett til å uttale seg om dette til Kommisjonen.

c.	Hver part skal ha rett til å bestride vedkommende bevismateriale.

a.	Kommisjonen skal tilstille partene en rapport om de faktiske forhold Kammeret finner godtgjort, ledsaget av de anbefalinger den finner passende.

b.	Hvis Kammeret er ute av stand til å skaffe tilstrekkelig bevismateriale for faktiske og upartiske slutninger, skal Kommisjonen angi årsakene til dette.

c.	Kommisjonen skal ikke rapportere offentlig om sine resultater med mindre alle parter i konflikten har anmodet Kommisjonen om å gjøre så.

6. Kommisjonen skal fastsette sin egen forretningsorden, herunder regler vedrørende presidentskapet i Kommisjonen og i Kammeret. Denne forretningsorden skal sikre at funksjonene til Kommisjonens president blir utøvet til enhver tid, og at de, i tilfelle av en undersøkelse, blir utøvet av en person som ikke er statsborger av en part i konflikten.

7. Kommisjonens administrasjonsutgifter skal dekkes av bidrag fra de kontraherende parter som har avgitt erklæringer i henhold til paragraf 2, og av frivillige bidrag. Den part eller de parter i konflikten som ber om en undersøkelse, skal forskuttere de nødvendige midler til dekning av utgifter som et Kammer pådrar seg, og den part eller de parter som påstandene er reist mot, skal refundere femti prosent av Kammerets omkostninger. Når mot-påstander er fremsatt for Kammeret, skal hver side forskuttere femti prosent av de nødvendige midler.

Artikkel 91.Ansvar

En konfliktpart som bryter bestemmelsene i Konvensjonene eller i denne Protokoll, skal om nødvendig være erstatningspliktig. Vedkommende part skal være ansvarlig for alle handlinger begått av personer som utgjør en del av dens væpnede styrker.

DEL VI
SLUTTBESTEMMELSER

Artikkel 92.Undertegning

Denne protokoll skal åpnes for undertegning av partene i Konvensjonene seks måneder etter undertegningen av Sluttakten og skal være åpen for undertegning i en periode på tolv måneder.

Artikkel 93.Ratifikasjon

Denne Protokoll skal ratifiseres så snart som mulig. Ratifikasjonsdokumentene skal deponeres hos den sveitsiske forbundsregjering, depositar for Konvensjonene.

Artikkel 94.Tiltredelse

Denne Protokoll skal være åpen for tiltredelse av enhver av Konvensjonenes parter som ikke har undertegnet den. Tiltredelsesdokumentene skal deponeres hos depositaren.

Artikkel 95.Ikrafttreden

1. Denne Protokoll skal tre i kraft seks måneder etter at to ratifikasjons- eller tiltredelsesdokumenter er blitt deponert.

2. For hver av Konvensjonenes parter som deretter ratifiserer eller tiltrer denne Protokoll, trer den i kraft seks måneder etter at vedkommende part har deponert sitt ratifikasjons- eller tiltredelsesdokument.

Artikkel 96.Traktatforholdene ved denne Protokolls ikrafttreden

1. Når partene i Konvensjonene også er parter i denne Protokoll, skal Konvensjonene komme til anvendelse slik de er supplert av denne Protokoll.

2. Når en av partene i konflikten ikke er bundet av denne Protokoll, skal partene i Protokollen fortsatt være bundet av dens bestemmelser i sine gjensidige forbindelser. De skal videre være bundet av denne Protokoll overfor hver av de parter som ikke er bundet av den, hvis sistnevnte parter godtar og anvender dens bestemmelser.

3. Den myndighet som representerer et folk som er involvert mot en kontraherende part i en væpnet konflikt av den art som omtales i Artikkel 1, paragraf 4, kan påta seg å anvende Konvensjonene og denne Protokoll i relasjon til nevnte konflikt, gjennom en erklæring stilet til depositaren. En slik erklæring skal fra og med den er mottatt av depositaren, ha følgende virkninger i relasjon til vedkommende konflikt:

a.	Konvensjonene og denne Protokoll trer i kraft med øyeblikkelig virkning for nevnte myndighet i egenskap av part i konflikten ;

b.	nevnte myndighet trer inn i de samme rettigheter og forpliktelser som påhviler en kontraherende part i Konvensjonene og denne Protokoll; og

c.	Konvensjonene og denne Protokoll er like bindende for alle parter i konflikten.

Artikkel 97.Endring

1. Enhver kontraherende part kan foreslå endringer av denne Protokoll. Teksten til enhver foreslått endring skal meddeles depositaren som, etter konsultasjon med alle de kontraherende parter og den Internasjonale Røde Kors-komité, skal avgjøre hvorvidt en konferanse bør sammenkalles for å overveie den foreslåtte endring.

2. Depositaren skal til denne konferanse innby alle de kontraherende parter så vel som partene i Konvensjonene, enten de har undertegnet denne Protokoll eller ikke.

Artikkel 98.Revisjon av Vedlegg I

1. Senest fire år etter denne Protokolls ikrafttreden og deretter med mellomrom på minst fire år, skal den Internasjonale Røde Kors-komité konsultere de kontraherende parter vedrørende Vedlegg I til denne Protokoll og, hvis den finner det nødvendig, kan Komitéen foreslå et møte av tekniske eksperter for å revidere Vedlegg I og for å foreslå slike endringer i dette som måtte synes ønskelig. Med mindre en tredjedel av de kontraherende parter går imot dette innen seks måneder etter meddelelsen til dem om et forslag om et slikt møte, skal den Internasjonale Røde Kors-komité sammenkalle møtet og også innby observatører fra relevante internasjonale organisasjoner. Et slikt møte skal også sammenkalles av den Internasjonale Røde Kors-komité på et hvilket som helst tidspunkt dersom en tredjedel av de kontraherende parter har anmodet om det.

2. Depositaren skal sammenkalle en konferanse av de kontraherende parter og partene i Konvensjonene for å overveie endringer foreslått av møtet av tekniske eksperter dersom den Internasjonale Røde Kors-komité eller en tredjedel av de kontraherende parter anmoder om det etter nevnte møte.

3. Endringer av Vedlegg I kan på en slik konferanse vedtas med to tredjedels flertall av de kontraherende parter som er til stede og avgir stemme.

4. Depositaren skal underrette de kontraherende parter og partene i Konvensjonene om enhver endring således vedtatt. Endringen skal anses å være blitt godkjent ved utløpet av et tidsrom på ett år etter at slik underretning er blitt gitt, med mindre det innen dette tidsrom er blitt avgitt en erklæring til depositaren av minst en tredjedel av de kontraherende parter om at endringen ikke godkjennes.

5. En endring som anses å være blitt godkjent i samsvar med paragraf 4, skal tre måneder etter dens godkjenning tre i kraft for alle kontraherende parter, bortsett fra dem som har avgitt erklæring i overensstemmelse med nevnte paragraf om at endringen ikke godkjennes. Enhver part som avgir en slik erklæring, kan til enhver tid trekke den tilbake, og endringen skal da tre i kraft for vedkommende part tre måneder deretter.

6. Depositaren skal underrette de kontraherende parter og partene i Konvensjonene om henholdsvis enhver endrings ikrafttreden, de parter som er bundet av denne endring, dens ikrafttredelsesdato i forhold til hver part, erklæringer, avgitt i samsvar med paragraf 4, om at endringen ikke godkjennes og tilbaketrekking av slike erklæringer.

Artikkel 99.Oppsigelse

1. Dersom en kontraherende part skulle oppsi denne Protokoll, trer oppsigelsen i kraft først ett år etter mottakelsen av oppsigelsesdokumentet. Hvis imidlertid den oppsigende part ved utløpet av nevnte år er innblandet i en av de situasjoner som omtales i Artikkel 1, trer oppsigelsen ikke i kraft før den væpnede konflikt eller okkupasjon er over og ikke i noe tilfelle før operasjoner i forbindelse med den endelige løslatelse, hjemsendelse eller reetablering av de personer som er beskyttet ved Konvensjonene eller denne Protokoll, er blitt avsluttet.

2. Oppsigelsen skal meddeles skriftlig til depositaren som skal oversende den til alle de kontraherende parter.

3. Oppsigelsen skal ha virkning bare for den oppsigende part.

4. Ingen oppsigelse i henhold til paragraf 1 skal ha noen virkning for de forpliktelser som på grunn av den væpnede konflikt allerede er inntrådt for den oppsigende part i henhold til denne Protokoll, når det gjelder enhver handling som er begått før denne oppsigelse trer i kraft.

Artikkel 100.Meddelelser

Depositaren skal underrette de kontraherende parter samt partene i Konvensjonene, enten de har undertegnet denne Protokoll eller ikke, om:

a.	underskrifter som er gitt til denne Protokoll, og deponeringen av ratifikasjons- og tilredelsesdokumenter i henhold til Artiklene 93 og 94;

b.	ikrafttredelsesdatoen for denne Protokoll i henhold til Artikkel 95;

c.	meddelelser og erklæringer mottatt i henhold til Artiklene 84, 90 og 97;

d.	erklæringer som er mottatt i henhold til Artikkel 96, paragraf 3, og som skal meddeles på hurtigste måte; og

e.	oppsigelser i henhold til Artikkel 99.

Artikkel 101.Registrering

1. Etter denne Protokolls ikrafttreden skal den av depositaren oversendes til De Forente Nasjoners Sekretariat for registrering og kunngjøring i samsvar med Artikkel 102 i De Forente Nasjoners Pakt.

2. Depositaren skal også underrette De Forente Nasjoners Sekretariat om alle ratifikasjoner, tiltredelser og oppsigelser mottatt av depositaren vedrørende denne Protokoll.

Artikkel 102.Gyldige tekster

Originalen til denne Protokoll, hvorav den arabiske, engelske, franske, kinesiske, russiske og spanske tekst har samme gyldighet, skal deponeres hos depositaren, som skal oversende bekreftede kopier derav til alle partene i Konvensjonene.

Norsk erklæring av 27. november 1981 i henhold til artikkel 90 i Tilleggsprotokoll I til Genève-konvensjonene av 1949 om anerkjennelse av kompetansen til en internasjonal granskingskommisjon:

Vi erklærer samtidig at Vi i relasjon til enhver annen kontraherende part som aksepterer den samme forpliktelse, anerkjenner uten videre og uten særskilt avtale, kompetansen til den internasjonale granskningskommisjon som er omtalt i artikkel 90 i Tilleggsprotokoll I.

VEDLEGG I
FORSKRIFTER VEDRØRENDE IDENTIFIKASJON

Kapittel I. IDENTITETSKORT

Artikkel 1.Identitetskort for sivile og permanente sjelesørgere og sanitetspersonell

1. Identitetskortet for sivile og permanente sjelesørgere og sanitetspersonell, nevnt i Artikkel 18, paragraf 3 i Protokollen, bør:

a.	være påført kjennetegnet og være i lommeformat;

b.	være så holdbart som praktisk mulig;

c.	være formulert på det nasjonale eller offisielle språk (og kan i tillegg være formulert på andre språk);

d.	opplyse om innehaverens navn, fødselsdato (eller, hvis denne dato er ukjent, alder ved utstedelsesdatoen) og eventuelt personnummer;

e.	opplyse om i hvilken egenskap innehaveren har krav på beskyttelse etter Konvensjonene og Protokollen;

f.	være utstyrt med innehaverens fotografi, samt enten hans underskrift eller avtrykk av hans tommelfinger, eller begge deler;

g.	være utstyrt med den kompetente myndighets stempel og underskrift;

h.	angi kortets utstedelses- og utløpsdato.

2. Identitetskortet skal være det samme i hele territoriet til hver kontraherende part og så vidt mulig av samme type for alle parter i konflikten. Partene i konflikten kan ha som forbilde den enspråklige versjon som er vist i figur 1. Ved utbrudd av fiendtligheter skal de sende hverandre et eksemplar av den type de bruker, såfremt denne type avviker fra den som er vist i figur 1. Hvis mulig, skal identitetskortet utstedes in duplo, idet ett eksemplar oppbevares av den utstedende myndighet, som skal føre kontroll med de kort den har utstedt.

3. Sivile og permanente sjelesørgere og sanitetspersonell kan under ingen omstendigheter fratas sine identitetskort. Hvis et kort går tapt, skal de ha rett til å få et duplikat av dette.

Artikkel 2.Identitetskort for sivile og midlertidige sjelesørgere og sanitetspersonell

1. Identitetskortet for sivile og midlertidige sjelesørgere og sanitetspersonell bør, når det er mulig, tilsvare det som er fastsatt i Artikkel 1 i disse Forskrifter. Partene i konflikten kan ha som mønster den type som er vist i figur 1.

2. Når omstendighetene ikke gjør det mulig å skaffe sivile og midlertidige sjelesørgere og sanitetspersonell identitetskort som beskrevet i Artikkel 1 i disse Forskrifter, kan nevnte personer utstyres med en attest undertegnet av vedkommende kompetente myndighet, og med bekreftelse av at den person som attesten er utstedt til, tjenestegjør som midlertidig personell, og om mulig, med angivelse av denne tjenestegjørings varighet og vedkommendes rett til å bære kjennetegnet. Attestene bør angi innehaverens navn og fødselsdato (eller, hvis denne dato er ukjent, vedkommendes alder da attesten ble utstedt), vedkommendes funksjon og eventuelt personnummer. Attesten skal være påført vedkommendes underskrift eller avtrykk av hans tommelfinger, eller begge deler.

Fig. 1: Mønster for identitetskort.
(format: 74 mm × 105 mm)

Kapittel II. KJENNETEGNET

Artikkel 3.Form og karakter

1. Kjennetegnet (rødt på hvit bunn) skal være så stort som omstendighetene tilsier. Når det gjelder formene på korset, halvmånen eller løven og solen, kan de kontraherende parter ha som mønster de typer som er vist i figur 2.

2. Om natten eller når sikten er dårlig, kan kjennetegnet være lysende eller belyst; det kan også være laget av materialer som gjør det gjenkjennelig ved hjelp av tekniske gjenkjenningsmidler.

Fig. 2: Kjennetegn i rødt på hvit bunn.

Artikkel 4.Bruk

1. Kjennetegnet skal, når det er mulig, synes på en jevn overflate eller på flagg som er synlige fra så mange retninger og på så lang avstand som mulig.

2. Med forbehold for den kompetente myndighets instrukser skal sanitetspersonell og sjelesørgere som utfører sine plikter i kampområdet, så vidt mulig, bære hodebekledning og klær påført kjennetegnet.

Kapittel III. KJENNINGSSIGNALER

Artikkel 5.Valgfri bruk

1. Med forbehold for bestemmelsene i Artikkel 6 i disse Forskrifter skal de signaler som er nærmere angitt i dette Kapittel til utelukkende bruk for sanitetsavdelinger og -transportmidler, ikke brukes til andre formål. Bruken av alle signaler nevnt i dette Kapittel er valgfri.

2. Midlertidige sanitetsluftfartøyer som, enten på grunn av tidsnød eller på grunn av deres spesielle karakter, ikke kan merkes med kjennetegnet, kan benytte de kjenningssignaler som dette Kapittel hjemler. Den beste måte for effektiv identifisering og gjenkjenning av sanitetsluftfartøyer er imidlertid bruken av et visuelt signal, enten kjennetegnet eller det lyssignal som er angitt i Artikkel 6, eller begge deler, supplert med de andre signaler som er nevnt i Artiklene 7 og 8 i disse Forskrifter.

Artikkel 6.Lyssignal

1. Lyssignalet, som består av et blått blinklys, er fastsatt til bruk av sanitetsluftfartøyer for å tilkjennegi deres identitet. Ingen andre luftfartøyer skal bruke dette signal. Den anbefalte blåfarge fremkommer ved å bruke som trikromatiske koordinater:

grønn grenselinje	y = 0,065 + 0,805x
hvit grenselinje	y = 0.400 – x
purpur grenselinje	x = 0,133 + 0,600y

Det blå lysets anbefalte blinkefrekvens er mellom seksti og hundre blink i minuttet.

2. Sanitetsluftfartøyer bør være utstyrt med slike lys som måtte være nødvendige for å gjøre lyssignalet synlig i så mange retninger som mulig.

3. I mangel av en spesiell avtale mellom partene i konflikten om å forbeholde bruken av blå blinklys for identifisering av sanitetskjøretøyer og sanitetsskip og -båter, er bruken av slike signaler på andre kjøretøyer eller skip ikke forbudt.

Artikkel 7.Radiosignal

1. Radiosignalet skal bestå av en radiotelefonisk eller radiotelegrafisk melding innledet med et spesielt prioritetssignal som skal utarbeides og godkjennes av en verdenskonferanse om administrative radiospørsmål under Den Internasjonale Teleunion. Prioritetssignalet skal sendes tre ganger før vedkommende sanitetstransports kallesignal sendes. Meldingen skal sendes på engelsk med passende mellomrom på en frekvens eller frekvenser som er nærmere fastsatt i henhold til paragraf 3. Prioritetssignalet er reservert utelukkende til bruk for sanitetsavdelinger og -transporter.

2. Radiomeldingen innledet av det spesielle prioritetssignalet nevnt i paragraf 1, skal formidle følgende data:

a.	sanitetstransportens kallesignal;

b.	sanitetstransportens posisjon;

c.	sanitetstransportenes antall og art;

d.	påtenkt rute;

e.	beregnet reisetid, avreise- og ankomsttidspunkt etter som tilfellet tilsier det;

f.	eventuelle andre opplysninger, som f.eks. flyhøyde, radiofrekvenser som det lyttes på, språk og sekundærradar, radarprosedyrer og koder.

3. Med sikte på å legge forholdene til rette for så vel de kommunikasjoner som er omtalt i paragrafene 1 og 2, som de kommunikasjoner som er omtalt i Artiklene 22, 23, 25, 26, 27, 28, 29, 30 og 31 i Protokollen, kan de kontraherende parter, partene i en konflikt, eller en av partene i en konflikt, som opptrer i henhold til felles forståelse eller på egen hånd, utpeke og kunngjøre i samsvar med tabellen om frekvenstildelinger i radioforskriftene som er vedlagt den Internasjonale Telekonvensjon, utvalgte nasjonale frekvenser som skal benyttes av dem til slike kommunikasjoner. Disse frekvenser skal meddeles Den Internasjonale Teleunion i samsvar med fremgangsmåter som skal godkjennes av en verdenskonferanse om administrative radiospørsmål.

Artikkel 8.Elektronisk identifisering

1. Sekundær overvåkingsradar (SSR) som spesifisert i Vedlegg 10 til Chicago-konvensjonen om internasjonal sivil luftfart av 7. desember 1944 med senere endringer, kan benyttes til å identifisere og følge kursen til sanitetsluftfartøyer. De SSR-moder og -koder som skal forbeholdes utelukkende til bruk for sanitetsluftfartøyer, skal fastsettes av de kontraherende parter, partene i en konflikt, eller en av partene i en konflikt, som opptrer i henhold til felles forståelse eller alene, i samsvar med fremgangsmåter anbefalt av Den Internasjonale Sivile Luftfartsorganisasjon.

2. Partene i en konflikt kan, ved en særskilt avtale dem imellom iverksette for eget bruk et lignende elektronisk system til identifisering av sanitetskjøretøyer og sanitetsskip og -båter.

Kapittel IV. KOMMUNIKASJONER

Artikkel 9.Radiokommunikasjoner

Prioritetssignalet som er fastsatt i Artikkel 7 i disse forskrifter, kan innlede relevante radiomeldinger fra sanitetsavdelinger og -transportmidler ved anvendelse av fremgangsmåtene iverksatt i henhold til Artiklene 22, 23, 25, 26, 27, 28, 29 30 og 31 i Protokollen.

Artikkel 10.Bruk av internasjonale koder

Sanitetsavdelinger og -transportmidler kan også benytte kodene og signalene fastsatt av Den Internasjonale Teleunion, Den Internasjonale Sivile Luftfartsorganisasjon og Den Mellomstatlige Rådgivende Skipsfartsorganisasjon. Disse koder og signaler skal benyttes i overensstemmelse med normer, praksis og fremgangsmåter fastsatt av disse organisasjoner.

Artikkel 11.Andre kommunikasjoner

Når to-veis radiokommunikasjon ikke er mulig, kan man benytte de signaler som er gjengitt i den internasjonale signalkode, vedtatt av Den Mellomstatlige Rådgivende Skipsfartsorganisasjon, eller i vedkommende vedlegg til Chicago-konvensjonen om internasjonal sivil luftfart av 7. desember 1944 med senere endringer.

Artikkel 12.Flygeplaner

De avtaler og meddelelser vedrørende flygeplaner som er forutsatt i Protokollens Artikkel 29 skal, såvidt mulig, utarbeides i samsvar med fremgangsmåten fastsatt av Den Internasjonale Sivile Luftfartsorganisasjon.

Artikkel 13.Signaler og fremgangsmåter for avskjæring av sanitetsluftfartøyer

Hvis et avskjærende luftfartøy brukes til å kontrollere identiteten til et sanitetsluftfartøy i luften eller til å pålegge det å lande i samsvar med Protokollens Artikler 30 og 31, bør det avskjærende luftfartøy og sanitetsluftfartøyet benytte de standard fremgangsmåter for visuell avskjæring og radioavskjæring, som er foreskrevet i Vedlegg 2 til Chicago-konvensjonen om internasjonal sivil luftfart av 7. desember 1944 med senere endringer.

Kapittel V. SIVILFORSVAR

Artikkel 14.Identitetskort

1. Identitetskort for sivilforsvarspersonell som forutsatt i Protokollens Artikkel 66, paragraf 3, reguleres av de relevante bestemmelser i Artikkel 1 i disse Forskrifter.

2. Identitetskort for sivilforsvarspersonell kan følge det mønster som vises på figur 3.

3. Hvis sivilforsvarspersonell tillates å bære lette personlige våpen, bør dette påføres nevnte kort.

Fig. 3: Mønster for identitetskort for sivilforsvarspersonell.
(format: 74 mm × 105 mm)

Artikkel 15.Internasjonalt kjennemerke

1. Det internasjonale kjennemerke for sivilforsvar som er forutsatt i Protokollens Artikkel 66, paragraf 4, er en likesidet blå trekant på orange bunn. Mønster er vist i figur 4:

Fig. 4: Blå trekant på orange bunn.

2. Det anbefales at:

a.	hvis den blå trekant er påført et flagg eller armbind eller en vest, skal flaggets, armbindets eller vestens bunn være orange;

b.	et av trekantens hjørner skal peke vertikalt oppover;

c.	ingen av trekantens hjørner skal berøre ytterkanten av den orange bunn.

3. Det internasjonale kjennemerke skal være så stort som omstendighetene tilsier. Kjennemerket skal, når det er mulig, synes på en jevn overflate eller på flagg som er synlige fra så mange retninger og på så lang avstand som mulig. Med forbehold for den kompetente myndighets instruks skal sivilforsvarspersonell såvidt mulig bære hodebekledning og klær påført det internasjonale kjennemerke. Om natten eller når sikten er dårlig, kan kjennemerket være lysende eller belyst; det kan også være laget av materialer som gjør det gjenkjennelig ved hjelp av tekniske gjenkjenningsmidler.

Kapittel VI. ANLEGG OG INSTALLASJONER SOM INNEBÆRER KATASTROFEFARE

Artikkel 16.Internasjonalt spesielt merke

1. Det internasjonale spesielle merke for anlegg og installasjoner som innebærer katastofefare, som forutsatt i Protokollens Artikkel 56, paragraf 7, skal bestå av tre like store og skarpt orangefargede sirkler i en gruppe og plassert på samme akse, idet avstanden mellom hver sirkel skal tilsvare én radius i samsvar med figur 5 gjengitt nedenfor.

2. Merket skal være så stort som omstendighetene tilsier. Når det brukes på en større overflate, kan det gjentas så ofte som omstendighetene tilsier. Det skal, når det er mulig, synes på jevne overflater eller på flagg, slik at det blir synlig fra så mange retninger og på så lang avstand som mulig.

3. På et flagg skal avstanden mellom merkets ytterkanter og de tilstøtende sider av flagget være én sirkelradius. Flagget skal være rektangulært og skal ha hvit bunn.

4. Om natten eller når sikten er dårlig, kan merket være lysende eller belyst. Det kan også være laget av materialer som gjør det gjenkjennelig ved hjelp av tekniske gjenkjenningsmidler.

Fig. 5: Internasjonalt spesielt merke for anlegg og installasjoner som innebærer katastrofefare.